Hvordan føler du deg om du blir oppfattet som dum?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg lurer på hvordan dere takler å føle dere dumme? Havner dere i angrepsmodus, blir dere lei dere, tenker dere at den andre personen er dum? Jeg unngår dem, ingen underholdningsverdi har de heller. For å ha underholdningsverdi må man ha snev av åpenhet ... Åpenhet er som rusmiddel.

 

 

Anonymkode: 32796...f9b

[AnonymBruker]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir veldig ukomfortabel av det. Ikke av å være kunnskapsløs på et felt jeg ikke har særlig stor interesse for, men for å drite meg ut ved å si noe fryktelig dumt eller ikke henge med på det andre med samme kunnskapsgrunnlag som meg forstår. Det spørs selvfølgelig litt hvem det er, men hvis jeg er den ene som ikke skjønner noe plager det meg en del. Jeg gjør mitt beste for å ikke signalisere det og tror også jeg klarer det, men innerst inne smerter det litt.

Jeg tror det handler om at jeg helt fra jeg var liten gjerne har blitt sett på som "den smarte" i gjengen, fremfor den pene eller sterke eller lignende. Fortsatt skjer det jevnlig at noen nevner i forbifarten at jeg jo er den glupeste i vennegjengen og derfor sikkert skjønner ditt og datt best. Da blir det ubehagelig når jeg føler jeg tabber meg ordentlig ut og virker direkte dum. Slik det nok er ubehagelig for de som alltid har vært gode i idrett å bli slått av en de regnet med å være langt bedre enn, eller slik de som alltid har sett bra ut misliker det hvis de får et negativt signal som går på utseende.

Men åpen er jeg, da. Jeg snakker mye og deler flittig, jeg sitter ikke og er stille og kjip og venter med å si noe til jeg har dobbelt- og trippelsjekket setningen bare for å unngå å tabbe meg ut.

Anonymkode: 1310f...aea

[AnonymBruker]

Jeg blir lei meg og tenker at personen ikke ser hvem jeg er. 

Anonymkode: 465fd...3b5

[AnonymBruker]

Jeg blir også lei meg. Det hender også at jeg blir sint, om jeg føler at noen prøver å sette meg fast/ latterliggjøre meg.

Anonymkode: b9a1e...431

[AnonymBruker]

Plager meg ikke at andre oppfatter meg som dum. Jeg vet jo hvor evnene mine ligger, og hva andre tenker endrer ikke på evnene mine. Hverdagen går videre. Jeg har som regel bra inntrykk av hvordan folk tenker, og vet sånn omtrent hvordan de ser på meg. Jeg ser hvordan de ikke forstår hvordan jeg fungerer eller hvordan de antar ting om meg basert på en simplistisk forståelse av mennesker. Det er bare sånn mange mennesker er, ikke vits å bry seg om det.

Om jeg selv føler meg dum... ser mer på det som å tabbe seg ut, det skjer med alle, man må bare akseptere det. Nytter ikke grave seg ned for noe som er en uunngåelig del av livet. Livet kommer med ubehagelige følelser og man må bare la disse storme noen ganger før det går over

Kjenner en med IQ 155 og han er opptatt av å lære og utvikle seg, og blåser i om han dummer seg ut. Noen ganger gjør han eller sier han noe som han vet kan dumme han ut, men han ser på det som en nyttig erfaring for å bli klokere og bedre. Personlig er jeg nok mer en som ser for meg ting i hodet, enn en som eksperimenterer utenfor, for å si det sånn

Anonymkode: f2f9e...ae3

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg lurer på hvordan dere takler å føle dere dumme? Havner dere i angrepsmodus, blir dere lei dere, tenker dere at den andre personen er dum? Jeg unngår dem, ingen underholdningsverdi har de heller. For å ha underholdningsverdi må man ha snev av åpenhet ... Åpenhet er som rusmiddel.

 

 

Anonymkode: 32796...f9b

Jeg tar igjen. Som regel så har det vært snakk om at jeg føler meg dum i et mannsdominert yrke...som når jeg begynte i en jobb hvor jeg skulle kjøre vogntog og alle andre sjåfører kom bort og fortalte meg alt jeg gjorde feil, eller nedlatende spurte om de skulle legge på kjettinger eller sjekke olja eller hjelpe meg med andre helt idiotisk enkle ting. Da har jeg som regel kommet med en eller annet kommentar som får dem til å holde kjeft og så fjerner jeg meg fra situasjonen. 

Heldigvis er der mer og mer vanlig med kvinner i mannsdominerte yrker og omvendt

Anonymkode: fd9d7...f2b

[Jerry Lee]

Er like blid, jeg....

..for jeg veit jeg ikke ER dum.  

[AnonymBruker]

Gir fullstendig faen. Jeg er uføretrygdet av psykiske årsaker og det er nok av folk som likestiller det med at jeg er psykisk utviklingshemmet og glemmer at det er tenkelig at jeg både hjerne og utdanning.

Anonymkode: 37504...2c6

[Gjest antbug]

Det kommer helt an på. Jeg er godt voksen og vet hvem jeg er, så jeg er ikke særlig sårbar sånn sett.

Hvis jeg har grunn til å føle meg dum tar jeg selvkritikk og lærdom av det, eller jeg ler av meg selv hvis det hele blir så dumt at det blir komisk. Hvis jeg merker at den som oppfatter meg som dum enten ikke forstår hva jeg mener eller vil forstå selv om jeg har forklart etter beste evne trekker jeg bare på skuldrene og går videre. Hvis noen prøver å få meg til å virke dum bare for å trykke meg ned og få seg selv til å se smart ut kan jeg bli irritert, og da gir jeg igjen med samme mynt. Hvis jeg merker at det er vennligsinnet erting ler jeg med. Jeg er ganske fæl til å erte på den måten selv, og det er ikke så vondt ment så noen kanskje tror. Når jeg ser at noen slenger med leppa til andre regner jeg med at de tåler å få litt tilbake, men det gjør de ikke alltid.

Jeg kan bli såret hvis noen jeg er glad i eller setter høyt plutselig snur om og prøver å gjøre narr av meg, men ellers kan jeg ikke si det går inn på meg. 

[AnonymBruker]

Har litt sosial angst, og er derfor mye usikker og "dum" når jeg er stresset. Er det noen jeg kjenner godt og er trygg på bryr det meg ingenting, men stort sett blir jeg veldig lei meg når jeg blir oppfattet som dum, og spesielt når vedkommende tydelig viser at h*n tror jeg er helt tett i nøtta. Skjer dette på jobb så baller det på seg, og jeg gjør meg og mer dumme ting, før jeg faktisk gråter - ja, gråter etter vakten er ferdig  

Takler dårlig å føle meg misforstått, og syns det er verst når det er litt bitchy, spisse albuer typer/damer som gir meg følelsen av at jeg er dum. Føler at milde og empatiske folk ser forbi dumme utsagn og ting jeg ikke forstår, og da blir jeg med ett smartere og meg selv igjen. 

Anonymkode: 2829b...de4

[AnonymBruker]

Altså jeg driter i om noen syntes jeg er dum så lenge jeg vet jeg ikke er det.  Det kiipe er når du begynner å tro det selv. 

Anonymkode: d811f...41a

[Ardwinna]

Jeg tenker at det er bedre å bli undervurdert enn overvurdert, for da har man jo muligheten til å overraske folk positivt, og gjerne når de minst venter det!

[Z.Z]

Ikke bekymre dere over det. Alle dummer seg ut. De virkelig intelligente vil ta dette til etteretning og være respektfulle når alt kommer til alt, selv om dere ikke nødvendigvis kommer helt overens. Jeg har også sett det motsatte, svært ydmyke personer som proklamerer lav intelligens i forhold til noen andre. Det kan hende disse er meget kloke. Klokskap og intelligens er to forskjellige områder, selv om det selvfølgelig er enklere når man har litt å fare med.

[Z.Z]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar igjen. Som regel så har det vært snakk om at jeg føler meg dum i et mannsdominert yrke...som når jeg begynte i en jobb hvor jeg skulle kjøre vogntog og alle andre sjåfører kom bort og fortalte meg alt jeg gjorde feil, eller nedlatende spurte om de skulle legge på kjettinger eller sjekke olja eller hjelpe meg med andre helt idiotisk enkle ting. Da har jeg som regel kommet med en eller annet kommentar som får dem til å holde kjeft og så fjerner jeg meg fra situasjonen. 

Heldigvis er der mer og mer vanlig med kvinner i mannsdominerte yrker og omvendt

Anonymkode: fd9d7...f2b

Gjorde de virkelig det? Det skal sies at kanskje betraktet de deg som likeverdig og hvis du ikke gjør oppgaven godt nok vil du få tyn. Det er tøft å være mann i slike yrker vet du. Samtidig så vil du garantert få respekt hvis du vet hva du gjør og du kommer til å fortjene din plass. Ikke ta det for tungt, hvis ikke det er noen helt håpløse skitsekker som jobber der. Er du god nok vil du få fortjent respekt.