Den store depresjonstråden

[WubWub]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så lei og sliten av å ha det slik. Være langt nede, aldri oppe. Tungt, vondt. Ingen lys i enden av tunnelen. Før så satt jeg på pikerommet.. og nå sitter jeg har. Ikke noe fremgang i livet mitt de siste 20 årene. Jeg satt der, nå sitter jeg her. Byttet sofa. Det er alt, alt annet er helt likt. Like mislykket, like langt unna drømmer og håp for et bedre liv og all den bullshitten der som jeg aldri vil få oppleve. Svada, møkk og faen!! Vil rope så høyt jeg kan! Jeg vil kaste TV'en ut vinduet, mobilen i dass. Jeg er sint. Jeg er lei. jeg er tom. jeg er sliten. 

Er i dårlig humør. Fordi jeg har hatt hjertebank i hele dag. Det dunker fra topp til tå. Skjelver i hele kroppen. Suser i ørene, tåkesyn. Skyhøy angst! Fikk et gråteanfall fordi naboen smalt med døren. Full panikk. Var nære på å løpe etter naboen og spytte han i trynet fordi han skremt meg sånn. Føler nervene er så langt ute at det klikker mentalt for meg snart. Nesten sånn at jeg må ringe DPS og få meg selv tvangsinnlagt før jeg går bananas, løper naken rundt i nabolaget og skremmer livskiten utav naboene. Føles ut som at jeg bikker over til gal når som helst nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

kan du ikke prøve gå deg en tur i skogen da, har hørt at det gjort underverker mot depresjon

[HalldirV2]

1 minutt siden, WubWub skrev:

kan du ikke prøve gå deg en tur i skogen da, har hørt at det gjort underverker mot depresjon

Signerer den!

[WubWub]

Akkurat nå, HalldirV2 skrev:

Signerer den!

Jeg husker Kjell Magne Bondevik brått ble psykisk syk og deprimert når han satt i regjering.

Han kunne meddele at gåturer i skogen var det som hjalp han imot depresjonen.

[HalldirV2]

Akkurat nå, WubWub skrev:

Jeg husker Kjell Magne Bondevik brått ble psykisk syk og deprimert når han satt i regjering.

Han kunne meddele at gåturer i skogen var det som hjalp han imot depresjonen.

Det meste hjelper mot dep, dvs. nesten all aktivitet som får en til å tenke på noe annet. Skogen i seg selv er en av de beste "lykkepillene" på markedet.

[WubWub]

Akkurat nå, HalldirV2 skrev:

Det meste hjelper mot dep, dvs. nesten all aktivitet som får en til å tenke på noe annet. Skogen i seg selv er en av de beste "lykkepillene" på markedet.

Ja, det er derfor jeg ikke har forstått folk som henger med hodet. Løsningen er jo åpenbart , komme seg ut i skogen eller dra å trene litt på treningssenter. fysisk aktivitet er faktisk den beste medisinen mot depresjon, bedre enn lykkepiller

[Gjest supernova_87]

På 8.3.2018 den 16.00, AnonymBruker skrev:

Det å snakke stygt om meg selv, er noe psykologen snakker mye om. I mitt hodet så høres det ikke ille ut. Det er jo kjent og kjært. Alltid vært slik. Så sier jeg det høyt og psykologen sier et av ordene eller setningen høyt etterpå, og da smiler jeg. For det høres jo helt latterlig ut! I går så sa jeg "Noen ganger så er jeg så stokkdum, på nivå med en tilbakestående potet med 150 minus i IQ. Så jeg blir så sint på meg selv fordi jeg er så dum noen ganger". Snakket om skolen og hvordan jeg fikk 5+ på en prøve en gang og ble fly forbannet på meg selv. Så sint at jeg lagde bulk i pc'en fordi jeg sparket den i sinne. Hun sa så den setningen høyt og jeg klarte ikke å slutte å le. For det hørtes jo helt sinnssykt ut! 
Samme når jeg sier ting som "Jeg er så skadet at jeg bare kan gi opp først som sist" (gi opp behandling). Det gir så mye mening og er så uskyldig i hodet mitt. Men når andre sier det, så høres det så grovt, slemt og på grensen til komisk. 

Det stemmer alt du sier om å slippe andre inn. Hun har spurt flere ganger om hvorfor det er så vanskelig. Sliter med å si det høyt. Det er jo frykten for å bli avvist. Frykten for kjempe en umulig kamp mot meg selv og vinne.. også ender jeg opp med å bli såret fordi jeg blir avvist. 

Det å gå i behandling er slitsomt. Før så tenkte jeg ikke over hvorfor jeg skadet meg selv. Tenkte aldri på hvorfor jeg aldri slipper noen inn. Hvorfor jeg ikke drar på restaurant, hvorfor jeg ikke ønsker meg kjæreste. Hvorfor, hvorfor, hvorfor!! Jeg gikk aldri dit, det bare var som det var. Nå så tenker jeg mer over ting. Går litt mer inni dybden på ting. I flere måneder nå så har jeg spist mer enn normalt.. men det var ikke før i går at jeg innså hva jeg egentlig holder på med.

Anonymkode: 02b68...f39

*fjernet*

Og du det går kanskje an å få en frivillig innleggelse i stedet for en tvangsinnleggelse, det er mye bedre enn å bli holdt på tvang. Hvis du føler deg så desperat er det mulig å oppsøke legevakten og få hjelp.  

Endret 10. mars 2018 av Rainstorm

[HalldirV2]

Akkurat nå, WubWub skrev:

Ja, det er derfor jeg ikke har forstått folk som henger med hodet. Løsningen er jo åpenbart , komme seg ut i skogen eller dra å trene litt på treningssenter. fysisk aktivitet er faktisk den beste medisinen mot depresjon, bedre enn lykkepiller

Nettopp!

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Rainstorm skrev:

(...)

Og du det går kanskje an å få en frivillig innleggelse i stedet for en tvangsinnleggelse, det er mye bedre enn å bli holdt på tvang. Hvis du føler deg så desperat er det mulig å oppsøke legevakten og få hjelp.  

Akkurat slik er det for meg også. Alt det negative og slemme jeg tenker om meg selv.  Det er ikke meg som snakker, det er diagnosene. Virker som at psykologene våre har samme behandlingsmetode. For det er akkurat det du beskriver vi jobber med akkurat nå. Prøver å finne meg under den stemmen som jeg har hørt på i mange år. Skremmende å se at du tenker og sliter med det samme som meg. Blir litt sånn "jeg er vist ikke så unik som jeg hadde trodd"-moment. Jeg har vært psyk men uvitende fra tidlig barneskolen. Jeg har aldri sett det selv, jeg har ikke vokst opp og tenkt eller visst at jeg var syk. Det var bare slik jeg var, stilt aldri noe spørsmål ved det. Ante ikke at min personlighet kan man nesten si, var en del av en diagnose. De siste par årene har vært veldig rar og tung. Jeg har kommet langt med tanke på behandling, samtidig som at jeg har mistet meg selv. For jeg ser nå, hvordan sykdommen har tatt kontroll over livet mitt og stjålet meg. Meg, den friske meg, eksisterer ikke lengre. Det er en ganske skremmende tanke. For det jeg nå holder på med nå, er å bryte ned livet mitt og meg selv, for så å bygge meg selv opp på nytt. 

Jeg tror, litt usikker på denne enda. For alt er litt nytt enda. Jeg tror. Jo mer kunnskap, forståelse og kontroll jeg får over angsten. Jo mer deprimert blir jeg. Fordi jeg mister en bit av meg selv. Jeg er angsten (og alle diagnosene). Fordi den ekte meg døde for mange, mange år siden og angsten tok over. Akkurat nå så føler jeg selv at jeg er i nedrivningsfasen. Jeg river ned alt som er kjent og kjært, samme hvor vondt og tungt det er. Så er det mitt liv og min måte å leve på. Uten det, så er jeg ingenting. Har ikke kommet til det punktet hvor jeg da må bygge meg selv opp på nytt enda. Lage en ny meg. Har merket at jo "bedre" jeg gjør det i timene hos psykologen.. jo tyngre og mørkere blir depresjonen. Rett etter en time så kan jeg være i himmelen av glede i 2 minutter, også går det rett ned i kjelleren. Opp og ned, tre skritt frem og to 1/2 tilbake. Noen ganger 4 tilbake. 
Jeg tror at min reaksjon, samme hvor tung og vond den er, er et godt tegn. 

Jeg bor ikke hjemme nei. Men etter 6 år så føles det ut som at jeg er på samme sted.. bare annen postnummer/sofa. 
Herregud så sent det er. Har sittet her i delvis mørket og tenkt i hele dag. Hodet går på høygir. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skremmende å se at du tenker og sliter med det samme som meg. Blir litt sånn "jeg er vist ikke så unik som jeg hadde trodd"-moment. 

Anonymkode: 02b68...f39

Ja, enig! 

Og det er skremmende for jeg får lyst til å dele så mye av tankene mine, for du peker på så mange ting som jeg kjenner meg igjen i, men da blir jeg bare skremt og får lyst til å gjemme meg. Men i det siste har jeg mer klart å svare og være ærlig om mine egne ting i stedet for å svare som om jeg tilnærmer meg dette fra en distanse og generelt. Men det er dritekkelt, og jeg gremmes hver gang jeg nevner sånne ting, og egne ting, noe jeg har gjort i flere innlegg her i dag, æsj. 

Fikk mange tanker om det du skrev, men svarer bare helt kort for jeg tror jeg har brukt opp kvoten av å dele egne ting for minst to år elns nå, og i fare for å glippe ut av meg noe mer nå, så får jeg bare slutte. Men jeg lurte på dette at du føler du oppdager at du ikke er så unik, er det vondt, eller dumt? 

[WubWub]

6 minutter siden, Rainstorm skrev:

Ja, enig! 

Og det er skremmende for jeg får lyst til å dele så mye av tankene mine, for du peker på så mange ting som jeg kjenner meg igjen i, men da blir jeg bare skremt og får lyst til å gjemme meg. Men i det siste har jeg mer klart å svare og være ærlig om mine egne ting i stedet for å svare som om jeg tilnærmer meg dette fra en distanse og generelt. Men det er dritekkelt, og jeg gremmes hver gang jeg nevner sånne ting, og egne ting, noe jeg har gjort i flere innlegg her i dag, æsj. 

Fikk mange tanker om det du skrev, men svarer bare helt kort for jeg tror jeg har brukt opp kvoten av å dele egne ting for minst to år elns nå, og i fare for å glippe ut av meg noe mer nå, så får jeg bare slutte. Men jeg lurte på dette at du føler du oppdager at du ikke er så unik, er det vondt, eller dumt? 

jeg skal forklare deg hva en depresjon er. det er en ubalanse i hjernen, dette kan korrigeres ved å være i fysisk aktivitet. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, WubWub skrev:

Ja, det er derfor jeg ikke har forstått folk som henger med hodet. Løsningen er jo åpenbart , komme seg ut i skogen eller dra å trene litt på treningssenter. fysisk aktivitet er faktisk den beste medisinen mot depresjon, bedre enn lykkepiller

 

9 timer siden, HalldirV2 skrev:

Nettopp!

Er dere seriøse? Den perioden jeg var mest deprimert hadde jeg hund og gikk flere timer i skogen hver dag. Slutt å forpest en tråd som dette med råd som ikke er i tråd med virkeligheten.  Hadde dette vært tilfelle hadde ingen vært deprimerte.

Anonymkode: 47891...3d1

[Anna Maria]

11 timer siden, WubWub skrev:

Jeg husker Kjell Magne Bondevik brått ble psykisk syk og deprimert når han satt i regjering.

Han kunne meddele at gåturer i skogen var det som hjalp han imot depresjonen.

På Modum Bad bruker en aktivt aktivitet mot depresjon og angst i sin behandling mot angst og depresjon, da de mener at det virker, men det er jo bare en del av den ellers så omfattende behandlingen de driver der. En gåtur alene er ikke nok til å få en alvorlig eller moderat depresjon til å slippe, kanskje en lett en. Om du tror det er du rett og slett veldig kunnskapsløs.

Men alle som har angst og depresjon bør prøve å komme seg ut i naturen og bevege seg, det har du rett i.

[WubWub]

2 timer siden, Anna Maria skrev:

På Modum Bad bruker en aktivt aktivitet mot depresjon og angst i sin behandling mot angst og depresjon, da de mener at det virker, men det er jo bare en del av den ellers så omfattende behandlingen de driver der. En gåtur alene er ikke nok til å få en alvorlig eller moderat depresjon til å slippe, kanskje en lett en. Om du tror det er du rett og slett veldig kunnskapsløs.

Men alle som har angst og depresjon bør prøve å komme seg ut i naturen og bevege seg, det har du rett i.

det er ikke bare på modum bad at fysisk aktivitet blir brukt som terapi. på dps har de nå byttet ut mange teoretiske timer med ballspill, sirkeltrening, svømming og joggeturer. 

 

Ryddet for brukerdebatt.

Kragebein, mod

Endret 10. mars 2018 av Kragebein

[Anna Maria]

2 timer siden, WubWub skrev:

det er ikke bare på modum bad at fysisk aktivitet blir brukt som terapi. på dps har de nå byttet ut mange teoretiske timer med ballspill, sirkeltrening, svømming og joggeturer. 

ModumBad var bare et eksempel. heldigvis følger de opp andre steder også. men poenget mitt står likevel. På dps driver de med mer enn ovennevnte aktiviteter, de driver terapi også, og medisinering. Dessuten er der et tidsaspekt her, da det ofte tar noe tid før en depresjon slipper taket. Og genetikk og arv kan en heller ikke glemme oppe i dette.

 

Ryddet for sitering av slettet innlegg.

Kragebein, mod

Endret 10. mars 2018 av Kragebein

[Gjest supernova_87]

Jeg hater meg selv som lar meg trigge. Jeg blir kvalm inn til margen og skammer meg dypt. Men alle disse ordene bare pirker borti akkurat det som er sår fra før. Og det å bli hengt ut for å sitte i sofaen og proppe meg med potetgull og regelrett truet med kamp (i en annen tråd) og latterliggjort for å våge å skrive et langt innlegg i en tråd om et viktig tema det bare bekrefter de ekle antagelsene fra barndommen. Og det at jeg lar meg trigge bare forteller meg at jeg tar rett når jeg tenker at jeg er feil og ikke funker i livet. For det er jo så svakt å la det gå innpå seg. Og jeg skjønner at jeg tok rett: jeg burde aldri delt sanne egne ting når det ender med å bli brukt mot meg. Jeg burde sitte stille i båten fortsette å prøve å støtte andre men gjemme delene av meg selv som begynner å ta plass inni meg. Jeg var forferdelig dum som tenkte det ville gå greit å prøve å dele mer av meg selv. 

Og det som verre er er at jeg får behov for å forsvare meg. Si "jeg tror ikke at man bare kan ligge i sofaen og spise burger,  jeg unnskylder det ikke med lav forbrenning o.l.", for det er ikke det at noen kaller meg fettberg eller dum eller bitch eller sier de styggeste ting som er verst, det er tanken på at "alle andre" skal være enig. Og at de skal tenke at denne definisjonen av meg er riktig. At jeg blir tegnet med noen andres farger. Og at noens overlegg om å såre skal bli tolket som uskyld fordi de sier at de ikke mener å såre. Alle vet at å kalle folk slike ting og skrive slike ting sårer. 

Likevel føler jeg med så forferdelig dum som blir såret. Jeg skammer meg over at jeg lar meg trigge og bryr meg. Jeg er så ekkel. Jeg er bare feil. 

[WubWub]

45 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv som lar meg trigge. Jeg blir kvalm inn til margen og skammer meg dypt. Men alle disse ordene bare pirker borti akkurat det som er sår fra før. Og det å bli hengt ut for å sitte i sofaen og proppe meg med potetgull og regelrett truet med kamp (i en annen tråd) og latterliggjort for å våge å skrive et langt innlegg i en tråd om et viktig tema det bare bekrefter de ekle antagelsene fra barndommen. Og det at jeg lar meg trigge bare forteller meg at jeg tar rett når jeg tenker at jeg er feil og ikke funker i livet. For det er jo så svakt å la det gå innpå seg. Og jeg skjønner at jeg tok rett: jeg burde aldri delt sanne egne ting når det ender med å bli brukt mot meg. Jeg burde sitte stille i båten fortsette å prøve å støtte andre men gjemme delene av meg selv som begynner å ta plass inni meg. Jeg var forferdelig dum som tenkte det ville gå greit å prøve å dele mer av meg selv. 

Og det som verre er er at jeg får behov for å forsvare meg. Si "jeg tror ikke at man bare kan ligge i sofaen og spise burger,  jeg unnskylder det ikke med lav forbrenning o.l.", for det er ikke det at noen kaller meg fettberg eller dum eller bitch eller sier de styggeste ting som er verst, det er tanken på at "alle andre" skal være enig. Og at de skal tenke at denne definisjonen av meg er riktig. At jeg blir tegnet med noen andres farger. Og at noens overlegg om å såre skal bli tolket som uskyld fordi de sier at de ikke mener å såre. Alle vet at å kalle folk slike ting og skrive slike ting sårer. 

Likevel føler jeg med så forferdelig dum som blir såret. Jeg skammer meg over at jeg lar meg trigge og bryr meg. Jeg er så ekkel. Jeg er bare feil. 

*stor bamseklem*

[Kragebein]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, spekulasjoner, personangrep, krenkende innlegg og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv som lar meg trigge. (...)

Jeg synes det er skremmende å innse at jeg ikke er "unik". Fordi. Når jeg forteller om mine tanker, følelser, reaksjoner og alt som er inni meg. Som jeg ser på som en del av meg og min personlighet.. Også kommer du og andre og sier akkurat det samme. Da viser det meg at de tankene/følelsene, de er ikke mine. De er angsten/depresjonen sine. Jeg synes det er skremmende, fordi jeg mister en bit av meg selv. Det er liksom enda en ting på en sykt lang liste av små filleting, som går i Angst/depresjonens tanker/følelser boksen, de er ikke meg.

Jeg har gått i behandling i noen år nå. Før det så ante jeg ikke at jeg var syk. Jeg har mistenkt depresjon nå og da, men ikke i en såpass alvorlig grad som det er. Og ihvertfall ikke kronisk, jeg har dystymi. Alt som går innunder angst, depresjon, dissosiativ lidelse ("kurert) eller hva det nå kalles og unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse. Alt dette trodde jeg var meg og min personlighet. En del av den jeg er. 
Derfor er det skremmende. Jeg får slike aha-moment hele tiden. Og det gjør at jeg føler at jeg mister meg selv.
Jeg har aldri snakket om mine tanker og følelser høyt før. Verken på nett eller hos venner og familie. Har holdt alt inni meg. Derfor har jeg aldri oppdaget at de tankene jeg har, de er ikke mine. Jeg fikk full panikk da jeg leste om unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse. Ble så kvalm at jeg kastet opp, fordi det var som å lese om meg. Hadde aldri hørt om den diagnosen før psykologen nevnte det for 7 mnd siden. 

Ikke slutt å dele! Den skammen du føler av å bli trigget, den er helt normal. Ingen skal få lov til å bruke din smerte og ærlighet imot deg. Ignorer de som gjør det. De to+ som kommer her og ødelegger denne plassen for oss, de må vi bare ignorere. Dette er vår tråd, en plass for alle vi som er psyke og trenger noen å snakke med. Det er viktig å få ting ut og dele. For da lærer vi av hverandre. Vi støtter hverandre. Vi trenger hverandre og det skal ikke de få personene få ødelegge. Så ikke slutt å dele. Det er bra å få ting ut, få input og råd. Ikke minst; aha-moments hvor vi lærer noe nytt om oss selv! Psykisk sykdom har blitt stigmatisert og  skampålagt i så mange år nå. Vi lever i 2018! Vi vet at det å du kan ikke trene vekk problemene. For de som sliter pga vekt, ja, men det gjelder ikke alle. Det blir litt som å påstå at absolutt alle blir friske av antidepressiva. Det stemmer ikke. Psykisk sykdom er heller ikke forbeholdt de som er overvektig og under 20 år. Vi vet bedre og de som kommer her og prøver å si "skjerp deg".. de må vi bare ignorere, for de er ute etter å plage, tråkke ned på og gjøre narr av oss som sliter. Det sier så mye mer om dem enn om oss. 
Så ikke slutt å dele, vær så snill. Vi trenger deg her inne og vi trenger å lære av deg også. Så del alt du ønsker, ingenting er for stort eller for smått. Det gjelder for alle her inne. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

7 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg hater meg selv som lar meg trigge. Jeg blir kvalm inn til margen og skammer meg dypt. Men alle disse ordene bare pirker borti akkurat det som er sår fra før. Og det å bli hengt ut for å sitte i sofaen og proppe meg med potetgull og regelrett truet med kamp (i en annen tråd) og latterliggjort for å våge å skrive et langt innlegg i en tråd om et viktig tema det bare bekrefter de ekle antagelsene fra barndommen. Og det at jeg lar meg trigge bare forteller meg at jeg tar rett når jeg tenker at jeg er feil og ikke funker i livet. For det er jo så svakt å la det gå innpå seg. Og jeg skjønner at jeg tok rett: jeg burde aldri delt sanne egne ting når det ender med å bli brukt mot meg. Jeg burde sitte stille i båten fortsette å prøve å støtte andre men gjemme delene av meg selv som begynner å ta plass inni meg. Jeg var forferdelig dum som tenkte det ville gå greit å prøve å dele mer av meg selv. 

Og det som verre er er at jeg får behov for å forsvare meg. Si "jeg tror ikke at man bare kan ligge i sofaen og spise burger,  jeg unnskylder det ikke med lav forbrenning o.l.", for det er ikke det at noen kaller meg fettberg eller dum eller bitch eller sier de styggeste ting som er verst, det er tanken på at "alle andre" skal være enig. Og at de skal tenke at denne definisjonen av meg er riktig. At jeg blir tegnet med noen andres farger. Og at noens overlegg om å såre skal bli tolket som uskyld fordi de sier at de ikke mener å såre. Alle vet at å kalle folk slike ting og skrive slike ting sårer. 

Likevel føler jeg med så forferdelig dum som blir såret. Jeg skammer meg over at jeg lar meg trigge og bryr meg. Jeg er så ekkel. Jeg er bare feil. 

Syns du virker fantastisk. Du fremstår varm, klok, morsom og som er solid stykke medmenneske. Ikke la det gå inn på deg. Du er så mye mer! 

Anonymkode: 8981c...116

[SesameStreet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns du virker fantastisk. Du fremstår varm, klok, morsom og som er solid stykke medmenneske. Ikke la det gå inn på deg. Du er så mye mer! 

Anonymkode: 8981c...116

I agree.