Den store depresjonstråden

[SVK]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Riktig god Jul også til deg; har skrevet begynnelsen på årets juleeventyr om Pingu og vennene hans; kommer med et nytt innlegg i pingvintråden senere.

Men når du skriver at mange synes Julen er ekstra tung; hva mener du om at Mental Helse suspenderer brukere på juleaften fordi de bruker kunstig intelligens ...?

Det som kort fortalt skjedde, var at jeg idag morges postet juleeventyret med Pingu fra 2021 i forumet der, noe som kanskje kunne bli en liten oppmuntring. Og siden en lang tekst blir rimelig monoton å lese uten formatering, ville jeg finne ut hva som faktisk er mulig å formatere i en tekst der - noe AI som de også bruker tydeligvis ikke hadde sansen for, og julegaven jeg fikk fra Mental Helse var altså suspendering av kontoen min.

Hvis det står slik til med psykisk helse i Norge, er det neimen ikke rart at folk sliter, for respekten for mennesker på samfunnets skyggeside er etter alt å dømme helt fraværende; for ikke mange ukene siden fratok nettopp Mental Helse folk muligheten til å skrive private meldinger, noe mange har gitt uttrykk for at de savner, men responsen på dette er ignoranse; ingen bryr seg.

På toppen av det hele kommer altså bruk av AI som grunnlag til å frata folk muligheten til å skrive i forumet; hva om jeg hadde vært en av dem som hadde hatt det virkelig tungt nå i Julen - har Mental Helse overhodet tenkt på konsekvensene av handlingene sine?

Nei, folk som sliter i Norge og ikke har tilstrekkelig ressurser til å kunne stå opp for seg selv kommer nederst på rangstigen, og man behandler dem nesten som søppel; når fjorårets selvmordstall blir offentliggjort kommer man med tomme ord om hvor tragisk dette er, men man legger ikke tilstrekkelig innsats i å finne ut hva som faktisk ligger bak disse tallene, som ikke bare er stabile, men også øker, og etter å ha engasjert meg i dette i mange år, er jeg ikke overrasket.

Men i alle fall takk for at du er en av dem som bryr seg, og ønsker deg en fortsatt strålende Jul; det samme gjelder alle andre her i forumet som har det vanskelig.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

Synes det var veldig spesielt at du ble suspendert. Sendte du dem melding og forklarte dem situasjonen? 

Jeg husker Pingu-historiene dine og synes det var supersnilt av deg å skrive dem. 

Endret 25. desember 2025 av SVK

[Blått]

Som sagt før så føler at jeg går inn i 2026 som et nytt menneske. Jeg ser tilbake på 2025 med skrekk i blikket, så syk som jeg har vært og så fæl jeg har vært mot andre i en del tilfeller. Jeg ser tilbake på året med skrekk.. samtidig så tror jeg ikke at jeg kunne sittet her, rolig i dag, uten at alt det hadde skjedd. Det er så mye som har trigget meg, så mange stygge og vonde tanker som har flakset rundt i hodet mitt, både om andre og om meg selv. 

Jeg har vært bitter lenge, hatt mange bitre følelser, følt meg hissig og vanskelig, følt at verden ikke forstår. Selvtilliten min har vært lav, og det var spesielt en tid der jeg måtte velge om jeg ville gå tilbake eller ikke. Jeg har følt at overgangen fra å sitte hjemme til ut i verden som brutal og vond - også er det vel noe med at jeg som autistisk kvinne også blir overstimulert og utmattet, spesielt av sånne brutale endringer. 

Mitt løfte til meg selv for 2026 er: Stol på magefølelsen! ❤️ Jeg klarer å forstå meg selv, men jeg lar meg selv bli snakket til ting som ikke passer for meg. Jeg har også merket at jeg er en jente som.. for meg så er det alt eller ingenting. Enten så er vi bestevenner eller så liker jeg ikke personen. Ved å ha funnet roen nå så merker jeg at jeg har ikke det evige behovet for å bli likt lengre, som jeg hadde i 2025.  Og jeg er nok bedre til å sette noen grenser for meg selv når det forsvant (Halleluja! for alle grensene mine har jo blitt tråkket over hele mitt liv). Og det siste løfte er at jeg skal ivareta meg selv først, for første gangen i mitt liv. Jeg skal være egoistisk, fryktelig egoistisk og jeg skal fortelle meg selv at det er greit og at jeg FORTJENER det! 

[Purple_Pixiedust]

Jeg hadde en liten innleggelse i romjulen. Skrev meg ut for 11 dager. Den pausen var god og nå begynner jeg å bli bedre. Prater mer når jeg er hos mamma og skal begynne å trene neste uke. Om tre måneder skal jeg inn i et tiltak for å få hjelp til å komme ut i litt jobb. Vektnedgangen har kommet i gang igjen også så det føles bra. Håper jeg blir helt bra og at det varer. Skal likevel begynne på antidepressiva for å forebygge nye depresjoner. 

[AnonymBruker]

SVK skrev (På 25.12.2025 den 14.24):

Synes det var veldig spesielt at du ble suspendert. Sendte du dem melding og forklarte dem situasjonen? 

Jeg husker Pingu-historiene dine og synes det var supersnilt av deg å skrive dem. 

Er fortsatt suspendert fra Mental Helses forum, tre uker senere ...

Men angående eventyret om Pingu, har jeg tenkt mer på dette, og lurer på om tankebarn kanskje kan hjelpe mennesker som sliter med depresjon eller andre ting; "tankebarn" er ordet jeg bruker for å beskrive barn av menneskenes tanker, som Pingu og vennene hans, Donald Duck, Ole Brumm, Emil i Lønneberget, eller mange, mange andre - de har jo aldri levd i den fysiske virkeligheten vår, men lever like fullt i kunstens verden, og er blitt en del av kultur- og virkelighetsforståelsen vår.

Da man var barn, hadde man svært mye fantasi, og i forhold til mental helse var dette rett og slett sunt for hjernen og utviklingen vår å kunne gi kosedyret liv og følelser; hadde tankegangen vår den gang vært like kjedelig som hos et voksent menneske, hadde ikke barndommens minner vært mye å skryte av; det var nettopp fantasien vår som gjorde opplevelsene så levende og magiske, der man kunne oppdage nye eventyr selv i små ting, og enkle gjenstander kunne gi grobunn for mange timers lek.

Men etter hvert som årene har gått og man har lagt barndommen bak seg, har forholdet til fantasien bleknet; den blir høyt verdsatt i tegneseriene til Carl Barks eller i litteratur og kunst for øvrig der man kaller dette kreativitet, men ellers er normen i voksenlivet at man skal forholde seg til fakta.

Og når man betrakter samfunnet rundt oss der det er så mange som føler seg deprimerte, kan man spørre seg om man kanskje burde finne andre løsninger enn et glass med hvite piller som medisin.

Når man ser på eventyret om Pingu, kan rammen rundt dette først og fremst beskrives med ordet "trygghet" - uansett hva vennene enn opplever, vet man at dette alltid vil ende godt og at alt vil ordne seg til slutt; oppstår det hindringer på veien, ordner den sterke isbjørnen Rollo lett opp, og i bakgrunnen har man bestefar Tux i kongeriket LInux som passer på.

Denne tryggheten er noe man selv kan skape ved å gi liv til egne tankebarn, enten på egen hånd, eller i fellesskap; for å prøve å inspirere til dette og vise mulighetene livet består av, har jeg laget et lite kunstprosjekt der man kan skrive et dikt eller en tekst og legge dette i en piksel; det spesielle er at dette diktet eller teksten ikke skal være ens eget, men tankebarnets, akkurat som en forfatter lar et tankebarn oppleve ting eller skrive noe i en bok.

Hva synes du om idéen ...?

Helt til venstre under denne linjen kan man se en rød piksel, tilsynelatende så ubetydelig at man knapt kan se den.

Men selv noe så lite kan åpne døren til en stor verden.

Fortsatt riktig godt nytt år både til deg og alle andre her i tråden.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

[SVK]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2026 den 5.54):

Er fortsatt suspendert fra Mental Helses forum, tre uker senere ...

Men angående eventyret om Pingu, har jeg tenkt mer på dette, og lurer på om tankebarn kanskje kan hjelpe mennesker som sliter med depresjon eller andre ting; "tankebarn" er ordet jeg bruker for å beskrive barn av menneskenes tanker, som Pingu og vennene hans, Donald Duck, Ole Brumm, Emil i Lønneberget, eller mange, mange andre - de har jo aldri levd i den fysiske virkeligheten vår, men lever like fullt i kunstens verden, og er blitt en del av kultur- og virkelighetsforståelsen vår.

Da man var barn, hadde man svært mye fantasi, og i forhold til mental helse var dette rett og slett sunt for hjernen og utviklingen vår å kunne gi kosedyret liv og følelser; hadde tankegangen vår den gang vært like kjedelig som hos et voksent menneske, hadde ikke barndommens minner vært mye å skryte av; det var nettopp fantasien vår som gjorde opplevelsene så levende og magiske, der man kunne oppdage nye eventyr selv i små ting, og enkle gjenstander kunne gi grobunn for mange timers lek.

Men etter hvert som årene har gått og man har lagt barndommen bak seg, har forholdet til fantasien bleknet; den blir høyt verdsatt i tegneseriene til Carl Barks eller i litteratur og kunst for øvrig der man kaller dette kreativitet, men ellers er normen i voksenlivet at man skal forholde seg til fakta.

Og når man betrakter samfunnet rundt oss der det er så mange som føler seg deprimerte, kan man spørre seg om man kanskje burde finne andre løsninger enn et glass med hvite piller som medisin.

Når man ser på eventyret om Pingu, kan rammen rundt dette først og fremst beskrives med ordet "trygghet" - uansett hva vennene enn opplever, vet man at dette alltid vil ende godt og at alt vil ordne seg til slutt; oppstår det hindringer på veien, ordner den sterke isbjørnen Rollo lett opp, og i bakgrunnen har man bestefar Tux i kongeriket LInux som passer på.

Denne tryggheten er noe man selv kan skape ved å gi liv til egne tankebarn, enten på egen hånd, eller i fellesskap; for å prøve å inspirere til dette og vise mulighetene livet består av, har jeg laget et lite kunstprosjekt der man kan skrive et dikt eller en tekst og legge dette i en piksel; det spesielle er at dette diktet eller teksten ikke skal være ens eget, men tankebarnets, akkurat som en forfatter lar et tankebarn oppleve ting eller skrive noe i en bok.

Hva synes du om idéen ...?

Helt til venstre under denne linjen kan man se en rød piksel, tilsynelatende så ubetydelig at man knapt kan se den.

Men selv noe så lite kan åpne døren til en stor verden.

Fortsatt riktig godt nytt år både til deg og alle andre her i tråden.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

Beklager sent svar. Er du fortsatt suspendert? 

Jeg tror ikke det er noe tvil om at tankebarn kan hjelpe ved depresjon. Det er vel ikke uvanlig for barn og voksne som sliter å dagdrømme eller søke tilflukt i bøker/filmer. Som voksen er det som regel ikke det samme man dagdrømmer om som da man var barn. Men det er vel det samme konseptet? 

Jeg også tror det er sunt for barna å bruke fantasien. 

Jeg tror ikke det er krav at voksne kun skal forholde seg til fakta. Men det er kanskje ikke like stor aksept for å være åpen om fantasiene?  Man er mer redd for å bli dømt og man ønsker å holde ting privat?

Når det kommer til virkemidler mot depresjon så er jeg åpen for det meste. Jeg tenker at det er individuelt hva som hjelper så man vet ikke hva som fungerer for en selv før en har prøvd.  Så jeg er åpen for ideen din om å skrive tekst fra tankebarn. 

Endret 23. januar av SVK

[AnonymBruker]

SVK skrev (På 23.1.2026 den 17.29):

Beklager sent svar. Er du fortsatt suspendert? 

Jeg tror ikke det er noe tvil om at tankebarn kan hjelpe ved depresjon. Det er vel ikke uvanlig for barn og voksne som sliter å dagdrømme eller søke tilflukt i bøker/filmer. Som voksen er det som regel ikke det samme man dagdrømmer om som da man var barn. Men det er vel det samme konseptet? 

Jeg også tror det er sunt for barna å bruke fantasien. 

Jeg tror ikke det er krav at voksne kun skal forholde seg til fakta. Men det er kanskje ikke like stor aksept for å være åpen om fantasiene?  Man er mer redd for å bli dømt og man ønsker å holde ting privat?

Når det kommer til virkemidler mot depresjon så er jeg åpen for det meste. Jeg tenker at det er individuelt hva som hjelper så man vet ikke hva som fungerer for en selv før en har prøvd.  Så jeg er åpen for ideen din om å skrive tekst fra tankebarn. 

Takk for svar.

Ja - man vet ikke hva som fungerer før en faktisk har prøvd dette, men samtidig som meditasjon eller ulike mentale selvhjelpsteknikker der man skal visualisere noe blir fremhevet som noe positivt, og det samme gjelder bruk av fantasi i kunst eller litteratur - betegnelser som "stor kreativitet" blir tolket utelukkende positivt - virker det nesten som om fantasi generelt har en negativ klang blant voksne, også innenfor psykisk helse; hvite piller blir langt oftere gitt på resept av en lege enn "si noe vakkert når du ser deg selv i speilet" eller "tenk deg at du levde på en annen planet der du kunne se den samme stjernehimmelen som du kan se nå; hva ville du ha følt om du lukket øynene?"

I stedet vil en lege ta frem reseptblokken og skrive ut medikamenter til mennesker som antagelig ikke trenger dette; de får en løsning, men er dette løsningen de faktisk ønsker seg ...?

Det som blir beskrevet som stor kunst på veggen i et utstillingslokale, blir sett på som barnlig og naivt i andre sammenhenger uten å bli tatt seriøst, noe man også har sett i malerkunsten der folk som brukte fantasien og skapte nyskapende verk i en tid da definisjonen av hva som var "riktig", var en annen, ble sett på som virkelighetsfjerne tullinger som malte ting et barn kunne ha funnet på; det var ikke akkurat respekt malere som Henri Rousseau ble møtt med i begynnelsen. Noe tilsvarende gjelder barnebokforfattere som kom med nye idéer; "hvordan kan et fornuftig barn like slikt tull?"

Mange barn drømmer om en trygg miniatyrverden med små mennesker; drømmer som i årenes løp har blitt realisert i Lego-figurene, modelljernbanebyer, eller bitte små leker, og tankebarnas verden er ikke ulik, bare at den tar utgangspunkt i fantasien og kreativiteten.

Men det blir kanskje litt vanskelig å forklare kunstprosjektet mitt uten å kunne se på det: https://www.bix.no

Så her er det opp til en selv å gjøre bruk av mulighetene som ligger i prosjektet og skape noe kreativt på egen hånd eller sammen med andre; tankebarnas verden er en verden der absolutt alt er mulig, og der man kan skape snakkende pingviner eller andre dyr i en fortelling som ikke er "virkelig" i forhold til en fysisk verden, men til tross for dette kan gi en reell følelse av trygghet og ro.

Mummitrollet er det mange som kjenner til, men alle figurene i eventyret er tankebarn som oppstod i Tove Jansson fantasiverden, og det neste Mummitrollet kan like gjerne bli skapt av en av oss; i tankenes univers finnes det ikke grenser; alt lar seg skape bare man tenker på det.

Slik at i forhold til psykisk helse tror jeg det ligger et stort potensiale her, og kanskje fremtidens leger vil si: "Ikke vær redd for å tenke deg frisk, for der, inne i hodet ditt, er absolutt alt mulig."

Ønsker deg ellers en fin dag.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

[AnonymBruker]

SVK skrev (På 23.1.2026 den 17.29):

Beklager sent svar. Er du fortsatt suspendert?

Og angående det du spør om, kan jeg bekrefte at jeg fortsatt er suspendert; man stille seg spørsmålet i hvilken grad Mental Helse mener at de bidrar til bedre mental helse med dette, men det er en annen diskusjon.

Ikke overraskende at mange brukere som før nevnt savner muligheten til å sende personlige meldinger da ikke alle ønsker å brette ut privatlivet sitt offentlig, og veiledningstjenesten på Si Det Med Ord ser også ut til å være borte.

Å se hvordan man behandler mennesker på livets skyggeside i Norge er rett og slett utrolig trist; som jeg skrev det i en tidligere kommentar:

Sitat

Nei, folk som sliter i Norge og ikke har tilstrekkelig ressurser til å kunne stå opp for seg selv kommer nederst på rangstigen, og man behandler dem nesten som søppel; når fjorårets selvmordstall blir offentliggjort kommer man med tomme ord om hvor tragisk dette er, men man legger ikke tilstrekkelig innsats i å finne ut hva som faktisk ligger bak disse tallene, som ikke bare er stabile, men også øker, og etter å ha engasjert meg i dette i mange år, er jeg ikke overrasket.

- Brian

 

Anonymkode: ecd8e...02c

[SVK]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2026 den 7.47):

Takk for svar.

Ja - man vet ikke hva som fungerer før en faktisk har prøvd dette, men samtidig som meditasjon eller ulike mentale selvhjelpsteknikker der man skal visualisere noe blir fremhevet som noe positivt, og det samme gjelder bruk av fantasi i kunst eller litteratur - betegnelser som "stor kreativitet" blir tolket utelukkende positivt - virker det nesten som om fantasi generelt har en negativ klang blant voksne, også innenfor psykisk helse; hvite piller blir langt oftere gitt på resept av en lege enn "si noe vakkert når du ser deg selv i speilet" eller "tenk deg at du levde på en annen planet der du kunne se den samme stjernehimmelen som du kan se nå; hva ville du ha følt om du lukket øynene?"

I stedet vil en lege ta frem reseptblokken og skrive ut medikamenter til mennesker som antagelig ikke trenger dette; de får en løsning, men er dette løsningen de faktisk ønsker seg ...?

Det som blir beskrevet som stor kunst på veggen i et utstillingslokale, blir sett på som barnlig og naivt i andre sammenhenger uten å bli tatt seriøst, noe man også har sett i malerkunsten der folk som brukte fantasien og skapte nyskapende verk i en tid da definisjonen av hva som var "riktig", var en annen, ble sett på som virkelighetsfjerne tullinger som malte ting et barn kunne ha funnet på; det var ikke akkurat respekt malere som Henri Rousseau ble møtt med i begynnelsen. Noe tilsvarende gjelder barnebokforfattere som kom med nye idéer; "hvordan kan et fornuftig barn like slikt tull?"

Mange barn drømmer om en trygg miniatyrverden med små mennesker; drømmer som i årenes løp har blitt realisert i Lego-figurene, modelljernbanebyer, eller bitte små leker, og tankebarnas verden er ikke ulik, bare at den tar utgangspunkt i fantasien og kreativiteten.

Men det blir kanskje litt vanskelig å forklare kunstprosjektet mitt uten å kunne se på det: https://www.bix.no

Så her er det opp til en selv å gjøre bruk av mulighetene som ligger i prosjektet og skape noe kreativt på egen hånd eller sammen med andre; tankebarnas verden er en verden der absolutt alt er mulig, og der man kan skape snakkende pingviner eller andre dyr i en fortelling som ikke er "virkelig" i forhold til en fysisk verden, men til tross for dette kan gi en reell følelse av trygghet og ro.

Mummitrollet er det mange som kjenner til, men alle figurene i eventyret er tankebarn som oppstod i Tove Jansson fantasiverden, og det neste Mummitrollet kan like gjerne bli skapt av en av oss; i tankenes univers finnes det ikke grenser; alt lar seg skape bare man tenker på det.

Slik at i forhold til psykisk helse tror jeg det ligger et stort potensiale her, og kanskje fremtidens leger vil si: "Ikke vær redd for å tenke deg frisk, for der, inne i hodet ditt, er absolutt alt mulig."

Ønsker deg ellers en fin dag.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

Beklager sent svar.  Takk for innlegget. 

AnonymBruker skrev (På 26.1.2026 den 23.23):

Og angående det du spør om, kan jeg bekrefte at jeg fortsatt er suspendert; man stille seg spørsmålet i hvilken grad Mental Helse mener at de bidrar til bedre mental helse med dette, men det er en annen diskusjon.

Ikke overraskende at mange brukere som før nevnt savner muligheten til å sende personlige meldinger da ikke alle ønsker å brette ut privatlivet sitt offentlig, og veiledningstjenesten på Si Det Med Ord ser også ut til å være borte.

Å se hvordan man behandler mennesker på livets skyggeside i Norge er rett og slett utrolig trist; som jeg skrev det i en tidligere kommentar:

- Brian

 

Anonymkode: ecd8e...02c

Takk. Jeg har aldri vært på forumet til Mental helse eller vært på veiledningstjenesten SiDetMedOrd så jeg vet egentlig ikke noe om hvordan de fungerer.  Men synes det var veldig spesielt at du ble utestengt. 

Jeg er enig i at det gjøres alt for lite for de som ikke har ressurser til å stå opp for seg selv. Jeg tror det er mye sannhet i uttrykket "Man må være frisk for å være syk".  Det kan kreve mye energi å sikre at man får behandlingen man trenger og har krav på.  Om man ikke har familiemedlemmer som kan ivareta ens interesser er det dessverre lett for at de sykeste ikke får hjelpen de trenger. 

Endret 29. januar av SVK

[AnonymBruker]

SVK skrev (22 timer siden):

Beklager sent svar.  Takk for innlegget. 

Takk. Jeg har aldri vært på forumet til Mental helse eller vært på veiledningstjenesten SiDetMedOrd så jeg vet egentlig ikke noe om hvordan de fungerer.  Men synes det var veldig spesielt at du ble utestengt. 

Jeg er enig i at det gjøres alt for lite for de som ikke har ressurser til å stå opp for seg selv. Jeg tror det er mye sannhet i uttrykket "Man må være frisk for å være syk".  Det kan kreve mye energi å sikre at man får behandlingen man trenger og har krav på.  Om man ikke har familiemedlemmer som kan ivareta ens interesser er det dessverre lett for at de sykeste ikke får hjelpen de trenger. 

Rett skal være rett; suspenderingen min ble raskt opphevet etter at jeg tok kontakt med dem, så jeg har igjen fått muligheten til å skrive der. Et pluss til Mental Helse for at dette gikk fort.

Synes forresten det er umåtelig trist å se hvordan enkelte forsøker å utnytte sårbare mennesker; i en tråd forteller ei jente i begynnelsen av 20-årene hvordan noen i flere år har forsøkt å presse henne til å sende intime bilder på Snapchat; dette er dessverre det man risikerer når man legger ned en intern meldingstjeneste - man har riktignok ikke lenger det juridiske ansvaret, men problemet med useriøse folk forsvinner ikke; man flytter det bare over til et annet sted der man ikke lenger har oversikt over hva som skjer.

Ellers er jeg helt enig med deg i at man i Norge - med mindre man har tilstrekkelig stor lommebok til at man har råd til å betale for privat behandling - omtrent må være frisk for å være syk; i effektivitetens navn blir folk kastet ut fra sykehusene så snart eksempelvis den akutte faren for selvmord er over, og for å få plass andre steder, må de vente i en eviglang kø.

Naturligvis finnes det også mennesker som bryr seg - til dels svært mye - men de er underlagt et system som fungerer dårlig som helhet; psykisk helse har ikke førsteprioritet når offentlige midler skal fordeles, og resultatet er som det er.

Riktig god helg.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

[SVK]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Rett skal være rett; suspenderingen min ble raskt opphevet etter at jeg tok kontakt med dem, så jeg har igjen fått muligheten til å skrive der. Et pluss til Mental Helse for at dette gikk fort.

Synes forresten det er umåtelig trist å se hvordan enkelte forsøker å utnytte sårbare mennesker; i en tråd forteller ei jente i begynnelsen av 20-årene hvordan noen i flere år har forsøkt å presse henne til å sende intime bilder på Snapchat; dette er dessverre det man risikerer når man legger ned en intern meldingstjeneste - man har riktignok ikke lenger det juridiske ansvaret, men problemet med useriøse folk forsvinner ikke; man flytter det bare over til et annet sted der man ikke lenger har oversikt over hva som skjer.

Ellers er jeg helt enig med deg i at man i Norge - med mindre man har tilstrekkelig stor lommebok til at man har råd til å betale for privat behandling - omtrent må være frisk for å være syk; i effektivitetens navn blir folk kastet ut fra sykehusene så snart eksempelvis den akutte faren for selvmord er over, og for å få plass andre steder, må de vente i en eviglang kø.

Naturligvis finnes det også mennesker som bryr seg - til dels svært mye - men de er underlagt et system som fungerer dårlig som helhet; psykisk helse har ikke førsteprioritet når offentlige midler skal fordeles, og resultatet er som det er.

Riktig god helg.

- Brian

Anonymkode: ecd8e...02c

Bra du ikke lengre er utestengt og at forumet lyttet til klagen din. Synes det står respekt av at de innrømte feil. Ikke alle som klarer det.

Jeg er enig med deg i at det ikke er noe god løsning å legge ned en tjeneste kun for å slippe det juridiske ansvaret når alternativet er at de som sliter lettere vil bli utnyttet eller få helseskadelige råd. 

Jeg også tror at de i helsesektoren bryr seg.  Jeg tror ikke man hadde jobbet innen psykisk helse om man ikke brydde seg om pasientene.  Men når det er ressursmangel så må man ta harde prioriteringer. De ansatte varsler hele tiden om ressursmangel, men de får fortsatt ikke nok ressurser. 

Vet tråden handler om psykisk helse, men mitt inntrykk er at det gjelder helsesektoren generelt.  Man ser ressursmangelen veldig godt i eldreomsorgen. I tillegg til at det er ressursmangel når det gjelder forebygging innen psykisk helse. Skolene har ikke nok ressurser de heller. 

[Blått]

Jeg hadde en knekk før jul og jeg har tenkt mye på det i etterkant - både hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Jeg har alltid hatt stålkontroll på følelsene mine... fullstendig stålkontroll. Samtidig så har jeg aldri klart å formulere og snakke om det som skjedde med familien min. Nå klarer jeg å snakke om det, fortelle om hva som skjedde, men.. jeg har ting som dette som skjer - så mange vonde følelser som kommer til overflaten som jeg ikke vet hvordan jeg skal kontrollere. Kanskje jeg bare må leve gjennom alle disse vonde følelsene og akseptere at sånn er det bare? Det som skjedde med meg, da jeg var ung var ting jeg ikke kunne for noe. Jeg kunne ikke velge mine foreldre, kunne velge hvordan jeg skulle reagere som 4-åring, som 5-åring, som 6-åring. 

Så mange tanker med - kan jeg tillatte meg å være nær noen? Å være glad i noen? Jeg har mennesker nå som jeg anser meg som venner med, men jeg har ikke mennesker som jeg er nær. Gir det fornuft å si det sånn? Jeg hadde aldri tenkt meg at dette skulle sitte så dypt, at det skulle være så mange og dype problemer. 

Og hvor var lærerne hend da jeg var liten? Det har jeg tenkt på mye i det siste. Jeg har grått. Jeg er ikke bitter, men bare trist. Jeg var den jenta som tisset seg ut i senga, den rare sosiale jenta som folk unngikk og ikke ville være sammen med. Den jenta som gikk rundt på skolen med dype sår i armene og sa at hun skulle ta livet av seg. Og jo, hva skjedde? Ingenting. 

Jeg husker moren min snakket til meg om hvor håpløs jeg var, og hvor mye hun drømte om å ta livet av meg, hvordan jeg var vanskelig å være glad i og hun forsto ikke hva hun hadde gjort for å fortjene en som meg. Hun var lei av hele familien, lei av oss alle, hun ville skyte oss, ta en pistol og fyre av - det ville vært det beste. for ingen av oss fortjente henne og alt hun ofret for familien. Jeg husker frykten i kroppen, panikken som kom, da jeg hørte nøkkelen ble snudd i døren.. Jeg husker panikken, da jeg hørte fottrinnene som kom opp trappa. Og jeg husker hvordan folk rundt meg, hennes venner, sto og fortalte meg at jeg måtte være snill med henne, at jeg som ung jente kunne ikke være sånn, men at jeg måtte være snill mot mammaen min fordi hun var så flott, at jeg var heldig som hadde henne. Og jeg husker hvordan det knyttet seg i magen min, da jeg følte meg som problemet, som den som det var noe galt med - hva var det som var galt med meg, at hun ikke kunne være glad i meg?

Jeg har søsken som blir forgudet, som ble forgudet gjennom barndommen, som ble kjørt rundt, som fikk klemmer, som fikk høre at hun var glad i dem. De er var flinke, de var dyktige, de var oppegående. Det er bare meg som det er noe galt med, det er bare meg som hun ikke kan være glad i. Også pappa - som alltid har forsvart henne. "Hva så om hun sto og skrek deg opp i ansiktet, med alle mulige stygge ord til du knakk sammen? Du er så sensitiv, du må slutte å være så sensitiv. Herregud, som du kommer til å bli gjort narr av." Og sånn var det hele veien, alltid forsvart. Og det var alltid min skyld. Jeg hadde sagt noe galt, gjort noe feil og kunne bare skylde på meg selv. Kanskje jeg hadde sunt av å gå noen kilo? Kanskje jeg ikke skulle gå med sminke? Kanskje jeg skulle gå med joggebukser og ikke olabukser? 

Jeg vet ikke hvem som leser dette, men jeg sitter her og gråter nå. 

Og etter jeg får i meg litt mat, så skal jeg gå tilbake til fagene mine! (evt. se på tv og dagdrømme meg bort - med fullt fokus i morgen). 

[Purple_Pixiedust]

Blått skrev (1 time siden):

Jeg hadde en knekk før jul og jeg har tenkt mye på det i etterkant - både hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Jeg har alltid hatt stålkontroll på følelsene mine... fullstendig stålkontroll. Samtidig så har jeg aldri klart å formulere og snakke om det som skjedde med familien min. Nå klarer jeg å snakke om det, fortelle om hva som skjedde, men.. jeg har ting som dette som skjer - så mange vonde følelser som kommer til overflaten som jeg ikke vet hvordan jeg skal kontrollere. Kanskje jeg bare må leve gjennom alle disse vonde følelsene og akseptere at sånn er det bare? Det som skjedde med meg, da jeg var ung var ting jeg ikke kunne for noe. Jeg kunne ikke velge mine foreldre, kunne velge hvordan jeg skulle reagere som 4-åring, som 5-åring, som 6-åring. 

Så mange tanker med - kan jeg tillatte meg å være nær noen? Å være glad i noen? Jeg har mennesker nå som jeg anser meg som venner med, men jeg har ikke mennesker som jeg er nær. Gir det fornuft å si det sånn? Jeg hadde aldri tenkt meg at dette skulle sitte så dypt, at det skulle være så mange og dype problemer. 

Og hvor var lærerne hend da jeg var liten? Det har jeg tenkt på mye i det siste. Jeg har grått. Jeg er ikke bitter, men bare trist. Jeg var den jenta som tisset seg ut i senga, den rare sosiale jenta som folk unngikk og ikke ville være sammen med. Den jenta som gikk rundt på skolen med dype sår i armene og sa at hun skulle ta livet av seg. Og jo, hva skjedde? Ingenting. 

Jeg husker moren min snakket til meg om hvor håpløs jeg var, og hvor mye hun drømte om å ta livet av meg, hvordan jeg var vanskelig å være glad i og hun forsto ikke hva hun hadde gjort for å fortjene en som meg. Hun var lei av hele familien, lei av oss alle, hun ville skyte oss, ta en pistol og fyre av - det ville vært det beste. for ingen av oss fortjente henne og alt hun ofret for familien. Jeg husker frykten i kroppen, panikken som kom, da jeg hørte nøkkelen ble snudd i døren.. Jeg husker panikken, da jeg hørte fottrinnene som kom opp trappa. Og jeg husker hvordan folk rundt meg, hennes venner, sto og fortalte meg at jeg måtte være snill med henne, at jeg som ung jente kunne ikke være sånn, men at jeg måtte være snill mot mammaen min fordi hun var så flott, at jeg var heldig som hadde henne. Og jeg husker hvordan det knyttet seg i magen min, da jeg følte meg som problemet, som den som det var noe galt med - hva var det som var galt med meg, at hun ikke kunne være glad i meg?

Jeg har søsken som blir forgudet, som ble forgudet gjennom barndommen, som ble kjørt rundt, som fikk klemmer, som fikk høre at hun var glad i dem. De er var flinke, de var dyktige, de var oppegående. Det er bare meg som det er noe galt med, det er bare meg som hun ikke kan være glad i. Også pappa - som alltid har forsvart henne. "Hva så om hun sto og skrek deg opp i ansiktet, med alle mulige stygge ord til du knakk sammen? Du er så sensitiv, du må slutte å være så sensitiv. Herregud, som du kommer til å bli gjort narr av." Og sånn var det hele veien, alltid forsvart. Og det var alltid min skyld. Jeg hadde sagt noe galt, gjort noe feil og kunne bare skylde på meg selv. Kanskje jeg hadde sunt av å gå noen kilo? Kanskje jeg ikke skulle gå med sminke? Kanskje jeg skulle gå med joggebukser og ikke olabukser? 

Jeg vet ikke hvem som leser dette, men jeg sitter her og gråter nå. 

Og etter jeg får i meg litt mat, så skal jeg gå tilbake til fagene mine! (evt. se på tv og dagdrømme meg bort - med fullt fokus i morgen). 

Fælt å lese hvordan du har hatt det og har det. Har ikke noe smart å si. Du må være trygg på at det var ikke din feil. Du var ikke feil. Det håper jeg du vet nå. 

Klem til deg. 

[Blått]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Fælt å lese hvordan du har hatt det og har det. Har ikke noe smart å si. Du må være trygg på at det var ikke din feil. Du var ikke feil. Det håper jeg du vet nå. 

Klem til deg. 

Takk. Jeg vet det ikke er så mye man kan si til det, men noen ganger så er alt man bare trenger en klem og bli anerkjent. Det er bare å lære, ha noen sammenbrudd også plukke seg selv opp. Det blir ikke bedre at jeg legger meg ned og syns synd på meg selv for alt som har skjedd. Grine mer i kveld også bli ferdig med det! Ny dag i morgen 😎❤️ 

[Purple_Pixiedust]

Blått skrev (57 minutter siden):

Takk. Jeg vet det ikke er så mye man kan si til det, men noen ganger så er alt man bare trenger en klem og bli anerkjent. Det er bare å lære, ha noen sammenbrudd også plukke seg selv opp. Det blir ikke bedre at jeg legger meg ned og syns synd på meg selv for alt som har skjedd. Grine mer i kveld også bli ferdig med det! Ny dag i morgen 😎❤️ 

Ja det å bli sett og hørt teller mye. Håper dagen i morgen blir bedre. ❤️

[Blått]

I dag er jeg sliten. Jeg knakk helt sammen og gråt til rundt tre i natt, men samtidig roligere. Jeg har nok mange vonde følelser i kroppen ennå, som bare må ut. Jeg har holdt alt inne i mange, mange år og hatt stålkontroll. Masken faller sakte og sikkert. Jeg vil bli bedre - jeg har troen, men selv etter 2 1/2 år så vil det ta tid. 

[AnonymBruker]

Hvor mange her som er i jobb tar ut "mentale helsedager" i blant?

Føler jeg trenger en slik i morgen. Det er så slitsomt å late som man bryr seg om jobben, og verden i det hele tatt.

Anonymkode: 2c808...444

[Blått]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hvor mange her som er i jobb tar ut "mentale helsedager" i blant?

Føler jeg trenger en slik i morgen. Det er så slitsomt å late som man bryr seg om jobben, og verden i det hele tatt.

Anonymkode: 2c808...444

Jeg gjorde det når jeg var på vei til å gå på veggen, gjerne da jeg hadde en jobb der jeg satt stille og ikke trente. Det var tungt, veldig tungt en del dager og jeg lå bare i senga, i fosterstillingen, de dagene uten mål og mening. 

[Blått]

Jeg sitter nå og føler meg roligere, mer avslappet. Så igjen så har jeg konkludert med at sammenbruddet var noe jeg trengte! Blant annet med skolen nå i år, så merker jeg at det går lettere og jeg føler meg tryggere på det jeg driver med. Det eneste er bare.. jeg føler sånn skam over hva som jeg har lagt bak meg og alle de psykiske episodene jeg har hatt. Jeg prøver å si til meg selv at jeg er ikke gal, men jeg er syk - at dersom jeg hadde hatt kreft, brekt beinet eller armen, så ville jeg ikke følt meg gal på denne måten eller følt så mye skyld. Det er bare det med de usynlige sykdommene, og jeg m å jo lære å akseptere meg selv og forstå meg selv. Det er ikke så enkelt når jeg har låst meg inne i mange år.. 

[Blått]

Jeg skrev opp en liste over alt som må gjøres her hjemme. Hele greia gir meg angst. Så mye som jeg har forsømt i alle år. 

[Purple_Pixiedust]

Blått skrev (Akkurat nå):

Jeg skrev opp en liste over alt som må gjøres her hjemme. Hele greia gir meg angst. Så mye som jeg har forsømt i alle år. 

Det skjønner jeg. Har du noen som kan hjelpe deg? Jeg har nylig fått hjelp av mor og stefar for å få gjort boligen klar til salg. Det har vært helt avgjørende for å klare det.