Tålmodigheten min begynner å bli frynsette. Noen tips?

[AnonymBruker]

Hei, på to år har jeg fått tre barn. Der den eldste er  fem år. Det krangles og det trasses. Grenser skal testes og barna skal finne seg selv. Jeg er fullstendig klar over det. Men nå er begret snart fullt for meg. Jeg er i utgangspunktet tålmodig, og nå er jeg blitt en person som jeg verken kjenner igjen, eller vil være. Jeg blir fort sint og tåler ikke like mye som før. Hva gjør dere andre småbarnsmødre når tålmodigheten tar slutt? 

Anonymkode: 4fc23...627

[AnonymBruker]

Vel, du minner deg selv på at barna ikke valgte 3 på 2 år. Det gjorde du. Og så innstiller du deg på å være fullstendig fucka (som det heter på godt norsk) til de begynner på barneskolen. Og så avtaler du med far at dere har 1 kveld i uka hver som er fri fra barna. Hobbyer? Trening? Venner? Innfør. Bonus er at en som eneforelder for en kveld får tettere kontakt med barna samtidig som den andre får være noe annet enn forelder. Deretter innfører dere minst en aktivitet i uka der en unge får alenetid med mor eller far (eller bestemor eller hvem det nå er) - ta barna ut av flokken og bruk tid på å se han eller henne for seg. Snakk om viktige ting. Ta dem med på råd. Bring dem inn i aktiviteter dere liker.

 

I forhold til "trass": det hjelper sikkert om du selv for deg selv slutter kalle det ved et negativt ord fra 90-tallet. Barna er på god vei mot å separere selvet fra andre. Det er positivt, ikke negativt. Slitsomt? Om du betrakter det som unaturlig og noe du skal få bort. Men du skal ikke det. Du skal oppmuntre deres opplevelse av selv og lære dem å sette det i fornuftig kontekst. Slik at det er selvbevissthet, ikke "trass". (Vi vet jo alle godt at trassalderen ikke finnes).

 

Finn ut hva du mener 5- åringen trasser på. Tving deg selv til å respondere ulikt sist gang barnet utviste viljestyrke. Du trenger ikke gi etter: men tenk gjennom hva som er en konstruktiv reaksjon før du faktisk reagerer.

Anonymkode: c2185...860

[AnonymBruker]

Jeg valgte vel strengt tatt ikke å få tvillinger, men ok, jeg forstår hva du mener. Jeg er fullstendig klar over trass er en bra ting, og det er det jeg mener med at jeg ikke liker meg selv. Jeg VET det er feil å bli sint, jeg VET at det blir hundre gang værre, men det kommer til et punkt der jeg ikke klarer mer. De pusher og pusher meg, og de får den reaksjonen de er ute etter. Og det irriterer meg grønn at de klarer det også. 

Når det kommer til meg og mannen min, er vi veldig flinke på å finne på noe for oss selv. Og jeg klager ikke på barna, men meg selv som tydligvis ikke takler dette. Jeg må også legge til at til nå har jeg hatt stor tro på å snakke med barna, forklare. Det er jeg som er feilen, ikke barna. De er som barn skal være. Ts

Anonymkode: 4fc23...627

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, du minner deg selv på at barna ikke valgte 3 på 2 år. Det gjorde du. Og så innstiller du deg på å være fullstendig fucka (som det heter på godt norsk) til de begynner på barneskolen. Og så avtaler du med far at dere har 1 kveld i uka hver som er fri fra barna. Hobbyer? Trening? Venner? Innfør. Bonus er at en som eneforelder for en kveld får tettere kontakt med barna samtidig som den andre får være noe annet enn forelder. Deretter innfører dere minst en aktivitet i uka der en unge får alenetid med mor eller far (eller bestemor eller hvem det nå er) - ta barna ut av flokken og bruk tid på å se han eller henne for seg. Snakk om viktige ting. Ta dem med på råd. Bring dem inn i aktiviteter dere liker.

 

I forhold til "trass": det hjelper sikkert om du selv for deg selv slutter kalle det ved et negativt ord fra 90-tallet. Barna er på god vei mot å separere selvet fra andre. Det er positivt, ikke negativt. Slitsomt? Om du betrakter det som unaturlig og noe du skal få bort. Men du skal ikke det. Du skal oppmuntre deres opplevelse av selv og lære dem å sette det i fornuftig kontekst. Slik at det er selvbevissthet, ikke "trass". (Vi vet jo alle godt at trassalderen ikke finnes).

 

Finn ut hva du mener 5- åringen trasser på. Tving deg selv til å respondere ulikt sist gang barnet utviste viljestyrke. Du trenger ikke gi etter: men tenk gjennom hva som er en konstruktiv reaksjon før du faktisk reagerer.

Anonymkode: c2185...860

Muggent svar fra deg, da. Prøv deg en dag med tvillinger og en femåring med de teite rådene og se hvordan det funker.

TS:

Med tvillinger og 5åring tror jeg bare du må innfinne deg med at det er utrolig tøft, og man må finne måter å ta pauser på for å hente seg inn. Mulig man bare må velge å senke forventningene og velge noen enkle løsninger som en bare lar suse og gå til en har kapasitet til å ta tak i etterhvert.

Jeg har ingen gode råd, for selv hadde jeg nok bare måttet innstille meg på å komme meg gjennom dagene med vettet nogenlunde i behold  Og jeg må innrømme at jeg nok hadde måttet ta raske utveier selv for å ikke eksplodere hyppig. 

Mulig jeg også hadde delegert "grenseansvaret" over på en av oss foreldre som kunne være litt mer konsekvent på de viktigste tingene, og at den andre tok tvillingene(sånn når de 2-3 viktigste situasjonene oppstår). 

Ikke det mest pedagogiske svaret, men virkeligheten er heller ikke som i bøkene. 

Anonymkode: 53903...73e