Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vel det eneste jeg ser frem til. At alt er over for min del. 

Anonymkode: 276d1...708

Så hvorfor ikke bare gi litt mer faen? 

Anonymkode: 2029e...0de

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Så hvorfor ikke bare gi litt mer faen? 

Anonymkode: 2029e...0de

Eneste måten å gi mer faen i livet mitt er å ta livet mitt og det klarer jeg ikke. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Eneste måten å gi mer faen i livet mitt er å ta livet mitt og det klarer jeg ikke. 

Anonymkode: 276d1...708

Jeg tenker mer på å senke ambisjonene og ikke sørge så dypt over alt man ikke får til. Så lenge man har tak over hodet og mat på bordet og varme i boligen og en god seng å sove i…ja, da kan andre ting man bedriver tiden med bli en bonus.
 

Det stemmer som forskerne sier at deprimerte vet bedre enn optimister hvor lite kontroll vi har over de små livene vårene, men er nå det egentlig så ille? Hvis man ikke passer inn i A4-modellen i samfunnet så er jo egentlig det et kompliment på mange måter. 

 

Jeg har som mer enn bipolar selv vært gjennom årevis med tøffe tak, men det er helt unødvendig å være suicidal har jeg erfart. Sannsynligheten for at man blir bedre av depresjon er stor for hjernen bruker ofte å reparere seg selv. Da er det bortkastet å gjøre noe drastisk. 

Anonymkode: 2029e...0de

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker mer på å senke ambisjonene og ikke sørge så dypt over alt man ikke får til. Så lenge man har tak over hodet og mat på bordet og varme i boligen og en god seng å sove i…ja, da kan andre ting man bedriver tiden med bli en bonus.
 

Det stemmer som forskerne sier at deprimerte vet bedre enn optimister hvor lite kontroll vi har over de små livene vårene, men er nå det egentlig så ille? Hvis man ikke passer inn i A4-modellen i samfunnet så er jo egentlig det et kompliment på mange måter. 

 

Jeg har som mer enn bipolar selv vært gjennom årevis med tøffe tak, men det er helt unødvendig å være suicidal har jeg erfart. Sannsynligheten for at man blir bedre av depresjon er stor for hjernen bruker ofte å reparere seg selv. Da er det bortkastet å gjøre noe drastisk. 

Anonymkode: 2029e...0de

Det er snilt av deg å prøve å hjelpe og flott at du ikke ønsker å dø. Om du leser innlegget mitt så har jeg heller ingen planer om å gjøre noe drastisk. Så ingen som leser trenger å bekymre seg. 

Men jeg hater fortsatt å leve, jeg har aldri likt livet, jeg har vært uteligger og klarer fortsatt ikke å sette pris på ha tak over hodet. Jeg har gått til psykolog i mange år. jeg har hørt hele regle om dette med å sette pris på hva man har. Det er ikke noe for meg. Jeg har prøvd i mange tiår å få et liv jeg synes er verdt å leve og jeg har aldri klart det. 

Igjen, setter pris på forsøket ditt. Men denne depresjonen er like mye del av meg som DNAet mitt. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er snilt av deg å prøve å hjelpe og flott at du ikke ønsker å dø. Om du leser innlegget mitt så har jeg heller ingen planer om å gjøre noe drastisk. Så ingen som leser trenger å bekymre seg. 

Men jeg hater fortsatt å leve, jeg har aldri likt livet, jeg har vært uteligger og klarer fortsatt ikke å sette pris på ha tak over hodet. Jeg har gått til psykolog i mange år. jeg har hørt hele regle om dette med å sette pris på hva man har. Det er ikke noe for meg. Jeg har prøvd i mange tiår å få et liv jeg synes er verdt å leve og jeg har aldri klart det. 

Igjen, setter pris på forsøket ditt. Men denne depresjonen er like mye del av meg som DNAet mitt. 

Anonymkode: 276d1...708

 Edit Det er selvsagt enormt mye bedre å ha et sted å bo enn å sove på gata. Men det er forskjell på at livet er bedre enn at det er verdt å leve.

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 Edit Det er selvsagt enormt mye bedre å ha et sted å bo enn å sove på gata. Men det er forskjell på at livet er bedre enn at det er verdt å leve.

Anonymkode: 276d1...708

En del av depresjon er å ikke glede seg over noe, så vidt jeg har skjønt det.

Har du noe du har en viss interesse for? 

Går du på medisiner? Produserer ikke hjernen din glede stoffer? 

Anonymkode: 44336...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På en måte føles det urettferdig at noen av oss skal slite HELE livet. Og jeg vet det er folk som har det verre enn meg. Jeg prøver ikke fremstille det som jeg har det verre enn alle i i Norge og det fines sikkert milliarder i verden som har det verre enn meg. Og et er ikke sik jeg ikke tar ansvar for at livet ble som det ble. Om noe så hater jeg meg selv for å ikke klare noe bedre. 

Har også prøvd psykolog, men selv om det var greit å ha noen  å sutre til og jeg ble glad i psykologen min så hjalp det ikke på helsen. 

Anonymkode: 276d1...708

En ting jeg har tenkt på i det siste er nettopp dette. Det du sier at noen av oss sliter hele livet, det er jo egentlig nettopp greia. Fordi vi hadde det dritt som barn så har vi det dritt som voksne. Selv når vi tilsynelatende kommer oss ut av situasjonen, så er det som at den bor inni oss. Om det ikke er fordi vi har et DNA som er innstilt på å være nevrotisk eller nedstemt så er de barndomserfaringene og traumene så vanskelig å bli kvitt. 

Jeg hater ikke meg selv for at jeg ikke får til noe bedre, men jeg er faen så lei av å fortsette å slite med det samme etter å ha forsøkt så lenge å få det bedre. Jeg vet også at jeg nå bare har en dårlig periode og har det bedre ellers, men nå er det tungt. 

Klem til deg! 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

En del av depresjon er å ikke glede seg over noe, så vidt jeg har skjønt det.

Har du noe du har en viss interesse for? 

Går du på medisiner? Produserer ikke hjernen din glede stoffer? 

Anonymkode: 44336...467

Eneste interessene mine er de jeg er for syke til å klare. Det er også delvis derfor jeg er deprimert. 

Jeg gidder ikke gå på antidepressiver. For min del er det bedre å kjenne på depresjonen enn å være likegyldig til depresjonen. Føler antidepressiver kun gjør det siste, de fjerner de verste følelsen, men de gjør ikke ting bra. 

9 hours ago, AnonymBruker said:

En ting jeg har tenkt på i det siste er nettopp dette. Det du sier at noen av oss sliter hele livet, det er jo egentlig nettopp greia. Fordi vi hadde det dritt som barn så har vi det dritt som voksne. Selv når vi tilsynelatende kommer oss ut av situasjonen, så er det som at den bor inni oss. Om det ikke er fordi vi har et DNA som er innstilt på å være nevrotisk eller nedstemt så er de barndomserfaringene og traumene så vanskelig å bli kvitt. 

Jeg hater ikke meg selv for at jeg ikke får til noe bedre, men jeg er faen så lei av å fortsette å slite med det samme etter å ha forsøkt så lenge å få det bedre. Jeg vet også at jeg nå bare har en dårlig periode og har det bedre ellers, men nå er det tungt. 

Klem til deg! 

Anonymkode: 235ff...713

Du har helt rett og jeg ordla meg dumt. Jeg mente ikke at jeg bokstavelig talt har et DNA som gjør at jeg er deprimert. Det jeg mente er at jeg har vært deprimert hele livet så depresjonen er en del av min personlighet. Og du har rett i at dritten vi hadde som barn tok vi med inn i livet som voksne. For min del så har jeg noen sykdommer som gjør at livet mitt er som det er og disse er med på å gjør at jeg ikke klarer å få et liv jeg synes er verdt å leve. Og slik har jeg følt det så lenge jeg kan huske.  

I tillegg kommer frustrasjonen over at jeg ikke er blant de som kan "ta meg sammen" og slutte å fokusere på det jeg ikke klarer. Dette med å nyte godt vær, frisk luft, osv. er ikke noe for meg. Om noe så misliker jeg godt vært fordi da er alle ute og jeg får se og høre alle som lever livene jeg skulle ønske at jeg levde. Det blir som å være et sulten og bli satt på en fantastisk restaurant hvor du kun får lukte maten samtidig som du ser alle andre kose seg, men du får ikke lov til å spise noe. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Eneste interessene mine er de jeg er for syke til å klare. Det er også delvis derfor jeg er deprimert. 

Jeg gidder ikke gå på antidepressiver. For min del er det bedre å kjenne på depresjonen enn å være likegyldig til depresjonen. Føler antidepressiver kun gjør det siste, de fjerner de verste følelsen, men de gjør ikke ting bra. 

Du har helt rett og jeg ordla meg dumt. Jeg mente ikke at jeg bokstavelig talt har et DNA som gjør at jeg er deprimert. Det jeg mente er at jeg har vært deprimert hele livet så depresjonen er en del av min personlighet. Og du har rett i at dritten vi hadde som barn tok vi med inn i livet som voksne. For min del så har jeg noen sykdommer som gjør at livet mitt er som det er og disse er med på å gjør at jeg ikke klarer å få et liv jeg synes er verdt å leve. Og slik har jeg følt det så lenge jeg kan huske.  

I tillegg kommer frustrasjonen over at jeg ikke er blant de som kan "ta meg sammen" og slutte å fokusere på det jeg ikke klarer. Dette med å nyte godt vær, frisk luft, osv. er ikke noe for meg. Om noe så misliker jeg godt vært fordi da er alle ute og jeg får se og høre alle som lever livene jeg skulle ønske at jeg levde. Det blir som å være et sulten og bli satt på en fantastisk restaurant hvor du kun får lukte maten samtidig som du ser alle andre kose seg, men du får ikke lov til å spise noe. 

Anonymkode: 276d1...708

Jeg mente ikke å si at du formulerte deg feil. Jeg mente å si at det er begge deler. Det tenker jeg i alle fall. I tillegg blir det jo også på en måte det kroppen vår er vant med, og å bryte ut av det mønsteret vil i tillegg skremme oss fordi kroppen er innstilt på overlevelse ikke å ha det bra. 

Skjønner akkurat hva du mener. Når ting er kjipt er sola og begivenhetene noe drit. En blir så innmari konfrontert med andres sosiale greier. Disse dagene har vært pyton faktisk, alle folkene som har nytt sommerens siste fest, blir sikkert verre i kveld. Joda, jeg unner dem det, men ikke akkurat utenfor vinduet mitt når jeg er nedfor. Det blir tyngre da. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg mente ikke å si at du formulerte deg feil. Jeg mente å si at det er begge deler. Det tenker jeg i alle fall. I tillegg blir det jo også på en måte det kroppen vår er vant med, og å bryte ut av det mønsteret vil i tillegg skremme oss fordi kroppen er innstilt på overlevelse ikke å ha det bra. 

Skjønner akkurat hva du mener. Når ting er kjipt er sola og begivenhetene noe drit. En blir så innmari konfrontert med andres sosiale greier. Disse dagene har vært pyton faktisk, alle folkene som har nytt sommerens siste fest, blir sikkert verre i kveld. Joda, jeg unner dem det, men ikke akkurat utenfor vinduet mitt når jeg er nedfor. Det blir tyngre da. 

Anonymkode: 235ff...713

Det er også problem her jeg bor. Leiligheten er lytt og rett utenfor soverommet mitt  er det en gressplen hvor det er mye aktivitet om sommeren. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er også problem her jeg bor. Leiligheten er lytt og rett utenfor soverommet mitt  er det en gressplen hvor det er mye aktivitet om sommeren. 

Anonymkode: 276d1...708

Får av og til helt seriøst lyst til å be dem pelle seg og være glad et annet sted. 😅

Anonymkode: 235ff...713

[Sheik]

Ensomheten har tatt helt over. Har prøvd og prøvd å komme meg inn i grupper, prøvd å utfordre den sosiale angsten min. Jeg har prøvd å finne veldedige organisasjoner, til og med prøvd å finne folk på nett og på spill, men det finnes ikke muligheter for meg. Må vel snart innse at det er meningen jeg skal leve alene. 

Tidligere var det ikke et problem for meg å være alene hele tiden, men nå kjenner jeg virkelig at jeg savner noe form for sosial kontakt. I det virkelige liv er jeg venneløs. Foreldrene mine har jeg ikke lenger kontakt med, og søsknene mine vil ikke kjenne til meg. Alt på grunn av fen helvetes depresjonen jeg har drasset med meg i over to tiår. Selv meg psykolog og terapi blir det ikke bedre. Eier ikke livslyst og føler som om jeg kaster bort oksygen til de som faktisk vil leve. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Tror bare jeg trengte å få det ut, selv om jeg ennå sliter veldig etter å ha skrevet det ut…

Føler jeg kommer til å sprekke snart og ty til alkohol igjen. Tror det skjer i dag. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Får av og til helt seriøst lyst til å be dem pelle seg og være glad et annet sted. 😅

Anonymkode: 235ff...713

Samme her. 

Sheik skrev (6 minutter siden):

Ensomheten har tatt helt over. Har prøvd og prøvd å komme meg inn i grupper, prøvd å utfordre den sosiale angsten min. Jeg har prøvd å finne veldedige organisasjoner, til og med prøvd å finne folk på nett og på spill, men det finnes ikke muligheter for meg. Må vel snart innse at det er meningen jeg skal leve alene. 

Tidligere var det ikke et problem for meg å være alene hele tiden, men nå kjenner jeg virkelig at jeg savner noe form for sosial kontakt. I det virkelige liv er jeg venneløs. Foreldrene mine har jeg ikke lenger kontakt med, og søsknene mine vil ikke kjenne til meg. Alt på grunn av fen helvetes depresjonen jeg har drasset med meg i over to tiår. Selv meg psykolog og terapi blir det ikke bedre. Eier ikke livslyst og føler som om jeg kaster bort oksygen til de som faktisk vil leve. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Tror bare jeg trengte å få det ut, selv om jeg ennå sliter veldig etter å ha skrevet det ut…

Føler jeg kommer til å sprekke snart og ty til alkohol igjen. Tror det skjer i dag. 

Sender deg klem. 

Anonymkode: 276d1...708

[Baktus2024]

Er vi egentlig deprimerte eller har samfunnets utvikling stilt for store krav i et hurtigtogsamfunn ?

[AnonymBruker]

Kjenner meg så langt nede nå. Altså 100% unner jeg andre folk sola og litt deilige dager nå i begynnelsen av høsten. Men jeg er også bitter for at jeg enda en gang ikke kan nytte meg av det. At jeg er for dårlig både fysisk og psykisk til å gå den fjellturen, eller stikke og ta det badet. Aller mest er det jo sorgen over det sosiale som jeg mangler. Vinduene må være åpne for lufting og jeg orker ikke å høre flere glade mennesker gå forbi utenfor. Det eneste jeg er ambivalent til er barna, det når meg faktisk med et gram av smittende glede, før jeg blir mer trist fordi jeg lengter sånn etter å få barn selv. 

Jeg kjenner meg på en måte sint og sur på alt og alle, samtidig så er det jo bare min egen feil. Jeg er så lei av dette livet. 

Jeg er lei av tingene jeg ikke har fått til å ta tak i. Lei av tankene om at "jeg får det ikke til". Lei av den manglende energien. Lei av tankene om at andre mennesker står i veien for livet mitt. Lei av å gruble på andres dysfunksjon og skadelige oppførsel. Jeg er forbanna for at et menneske som har ødelagt så mye for meg lever livets glade dager. Og samtidig så er jeg frustrert fordi jeg gidder å bruke en kalori eller følelse på å være sint for det. Gi nå faen i det, tenker jeg. Men jeg gir ikke faen i det! 

Lei av å skulle "lage meg en god dag". 

Prøvde å tenke hva var det som gjorde at ting var litt bedre i fjor høst. Men egentlig er jeg lei av det også. Lei av å fokusere på de riktige tingene, eller legge merke til små gleder, eller kontrollere det jeg kan. Æsj, jeg spyr. Jeg spyr av tankene om at jeg skal snu denne situasjonen mer. Husker det jeg skrev til en annen for litt siden "ikke bruk takknemlighet som noe du slår deg selv i hodet med" eller noe sånt, og det må jeg si til meg selv nå, for de kommer rekende "du burde være takknemlig!". Jeg spyr! 

Jeg er lei av å være feit. Jeg er lei av å føle meg slapp og nedfor. Jeg er lei av å behandle meg selv som dritt. Jeg er lei av å være voksen. Jeg er lei av denne dagen, denne uka og dette året. Jeg er lei av det dustete paret som går nedover veien her og ler. Rundt meg ser det ut som en svinesti og jeg burde tatt en dusj. 

Faen ta denne drittdagen. 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

Sheik skrev (22 minutter siden):

Ensomheten har tatt helt over. Har prøvd og prøvd å komme meg inn i grupper, prøvd å utfordre den sosiale angsten min. Jeg har prøvd å finne veldedige organisasjoner, til og med prøvd å finne folk på nett og på spill, men det finnes ikke muligheter for meg. Må vel snart innse at det er meningen jeg skal leve alene. 

Tidligere var det ikke et problem for meg å være alene hele tiden, men nå kjenner jeg virkelig at jeg savner noe form for sosial kontakt. I det virkelige liv er jeg venneløs. Foreldrene mine har jeg ikke lenger kontakt med, og søsknene mine vil ikke kjenne til meg. Alt på grunn av fen helvetes depresjonen jeg har drasset med meg i over to tiår. Selv meg psykolog og terapi blir det ikke bedre. Eier ikke livslyst og føler som om jeg kaster bort oksygen til de som faktisk vil leve. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Tror bare jeg trengte å få det ut, selv om jeg ennå sliter veldig etter å ha skrevet det ut…

Føler jeg kommer til å sprekke snart og ty til alkohol igjen. Tror det skjer i dag. 

Det er bra du får det ut. Usikker på om det hjelper jeg også. Men jeg prøvde også å bare få det ut. Sette ord på det. Vet ikke om det hjelper jeg. Får se. Men det å trykke på tastaturet og tillate seg å være ærlig var bra det øyeblikket det stod på i alle fall. 

Ingen kontakt med foreldre synes jeg er grusomt. Jeg føler meg på en måte som en jævla taper av det av og til. Selv om jeg på en måte vet at det ikke er min feil, eller noe med meg, så tenker jeg hvem faen er jeg som er forlatt av foreldrene mine, selv om det ikke er slik historien egentlig er. Det er også den tanken om at de koser seg mens jeg råtner her. Det er kjipt. Hvordan er det for deg? 

Anonymkode: 235ff...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

På en måte føles det urettferdig at noen av oss skal slite HELE livet. Og jeg vet det er folk som har det verre enn meg. Jeg prøver ikke fremstille det som jeg har det verre enn alle i i Norge og det fines sikkert milliarder i verden som har det verre enn meg. Og et er ikke sik jeg ikke tar ansvar for at livet ble som det ble. Om noe så hater jeg meg selv for å ikke klare noe bedre. 

Har også prøvd psykolog, men selv om det var greit å ha noen  å sutre til og jeg ble glad i psykologen min så hjalp det ikke på helsen. 

Anonymkode: 276d1...708

I tillegg sliter jeg med at jeg så ofte tenker på fortiden min. Hva jeg skulle gjort annerledes. 

Anonymkode: 276d1...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvorfor fokusere på det du ikke får til? Livet blir så mye deiligere når man fokuserer på de små, gode detaljene som kaffekoppen i solveggen. Samvær med noen du er glad i og god natur og kultur. Om 100 år er alle ting glemt så det er da ikke så nøye å få til så mye. 

Anonymkode: 2029e...0de

Det er ikke meg du svarer, men det å glede meg over små ting er kanskje noe av det jeg savner mest. Jeg får av og til tips fra venner og familie om at jeg burde gjøre noe som gleder meg for å prøve å få det bedre, som å reise et sted eller kanskje prøve å flytte et annet sted, dra på konsert eller sånne litt større ting. Men det er ikke det jeg vil. Jeg savner så utrolig den gode følelsen jeg fikk før av den første koppen med kaffe om morgenen, av et deilig duftlys, en god bok eller friskt og deilig høstvær. Disse tingene gir meg ingenting lenger, og det er det som gjør mest vondt. Jeg vil ikke reise til andre siden av verden for å prøve å finne glede igjen. Jeg vil finne tilbake til gleden i hverdagen, den gleden som er meg.

Anonymkode: 1e9a4...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner meg så langt nede nå. Altså 100% unner jeg andre folk sola og litt deilige dager nå i begynnelsen av høsten. Men jeg er også bitter for at jeg enda en gang ikke kan nytte meg av det. At jeg er for dårlig både fysisk og psykisk til å gå den fjellturen, eller stikke og ta det badet. Aller mest er det jo sorgen over det sosiale som jeg mangler. Vinduene må være åpne for lufting og jeg orker ikke å høre flere glade mennesker gå forbi utenfor. Det eneste jeg er ambivalent til er barna, det når meg faktisk med et gram av smittende glede, før jeg blir mer trist fordi jeg lengter sånn etter å få barn selv. 

Jeg kjenner meg på en måte sint og sur på alt og alle, samtidig så er det jo bare min egen feil. Jeg er så lei av dette livet. 

Jeg er lei av tingene jeg ikke har fått til å ta tak i. Lei av tankene om at "jeg får det ikke til". Lei av den manglende energien. Lei av tankene om at andre mennesker står i veien for livet mitt. Lei av å gruble på andres dysfunksjon og skadelige oppførsel. Jeg er forbanna for at et menneske som har ødelagt så mye for meg lever livets glade dager. Og samtidig så er jeg frustrert fordi jeg gidder å bruke en kalori eller følelse på å være sint for det. Gi nå faen i det, tenker jeg. Men jeg gir ikke faen i det! 

Lei av å skulle "lage meg en god dag". 

Prøvde å tenke hva var det som gjorde at ting var litt bedre i fjor høst. Men egentlig er jeg lei av det også. Lei av å fokusere på de riktige tingene, eller legge merke til små gleder, eller kontrollere det jeg kan. Æsj, jeg spyr. Jeg spyr av tankene om at jeg skal snu denne situasjonen mer. Husker det jeg skrev til en annen for litt siden "ikke bruk takknemlighet som noe du slår deg selv i hodet med" eller noe sånt, og det må jeg si til meg selv nå, for de kommer rekende "du burde være takknemlig!". Jeg spyr! 

Jeg er lei av å være feit. Jeg er lei av å føle meg slapp og nedfor. Jeg er lei av å behandle meg selv som dritt. Jeg er lei av å være voksen. Jeg er lei av denne dagen, denne uka og dette året. Jeg er lei av det dustete paret som går nedover veien her og ler. Rundt meg ser det ut som en svinesti og jeg burde tatt en dusj. 

Faen ta denne drittdagen. 

Anonymkode: 235ff...713

Sender deg klem og kjenner meg igjen i hele innlegget ditt. 

Anonymkode: 276d1...708

[omno_guest]