Samboer vil ikke ha flere barn

[AnonymBruker]

Da var det min tur til å havne i denne situasjonen. 

Vi ble kjærester for 7 år siden. Det ble ikke så mye snakk om barn da, jeg var 22 år og barn var ikke det høyeste ønsket. Selv om jeg visste jeg ville ha barn,  bare ikke da. Etter et år eller to ble det snakk om barn. Fortalte at jeg helst ønsket 3 eller 4, men 2 er også bra. Det eneste han sa var at 3-4 barn er for mange. Da tenkte jo jeg at han ville ha 2. 

For et år siden fikk vi en sønn. Som vi begge forguder. Kunne ikke vært foruten ham. Ikke helt planlagt, men det var stor glede da testen ble positiv.  Nå har han som sagt blitt 1 år, og jeg tok opp med samboer i helgen at vi kanskje burde begynne prøvingen på nr 2. Nei, han var ferdig med barn han nå, vil ikke ha flere, fikk jeg til svar. 

Jeg ble trist, lei meg og ikke minst skuffet. Føler meg sveket av den jeg elsker. Hadde han sagt dette tidligere, så hadde jeg hatt et valg om å finne en annen. Og han kunne funnet ei som ikke vil ha barn eller kun ett barn. Men nå har HAN bestemt for MEG hvor mange barn jeg får. 

Å lure ham kommer jeg ikke til og gjøre, så akkurat det skal dere få slippe å kommentere. Men hva skal jeg gjøre? Gå fra ham og la sønnen vår vokse opp med foreldre som ikke er sammen? Bli hos ham og føle meg sveket og bitter i mange år? For akkurat nå så tror jeg kommer til å være bitter i mange år framover. Dessverre. Er evig takknemlig for sønnen vår, men jeg har alltid sett for meg at han skal få vokse opp med søsken. Er selv enebarn og det er med god grunn jeg ønsker søsken til sønnen. Samboer har også 2 søsken han er mye sammen med, så at han synes det er greit at sønnen vår ikke skal få den gleden forstår jeg ikke.

Samboer har reist på jobb, kommer ikke hjem før torsdag kveld. Vi fikk en dårlig avslutning på helga. Han sendte en vanlig melding i dag tidlig, som om ingen ting har skjedd. Barnslig er jeg, men har ikke svart på den. Vet ikke hva jeg skal svare. Alt er ikke bra, langt i fra. Og jeg vil ikke ta dette over telefon. Tror ikke han forstår hvor stort svik dette er for meg. 

Anonymkode: 7b4aa...6f3

[AnonymBruker]

Vis han innlegget ditt. Snakk om det sammen. Kan godt hende han ikke forstår hvor viktig det faktisk er for deg.

Anonymkode: 40740...89b

[Gjest Aegon Targaryen]

Om han ikke vil ha flere barn så må du respektere det. Når det kommer til barn så er det den som ikke vil ha flere man skal ta hensyn til så enkelt er det faktisk.

 

 

[Gjest Catalina Culès]

2 minutter siden, Aegon Targaryen skrev:

Om han ikke vil ha flere barn så må du respektere det. Når det kommer til barn så er det den som ikke vil ha flere man skal ta hensyn til så enkelt er det faktisk.

 

 

Dette er jeg enig i.

[AnonymBruker]

Har dere egentlig snakket ordentlig om dette? Har han sagt hvorfor han ikke vil ha flere barn, og har du sagt hvorfor du vil det? Det må dere i hvert fall gjøre. Det er vanskelig å vite om din samboer virkelig mener det han sier, eller om han sier det nå fordi han synes barnets første leveår har vært krevende f.eks. 

Bruk tiden frem til samboeren din kommer hjem på å få ut litt av den skuffelsen og bitterheten du kjenner på nå, den kommer ikke til å hjelpe deg når du snakker med ham uansett. 

 

Anonymkode: b8029...dc6

[Siri_H]

1 time siden, Aegon Targaryen skrev:

Om han ikke vil ha flere barn så må du respektere det. Når det kommer til barn så er det den som ikke vil ha flere man skal ta hensyn til så enkelt er det faktisk.

 

 

Helt enig. Når det gjelder forpliktelser som barn må begge være enig i hvor mange man skal ha. Er man uenige så er det den som ikke vil ha flere som nødvendigvis må vinne.

Dersom du ønsker deg flere har du to valg; du kan velge å få flere (men da med noen andre enn ham). Han har ikke valgt at DU ikke skal ha flere barn, men han har valgt at han ikke vil ha flere barn og dersom du ønsker flere må du finne noen som ønsker det. Du står fritt til å velge han bort, dersom et potensielt barn er viktigere for deg enn han og den familien dere har sammen nå.

Alternativ nr 2 er å bli i forholdet, men da er det helt urimelig av deg å straffe ham langvarig for å ikke gi deg det du vil ha. Velger du å bli må du også finne en måte å takle den skuffelsen du opplever nå, uten at det ødelegger forholdet mellom dere. Det kan hende han endrer mening etter hvert, minstemann er fortsatt liten. Men han kommer definitivt ikke til å ønske seg flere barn dersom dere har et skikkelig dårlig forhold.

[boblevann]

Hvorfor vil han ikke ha flere? Skjedde noe under graviditet/fødsel/barsel som gjør det? Var du i fare, var barnet? Var det en vanskelig baby (kolikk osv)? Eller er han bare fornøyd med ett barn - uten noen annen årsak? Tror det er ganske vesentlig.

[Serafina.]

Jeg er enig med deg i at dette ikke bør tas over telefon, så ta en ordentlig prat med han når han kommer hjem Da kan du si det du sier i innlegget ditt og forklarer han hva du ønsker. Gi han rom for å forklare sitt ståsted og vent med å konkludere til dere har hørt på hverandre. Bruk disse dagene til å forberede deg til samtalen og ikke tenk så mye på hva han vil og ikke vil. Det får du vite mer inngående når dere snakker sammen.

[sssssae]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da var det min tur til å havne i denne situasjonen. 

Vi ble kjærester for 7 år siden. Det ble ikke så mye snakk om barn da, jeg var 22 år og barn var ikke det høyeste ønsket. Selv om jeg visste jeg ville ha barn,  bare ikke da. Etter et år eller to ble det snakk om barn. Fortalte at jeg helst ønsket 3 eller 4, men 2 er også bra. Det eneste han sa var at 3-4 barn er for mange. Da tenkte jo jeg at han ville ha 2. 

For et år siden fikk vi en sønn. Som vi begge forguder. Kunne ikke vært foruten ham. Ikke helt planlagt, men det var stor glede da testen ble positiv.  Nå har han som sagt blitt 1 år, og jeg tok opp med samboer i helgen at vi kanskje burde begynne prøvingen på nr 2. Nei, han var ferdig med barn han nå, vil ikke ha flere, fikk jeg til svar. 

Jeg ble trist, lei meg og ikke minst skuffet. Føler meg sveket av den jeg elsker. Hadde han sagt dette tidligere, så hadde jeg hatt et valg om å finne en annen. Og han kunne funnet ei som ikke vil ha barn eller kun ett barn. Men nå har HAN bestemt for MEG hvor mange barn jeg får. 

Å lure ham kommer jeg ikke til og gjøre, så akkurat det skal dere få slippe å kommentere. Men hva skal jeg gjøre? Gå fra ham og la sønnen vår vokse opp med foreldre som ikke er sammen? Bli hos ham og føle meg sveket og bitter i mange år? For akkurat nå så tror jeg kommer til å være bitter i mange år framover. Dessverre. Er evig takknemlig for sønnen vår, men jeg har alltid sett for meg at han skal få vokse opp med søsken. Er selv enebarn og det er med god grunn jeg ønsker søsken til sønnen. Samboer har også 2 søsken han er mye sammen med, så at han synes det er greit at sønnen vår ikke skal få den gleden forstår jeg ikke.

Samboer har reist på jobb, kommer ikke hjem før torsdag kveld. Vi fikk en dårlig avslutning på helga. Han sendte en vanlig melding i dag tidlig, som om ingen ting har skjedd. Barnslig er jeg, men har ikke svart på den. Vet ikke hva jeg skal svare. Alt er ikke bra, langt i fra. Og jeg vil ikke ta dette over telefon. Tror ikke han forstår hvor stort svik dette er for meg. 

Anonymkode: 7b4aa...6f3

Han har ikke bestemt noe for deg eller hva som er for mye for deg, du er heller ikke en "victim" i dette så slutt å oppføre deg som om du er en, du er en egosentrisk tulling. Har ikke han noe rett over seg selv, hvorfor skal du bestemme hva som er for mye for han? Alt han sa var 3-4 er for mange, han sa ikke at han ville ha 2.

[AnonymBruker]

Det er litt egoistisk av mannen. 

IKKE det å ta fra ts muligheten til å få flere barn med ham.

Men å nekte sønnen sin søsken.

Jada, finnes søsken som hater hverandre etc etc. Men langt de fleste er glade for å ha søsken, særlig etter hvert som man blir voksen. 

Jeg har et enebarn og skulle ønske jeg hadde fler. Ser hva man går glipp av når jeg ser hele klassen med søsken... Har det jo bra, men er lei meg for at barnet aldri får den tryggheten søsken gir.

Anonymkode: f74fe...a59

[AnonymBruker]

Barnet deres er bare 1 år og dere er ikke ute av småbarnsperioden. Jeg ville gitt det tid. Kanskje mykner mannen opp etter hvert. Dersom du ikke maser ham i hel. Snakke rolig og behersket om hvorfor han føler som han gjør. 

Anonymkode: d287f...282

[AnonymBruker]

Jeg ville i alle fall ikke gått fra mannen om han er en bra mann og far til gutten deres ellers. Synes det er viktigere for barnet dere allerede har å ha foreldrene sammen enn at han får nye søsken i en ny familie for å si det sånn. Ikke er det noen garantier for at du får flere barn om du forlater mannen din heller og hva da? Det sagt så forstår jeg godt at dette er sårt, men gi dette litt tid. Barnet deres er bare ett år, ikke alle er klare for tanken om flere barn da. Da min var ett år var jeg ganske sikker på at han ville forbli enebarn, først nå som han er over to har jeg og mannen begynt å tenke på at vi ønsker en til. 

Hadde situasjonen vært at du var barnløs og han ikke ønsket barn i det hele tatt hadde det vært noe annet, men her må du også tenke på barnet dere har først og fremst. 

Anonymkode: 87cc4...a66

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet deres er bare 1 år og dere er ikke ute av småbarnsperioden. Jeg ville gitt det tid. Kanskje mykner mannen opp etter hvert. Dersom du ikke maser ham i hel. Snakke rolig og behersket om hvorfor han føler som han gjør. 

Anonymkode: d287f...282

Dette!

Jeg kjenner veldig få, både damer og menn, som var veldig klare for et barn til før de hadde kommet seg litt opp av småbarnskneika med førstemann. Det første året kan være tøft, så blir det ofte gradvis lettere, og dermed endrer mange tankegang i løpet av de første par årene. Har ikke tall på hvor mange venninner som sier ALDRI MER!!! når førstemann har snudd opp ned på livet deres og de er dødsslitne, for så å være lykkelig gravide et par år seinere.

Så jeg ville tidd bom stille i et halvt års tid, jeg. Og så tatt det opp på nytt, rolig og behersket. I mellomtiden kan du jo tenke over hva du gjør hvis han fremdeles står hardt på nei. Det beste er om dere klarer å stå sammen i dette, for sønnens skyld, men hvis du vet at du vil bli bitter og sint på sikt må du kanskje tenke enda litt mer...

Håper det løser seg for dere!

Anonymkode: 9b4bf...e50

[AnonymBruker]

Mannen og jeg var enige om 2, kanskje tre. 

Så fikk vi en og vi fikk sjokk. Begge angret og mente den ene vi hadde var nok. Etter en stund angret jeg meg litt og ville ha en til, men da hadde vi jo satt punktum sammen. Her var det mannen som etter nesten tre år tok opp mulighet for en til. 

Det er ikke alle som helt makter omstillingen og det er overveldende med baby og små barn. 

Jeg ville pratet med ham igjen. Er dette noe Hasse er sikker på, eller noe han føler nå. Altså, er han villig til å. Få en til om et år eller tre når dere får kjørt dere inn i rollen som foreldre og familie med barn? Eller er det punktum? 

Anonymkode: dc886...2b0

[AnonymBruker]

Har dere snakket skikkelig om dette?

Da vår første var 1 år ble jeg uvel ved tanken på en til. Vi hadde et krevende første år, selv om barnet var friskt. Hadde mannen min begynt å mase om nr 2 allerede etter 1 år vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Vi viste begge at vi ville ha et søsken til første allerede før jeg ble gravid første gang, og vi så for oss to rimelig tette. Type begynne å prøve etter et års tid. Når det første året var gått var vi enige om at vi kanskje en gang skulle få en til, men når viste vi ikke. Da barnet var passert 2 år kjente vi oss plutselig litt klar for nr 2 og grep muligheten mens løsta enda var tilstede.

Jeg ville tatt en rolig samtale med mannen for å høre hva han tenker om en til fremover i tid, kanskje starte prøvingen om et år, to år, tre år? Jeg forstår han godt hvis han får litt panikk dersom det eneste framlagte alternativet var å starte prøvingen nå.

Anonymkode: ec9ba...17f

[AnonymBruker]

Og ikke mist, ikke krev et umiddelbart svar. La han få tenke seg om, kjenne på hva han ønsker, når han ønsker det og hvordan.

Folk bruker dagesvis på å vurdere og tenke over foreksempel jobbtilbud eller huskjøp, ting som man enkelt kan endre dersom det viser seg å være et feil valg. Og da forvente et umiddelbart svar på noe som aldri kan gjøres om igjen blir i mitt hodet litt feil.

 

Anonymkode: ec9ba...17f

[MissStiles]

Jeg ville også gitt det litt tid. Nyt tiden sammen med sønnen deres også kan det hende at han endrer mening om 1 år eller 2.

Jeg sa etter at vi fikk datteren vår at jeg ikke ville ha flere barn. Spesielt etter å ha slitt med amming, lite søvn, hun vil ikke sove eller sitte i vogna osv. Jeg var rett og slett bare sliten. Han sa at han fortsatt ville ha et barn til. Men nå som hun snart blir 2 år, så tenker jeg mer "kanskje om et år". Vi venter til vi begge er klare for et barn til. 

[Gjest MrGreen]

Vær glad for barnet dere har. Ikke stress med flere unger. Ingen kan tvinges til flere barn og både du og han kan fort skifte mening.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da var det min tur til å havne i denne situasjonen. 

Vi ble kjærester for 7 år siden. Det ble ikke så mye snakk om barn da, jeg var 22 år og barn var ikke det høyeste ønsket. Selv om jeg visste jeg ville ha barn,  bare ikke da. Etter et år eller to ble det snakk om barn. Fortalte at jeg helst ønsket 3 eller 4, men 2 er også bra. Det eneste han sa var at 3-4 barn er for mange. Da tenkte jo jeg at han ville ha 2. 

For et år siden fikk vi en sønn. Som vi begge forguder. Kunne ikke vært foruten ham. Ikke helt planlagt, men det var stor glede da testen ble positiv.  Nå har han som sagt blitt 1 år, og jeg tok opp med samboer i helgen at vi kanskje burde begynne prøvingen på nr 2. Nei, han var ferdig med barn han nå, vil ikke ha flere, fikk jeg til svar. 

Jeg ble trist, lei meg og ikke minst skuffet. Føler meg sveket av den jeg elsker. Hadde han sagt dette tidligere, så hadde jeg hatt et valg om å finne en annen. Og han kunne funnet ei som ikke vil ha barn eller kun ett barn. Men nå har HAN bestemt for MEG hvor mange barn jeg får. 

Å lure ham kommer jeg ikke til og gjøre, så akkurat det skal dere få slippe å kommentere. Men hva skal jeg gjøre? Gå fra ham og la sønnen vår vokse opp med foreldre som ikke er sammen? Bli hos ham og føle meg sveket og bitter i mange år? For akkurat nå så tror jeg kommer til å være bitter i mange år framover. Dessverre. Er evig takknemlig for sønnen vår, men jeg har alltid sett for meg at han skal få vokse opp med søsken. Er selv enebarn og det er med god grunn jeg ønsker søsken til sønnen. Samboer har også 2 søsken han er mye sammen med, så at han synes det er greit at sønnen vår ikke skal få den gleden forstår jeg ikke.

Samboer har reist på jobb, kommer ikke hjem før torsdag kveld. Vi fikk en dårlig avslutning på helga. Han sendte en vanlig melding i dag tidlig, som om ingen ting har skjedd. Barnslig er jeg, men har ikke svart på den. Vet ikke hva jeg skal svare. Alt er ikke bra, langt i fra. Og jeg vil ikke ta dette over telefon. Tror ikke han forstår hvor stort svik dette er for meg. 

Anonymkode: 7b4aa...6f3

Vet du hvor glad jeg hadde vært om jeg fikk et barn! Jeg er ufrivillig barnløs og kan ikke få noen. 

Vær takknemlig for barnet du har 

Anonymkode: b0b02...87f

[AnonymBruker]

Menn kommer og går og er i bunn og grunn egoistiske. Barn er for alltid. For å være lykkelig når man må forholde seg til menn, kommer man best ut av det med å være like egoistisk som de er, altså med å verne om sin egen lykke. Jeg hadde lik deg, ønsket søsken for barnet mitt. Jeg hadde bare fått et barn med donor om mannen min nektet meg flere barn. Fordi jeg og barnet har like stor rett til å være lykkelig som han. 

Anonymkode: 84022...898