Den store depresjonstråden

[Blått]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Det skjønner jeg. Har du noen som kan hjelpe deg? Jeg har nylig fått hjelp av mor og stefar for å få gjort boligen klar til salg. Det har vært helt avgjørende for å klare det. 

Nei, men jeg må bare begynne et sted. 🤗 Jeg har gjort ekstremt mye allerede, men det føles som om det ikke er noen ende til ting. Hver gang jeg fjerner en ting, så det dukker det opp en annen ting. 

[Purple_Pixiedust]

Blått skrev (2 minutter siden):

Nei, men jeg må bare begynne et sted. 🤗 Jeg har gjort ekstremt mye allerede, men det føles som om det ikke er noen ende til ting. Hver gang jeg fjerner en ting, så det dukker det opp en annen ting. 

Ja skjønner. Ja det handler jo om å begynne. Så kan du kryssre en og en ting av listen. Det kan kanskje føles litt motiverende å se at listen blir kortere. Men ja. Er jo et evig jag dette med å holde bolig i orden. Jeg er ikke flink til det. 

[Blått]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Ja skjønner. Ja det handler jo om å begynne. Så kan du kryssre en og en ting av listen. Det kan kanskje føles litt motiverende å se at listen blir kortere. Men ja. Er jo et evig jag dette med å holde bolig i orden. Jeg er ikke flink til det. 

Har krysset av en ting nå også fant jeg to nye ting. Føler for å stange hodet i bordet. Det er ti år med forsømmelse og depresjon som smeller meg rett i ansiktet nå 😑 

[Purple_Pixiedust]

Blått skrev (24 minutter siden):

Har krysset av en ting nå også fant jeg to nye ting. Føler for å stange hodet i bordet. Det er ti år med forsømmelse og depresjon som smeller meg rett i ansiktet nå 😑 

Huff. Forstår det ikke er lett. Jeg er på samme viset. Stå på! 

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg burde skrive dette, da det i løpet av alle årene jeg har vært her i forumet, har vært jeg som skulle muntre opp eller trøste andre, men nå har det skjedd noe som har ført til at jeg har mistet fotfestet, og selv om jeg i våken tilstand er i stand til å tenke rasjonelt og holde angsten på en armlengdes avstand, føles det som om noe har gått i stykker i underbevisstheten min, slik at jeg ikke har kontroll over hve som skjer når søvnen kommer, og marerittene trer ut av skyggene.

For min del har jeg ingen planer om å gjøre dette, men i lys av det jeg opplever nå, skjønner jeg logikken i at mennesker som alltid har vært kjent for å være positive, en dag tar livet sitt; for andre er dette kanskje noe som kommer som lyn fra klar himmel pg man spør seg om hvordan noe slikt kunne skje, men dette er neppe noe som skjer spontant; bare prikken over i-en i en utvikling som har pågått en stund.

Det er ingen stor hemmelighet at også jeg en gang var en av dem som overveide å avslutte livet for egen hånd, og jeg kom meg videre med hjelp fra en god venninne jeg kunne betro meg til og evnen til å betrakte meg selv med svart humor og selvironi; dette er en av grunnene til at når jeg engasjerer meg i kampen mot selvmord, kan jeg forstå dem som selv tenker på dette; jeg har selv vært der, omgitt av håpløshet, alene i mørket.

Og når man hører om folk som avslutter livet sitt etter å ha opplevd noe traumatisk som har snudd tilværelsen deres opp-ned, undres jeg på hvilken rolle drømmene deres hadde i dette; tross alt bruker man tredjedelen av døgnet på søvn, og når denne delen av livet blir et mareritt, sier det seg selv at dette også vil påvirke tanke- og følelseslivet i resten av dagen; da er det til liten nytte å i andres øyne være tilsynelatende vellykket når underbevisstheten er et bunnløst svart hull. Skal ikke nevne navn eller spekulere da man ikke vet hva som faktisk hendte, men kan tenke meg at det har vært katalysatoren i en rekke kjente menneskers selvmord.

Beklager hvis jeg har skrevet noe galt; hadde bare behov for å lufte tankene mine litt; det at jeg ikke har det så lett nå, betyr ikke at jeg ikke kan fortsette å komme med oppmuntringer - på et annet forum jeg skriver på, er det andre som trenger dem mer enn jeg, og jeg vil ikke være en av dem som bruker resten av livet til å henge med hodet; til det er tiden altfor verdifull.

Men jammen kan livet til tider være vanskelig; forstår alle som føler det slik.

- B.

Anonymkode: ecd8e...02c

[Blått]

Blått skrev (På 10.1.2026 den 22.54):

Som sagt før så føler at jeg går inn i 2026 som et nytt menneske. Jeg ser tilbake på 2025 med skrekk i blikket, så syk som jeg har vært og så fæl jeg har vært mot andre i en del tilfeller. Jeg ser tilbake på året med skrekk.. samtidig så tror jeg ikke at jeg kunne sittet her, rolig i dag, uten at alt det hadde skjedd. Det er så mye som har trigget meg, så mange stygge og vonde tanker som har flakset rundt i hodet mitt, både om andre og om meg selv. 

Jeg har vært bitter lenge, hatt mange bitre følelser, følt meg hissig og vanskelig, følt at verden ikke forstår. Selvtilliten min har vært lav, og det var spesielt en tid der jeg måtte velge om jeg ville gå tilbake eller ikke. Jeg har følt at overgangen fra å sitte hjemme til ut i verden som brutal og vond - også er det vel noe med at jeg som autistisk kvinne også blir overstimulert og utmattet, spesielt av sånne brutale endringer. 

Mitt løfte til meg selv for 2026 er: Stol på magefølelsen! ❤️ Jeg klarer å forstå meg selv, men jeg lar meg selv bli snakket til ting som ikke passer for meg. Jeg har også merket at jeg er en jente som.. for meg så er det alt eller ingenting. Enten så er vi bestevenner eller så liker jeg ikke personen. Ved å ha funnet roen nå så merker jeg at jeg har ikke det evige behovet for å bli likt lengre, som jeg hadde i 2025.  Og jeg er nok bedre til å sette noen grenser for meg selv når det forsvant (Halleluja! for alle grensene mine har jo blitt tråkket over hele mitt liv). Og det siste løfte er at jeg skal ivareta meg selv først, for første gangen i mitt liv. Jeg skal være egoistisk, fryktelig egoistisk og jeg skal fortelle meg selv at det er greit og at jeg FORTJENER det! 

Morsomt å se på. Det viser seg at nervesystemet mitt var overbelastet (der av all angsten jeg har levd med forrige år) og at jeg ikke er roligere - men jeg hadde et sammenbrudd på slutten av 2025 der jeg var fullstendig overbelastet og jeg klarte knapt å komme meg opp av senga på flere uker. Dette påvirker meg veldig ennå. Jeg merker det veldig godt nå og det har kommet veldig godt frem. Jeg har rett og slett prøvd for hardt....

Jeg føler meg veldig giftig for andre nå. Jeg prøver å snakke med andre, men føler meg bare tom på innsiden og at jeg er en plage/et irritasjonsmoment for andre. 

Endret 24. februar av Blått

[AnonymBruker]

Melder meg inn her. Vært deprimert i noen måneder nå. Første ordentlige episode for min del. Er litt usikker på hva jeg skal gjøre videre når det kommer til behandling. Er tilbudt et kurs i kommunen men det går mer på angst og det er ikke det jeg strever med. Jeg er utbrent og deprimert. Vurderer medisiner og vurderer å «krangle meg inn» på DPS. I verstefall gå privat, men det er jo så innmari dyrt. Usikker på hva jeg skal gjøre. Føler meg helt handlingslammet men kan ikke ha det sånn her heller. Jeg har barn som skal følges opp også. Akkurat nå er jeg helt avhengig av mannen min. Er det noen av dere som har erfaring med psykomotorisk Fysioterapi for depresjon? Har en venninne som har god erfaring med det som utbrent og med angst, men har ikke hørt om erfaringer fra deprimerte.. 

Anonymkode: b84ac...909