Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

De siste dagene har jeg nok lurt meg selv til å tro at det kan bli bedre dersom man bare går inn for det. Jeg vet ikke lenger hvorfor jeg prøver å kjempe, jeg prøver å trekke pusten men det er som lungene er fylt med sement. Jeg kommer aldri til å ha et godt liv fylt med en lenger tidsperiode hvor jeg vil genuint føle meg lykkelig. Det er slik det alltid har vært, og kommer til å bli. De mørkeste tankene kommer oftere og oftere, og jeg sliter med å holde meg unna det som gjør meg vondt på andre måter.  

Som jeg sa til psykologen for mange, mange år siden; jeg setter andre foran meg til den grad at jeg helt glemmer meg selv og min psyke, får å deretter gå rett i kjelleren. Jeg fikk ikke besøkt farmor og det tærer så på, selv om jeg hadde en gyldig grunn. 

Jeg har grått mye i dag, kroppen har gått igjennom mye de siste ukene og det ser ikke ut som det blir bedre helt enda. Mye medikamenter skal igjennom, prøvelser og mye slit. Jeg må bare holde ut. Jeg må bare prøve å rekke etter pusten igjen. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, dillyduzit skrev:

De siste dagene har jeg nok lurt meg selv til å tro at det kan bli bedre dersom man bare går inn for det. Jeg vet ikke lenger hvorfor jeg prøver å kjempe, jeg prøver å trekke pusten men det er som lungene er fylt med sement. Jeg kommer aldri til å ha et godt liv fylt med en lenger tidsperiode hvor jeg vil genuint føle meg lykkelig. Det er slik det alltid har vært, og kommer til å bli. De mørkeste tankene kommer oftere og oftere, og jeg sliter med å holde meg unna det som gjør meg vondt på andre måter.  

Som jeg sa til psykologen for mange, mange år siden; jeg setter andre foran meg til den grad at jeg helt glemmer meg selv og min psyke, får å deretter gå rett i kjelleren. Jeg fikk ikke besøkt farmor og det tærer så på, selv om jeg hadde en gyldig grunn. 

Jeg har grått mye i dag, kroppen har gått igjennom mye de siste ukene og det ser ikke ut som det blir bedre helt enda. Mye medikamenter skal igjennom, prøvelser og mye slit. Jeg må bare holde ut. Jeg må bare prøve å rekke etter pusten igjen. 

Du beskriver livet mitt. Men du har vel samboer? Hvordan påvirker dette forholdet deres? Mange gode tanker til deg. 

Anonymkode: e30b6...a79

[Skadeskutt]

Jeg holder på med tilvenning av å være hjemme i leiligheten min nå. I går var det akkurat et halvt år siden jeg først ble innlagt på akuttmottaket i somatikken og deretter ble overført videre til psykiatrisk akuttpost. I løpet av dette halvåret har jeg vært gjennom mye. Jeg har mistet min frihet og mulighet til å bestemme over meg selv, jeg hsr gjennomgått elektrosjokkbehandling, gått på høye doser cipralex og Wellbutrin samtidig, stått på angstdempende medisin, tatt sovemedisin daglig, så sluttet på Wellbutrin og cipralex og heller blitt satt på sterkere medisin (Nardil og Lamictal). Jeg har gjort masse destruktive handlinger, unnlatt å komme tilbake når jeg egentlig kun har hatt to timer utgang og dermed blitt lokalisert og plukket opp av politiet, jeg har hatt alvorlig blodanemi, jernanemi, symptomer på hjertesvikt etterfulgt av at jeg har fått alvorlige bivirkninger av antidepressivaen hvor jeg utviklet alvorlig ortostatisk hypotensjon, alvorlig lav puls, pulsdropp, ekstrem utmattelse, smerter og tungpust i brystet. Noe som har ført til innleggelse på akuttmottaket, reduksjon i antidepressivaen og daglige blodtrykkskontroller, regelmessige blodprøver, mye fram og tilbake i forhold til medisiner også skal jeg på ny undersøkelse for hjertet om et par uker. Nå har jeg også mulige problemer med Nav fordi de har gjort en feil. Jeg vet ikke utfallet der før tidligst i neste uke, men jeg har alt på det tørre i alle fall og kan heldigvis dokumentere det. 

MEN jeg har også hatt utrolig mange gode samtaler, jeg har lært mye om meg selv og det aller dypeste, svarte hullet har jeg kommet ut av. Jeg har vært uvanlig lenge innlagt,men jeg har også en uvanlig type depresjon. 

Jeg er livredd for å stå helt alene på egne bein igjen. Jeg klarer noen timer eller en overnatting selv om det allerede da kan bli vanskelig, men jeg er fryktelig redd for hvordan det blir når jeg ikke lenger har avdelingen å komme til. Nå om dagen holder jeg meg mest mulig opptatt. Jeg klarer ikke ta hensyn til den fysiske helsen for jeg MÅ avlede meg selv. 

Jeg føler aldri at jeg kan bli ordentlig frisk og lykkelig. Den ene sterke motgangen avløses av den andre. Av og til får jeg et lite pusterom. Da kan jeg få et glimt av hvordan livet kam være. Men så blir jeg slått ned i gjørma igjen. Det varer aldri over tid og jeg tror bare ikke at jeg er av de som er så heldig å få være lykkelig. Å bare tidvis tynges litt av livets hendelser og motgang slik alle opplever innimellom, men å ellers ha det bra. Jeg er ikke av de som er så heldig. Jeg er 26 år og har enda ikke opplevd det. Hvordan skal man tro på at det går an da? For ikke å snakke om at det å ikke forvente det blir en måte å klare å holde ut på siden jeg ikke går og tror eller håper at jeg skal få et normalt liv. 

Å justere forventningene reduserer også skuffelsen og fortvilelsen når nok en nedtur kommer. 

Jeg innså noe for noen uker siden. Jeg har alltid sett på meg selv som svak. Spesielt med tanke på denne langvarige innleggelsen og det at jeg vet at hvis jeg ikke hadde blitt innlagt i fjor så hadde jeg ikke levd nå. Men faktisk så er jeg ikke svak. Jeg er sinnsykt sterk. Jeg har hatt motgang hele livet. Det ville tatt meg mange mange sider å skrive om alt. Likevel har jeg fått meg en god utdanning, ei stor og flott leilighet, to vakre barn, bil, jeg har gått fra å være dårlig sosialt sett til å ikke være sjenert og ei som lett blir likt, jeg har en fantastisk jobb, jeg er i fysisk aktivitet osv. Jeg er ressurssterk. Og jeg er følelsesmessig sterk! Til tross for så mye motgang så har jeg klart å få til alt dette. Det er jeg veldig stolt av om det er lov å si. For noen er det kanskje en selvfølge å ha dette på plass, men for meg har det vært en enorm kamp. Dessverre er det også slik at før eller siden knekker man helt sammen. Det var det som skjedde i fjor høst og jeg har en lang og hard jobb foran meg for å bli frisk. Så lang at jeg prøver å bare ta dag for dag. For hvis jeg tenker langt fram så blir jeg fortvilet og føler meg helt maktesløs. Jeg har allerede blodsmak i munnen, men veien til mål er fortsatt lang og bratt. Derfor må jeg fokusere på å plassere en fot foran den andre. Sette delmål og ta det i rolig nok tempo slik at jeg ikke snubler, faller og må starte om igjen. 

Endret 4. juni 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Jeg har bursdag i dag - men hater bursdagen min.

Det betyr ingenting for meg. De siste årene har jeg vært helt sønderknust på min egen bursdag - virkelig vært under jorden. Men kjenner at jeg i år klarer å akseptere tilstanden på en måte. Pleier som regel å slette datoen på sosiale medier - bare ha datoen åpen for familie. 

Lurer på hvilket forhold dere andre her har til bursdagene deres? 

Anonymkode: 49d57...90f

[AnonymBruker]

På 3.6.2017 den 22.14, dillyduzit skrev:

De siste dagene har jeg nok lurt meg selv til å tro at det kan bli bedre dersom man bare går inn for det. Jeg vet ikke lenger hvorfor jeg prøver å kjempe, jeg prøver å trekke pusten men det er som lungene er fylt med sement. Jeg kommer aldri til å ha et godt liv fylt med en lenger tidsperiode hvor jeg vil genuint føle meg lykkelig. Det er slik det alltid har vært, og kommer til å bli. De mørkeste tankene kommer oftere og oftere, og jeg sliter med å holde meg unna det som gjør meg vondt på andre måter.  

Som jeg sa til psykologen for mange, mange år siden; jeg setter andre foran meg til den grad at jeg helt glemmer meg selv og min psyke, får å deretter gå rett i kjelleren. Jeg fikk ikke besøkt farmor og det tærer så på, selv om jeg hadde en gyldig grunn. 

Jeg har grått mye i dag, kroppen har gått igjennom mye de siste ukene og det ser ikke ut som det blir bedre helt enda. Mye medikamenter skal igjennom, prøvelser og mye slit. Jeg må bare holde ut. Jeg må bare prøve å rekke etter pusten igjen. 

Det er akkurat sånn det er. Depresjon og angst er kanskje psykisk men man kjenner det så vilt i kroppen. Det er vanskelig å puste. I minutt etter minutt, dag etter dag og så etter hvert år etter år, så er det som at man aldri får til å trekke pusten helt ned i lungene. Du begynner å tenke på det og registrerer at JODA, luften kommer helt inn, men det kjennes ikke slik ut! Det er noe som presser på brystet. Og folk som aldri har kjent det kan ikke forstå. Men vi er mange som forstår dilly. Altfor mange, og selv om jeg skulle ønske det var ingen som kunne forstå meg, for jeg vil ikke at NOEN skulle hatt det slik, så hjelper det å vite at noen kan forstå meg. Det er ikke bare jeg som er sprø og gal og noe alvorlig avvikende galt med, jeg er bare syk, selv om det selvsagt ikke er barebare. 

Jeg er overbevist om at mange av tankene våre, og de tankene dine om at "det kommer aldri til å ..." er depresjonen som taler. Jeg pleide å tenke sånn mye, mye mer. Jeg kom aldri til ditt, jeg kom aldri til datt, men selv om jeg fremdeles går i behandling nå og ikke er helt bra, så har jeg samtidig opplevd mange av de tingene jeg absolutt aldri trodde kom til å skje! Jeg var ikke bare overbevist, jeg visste det, helt sikkert, slik som bare en deprimert person kan vite det. Men jeg tok jo feil, hva om du tar feil? Jeg pleide å tenke mye "hva om ..." samtidig som jeg var sikker på at alle hva om-ene kom til å skje. "Hva om jeg aldri blir bra igjen?" samtidig med "jeg blir ALDRI bra igjen!". Men kanskje vi heller skulle spurt oss selv hva om vi tar feil? Hva om en dag kommer vi til å ligge i senga og glise og smile og kjenne oss tilfreds, lette, og som at vi KAN dra pusten helt ned i lungene, og kanskje vi ler. Hva om dét? Og hva om vi som konsekvens av en forferdelig sykdom tar valg basert på depressive vrangforestillinger og går glipp av muligheten til kjærlighet og glede og suksess og fremgang, og ikke minst: mening. Den mest depressive versjonen av meg ville sagt at det har ikke noe å si om jeg får glede en gang, apatien brydde seg ikke om glede, jeg kunne ikke en gang forestille meg glede, jeg forstod ikke en gang at det var noe å trakte etter. Jeg ville sagt at hvis jeg er død så gjør det jo ikke noe om jeg ikke får disse tingene heller. Men nå når jeg er en god del bedre kjenner jeg at det er trist hvis mitt liv bare skal forsvinne uten at jeg noen gang fikk til noe, ble noe, eller følte noe fantastisk. Den suicidale ideasjonen og romantiseringen av døden er symptomer. Jeg trodde jeg var rasjonell, reflektert, fornuftig, jeg hadde jo forstått hvor meningsløst alt var, men jeg hadde jo ikke forstått (og har enda ikke forstått) at all den tid livet er meningsløst så er døden det enda mer! Hva om vi springer i gresset en dag dilly, barføtt, med vind i håret, hva om vi hopper ut i et sommerlunka vann, og hva om vi virkelig kjenner det til dypet av lungene våre - et dyp vi ikke trodde kjentes - at herlighet, vi lever! Hva om vi kjenner at vi lever og så bare må le, helt enkelt fordi vi kan og det kjennes deilig. 

 

Haha, og nå skjedde det som alltid skjer når jeg skriver innlegg, jeg bare skriver og skriver og skriver. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg nevnte dette med planene for terapitimen. Kanskje poenget var at til tross for at jeg stadig kommer til terapi for å fortelle at jeg har blitt frisk over natta og at jeg vet at terapeuten hater meg og at jeg nå må avslutte terapi, så gjør jeg det ikke. Og kanskje man fortjener creds for det. På samme måte som du dillyduzzit fortjener creds for at du faktisk fortsetter å puste selv om du ikke føler at du får det skikkelig til. Selv når vi gir opp så har vi fortsatt å kjempe, og vet du, det er skikkelig, skikkelig bra! 

Du holder ut, og det er en enorm prestasjon. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Endret 6. juni 2017 av Kragebein
Ryddet for selvmordstanker

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bursdag i dag - men hater bursdagen min.

Det betyr ingenting for meg. De siste årene har jeg vært helt sønderknust på min egen bursdag - virkelig vært under jorden. Men kjenner at jeg i år klarer å akseptere tilstanden på en måte. Pleier som regel å slette datoen på sosiale medier - bare ha datoen åpen for familie. 

Lurer på hvilket forhold dere andre her har til bursdagene deres? 

Anonymkode: 49d57...90f

Jeg har også dårlig forhold til bursdagen min, det blir som en åremålsdag for alt jeg ikke har oppnådd, over at det har gått enda et år og at jeg er fremdeles syk. Sist gikk det bedre faktisk. Men det er egentlig godt når det er overstått. 

Gratulerer med dagen da! Du har kommet deg igjennom enda et år, ganske bra gjort i grunn!  

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

@Skadeskutt det var jeg som skrev til deg i den tråden om sukker, at det er skikkelig bra at du ikke har vært destruktiv på andre måter, og jeg tenkte det da, og jeg tenkte det nå når jeg leste det siste innlegget ditt her at du høres skikkelig ut som meg selv! 

Dette med balanse og å bare overdrive ALT jeg gjør kjenner jeg meg skikkelig igjen i. Jeg synes du har kommet langt jeg! Du har innsett at du er skikkelig sterk, og det er du virkelig! Det er noe jeg har igjen å innse, enda jeg har kommet lengre fra bunnpunktet mitt enn det du har ditt (i alle fall i tid). Så jeg tenker at det at du har innsett det og klarer å skrive det, og all refleksjonen du klarer å ha rundt din egen lidelse, det tror jeg absolutt viser til at du kan få det enda mye bedre igjen! Å allerede nå innse hvor sterk du er, og kunne skrive om det på den måten tror jeg absolutt sier noe om hvor mye bedre ting kan bli i årene som kommer. Og herlighet da, dette med utdannelse og hus og alt sånn, det er jo helt fantastisk. Jeg mener absolutt man kan være sterk selv om man ikke har oppnådd noen av disse tingene, men det er jammen ikke selvsagt. Selv har jeg ingen utdanning fordi jeg såvidt kom meg igjennom vgs uten å droppe ut, og året etter ble jeg tvangsinnlagt og så har det var sykdom-sykdom-sykdom. Så du har oppnådd mye. Men det viktigste her er kanskje at du endelig tør å prioritere DEG og helsa di, dét er det viktige. 

En av tingene jeg har slitt med som du peker på er dette med å ikke ha noen referanser til et lykkelig liv. Du skriver du er 26 år og ikke har opplevd det, hvordan skal man tro på det da, og det er akkurat den tanken jeg også har pleid å ha. Jeg har følt det er en ekstra vanskelig greie å gå fra barndommen rett inn i dette helvete for du vet ikke hva du skal til, du vet ikke helt hva målet er. Jeg mener ikke å kimse av det å bli depressiv i en alder av 30, men jeg ser på en måte for meg at det kan være en ekstra ressurs i alle fall å gå fra et relativt godt og greit liv der man har opplevd hvordan det er å ha det virkelig bra, uten destruktive tanker om seg selv og da i alle fall vet hva man skal tilbake til. Samtidig tenker jeg at en del mennesker har det jo ikke sånn heller, bare at de går i tiår på tiår og sliter med nevroser og dårlig selvfølelse, men de blir ikke skikkelig dårlig, før de får en utløsende faktor så sent som i 50-åra. Sånn sett er det kanskje vi som får denne utløsende faktoren som unge voksne/ungdom som er heldig?  (aldri så galt det ikke er godt for noe?) Kanskje vi må tenke sånn at når vi virkelig når bunnen, bunnen, bunnen tidlig, så har vi tid til å bli bra, og deretter ha mange år med LIV etterpå? Selv om da jeg var svært deprimert så var jo ikke slik tanker akseptable i det hele tatt. Jeg kommer jo aldri til å bli bra, tenkte jeg jo. Men hva om vi blir bra da Skadeskutt, da er det kanskje bedre at vi blir det som 35-åring enn som 55-åring. 

Jeg husker forresten da jeg var 17 år og leste om depresjon på nettet. Jeg kom over et forum der noen skrev at de hadde vært deprimert i 3 år, og jeg ble forferdet over at NOEN som helst kunne ha det så jævlig i over TRE år, de jeg snakket med sa jeg kom til å bli relativt raskt frisk (jeg er litt bitter for at problemene mine ble bagatellisert, kanskje hvis jeg hadde fått skikkelig hjelp da at jeg ikke hadde trengt å være syk i årevis?). Og jeg ba og håpte at jeg ikke skulle være syk så lenge. Nå har det gått adskillig mer enn 3 år, samtidig er det kanskje godt jeg aldri visste akkurat hvor lang tid det kom til å ta. Nå prøver jeg å tenke at det kan kanskje ta ganske lang tid, men at selv om det tar 20 år til så har jeg muligheten til mange gode år likevel. Og så satser jeg selvsagt på at det ikke tar 20 år! Samtidig er jeg også bevisst på å prøve å leve litt her og nå, selv med depresjonen. Det har vært utrolig mye tanker rundt nettopp det, å ikke vente med å ha det litt bra til jeg er frisk, for det tar nok sin tid. 

Jeg skulle egentlig skrive kort til deg, men som vanlig skriver jeg så langt, så langt, jeg ville egentlig bare si at du høres veldig ut som meg, sånn at det er påfallende, jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Setter pris på at du deler. Ofte hjelper det at andre som har refleksjoner rundt de samme tingene som du selv sliter med deler de, for det hjelper deg å finne litt mer ut av ting som man gjerne sitter fast i. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Jeg begynner å isolere meg selv igjen. Jeg har et intervju i morgen, og jeg bare kjenner på meg selv at jeg helst vil bare ligge under dynen. Jeg utsetter forberedelsene og begynner å få en skikkelig stor klump i magen.

Heldigvis får dette meg i det minste ut. Håper jeg kjenner på litt mestringsfølelse etter at jeg er ferdig. 

Anonymkode: 48624...cc7

[AnaX]

Nå er jeg lei. Lei av å være i denne mørke dalen sammen med demonene som herjer med meg. Jeg vil ha fred, er det virkelig så mye å be om? Takket være disse demonene har jeg begynt å tulle med spisingen igjen.. Jeg har vært bra nå i mange mnd, men her om dagen så jeg et bilde av meg fra 1 år siden hvor jeg veide 10kg mindre. Jeg vet at jeg var undervektig da, men kan ikke noe for at jeg syns at jeg var MYE penere da. Da kunne jeg gå i pene kjoler, noe jeg ikke kan nå. 

Når disse mørke tankene kommer, så blir jeg helt besatt av å bli penere, i håp om at jeg da vil få fred. Jeg bruker mye tid og penger på hår, falske vipper, restylane osv. Jeg får litt fred fra tankene mine når jeg driver med dette, men vet at det ikke er sunt. Og ikke minst, den evige frustrasjonen av at særdeles få klarer å forstå og være oppriktig støttende.. Skal vel egentlig begynne å studere til høsten, men har ikke søkt på det jeg vil fordi jeg ikke har karakterene til det. Så har søkt på masse jeg ikke vil og som inneholder mye praksis. Etter å i det siste ha veldig god framgang med psykologen min, så skulle jeg ønske jeg kunne tatt meg enda et år fri fra studier og prøve å få hodet over vann. 

Men nei, på tide å komme seg videre, selvom hodet jobber 24/7, demonene river meg fra hverandre og kroppen går rundt som en zombie. Jeg aner ikke hvem jeg er, men må videre. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var på vei oppover mot jul. Jeg hadde det bra, ting var på stell. Følte meg ovenpå, flink på jobb, i studier og med mennesker. Begynte til og med å date noen.

Dette året trodde jeg skulle bli så mye bedre. I stedet har jeg vært skikkelig deprimert. Mer enn på lenge. Gud vet jeg har gjort alskens forsøk på å holde hodet over vann. For øyeblikket har jeg kastet på meg masse ekstra jobb igjennom sommeren, fordi jeg må holde meg opptatt. Tør rett og slett ikke ta ferie i år, redd for å ikke være distrahert vekk fra den tomme, ekle følelsen av å være nedfor uten å vite hva jeg kan gjøre med det. 

Så denne sommeren skal jeg bare jobbe. Hver dag. 7 dager i uka. Damned if I do, doomed if I dont..

Anonymkode: 6d2b3...8ee

[Blod]

På 5.6.2017 den 11.41, AnonymBruker skrev:

Jeg har bursdag i dag - men hater bursdagen min.

Det betyr ingenting for meg. De siste årene har jeg vært helt sønderknust på min egen bursdag - virkelig vært under jorden. Men kjenner at jeg i år klarer å akseptere tilstanden på en måte. Pleier som regel å slette datoen på sosiale medier - bare ha datoen åpen for familie. 

Lurer på hvilket forhold dere andre her har til bursdagene deres? 

Anonymkode: 49d57...90f

Jeg har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 13.. Og for hvert år siden det, har jeg bare blitt mer og mer lei meg for hver bursdag. Men i år skal jeg faktisk feire bursdagen min, og det ser ut til at det kan bli bra faktisk. Men jeg er livredd for at noen ikke skal komme...

[Skadeskutt]

På 5.6.2017 den 18.52, AnonymBruker skrev:

@Skadeskutt det var jeg som skrev til deg i den tråden om sukker, at det er skikkelig bra at du ikke har vært destruktiv på andre måter, og jeg tenkte det da, og jeg tenkte det nå når jeg leste det siste innlegget ditt her at du høres skikkelig ut som meg selv! 

Dette med balanse og å bare overdrive ALT jeg gjør kjenner jeg meg skikkelig igjen i. Jeg synes du har kommet langt jeg! Du har innsett at du er skikkelig sterk, og det er du virkelig! Det er noe jeg har igjen å innse, enda jeg har kommet lengre fra bunnpunktet mitt enn det du har ditt (i alle fall i tid). Så jeg tenker at det at du har innsett det og klarer å skrive det, og all refleksjonen du klarer å ha rundt din egen lidelse, det tror jeg absolutt viser til at du kan få det enda mye bedre igjen! Å allerede nå innse hvor sterk du er, og kunne skrive om det på den måten tror jeg absolutt sier noe om hvor mye bedre ting kan bli i årene som kommer. Og herlighet da, dette med utdannelse og hus og alt sånn, det er jo helt fantastisk. Jeg mener absolutt man kan være sterk selv om man ikke har oppnådd noen av disse tingene, men det er jammen ikke selvsagt. Selv har jeg ingen utdanning fordi jeg såvidt kom meg igjennom vgs uten å droppe ut, og året etter ble jeg tvangsinnlagt og så har det var sykdom-sykdom-sykdom. Så du har oppnådd mye. Men det viktigste her er kanskje at du endelig tør å prioritere DEG og helsa di, dét er det viktige. 

En av tingene jeg har slitt med som du peker på er dette med å ikke ha noen referanser til et lykkelig liv. Du skriver du er 26 år og ikke har opplevd det, hvordan skal man tro på det da, og det er akkurat den tanken jeg også har pleid å ha. Jeg har følt det er en ekstra vanskelig greie å gå fra barndommen rett inn i dette helvete for du vet ikke hva du skal til, du vet ikke helt hva målet er. Jeg mener ikke å kimse av det å bli depressiv i en alder av 30, men jeg ser på en måte for meg at det kan være en ekstra ressurs i alle fall å gå fra et relativt godt og greit liv der man har opplevd hvordan det er å ha det virkelig bra, uten destruktive tanker om seg selv og da i alle fall vet hva man skal tilbake til. Samtidig tenker jeg at en del mennesker har det jo ikke sånn heller, bare at de går i tiår på tiår og sliter med nevroser og dårlig selvfølelse, men de blir ikke skikkelig dårlig, før de får en utløsende faktor så sent som i 50-åra. Sånn sett er det kanskje vi som får denne utløsende faktoren som unge voksne/ungdom som er heldig?  (aldri så galt det ikke er godt for noe?) Kanskje vi må tenke sånn at når vi virkelig når bunnen, bunnen, bunnen tidlig, så har vi tid til å bli bra, og deretter ha mange år med LIV etterpå? Selv om da jeg var svært deprimert så var jo ikke slik tanker akseptable i det hele tatt. Jeg kommer jo aldri til å bli bra, tenkte jeg jo. Men hva om vi blir bra da Skadeskutt, da er det kanskje bedre at vi blir det som 35-åring enn som 55-åring. 

Jeg husker forresten da jeg var 17 år og leste om depresjon på nettet. Jeg kom over et forum der noen skrev at de hadde vært deprimert i 3 år, og jeg ble forferdet over at NOEN som helst kunne ha det så jævlig i over TRE år, de jeg snakket med sa jeg kom til å bli relativt raskt frisk (jeg er litt bitter for at problemene mine ble bagatellisert, kanskje hvis jeg hadde fått skikkelig hjelp da at jeg ikke hadde trengt å være syk i årevis?). Og jeg ba og håpte at jeg ikke skulle være syk så lenge. Nå har det gått adskillig mer enn 3 år, samtidig er det kanskje godt jeg aldri visste akkurat hvor lang tid det kom til å ta. Nå prøver jeg å tenke at det kan kanskje ta ganske lang tid, men at selv om det tar 20 år til så har jeg muligheten til mange gode år likevel. Og så satser jeg selvsagt på at det ikke tar 20 år! Samtidig er jeg også bevisst på å prøve å leve litt her og nå, selv med depresjonen. Det har vært utrolig mye tanker rundt nettopp det, å ikke vente med å ha det litt bra til jeg er frisk, for det tar nok sin tid. 

Jeg skulle egentlig skrive kort til deg, men som vanlig skriver jeg så langt, så langt, jeg ville egentlig bare si at du høres veldig ut som meg, sånn at det er påfallende, jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Setter pris på at du deler. Ofte hjelper det at andre som har refleksjoner rundt de samme tingene som du selv sliter med deler de, for det hjelper deg å finne litt mer ut av ting som man gjerne sitter fast i. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Hei! Beklager sent svar. Jeg har vært litt nede i sørpa kan du si, men har en hakket bedre dag i dag så jeg i alle fall ikke er like intenst "stiv av depresivitet". 

Er det ikke både rart, men også litt godt å sitte og lese noe noen har skrevet også kjenner man bare at ja, dette er meg. Dette kunne jeg ha skrevet. Det er derfor jeg er så aktiv i tråder om psykisk helse. Å kanskje kunne hjelpe andre til å se at de ikke er alene, at alle tankene er normale. Å kanskje kunne hjelpe med å komme med råd for ikke å snakke om at å skrive om egne erfaringer er en form for terapi i seg selv for min egen del. Så er jo også psykisk helse et tema jeg virkelig brenner for både privat og i yrkeslivet mitt. 

Jeg kan utenifra se at jeg er sterk og er generelt flink til å ha innsikt i egen situasjon selv om innsikten definitivt har vært svekket. Men så er det forskjellen på å føle og på å vite. Jeg vet jo mange ting om meg selv, men jeg føler det ikke nødvendigvis. Inni meg føler jeg meg svak, mindreverdig og mislykket. Det er tre intense, grunnleggende følelser jeg har i meg som jeg hittil ikke har klart å bli kvitt. Men siden jeg prøver å skape endring så forsøker jeg å fortelle meg at jo, jeg er faktisk sterk. 

Og jeg er helt enig i at man kan være minst like sterk selv om man ikke har utdanning og diverse. Ser at den kunne misforstås, jeg er helt enig med deg! 

Jeg tror også at det å vite hvordan livet KAN være, kan være en god ressurs i forhold til motivasjon. På samme side har jeg inntrykk av, uten å bagatellisere andres følelser, at dersom man har hatt et bra og stabilt liv, men blir feks situasjonsbetingrt deprimert, så har man kanskje mindre motstandskraft? At man ikke har lært seg og funnet den styrken det er å karre seg opp og fortsette nesten uansett hvor jævlig ting er? Dette blir jo en generalisering da, men jeg har mange ganger tenkt litt på det. Sånn som når nære venninner blir omtrent sjokkert og sier de virkelig ikke hadde taklet det jeg har gått, og går igjennom. Jeg tror de hadde taklet det hvis de hadde levd et slikt liv som du og jeg. Fordi man lærer å leve med det, selv om det ofte ikke er til å holde ut og man kanskje finner ut at nå orker man ikke mer. Så i forhold til en som plutselig blir deprimert i godt voksen alder så kan jeg tenke meg til at "vi" som mer eller mindre alltid har vært der rett og slett tåler mer. 

Akkurat som fysisk utholdenhet så kan den psykiske også trenes. Både på godt og vondt. 

Jeg tenker at det i alle fall er en utrolig verdifull erfaring dersom man kommer seg helskinnet ut av det. For ja, tenk om vi faktisk kan bli friske? Tenk om! Da sitter vi på kunnskap og en styrke veldig mange ikke har. Jeg synes du er utrolig flink til å tenke slik. Det synes jeg er fryktelig vanskelig. Så det i seg selv er jo en styrke du har. Tenker jeg. 

Hehe, er jammen godt man ikke vet på forhånd. Da jeg ble innlagt i desember innbilte jeg meg at jeg ble værende sånn tre-fire dager. Jammen godt jeg ikke visste at jeg fortsatt satt her seks mnd senere.

13 timer siden, AnaX skrev:

Nå er jeg lei. Lei av å være i denne mørke dalen sammen med demonene som herjer med meg. Jeg vil ha fred, er det virkelig så mye å be om? Takket være disse demonene har jeg begynt å tulle med spisingen igjen.. Jeg har vært bra nå i mange mnd, men her om dagen så jeg et bilde av meg fra 1 år siden hvor jeg veide 10kg mindre. Jeg vet at jeg var undervektig da, men kan ikke noe for at jeg syns at jeg var MYE penere da. Da kunne jeg gå i pene kjoler, noe jeg ikke kan nå. 

Når disse mørke tankene kommer, så blir jeg helt besatt av å bli penere, i håp om at jeg da vil få fred. Jeg bruker mye tid og penger på hår, falske vipper, restylane osv. Jeg får litt fred fra tankene mine når jeg driver med dette, men vet at det ikke er sunt. Og ikke minst, den evige frustrasjonen av at særdeles få klarer å forstå og være oppriktig støttende.. Skal vel egentlig begynne å studere til høsten, men har ikke søkt på det jeg vil fordi jeg ikke har karakterene til det. Så har søkt på masse jeg ikke vil og som inneholder mye praksis. Etter å i det siste ha veldig god framgang med psykologen min, så skulle jeg ønske jeg kunne tatt meg enda et år fri fra studier og prøve å få hodet over vann. 

Men nei, på tide å komme seg videre, selvom hodet jobber 24/7, demonene river meg fra hverandre og kroppen går rundt som en zombie. Jeg aner ikke hvem jeg er, men må videre. 

Uff, bortsett fra dette med sminke, restylane osv. Så er det du skriver nøyaktig slik som jeg har det. 

Jeg også har gått masse opp i vekt. Jeg var tynn som ei flis for ett år siden og kunne gå i akkurat hva jeg ville. Det kan jeg ikke nå. 

Der du prøver å føle deg bedre ved sminke og slikt så har jeg treningen. Trening gjør at jeg føler meg bedre, men det er rett og slett blitt tvangspreget. For som jeg har skrevet før så sliter jeg med den balansegangen. 

Men ja. Når er nok, nok. Når skal man få fred. Jeg håper virkelig vi kommer dit snart alle sammen. Jeg forventer ikke å bli like frisk som "andre", men jeg ønsker å få tilbake funksjonsnivået mitt og slippe å konstant ha det mørkt inni meg. 

Hvorvidt du skal ta pause ett år til er jo litt både òg. På den ene siden så kan det jo være godt å kun fokusere på helse og det å fortsette å bli frisk. På den andre siden kan det jo gi hverdagen mer mening å begynne å studere og kanskje møter du nye folk og generelt får mer avledning og pause fra alt det tunge. 

[Villevero]

Jeg gråter og gråter, har ikke klart å gråte før nå. Det har liksom ikke gått ordentlig inn over meg før nå.
Jeg føler meg så utrolig alene. Jeg kan ikke fortelle om det jeg opplevde til noen, ingen kommer til å forstå.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Villevero skrev:

Jeg gråter og gråter, har ikke klart å gråte før nå. Det har liksom ikke gått ordentlig inn over meg før nå.
Jeg føler meg så utrolig alene. Jeg kan ikke fortelle om det jeg opplevde til noen, ingen kommer til å forstå.

 

Vil du skrive det her? 

Anonymkode: 03d32...00b

[Katten.2.0]

 

På 5/25/2017 den 7.47, AnonymBruker skrev:

Jeg kan jo gjøre det..? Slette Facebook, kaste mobilen, pakke en ryggsekk og stikke langt avgårde. Til Sverige, Danmark..eller et annet land. Og aldri mer se meg tilbake... #denfølelsen

Hvorfor gjør jeg ikke det?

Anonymkode: b849a...b5b

Det er nettopp dette jeg lovet meg selv for lenge siden. Om jeg noensinne havner så langt nede at det er et reelt alternative for meg å sjekke ut, så skal jeg selge alt jeg ikke får plass i en bag og hive meg på første fly til et varmt sted. Jeg vil alltids kunne finne små drittjobber for å supplementere pengene, og varme demper smertene ganske så mye.

På 6/4/2017 den 8.27, Skadeskutt skrev:

*snip*

Håper du har det bedre.

[AnonymBruker]

@Katten.2.0 er du ikke sammen med @kisskissbangbang lenger? Er det derfor du er langt nede? Er ikke meningen å tråkke noen over tærne her. Men synes oppriktig dere var et kjempe par. Nå vet jeg heller ikke om dere ikke er sammen lenger.

Anonymkode: dd2e3...f78

[Katten.2.0]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@Katten.2.0 er du ikke sammen med @kisskissbangbang lenger? Er det derfor du er langt nede? Er ikke meningen å tråkke noen over tærne her. Men synes oppriktig dere var et kjempe par. Nå vet jeg heller ikke om dere ikke er sammen lenger.

Anonymkode: dd2e3...f78

Jeg har vært deprimert så lenge jeg kan huske, og har dystimi. Dét er egentlig ikke så ille i seg selv, men sleng på daglige angst- og panikkanfall (som kicker i gang en hjertediagnose jeg har men ikke husker navnet på - ufarlig, men ubehagelig), kroniske smerter som blir verre og verre, diagnoser som tilsier at livet etter femti blir av laber kvalitet, tendenser til PTSD og det å ha hatt livet satt på pause grunnet skader - da ender vi opp med ei fin liste. Tidligere har jeg håndtert dette med enten alkohol eller sex, men nå prøver jeg å stå i det for en gangs skyld. Smalt en gang i våres hvor jeg var beruset rundt en måned i strekk, men holdt meg edru i nesten en ny måned etter det, så føler jeg har fått litt kontroll.

Prøver å skjerme de som omgås meg ved å blåse ut her, og i de verste periodene isolerer jeg meg stort sett fra omverden og får min sosiale stimuli fra bl.a. her inne.

Nå har dog terapien hjulpet på en del, og jeg har ikke de verste anfallene. Jeg skal flytte til den andre siden av landet, og forhåpentligvis vil den videre utredningen konkludere med at jeg trenger behandlingsreiser til varmere strøk, slik at jeg får noen uker med mindre smerter i året. Har nesten fullført ett år hvor jeg har studert 200%, fått skrevet en tredjedel av boka jeg har villet skrive de siste årene - så det er på vei opp igjen

[AnonymBruker]

7 timer siden, Katten.2.0 skrev:

Jeg har vært deprimert så lenge jeg kan huske, og har dystimi. Dét er egentlig ikke så ille i seg selv, men sleng på daglige angst- og panikkanfall (som kicker i gang en hjertediagnose jeg har men ikke husker navnet på - ufarlig, men ubehagelig), kroniske smerter som blir verre og verre, diagnoser som tilsier at livet etter femti blir av laber kvalitet, tendenser til PTSD og det å ha hatt livet satt på pause grunnet skader - da ender vi opp med ei fin liste. Tidligere har jeg håndtert dette med enten alkohol eller sex, men nå prøver jeg å stå i det for en gangs skyld. Smalt en gang i våres hvor jeg var beruset rundt en måned i strekk, men holdt meg edru i nesten en ny måned etter det, så føler jeg har fått litt kontroll.

Prøver å skjerme de som omgås meg ved å blåse ut her, og i de verste periodene isolerer jeg meg stort sett fra omverden og får min sosiale stimuli fra bl.a. her inne.

Nå har dog terapien hjulpet på en del, og jeg har ikke de verste anfallene. Jeg skal flytte til den andre siden av landet, og forhåpentligvis vil den videre utredningen konkludere med at jeg trenger behandlingsreiser til varmere strøk, slik at jeg får noen uker med mindre smerter i året. Har nesten fullført ett år hvor jeg har studert 200%, fått skrevet en tredjedel av boka jeg har villet skrive de siste årene - så det er på vei opp igjen

Godt å høre det går oppover, håper det fortsetter sånn 👍

Anonymkode: dd2e3...f78

[Skadeskutt]

8 timer siden, Katten.2.0 skrev:

 

Håper du har det bedre.

Takk. Joda, sammenlignet med for 1,5 mnd siden før jeg endelig opplevde at medikamentell behandling fungerte, så har jeg det bedre. Likevel er hver dag fortsatt en kamp, men med innslag av bedre øyeblikk. 

Du har det ikke så lett du heller skjønner jeg, men synes du skal være stolt av framgangen du har gjort også håper jeg du får videre hjelp når du flytter. Blir nok godt å komme seg ut av denne byen. Blanke ark.

Endret 9. juni 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Faen altså. Jeg hater hater hater livet mitt. Hver gang jeg tror ting kanskje går oppover så går det til helvete igjen. 

Jeg elsker barna mine og jeg elsker jobben min, men jeg har ikke kapasitet til noen av delene. De fortjener så mye mer enn en mor som de ser 1-2 ganger i uken og som har vært stuck på sykehus i over et halvår.  

Tilbake til å opprettholde en jævla fasade. Venner og familie tror det går så mye bedre. Men det gjør ikke det. De destruktive tankene tar mer og mer over igjen og jeg bruker alt jeg har for å stå i mot, men jeg feiler hele tiden.