Tenåringsfrustrasjon (langt)

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Kvalitet skrev:

Her var det mye kvasi oppdrager råd. Sikkert sannhet i at ts burde ha gitt konsekvenser for mange år siden, men saken er at nå, er hun i en sårbar og konflikt fylt situasjon, hun ikke ser noen løsning på, 

Personlig levde jeg meg godt inn i ts beskrivelse av egen hverdag. De som gir råd om kutt i penger, klesvask, matlaging og nett, kan umulig skjønne alvoret, og jeg kan med korthet si...

barna til ts er såpass store at de nok har noe tilgang til egne midler. Dermed er de ikke så avhengig av mors midler.

om klær ikke blir vasket går barna i skitne klær, eller som ts beskriver , de drar rene klær ut av vaskemaskin/tørketrommel slik at de rene klærne blir liggende på gulvet (enda mer arbeid for mor), for å vaske egne klær- akkurat når det passer dem. Gjerne når mor ikke har rukket å rydde ut av maskinene selv. 

de fleste har mobildata, så å skru av nettet får lite konsekvens

nekte middagslaging, de lager mat selv og nekter å rydde opp, mat og matrester står ute, det blir både ekstra dyrt fordi mat må kastes og ekstra mye arbeid på mor.

Jeg opplever situasjonen ts beskriver som så vanskelig og fastlåst at jeg ville kontaktet barnevernet for råd. 

Ok bare for å ta et av dine punkt og ikke alle; ja hva når de har laget mat, og nektet å rydde opp? Du skjønner at et sted tar det slutt? Både tallerken og bestikk og deres tålmodighet til at nå går det ikke lenger å lage mat på kjøkkenet. 

Poenget er at det kommer bli kaos, og at det skal holdes ut, slik at de selv ser hva som faktisk må gjøres for at det skal være noenlunde funksjonelt i et hjem. 

Anonymkode: 77105...b8b

[Lammelåret]

Det er forskjell på å ha småbarn og tenåringer. Tenåringer har tendenser til å glemme det de kunne før, så at ts ikke føler seg respektert av døtrene betyr ikke at hun ikke har lært dem respekt. 

Ts, det høres ut som om dere har kjørt dere fast i et uheldig mønster. Hvor lenge er det siden dere gjorde noe hyggelig sammen? Kanskje døtrene dine trenger å føle seg sett, viktige? Kanskje trenger de å være med på bestemme dagstytmen og hva dere skal ha til middag? Kanskje trenger de anerkjennelse for at ting er vanskelig og strevsomt, men at de gjør sitt beste? At ting ikke er topp alltid? Det kan være vanskelig å være tenåring.  

 

[Kvalitet]

2 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Det her høres ut som en haug med unnskyldninger. Hvor i alle dager har en 15-åring egen inntekt fra? Hvem tror du betaler den mobilregninga? Hvorfor la reine, tørre klær ligge på vaskerommet når det tar 10 min å legge på soverommet bak låst dør (ungene kan vaske sitt selv).

Hadde lagd middag, men vil de ikke bidra er det slutt på snop, brus, goddis og ingen hensyn til mat de vil ha. Ville du ha salami på brødskiva? Sorry, men du har ikke gjort en dritt hjemme bortsett fra å rote og jeg liker ikke salami, så da kjøpte jeg makrell i tomat.

Her i huset har barna hatt tilgang til egne midler via barnevaktjobbing, stipend (fra de var 16), andre småjobber, gaver. TS er skilt fra barnefar, hvem vet om ikke han sender dem noen kroner dann og vann for å bøte på dårlig samvittighet. Sinnet barna viser, beskrevet av ts, kan romme  mye sorg og frustrasjon i forbindelse med skilsmissen, det er lett å ta det utover den trygge , stabile. ( Bare en hypotese) 

hvorfor man ikke rydde ut av maskinen. Det tar bare 10 min. Det er det verste argumentet jeg hører. Som aleneforsørger er det tusenvis av 10 minutters oppgave man prioriterer og vekkprioriterer. Kanskje mor satt på en maskin før hun gikk på jobb, og derav ikke rukket å fullføre jobben. 

I en travel hverdag er det fullt av nyanser og gråsoner som skaper et resultat. kanskje vanskelig å forstå om man ikke har vært i situasjonen.  For meg virker ikke ts som en ubesluttsom eller en mor med manglende kapasitet, men heller utslitt og handlingslammet. 

[Gjest Runforit]

Her må det endringer til.

For det første burde du legge en middagsplan for uka og handle inn det du trenger av middager hver mandag eller lørdag sånn at du ikke trenger å tenke på det i tidsklemma. 

Om barna ikke rydder etter seg så må du gjennomføre konsekvensene av advarsel.

Sminke utover badet: alt slenges i en bøtte. Ferdig.

Rot når du kommer hjem og barna sitter på nettbrett/pc/ser på TV; Inndra alt/fjern kabel for TV etc inntil bedring.

Ikke ta del i å holde orden i huset; ikke noe belønning i form av kinopenger eller andre goder.

Og så burde du kanskje ta noe sinnemestringskurs eller noe. For å skrike og brøle føre ikke noe godt med seg.

PS: kjøp en stor blackboard tavle på Clas ohlson og skriv ned pliktet for dagen og uken. Bl.a sette på middag etc. Da er det mer oversiktelig og et vimsete tenåringshue ikke glemmer 

Endret 24. januar 2017 av Runforit

[LittleBabyBlue]

8 minutter siden, Kvalitet skrev:

Her i huset har barna hatt tilgang til egne midler via barnevaktjobbing, stipend (fra de var 16), andre småjobber, gaver. TS er skilt fra barnefar, hvem vet om ikke han sender dem noen kroner dann og vann for å bøte på dårlig samvittighet. Sinnet barna viser, beskrevet av ts, kan romme  mye sorg og frustrasjon i forbindelse med skilsmissen, det er lett å ta det utover den trygge , stabile. ( Bare en hypotese) 

hvorfor man ikke rydde ut av maskinen. Det tar bare 10 min. Det er det verste argumentet jeg hører. Som aleneforsørger er det tusenvis av 10 minutters oppgave man prioriterer og vekkprioriterer. Kanskje mor satt på en maskin før hun gikk på jobb, og derav ikke rukket å fullføre jobben. 

I en travel hverdag er det fullt av nyanser og gråsoner som skaper et resultat. kanskje vanskelig å forstå om man ikke har vært i situasjonen.  For meg virker ikke ts som en ubesluttsom eller en mor med manglende kapasitet, men heller utslitt og handlingslammet. 

For å ta pengene. Sender far penger så må man avtale med far at de ikke skal få noe uten å yte. Slik jeg forstår det så må foreldre skrive under når man søker stipend og er under 18, igjen noe mor styrer. Er de ute og tar småjobber er det et pluss og viser at de kan være ansvarsfulle, og da er det penger de har tjent, ikke penger de har fått for ingenting.

Ingen ungdom henter vått tøy i vaskemaskinen, så da er det bare tørketrommelen man må tømme og igjen er 10 min brukt nå tid man sparer på å plukke opp tøy fra gulvet senere. Igjen en unnskyldning når det kun går på strukturering.

Er enig i at mor er overveldet og ser ikke veien ut, men derfor må hun sette seg ned og legge en plan, være konsekvent og gjøre dette over lengre tid. Det kommer til å bli skikkelig dritt en periode, men heller en kamp nå enn å leve med dette i årevis. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd, men blir litt bekymret for den eldste datteren din. Det er ikke uvanlig at tenåringer sliter med angst og depresjon, men å ikke ta dette alvorlig er å ta en unødvendig risiko. Ubehandlet depresjon og angst kan gi alvorlige langtidsvirkninger og gi et langt dårligere voksenliv enn om hun hadde fått behandling for dette. 

Ikke tenk at fordi det er så vanlig så vil nok ikke din datter rammes av den alvorlige formen. Få henne til utredning og gi henne den behandlingen som kreves. Dette vil med tiden også mest sannsynlig gi utslag på husarbeidet, men mest av alt for at hun skal få en så god start på voksenlivet som mulig.

Mange foreldre er bekymringsverdig dårlig til å skille vanlige tenåringsproblematikk, med alvorlig eller potensiell alvorlig sykdom. 

Anonymkode: d940c...87c

[AnonymBruker]

Håper du får noe positivt ut av denne tråden ts du kjenner situasjonen best, så kanskje dey ville vært lurt å sette seg ned og notere rådene som passer og lage en slagplan Da har du noe å gå utifra og blir ikke overveldet, skriv en plan og følg punktene

Anonymkode: 77105...b8b

[Kvalitet]

4 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

For å ta pengene. Sender far penger så må man avtale med far at de ikke skal få noe uten å yte. Slik jeg forstår det så må foreldre skrive under når man søker stipend og er under 18, igjen noe mor styrer. Er de ute og tar småjobber er det et pluss og viser at de kan være ansvarsfulle, og da er det penger de har tjent, ikke penger de har fått for ingenting.

Ingen ungdom henter vått tøy i vaskemaskinen, så da er det bare tørketrommelen man må tømme og igjen er 10 min brukt nå tid man sparer på å plukke opp tøy fra gulvet senere. Igjen en unnskyldning når det kun går på strukturering.

Er enig i at mor er overveldet og ser ikke veien ut, men derfor må hun sette seg ned og legge en plan, være konsekvent og gjøre dette over lengre tid. Det kommer til å bli skikkelig dritt en periode, men heller en kamp nå enn å leve med dette i årevis. 

Du er langt ute å kjøre i forståelsen. Ts beskriver i sitt hovedinnlegg at far flyttet fra dem for en annen dame, og han flyttet langt av sted. Hva får deg til å tro at samarbeidet mellom mor og far er så bra at de skal gjøre en potensiell avtale om å ikke gi barna penger? Hypotetisk sett kan det være stikk motsatt, at far overfører penger for å trasse  mor, og for å vise barna at han er snill. Stipend skriver foreldrene under på, yes det er riktig. Det går likevel inn på barnets konto. Så kan man spekulere i at mor kan nekte å skrive under. Men sett at disse stipendpengene er det som gjør at barna kan kjøpe seg nye klær, busskort, mobilregning? 

Ingen ungdommer henter vått tøy i maskinen??? Oh yes. De skal tørke den ene favorittgenseren som er i vask. De tar ut den, lar døra stå åpen, eller drar ut alt det våte tøyet for å finne det ene plagget de skal ha intørketrommelen. 

Har du opplevd skillsmisse og vanskelige tenåringsbarn? hvis nei...les deg opp på vanskelige tilfeller fra virkeligheten.

[AnonymBruker]

Jeg husker godt fra jeg selv var tenåring og hadde noen av de samme diskusjonene hjemme hos oss(med eneforsørgere mor akkurat som deg og flere barn enn du har).

Hun brukte noen av de "ingen bønn" metodene som skisseres som råd her, men for meg hadde det helt motsatt effekt. Jeg husker fortsatt at jeg ble så sint at det bare gikk helt ut av proporsjoner, og konfliktene ble bare enda høyere enn noensinne. Dette funker sikkert på noen, men på meg var det en helt håpløs teknikk. 

Jeg husker også at jeg ble forberedt på konsekvensene - men som den tenåringsegoisten jeg var så ble jeg helt hindsides forbanna av å komme hjem fra skolen med "verdens viktigste planer om ditt og datt" til en konsekvens som var ganske usaklig. 

Problemet var nok som hos deg at det ikke var en fast rutine som plutselig ble brutt slik at jeg klarte forstå hva som var behovet/krevdes av en viss ryddestandard, det bare kom litt sånn brått på.

Jeg husker ikke hva som faktisk hjalp, men det gikk seg mer til ved alder. Og jeg tror @Runforit har et poeng med en større tavle som viser oppgaver og ansvarsfordeling. Da er det ikke noe poeng i å krangle om hvem som skal ha gjort hva og når. 

Så bør du innføre felles ryddetid 20 min hver dag, og da skal alle velge X oppgaver hver. Du tar de du vet de synes er ekstra kjipe, og de får velge noe som er helt OK. 

Og så ville jeg faktisk tatt et familieråd sammen med en tredjepart, det trengs nok også med tanke på eldstejenta som sliter psykisk. Jeg tror dere trenger litt støtte her.

Anonymkode: 2b11b...5b2

[LittleBabyBlue]

15 minutter siden, Kvalitet skrev:

Du er langt ute å kjøre i forståelsen. Ts beskriver i sitt hovedinnlegg at far flyttet fra dem for en annen dame, og han flyttet langt av sted. Hva får deg til å tro at samarbeidet mellom mor og far er så bra at de skal gjøre en potensiell avtale om å ikke gi barna penger? Hypotetisk sett kan det være stikk motsatt, at far overfører penger for å trasse  mor, og for å vise barna at han er snill. Stipend skriver foreldrene under på, yes det er riktig. Det går likevel inn på barnets konto. Så kan man spekulere i at mor kan nekte å skrive under. Men sett at disse stipendpengene er det som gjør at barna kan kjøpe seg nye klær, busskort, mobilregning? 

Ingen ungdommer henter vått tøy i maskinen??? Oh yes. De skal tørke den ene favorittgenseren som er i vask. De tar ut den, lar døra stå åpen, eller drar ut alt det våte tøyet for å finne det ene plagget de skal ha intørketrommelen. 

Har du opplevd skillsmisse og vanskelige tenåringsbarn? hvis nei...les deg opp på vanskelige tilfeller fra virkeligheten.

Kanskje du skal tenke litt mer på fakta og virkeligheten enn å komme med hypotetiske problemstillinger?

5 søsken, 2 skilsmisse forresten.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke så mange råd, men blir litt bekymret for den eldste datteren din. Det er ikke uvanlig at tenåringer sliter med angst og depresjon, men å ikke ta dette alvorlig er å ta en unødvendig risiko. Ubehandlet depresjon og angst kan gi alvorlige langtidsvirkninger og gi et langt dårligere voksenliv enn om hun hadde fått behandling for dette. 

Ikke tenk at fordi det er så vanlig så vil nok ikke din datter rammes av den alvorlige formen. Få henne til utredning og gi henne den behandlingen som kreves. Dette vil med tiden også mest sannsynlig gi utslag på husarbeidet, men mest av alt for at hun skal få en så god start på voksenlivet som mulig.

Mange foreldre er bekymringsverdig dårlig til å skille vanlige tenåringsproblematikk, med alvorlig eller potensiell alvorlig sykdom. 

Anonymkode: d940c...87c

TS her.

Min eldste datter er under behandling hos BUP, så det er ikke sånn at jeg ikke tar dette alvorlig. Tvert imot! Jeg ønsker at hun skal få den hjelpen hun trenger, og det er også forferdelig at vår hjemmesituasjon dessverre går utover hennes "lidelse"/ risikerer å forverre den. 

Til dere andre som henger dere opp i at jeg blir sint og "brøler": Ja, jeg har prøvd alt annet, den pedagogiske måten, prate rolig, være den tålmodige og lyttende, den "tyste", den strenge, den skuffede...ja, og det hender faktisk at jeg går så langt at jeg blir den brølende også, selv om jeg vet innmari godt at det ikke hjelper det grann. Tviler på at jeg har behov for et sinnemestringskurs, tror heller at et foreldrekurs i kommunikasjon med tenåringer hadde vært på sin plass. (Ser at noen lengre oppi tråden nevnte noe om det) 

Ukeshandel gjør jeg innimellom når jeg har de travleste ukene mine, men når ingen gidder å hjelpe til med å bære poser frem tilbake fra butikken, begrenser det seg litt hvor mye jeg klarer å få med meg i en trillebag. Det firmaet en lenger oppe i tråden nevnte, som leverte matvarer på døren gratis, hadde vært helt perfekt, bare synd de ikke leverte i mitt område.

 

Vurderer sterkt å søke hjelp utenfra, som kan veilede hele familien til å komme på rett kjøl igjen. Noen nevnte barnevernet? Er litt skeptisk til dette, men regner med at de er innstilt på å hjelpe og ikke ta fra meg barna? Hva med familievernkontoret? Kan de ha samtaler med oss? Ønsker isåfall en som kan styre ordet og komme med veiledende råd til både ungdommene og meg, for bare det at jeg bringer dette temaet på bane, får piggene ut hos dem.

 

Nå er det heller ikke sånn at vi aldri gjør noe sammen. Vi har feks. hatt en trivelig jul sammen med resten av familien, der alle koste seg og hadde det greit. Vi var da "borte" fra hjemmet vårt. Da fungerer alt greit.

Vi har også gode helger innimellom, der vi lager mat sammen og ser en god film etterpå, spiller et spill eller drar på kino sammen.

Vi kan være venner også...så lenge jeg ikke bringer opp temaene "rydde", eller "bidra".

 

Anonymkode: 8f0ee...783

[Kvalitet]

7 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Kanskje du skal tenke litt mer på fakta og virkeligheten enn å komme med hypotetiske problemstillinger?

5 søsken, 2 skilsmisse forresten.

Kanskje jeg snakker av brutal erfaring, med to vanskelige tenåringsbarna og en eksmann/far til barna som har gjort det meste for å sette meg i dårlig lys. Mine er heldigvis voksne, men situasjonen unner jeg ikke min værste fiende 

[AnonymBruker]

Har ikke lest igjennom hele tråden så beklager om jeg gjentar noe her. Men det som slår meg er at jeg personlig hadde aldri respektert noen som hadde hylt /skreket / hevet stemmen og eller bannet til meg. I min familie har vi også kranglet masse ( jeg var en opprørsk tenåring ) men vi skrek aldri til hverandre. Generelt i livet, om noen hever stemmen eller begynner å sende gloser min vei forteller jeg dem at vi kan fortsette samtalen når de er klare til å snakke som oppegående mennesker. Du kan ikke forvente at barna dine skal snakke pent til deg om du sender gloser dems vei. 

Har du sett tv programmet "teenage boss". Tror det gikk på nrk. Søk det opp og se på en episode. Mange barn / unge er ikke klar over hva det begtyr å "drive" et hushold. Hva med å prøve å gi dem noen slike utfordringer slik at de lærer det? Gi dem en sum penger. si at for denne pengesummen skal de kjøpe inn til middag. middag må stå til x anntal krav. f.eks at det må være 3 grønsaker der. Overskuddet av disse pengene får de beholde selv. Du må selvfølgelig presentere dette på en slik måte at det virker spennende så de får lyst til å prøve det selv. Men jeg hadde blitt motivert av tanken på å få beholde mellomlegget. 
Det jeg håper du kan oppnå ved å prøve noe slikt er respekt for penger, at noen andre planlegger middag, handler, lager middag.

Håper du får en ordning på det hele Vis  ikke er det bare noe år igjen før de forhåpentligvis flytter ut Masse lykke til 

Anonymkode: 9bf48...060

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker godt fra jeg selv var tenåring og hadde noen av de samme diskusjonene hjemme hos oss(med eneforsørgere mor akkurat som deg og flere barn enn du har).

Hun brukte noen av de "ingen bønn" metodene som skisseres som råd her, men for meg hadde det helt motsatt effekt. Jeg husker fortsatt at jeg ble så sint at det bare gikk helt ut av proporsjoner, og konfliktene ble bare enda høyere enn noensinne. Dette funker sikkert på noen, men på meg var det en helt håpløs teknikk. 

Jeg husker også at jeg ble forberedt på konsekvensene - men som den tenåringsegoisten jeg var så ble jeg helt hindsides forbanna av å komme hjem fra skolen med "verdens viktigste planer om ditt og datt" til en konsekvens som var ganske usaklig. 

Problemet var nok som hos deg at det ikke var en fast rutine som plutselig ble brutt slik at jeg klarte forstå hva som var behovet/krevdes av en viss ryddestandard, det bare kom litt sånn brått på.

Jeg husker ikke hva som faktisk hjalp, men det gikk seg mer til ved alder. Og jeg tror @Runforit har et poeng med en større tavle som viser oppgaver og ansvarsfordeling. Da er det ikke noe poeng i å krangle om hvem som skal ha gjort hva og når. 

Så bør du innføre felles ryddetid 20 min hver dag, og da skal alle velge X oppgaver hver. Du tar de du vet de synes er ekstra kjipe, og de får velge noe som er helt OK. 

Og så ville jeg faktisk tatt et familieråd sammen med en tredjepart, det trengs nok også med tanke på eldstejenta som sliter psykisk. Jeg tror dere trenger litt støtte her.

Anonymkode: 2b11b...5b2

Enig i denne! Jeg ble ikke utsatt i så stor grad for "ingen bønn"-metodene, men var en skikkelig rebell inni meg og kunne ikke fordra å bli bestemt over - da gikk jeg helt i vranglås. Men du forklarte det bedre enn meg. Og ja, gikk seg til med tiden.

Anonymkode: 8d766...991

[LittleBabyBlue]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Min eldste datter er under behandling hos BUP, så det er ikke sånn at jeg ikke tar dette alvorlig. Tvert imot! Jeg ønsker at hun skal få den hjelpen hun trenger, og det er også forferdelig at vår hjemmesituasjon dessverre går utover hennes "lidelse"/ risikerer å forverre den. 

Til dere andre som henger dere opp i at jeg blir sint og "brøler": Ja, jeg har prøvd alt annet, den pedagogiske måten, prate rolig, være den tålmodige og lyttende, den "tyste", den strenge, den skuffede...ja, og det hender faktisk at jeg går så langt at jeg blir den brølende også, selv om jeg vet innmari godt at det ikke hjelper det grann. Tviler på at jeg har behov for et sinnemestringskurs, tror heller at et foreldrekurs i kommunikasjon med tenåringer hadde vært på sin plass. (Ser at noen lengre oppi tråden nevnte noe om det) 

Ukeshandel gjør jeg innimellom når jeg har de travleste ukene mine, men når ingen gidder å hjelpe til med å bære poser frem tilbake fra butikken, begrenser det seg litt hvor mye jeg klarer å få med meg i en trillebag. Det firmaet en lenger oppe i tråden nevnte, som leverte matvarer på døren gratis, hadde vært helt perfekt, bare synd de ikke leverte i mitt område.

 

Vurderer sterkt å søke hjelp utenfra, som kan veilede hele familien til å komme på rett kjøl igjen. Noen nevnte barnevernet? Er litt skeptisk til dette, men regner med at de er innstilt på å hjelpe og ikke ta fra meg barna? Hva med familievernkontoret? Kan de ha samtaler med oss? Ønsker isåfall en som kan styre ordet og komme med veiledende råd til både ungdommene og meg, for bare det at jeg bringer dette temaet på bane, får piggene ut hos dem.

 

Nå er det heller ikke sånn at vi aldri gjør noe sammen. Vi har feks. hatt en trivelig jul sammen med resten av familien, der alle koste seg og hadde det greit. Vi var da "borte" fra hjemmet vårt. Da fungerer alt greit.

Vi har også gode helger innimellom, der vi lager mat sammen og ser en god film etterpå, spiller et spill eller drar på kino sammen.

Vi kan være venner også...så lenge jeg ikke bringer opp temaene "rydde", eller "bidra".

 

Anonymkode: 8f0ee...783

Fikk absolutt inntrykket av at eldstemann hadde en diagnose og at du hadde tatt tak i det. Ingen her tror du er en dårlig mor heller, bare at du har en tung hverdag med utfordrende tenåringer som overkjører. Tviler ikke på at dere har mange gode dager hvor dere koser dere og alt er bare fryd og gammen.

De fleste tenåringer er vanskelige og det gjør de ikke til dårlige unger. Mye hormoner og mange har et opprør. Med to tenåringer under samme tak (og personlig synes jeg jentene er verst) så blir det mye drama. Et kommunikasjonskurs kan være en god idé hvis det tilbys i ditt område, men er problemet ditt kommunikasjon eller er det "bare" at du har tenåringer som roter og ikke bidrar?