Den store depresjonstråden

[Gjest Nori]

Tråden er ryddet for kommentar til moderering. 

Nori, mod

[dillyduzit]

På 24.3.2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Er det noen som tilfeldigvis så Skavlan i kveld? 

Der ble denne veldig vanlige tingen å si "selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem" dratt frem. Og jeg vet ikke, er jeg den eneste som synes at det at det stadig blir dratt frem er litt... bagatelliserende? Det er jo sant. Det tenker jo jeg også, selvsagt. Men det får det til å høres så enkelt ut. Det får det til å høres så anklagende ut.- R

snippetisnipp

 

 

Jeg har faktisk en veldig god video til deg/dere som jeg skal få delt når jeg har tilgang til youtube (om noen kan like denne posten enten i kveld eller i morgen så jeg husker på det, hadde det vært veldig flint #glemsk som faen) 

Sitat

Anonymkode: 849b0...1ef

Det ér en helt forferdelig følelse ja, men fikk du handlet alene? Og hvordan føltes det? Mange vil nok gråte i mange, mange dager før det på en måte blir litt tomt, men må du gråte, så gråt. Jeg vet ikke med deg, men det å bare få det ut er jo en av de beste tingene her i verden. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men jeg håper du har det litt bedre i dag, og det har avtatt litt. 

 

På 24.3.2017 den 15.39, Jessica skrev:

For en fin og informativ tråd.  Takk til dere som deler.

Jeg er ikke deprimert men har kollega som er det. Hun har slitt veldig de siste månedene og jeg kjenner igjen mye av det dere skriver her på henne. 

Likevel vet jeg aldri hva jeg kan gjøre for henne. Syns det er så trist og vondt at hun er isolert , deprimert og ensom. 

Jeg vet at folk er forskjellige, men hva kan en som bryr seg gjøre for å gjøre hverdagen til den deprimerte bedre? Jeg er veldig redd for å tråkke over og kanskje fornærme henne. Hun er sykmeldt og blir mest sannsynlig ufør etterhvert. Hittil har jeg bakt til henne, sendt blomster og lyttet hver gang hun har hatt behov. Men jeg vet at hun holder igjen for å ikke belaste meg 

 

 

 

Jeg (personlig) syntes det du gjør er flott, og det viktigste er vel kanskje bare å la denne personen få vite at hun har noen som bryr seg. Det du eventuelt kan gjøre er å spørre om de skal handle mat sammen, ta en kaffe eller bare gjøre andre ting som involverer at hun ikke isolerer seg fullstendig fra alle rundt seg. 

Endret 27. mars 2017 av dillyduzit

[AnonymBruker]

"Konflikt" på jobb og jeg går rett i kjelleren og mister all troen jeg har på at jeg kan få til noe noensinne, i alle fall midlertidig. Det er det som er så ekkelt med de depressive følelsene, de er jo ikke rasjonelle for fem flate øre. Selv om jeg vet at for f.eks EN time siden så følte jeg meg bedre så vil jeg i den dype dalen tro, og det kjennes virkelig som en fullkommen sannhet, at jeg har ALLTID hatt det så vondt, det slipper aldri opp, og mørksinnet farger hele fremtiden beksvart. Og selv om dette skjer igjen og igjen, og jeg da forteller meg selv (siden hjernen min tross alt ikke imploderer og forsvinner når jeg får det så vondt) at "Kom igjen, R, du VET at det ikke varer for alltid, og du vet at det ikke alltid er sånn!", så vil ikke den depressive meg høre, for det kjennes så uendelig vondt. 

Men ja, konflikt på jobb. Dette skjedde på fredag. Jeg får lyst til å trøstespise, grave med ned i senga, aldri gå ut igjen. Jeg bruker helga i stor grad på å tenke på hva jeg skal gjøre med dette, hvorfor det skjedde. Det er vel en depressiv greie det også, å prøve å ta ansvar for andres personlige egenskaper? Slik som at hvis noen behandler deg som dritt så spør man aldri "hva var det som feilte ham i dag?" man stiller heller spørsmål rettet mot en selv "hva sa jeg feil nå?" eller "hva er det som er så galt med meg at dette alltid skjer?". Man klandrer seg for alt som går galt, der det for en frisk person ville vært åpenbart at ansvaret ligger på en annen. 

Men så i kveld da fikk jeg tilfeldigvis en telefon fra en kollega om noe ganske annet, etter samtale om det turte jeg å ta opp denne tingen på jobb, og hun sa at hun hadde tenkt på det selv. Og bare det å få den bekreftelsen på at det ikke er jeg som er helt psycho som reagerte på det hjelper så mye på børen! Etter litt samtale med noen der de viser støtte og forståelse, og sier at de reagerte på samme måte slutter jeg å tro at det skjedde fordi jeg fortjente det, eller at det betyr at jeg aldri kan få til noe igjen, eller at det bare vare syke, deprimerte meg som overreagerte. Så isolasjon og å holde alt inni seg er virkelig depresjonens hjelper! For når man ikke tør å strekke ut og få innspill fra andre, hører man nesten bare på depresjonens stemme, og den vil alltid si ting som "du klarer ingenting". Jeg skjønner fremdeles ikke helt hva greia var med den konflikten, men når jeg har fått støtte fra noen andre er det enklere å prøve å legge det bak seg, og jeg kjenner at tungsinnet fra fredag med ett ble i alle fall bittelitt lettere. De devaluerende tankene skriker litt lavere. 

Motgang er vanlig i livet, litt humper i veien, men når man er deprimert og allerede har lite følelse av egenverdi så kommer jeg fullstendig i ubalanse, og blir helt emosjonell og kjempesåret av disse humpene. Det er som at motgangen blir opphøyd i ikke bare seg selv, men opphøyd i verdien av all motgangen jeg allerede kjenner på. Og hvert minste problem blir den dråpen. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Ah, fant denne tråden på et veldig passende tidspunkt. Sliter noe med angst og depresjon, siden jeg var rundt 14-15 år. Heldigvis er det ikke ''så ille'', jeg har endelig begynt å se et mønster i hva som trigger det, og kan stort sett leve ganske greit om jeg gjør ting på ''min måte'' - problemet ligger i hva ''min måte'' er. Hvis jeg holder meg til å stort sett være med familie, dyrene mine, kjæresten og et par nære venner får jeg utløp for det sosiale behovet, uten at det føles utfordrende eller vanskelig (for det aller meste). Får jeg leve uten særlig press fra omgivelsene, bare bruke tid på fysisk aktivitet, husarbeid, lesing og avslapning, da har jeg det stort sett fint. 

Men jeg kan jo ikke leve sånn. For man må jo gjøre noe annet også. Selv om jeg kan kjenne litt på angsten når jeg skal gjøre noe så enkelt som å si hva jeg heter i et klasserom, eller servere mat til barn på SFO, for tenk om jeg gjør noe feil og alle voksne og alle barn synes jeg er helt dust liksom (går litt over på angst heller enn depresjon nå, men for meg henger det veldig sammen). Også føler jeg at jeg ikke fikser det jeg skal, orker ikke tanken på å ''avslutte riktig'', snakke mer med NAV og behandlere og, og... Vips, så mister man all glede og energi - har en ''dårlig periode'', som jeg kaller det - alt handler om å føle på alt man burde gjøre og skulle fått til, til alle følelser blir numne og sammenblandet, man bare eksisterer på et vis. Så tar det noen uker eller måneder å hente seg litt inn igjen. Så prøver man noe nytt. Selv om jeg aldri har fått til eller fullført noe i løpet av mitt voksne liv. Sliter med blandede følelser, vil jo prøve alt, bli ferdig med dette og bare være som andre; også vil jeg bare få være i fred, så jeg kan ha det litt greit jeg også.

Ja, og så har jeg vært så heldig å få utdannelse gjennom NAV. Som gikk greit en stund. Mye stress, men greit, var jo supermotivert. Men jeg fikser det ikke, og har hatt det skikkelig dritt. Har tenkt til å avslutte, greid å legge det til siden og ''glemme det litt'', for det var lang ventetid på møte med saksbehandler. Men nå er det altså neste uke. Prøver å ikke være pessimistisk, men er forberedt på å føle litt på både angsten og depresjon fremover, og begynner å grue meg til hva som vil skje. For nå er det ikke noe mer nytt å prøve, egentlig.

Anonymkode: a1228...d72

[Gjest Jessica]

13 timer siden, dillyduzit skrev:

Jeg har faktisk en veldig god video til deg/dere som jeg skal få delt når jeg har tilgang til youtube (om noen kan like denne posten enten i kveld eller i morgen så jeg husker på det, hadde det vært veldig flint #glemsk som faen) 

Det ér en helt forferdelig følelse ja, men fikk du handlet alene? Og hvordan føltes det? Mange vil nok gråte i mange, mange dager før det på en måte blir litt tomt, men må du gråte, så gråt. Jeg vet ikke med deg, men det å bare få det ut er jo en av de beste tingene her i verden. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men jeg håper du har det litt bedre i dag, og det har avtatt litt. 

 

Jeg (personlig) syntes det du gjør er flott, og det viktigste er vel kanskje bare å la denne personen få vite at hun har noen som bryr seg. Det du eventuelt kan gjøre er å spørre om de skal handle mat sammen, ta en kaffe eller bare gjøre andre ting som involverer at hun ikke isolerer seg fullstendig fra alle rundt seg. 

Takk for tips. Vært forsiktig med å "mase" om kafé og slikt men kan jo alltids prøve forsiktig. 

[dillyduzit]

1 time siden, Jessica skrev:

Takk for tips. Vært forsiktig med å "mase" om kafé og slikt men kan jo alltids prøve forsiktig. 

Prøv forsiktig, jeg tror nok det handler mer om at du tilbyr deg å være med hun, og være tilgjengelig enn noe mer annet. Uansett, så er du nok en utrolig god person for hun ha rundt seg. 

[AnonymBruker]

Jeg griner hver dag. det er det første jeg gjør når jeg våkner hver dag, og som regel gråter jeg meg i søvn hver kveld. + på dagen. Men nå er jeg en slik person som gråter veldig lett også da. Forrige uke satt jeg og gråt i flere timer, det begynte med at jeg skulle lage middag og hadde glemt å kjøpe inn smør til steking, så ble jeg først sint og kasta al i vasken, før tårene begynte å sprute og jeg måtte sette meg ned å gulvet (har vindu på kjøkkenet som går rett ut i en ganske travel gate), også bare ballet det på seg med flere grunner til å gråte. jeg fikk dratt meg i sengen der jeg satte på musikk for å bli i bedre humør, men det gjorde meg bare enda mer lei meg. prøvde å meditere, men det gikk bare ikke. dette er ganske vanlig for meg.

På 24.3.2017 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Men hvor ofte griner dere? Det går ikke en uke hvor jeg griner for å si det sånn. Noen ganger ksm jeg grine flere ganger om dagen. Fordi det føles så håpløst. Det er faktisk litt deilig å bare få det ut, men også slitsomt. Blir så tørr i trynet etter at jeg har grått hehe. 

I går måtte jeg til legen, men jeg ville bare mure meg inne og ikke dra. Hadde ikke så mye valgt. Kaldsvettet og var bare dårlig før jeg dro. Men det gikk nå greit. Jeg kan liksom ikke mure meg inne hele tiden heller. I morgen MÅ jeg på butikken. Mamma har handlet for meg de siste ukene, men vil prøve om jeg kan klare det selv. Helt forferdelig å være avhengig av mora de for å handle. 

Anonymkode: c8f5d...818

 

Anonymkode: 71cb3...412

[AnonymBruker]

Hender det at dere må avlyse avtaler? Jeg prøver ikke å legge avtaler med folk. Hvert fall ikke avtaler der vi må være der det er folk. Så ender med jeg bare må avlyse. Jeg kan legge avtale med en venninne noen dager i forveien og tenker det går greit. Når dagen er kommet og vi skal på cafe, så kommer angsten og jeg GRUER meg som f! Griner og får en vond klump i magen min. Jeg må avlyse og får verdens mest dårligste samvittighet   Føler meg som en dårlig venninne. 

Jeg er veldig privat av meg og klarer ikke å fortelle andre enn mamma og søsteren min hvor ille ting er. Det er fryktelig vanskelig og føler meg som en taper som ikke klarte å fullføre Videregående en gang. Jeg er sykemeldt fra jobben nå.

Anonymkode: b700b...a46

[AnonymBruker]

Jeg griner nesten hver dag. Jeg er også veldig følsom og tårene bare kommer. Klarer ikke å holde igjen. Jeg griner ALDRI foran andre da 

Anonymkode: b700b...a46

[AnonymBruker]

På 24. mars 2017 den 19.29, AnonymBruker skrev:

Ta en sånn enkel test på nett, finn en MADRS hvis de finnes på nett (der skal noen svar egentlig svares av behandler, men ta sånn ca.) hvis du scorer deprimert der så synes jeg absolutt du skal ta det opp med legen. Og selv om du ikke tar en test, så tenker jeg i grunn også at bare gjør det. For ... For kjære deg, det er SÅ mye bedre å ta det før enn senere! I et lavterskeltilbud testet ut i ulike kommuner (husker ikke hva det hette) der man fikk tilgang til psykologhjelp med en gang man tok kontakt, ble 6 av 10 bedre uten å trenge mer eller langvarig behandling. Og ellers så er det å stoppe en depresjon før den bli verre absolutt riktig. Det kan hjelpe med at behandlingstiden ikke trenger å vare så lenge. 

Nå hadde jeg mye psykiske utfordringer, som jeg har trengt behandling for i mange år, men i begynnelsen fokuserte vi jo kun på depresjonen fordi den overskygget alt og var blitt så alvorlig før jeg fikk hjelp. Hvis vi ser vekk i fra at jeg uansett hadde trengt behandling og terapi for problemer knyttet mot oppvekst, så tror jeg at sykdomstiden min hadde blitt mye kortere hvis jeg hadde fått nødvendig hjelp halvannet år tidligere. 

Jeg synes ikke du overdriver. De første årene jeg sleit med depresjon var jeg også SÅ blid og glad på utsiden! Jeg brukte energien på å holde maska, mens jeg burde brukt den på å bli frisk. Jeg var overbevist om at det bare var noe GALT med meg. Jeg var jo ikke deprimert! Gud forby! Jeg var bare ... lat, og dum, og dust, og alle hatet meg nok! Så jeg smilte, og lo, og følte meg død inni meg. 

Du fortjener hjelp!  
Og forresten, hvis du klarer: vær ærlig med behandleren din. Du trenger ikke stole på ham med en gang, det kan ta lang tid, men ikke lyv, for da gjør du deg selv bare en bjørnetjeneste, og du får ikke den hjelpen du trenger. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Tusen takk for svar!

Tok en sånn test og fikk ca 22-24 poeng avhengig av hva legen ville vurdert meg til på det første spørsmålet. Tror nok jeg skal si til legen min at jeg lurer på om jeg er deprimert, ja. Så får vi ta det derfra. Jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg skal føle det sånn. Har hatt en trygg og fin oppvekst. Ikke opplevd noe traumatisk. Jeg mista farmoren min for noen år siden, savner henne veldig og tenker mye på henne - men har vel ikke blitt deprimert av den grunn. Jeg føler meg litt død inni meg - som du skriver. Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for evt. behandling. Liker ikke å snakke om følelser og personlige ting med fremmede. Håper i hvertfall at jeg da får en bedre og mer erfaren behandler enn forrige gang.

Anonymkode: 05a96...690

[AnonymBruker]

På ‎2017‎-‎03‎-‎24 den 14.53, AnonymBruker skrev:

Er du 100 % sikker på at det ikke er noe fysisk? Jeg fikk beskjed av legen om at jeg var deprimert og utbrent siden jeg ikke slo ut på noen prøver. Kjente meg ikke igjen i det da jeg følte meg rimelig bra psykisk selv om det tok på å være langvarig fysisk syk. Hadde lavt stoffskifte og kjenner meg igjen i mange av symptomene.  

Og herregud så tøffe dere i denne tråden er! Sender dere en stor klem. Har aldri vært deprimert selv, så klarer ikke å forestille meg det, men det høres fryktelig vondt ut. 

Anonymkode: a0bbd...cba

 

Alle blodprøver, MR av hjernen er fine. Har ikke engang høyt blodtrykk.

 

Har startet på cipralex og det føles litt bedre.

Anonymkode: cb7dc...505

[AnonymBruker]

Da var man der nede igjen... Har vært 3 ganske fine uker nå. Fått gjort masse, trent 3-4 ganger i uka og gått masse i skogen med hunden. Men siden onsdag har det bare vært dritt...

Starta med at jeg forsov meg og så ballet det på seg med ting jeg hadde glemt osv i løpet av dagen som fikk meg til å bli mer og mer deppa. Ikke noe bedre i går, heller ikke i dag. Snarere tvert imot. Jeg har siden onsdagen hatt en konstant klump i halsen og trang til å gråte, men jeg får det ikke til. Sistnevnte har muligens noe å gjøre med cipralexen som jeg går på.

Jeg kjenner at jeg bare vil bli her hjemme og ikke måtte forholde meg til noe eller noen. Vil ikke gå ut å risikere å måtte snakke til noen kjente, for da må smile-maska på og det vet jeg ikke om jeg klarer. Men jeg må ut en tur snart. Har time hos psykologen. Hadde jo håpet jeg kunne komme med gode nyheter om at tilværelsen virker bedre, slik den gjorde fram til onsdag. I stedet blir det helt motsatt... 

Anonymkode: ae391...1e8

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da var man der nede igjen... Har vært 3 ganske fine uker nå. Fått gjort masse, trent 3-4 ganger i uka og gått masse i skogen med hunden. Men siden onsdag har det bare vært dritt...

Starta med at jeg forsov meg og så ballet det på seg med ting jeg hadde glemt osv i løpet av dagen som fikk meg til å bli mer og mer deppa. Ikke noe bedre i går, heller ikke i dag. Snarere tvert imot. Jeg har siden onsdagen hatt en konstant klump i halsen og trang til å gråte, men jeg får det ikke til. Sistnevnte har muligens noe å gjøre med cipralexen som jeg går på.

Jeg kjenner at jeg bare vil bli her hjemme og ikke måtte forholde meg til noe eller noen. Vil ikke gå ut å risikere å måtte snakke til noen kjente, for da må smile-maska på og det vet jeg ikke om jeg klarer. Men jeg må ut en tur snart. Har time hos psykologen. Hadde jo håpet jeg kunne komme med gode nyheter om at tilværelsen virker bedre, slik den gjorde fram til onsdag. I stedet blir det helt motsatt... 

Anonymkode: ae391...1e8

Uffda!  

Jeg tenker du skal være veldig fornøyd med de 3 ganske fine ukene jeg! Det er så typisk når man er deprimert å fokusere på det negative, slik som at nå har det vært dritt siden onsdag. Så glemmer man litt at man overraskende nok hadde nettopp hatt 3 OK uker før det.

Jeg merker også at når omstendigheter går i mot meg er det veldig lett å gå inn i en tyngre periode. Jeg er ganske opptatt av at det er ikke hvorvidt man har venner, familie, jobb osv som gjør om man er deprimert. Det går fint an å bli deprimert selv om det ser ut som alt ser lyst ut på utsiden, og man er "vellykket". Men det er også helt klart at når livet bare er surt og trist og virker å motarbeide deg på alle kanter så hjelper det ikke akkurat på en depresjon. Hvis jeg allerede er deprimert, så skal det ikke så mange negative omstendigheter til før jeg blir trykket enda lengre ned. Skikkelig kjipt å lese at du har det sånn. Men prøv å vær litt mer raus og romslig med deg selv. Det er OK at du forsov deg, og det er OK at du glemte de tingene du skulle ønske du hadde husket!

Jeg har også hatt en uke fylt med motarbeidende omstendigheter. Noe med jobb og lønn som bare er dritt, som jeg ikke kan ta kontroll over eller fikse opp i, så det blir bare et overhengende problem. Men jeg har fått oppfordring til å legge dette bort i helgen, for det er jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det. Og selv om det sitter skikkelig fast, og som en mørk sky som følger meg uansett hvor jeg går, så er det det jeg skal prøve å gjøre. Se om ikke du klarer det også! Prøv å ikke la bekymringen om at "nå blir jeg verre igjen" ta overhand. Aksepter at det er opp- og nedturer uten at det trenger å være "farlig". Slik jeg har erfart depresjon og bedringen fra den så er det sjelden en bein linje oppover, det er humper og dumper hele veien. Just keep swimming. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

På 31.3.2017 den 22.54, AnonymBruker skrev:

Uffda!  

Jeg tenker du skal være veldig fornøyd med de 3 ganske fine ukene jeg! Det er så typisk når man er deprimert å fokusere på det negative, slik som at nå har det vært dritt siden onsdag. Så glemmer man litt at man overraskende nok hadde nettopp hatt 3 OK uker før det.

Jeg merker også at når omstendigheter går i mot meg er det veldig lett å gå inn i en tyngre periode. Jeg er ganske opptatt av at det er ikke hvorvidt man har venner, familie, jobb osv som gjør om man er deprimert. Det går fint an å bli deprimert selv om det ser ut som alt ser lyst ut på utsiden, og man er "vellykket". Men det er også helt klart at når livet bare er surt og trist og virker å motarbeide deg på alle kanter så hjelper det ikke akkurat på en depresjon. Hvis jeg allerede er deprimert, så skal det ikke så mange negative omstendigheter til før jeg blir trykket enda lengre ned. Skikkelig kjipt å lese at du har det sånn. Men prøv å vær litt mer raus og romslig med deg selv. Det er OK at du forsov deg, og det er OK at du glemte de tingene du skulle ønske du hadde husket!

Jeg har også hatt en uke fylt med motarbeidende omstendigheter. Noe med jobb og lønn som bare er dritt, som jeg ikke kan ta kontroll over eller fikse opp i, så det blir bare et overhengende problem. Men jeg har fått oppfordring til å legge dette bort i helgen, for det er jo uansett ikke noe jeg kan gjøre med det. Og selv om det sitter skikkelig fast, og som en mørk sky som følger meg uansett hvor jeg går, så er det det jeg skal prøve å gjøre. Se om ikke du klarer det også! Prøv å ikke la bekymringen om at "nå blir jeg verre igjen" ta overhand. Aksepter at det er opp- og nedturer uten at det trenger å være "farlig". Slik jeg har erfart depresjon og bedringen fra den så er det sjelden en bein linje oppover, det er humper og dumper hele veien. Just keep swimming. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Tusen takk for oppmuntringen:) Det er mye klokt i det du sier. Jeg er helt rå på fokusere på det negative. Der er jeg god! Jeg har blitt vant med at en negativ opplevelse sjeldent kommer alene og jeg "forventer" nesten at resten av dagen blir dritt bare fordi den starter dårlig. Fredagen gikk heldigvis bedre etter at jeg hadde vært hos psykologen. Vi snakket ikke så mye om at jeg hadde hatt noen dårlige dager, men fokuserte på det det som er mye av kjernen i problemet, nemlig det evinnelige higet etter å bli likt av alle hele tiden. Frykten for å gjøre feil. Ulike måter å møte konfrontasjoner på uten å ta alt personlig slik jeg pleier å gjøre. Det hjalp. Og det som hjalp ennå mer var at mannen min endelig kom hjem igjen etter fire uker på opptrening etter operasjonen sin. 

Jeg vet at livet alltid vil svinge litt, men der det for andre er små bølger langs en ellers rett linje, er det for meg dype daler og tidvis noen høye topper, men mest bare vanlig bakkenivå:) Jeg kan vippes av pinnen av den minste lille ting. Blir lett påvirket av andres sinnstemninger. Heldigvis er dette også en positiv ting, da jeg lett blir revet med når omgivelsene er i godt humør. Jeg jobber mye med å overbevise meg selv om at det ikke er så viktig hva alle andre synes om meg. Og jeg tenker ikke på utseende, men på hvordan jeg er som person. Utseendemessig er selvtilliten ganske god, jeg vet jeg er attraktiv, men jeg kan ikke huske å ha fått komplimenter for mine personlige egenskaper noengang gjennom oppveksten og det sitter kanskje litt i meg ennå? Jeg føler ofte at jeg er en dårlig person. at jeg er egoistisk.

Nå ble det mye babling her, men det er så mye som surrer i hodet. Så mange svar jeg leter etter.

Igjen, takk for gode ord og at du minner meg på at det ikke er så himla farlig med en nedtur. Håper det løser seg fint med det du har hatt å bekymre deg for også. Fortsatt god helg!

Anonymkode: ae391...1e8

[sweety pie]

 

Endret 4. april 2017 av Nori

[AnonymBruker]

Å, kjære @dillyduzit, hver gang du gjør deg selv naken og skriver ærlig (eller i nærheten i alle fall, tror jeg da) så brister hjertet mitt for deg. Du når frem til meg, får meg til å føle med deg. Og alltid, alltid, skulle jeg ønske jeg kunne gjøre noe for å ta bort litt av smerten din. Jeg skulle så ønske at jeg kunne løfte av børen din, og at du i bare ett sekund kunne kjenne hva livet kunne være uten alt dette vonde som tynger deg ned. Du skriver godt. 

Dette minnet meg på en episode fra den nye serien 13 reasons why. Der var det ett eller annet om at alt man skriver må komme fra et ærlig sted for at det skal bli godt, for kun da kan det nå frem til mennesker. Fritt tolka! Og så husker jeg et ordspråk eller noe sånt (var det også fra serien) "det som kommer fra ingenting, ER ingenting". Å fortelle ærlig, og la noen høre ordene som beskriver hvordan landskapet ser ut fra innsiden vår, det er ærlig, og modig. Men det er også å bygge bro. 

Jeg kjenner meg igjen i det å kjenne meg redd for fremtiden. Men noe som hjelper meg er at jeg har en terapeut som jeg virkelig føler er på mitt lag. Jeg har slitt med tilknytning og slike ting, men jeg begynner å stole på denne personen. Jeg skulle ønske du hadde det samme. Noen du kunne stole på at brydde seg, og hørte på deg og så deg. 

Inspirert av ideen om å la noe av innsiden vise igjen på utsiden: 

Eg lurer på om alle kjenner seg så aleine ... 
Ja, så aleine at alt er lysare enn lyst og svartare enn svart, 
på same tid. Intenst.
Så aleine at lufta rundt ein, inni ein, blir til eit sugande vakuum, samtidig
som det knebler deg, og klemmer deg, og knuser deg. 
Kjenner alle seg så aleine at dei trur at før eller seinare vil børa av 
heile verda
knuse deg så flat og i så mange bitar at du rett og slett blir til
ingenting? 

Eg kjenner meg aleine. 
Eg kjenner meg aleine. 
Eg kjenner meg så aleine at ordet "eg" blir til ein spottande ironi. 

Eg skal innrømme det, av og til er eg letta fordi eg er aleine
for folk er idiotar, og eg hater verda. 
Men eg hater jo ikkje verda. Ikkje egentlig. Det er løgn!
Eg kjenner meg berre så aleine. Og verden er alltid 
saman med

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[GratefulOctopus]

Wow... Har lest gjennom denne tråden nå, og jeg føler virkelig med dere alle sammen. Har hatt en depresjon i 12-13 år, og hadde egentlig tenkt å skrive noe om det, men så ble jeg litt satt ut av alt det jeg leste her. Imøte med andre som er deprimerte tenker jeg alltid at det er så urettferdig at de skal ha det sånn. Så også med dere som har skrevet her. Jeg skulle ønske jeg kunne "ta over" litt av deres smerte, liksom. Gjort alt litt lettere for dere. Hadde det vært mulig, ville jeg ikke nølt et sekund. 

I mitt eget tilfelle tenker jeg liksom at "jeg fortjener det sikkert" og "jeg er ikke noe verdt, så det er det samme hvordan jeg har det" osv, men med andre, som når jeg leser denne tråden, blir jeg slått av hvor meningsløst og urettferdig det er at folk som dere, som virker som ordentlig bra mennesker, skal ha det kjipt og vondt.

For ca to år siden prøvde jeg å "avslutte livet", og ble i hui og hast lagt inn på "akuttpsykiatrisk avdeling", hvor jeg møtte noen virkelig fine mennesker som også var innlagt med depresjon, og omtrent det eneste jeg tenkte på mens jeg var der, var å prøve å gjøre ting litt bedre for dem. For de "fortjente" jo ikke å ha det vondt. Det er kanskje en del av depresjonen min, det at jeg tenker at jeg ikke er noe verdt, og at jeg fortjener å ha det vondt, men jeg klarer allikevel virkelig ikke å slutte å tenke sånn.

Dette ble sikkert bare surr og rot, og det beklager jeg isåfall. Til mitt forsvar er det midt på natta, og jeg er trøtt...   Men jeg føler virkelig med dere alle sammen. Skal tenke en fin tanke om dere alle før jeg legger meg, så kanskje dere får det litt bedre imorgen. Det kan jo hende. Stor klem til alle sammen (de av dere som vil ha en klem, vel å merke) 

[AnonymBruker]

Jeg har helt vendt om døgnet, og sliter med å komme med ut av sengen når jeg har fått nok timer med søvn. I dag (i går) tok det 4-5 ekstra timer bare på å komme meg ut av sengen. Jeg har ganske mye å gjøre for tiden, så dette får meg bare til å føle meg enda dårligere med meg selv. 

 

 

Anonymkode: bd3f4...0c4

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske de rundt meg kunne forstå hvor fine de er for meg og hvor takknemlig jeg er og hvor heldig jeg er som kan kjenne de, selv om jeg er så deprimert og unngår alt rundt meg.

Tusen takk for at dere hører meg selv om jeg er stille <3 

Anonymkode: 393c8...757

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har tenkt en stund på å skrive i denne tråden. Fint å se at flere har det litt på samme måte, selvom det er fryktelig at vi må ha det sånn. Men det hjelper på en måte at man er fler.

Hvordan vet man om man er deprimert? Jeg har kanskje noen tendenser til det. Og det er kanskje ikke så rart? Jeg opplevde gjentagende seksuelt misbruk i barndommen av en omsorgsperson. Det er det største sviket jeg kan tenke meg, og har påvirket meg veldig. Som liten var jeg sosial og utadvent, jeg var glad, morsom og elsket å utfordre meg selv. Var en liten tøffing   Overgrepene endret hvem jeg kunne ha blitt, og skulle ønske jeg var.

Jeg sliter ganske mye, og stiller derfor ikke høye krav til meg selv. Jeg tenker på en måte at alt jeg får til er en bonus, hvis dere skjønner? Jeg klarte å fullføre utdanningen, og få meg jobb, og det synes jeg egentlig er veldig godt gjort. Jeg har kjøpt meg leilighet, og det er jeg også fornøyd med å ha klart.

Selvbildet og selvfølelsen varierer litt. På en side så hater jeg meg selv, alt fra utseende til personlighet. Jeg fungerer dårlig i sosiale sammenhenger, skulle ønske jeg mestret dette bedre. Jeg klarer meg greit på to-eller tremannshånd, men i grupper er jeg ikke deltagende i samtalen. Selv med venner. Jeg har lite tro på meg selv, og at det jeg har å si er lite interessant, så da er det best å ikke si noe teit. Jeg sliter med smalltalk, skulle ønske jeg var god på dette. Men samtidig ikke., for det interesserer meg ikke. Jeg har nok også litt tendenser til angst. Kan planlegge ting med venner, men når dagen nærmer seg vil jeg ikke og må avlyse. Jeg trives også godt i eget selskap, så jeg vet ikke om det er angst, eller om jeg rett og slett bare vil være alene. Litt vanskelig å vite. Men det føles jo likevel godt når jeg har vært sammen med en venninne eller to.

Men på den andre side så ser jeg jo at jeg er en flott person. Jeg er søt og snill, rolig, nokså selvstendig (med hjelp av mamma :)), er til å stole på. liker å være i naturen, elsker fjellturer osv. Så jeg har mange positive egenskaper også. Så jeg hater ikke meg selv sånn egentlig. Jeg skulle bare ønske at jeg var den jeg skulle ha blitt, hvis dere skjønner? Det var ikke min feil at det skjedde, jeg bestemte ikke at det skulle ødelegge livet mitt.

Jeg er nå blitt 31 år gammel. Det er "meningen" at man skal få seg kjæreste og stifte familie. Av åpenbare grunner sliter jeg veldig med selvbildet når det kommer til det følelsesmessige, og jeg ser ikke for meg å noen gang kunne få en kjæreste. Jeg klarer ikke å åpne meg, og blir helt merkelig rundt gutter jeg finner attraktive. Alt jeg ønsker er en kjæreste. En jeg kan dele hverdagen med, dra på turer med, gjøre ting sammen med. Å ha en person som er der for meg alltid, det hadde vært fint. Jeg er jo mye ensom, både fordi jeg ønsker det selv, fordi jeg avlyser og fordi mine venner er alle i forhold. Jeg komemr heller aldri til å fortelle noen om overgrepene, så jeg kan ikke forklare for folk hvorfor jeg er som jeg er. 

Jeg tenker litt sånn, hva er poenget med dette livet? Jeg er ikke suicidal, bare for å ha sagt det. Jeg lever ikke, bare eksisterer. Hva er poenget med det da? Jeg har det ikke spesielt godt med meg selv, har en vond følelse i meg hver dag, går på jobb, kommer hjem, ser litt på netflix, og legger meg. Det er det livet mitt består av. Jeg vil jo ikke sløse bort livet, jeg vil ha et godt liv. Jeg vil oppleve ting og gjøre ting som jeg kan tenke tilbake på med glede. Jeg vil som 80-åring kunne se tilbake på livet og tenke ååh jeg har virkelig levd livet. Det hadde vært noe

-S

Anonymkode: 03d32...00b