Liten dramaqueen, hvordan dempe?

[AnonymBruker]

Hei. Vår datter fyller snart 9 år og går i tredje klasse. Hun har blitt så veldig overdramatisk de siste årene, når det gjelder alt. Gråter for den minste ting, overdriver og lyver når det gjelder "krenkelser", det kan være at lillebror kommer borti skolesekken hennes, eller hun blir tilsnakket i en hyggelig tone "bare velg noen klær selv du, men nå må du skynde deg" "Du er dum!!!" -Smell med dørene og høye brøl (fordi hun ikke helt vet hva hun vil ha på seg den dagen). Vi ber henne roe seg ned, og da har liksom lillebror angrepet henne og vi er urettferdige og hun kan ikke gå på skolen. Tilslutt må vi slepe henne avgårde, og hun kommer for sent og tror hun vil bli ertet fordi hun har røde øyne og feil jakke og vi bedriver barnemishandling (vi har kanskje dyttet henne lett i boblejakka for å få henne ut døra, hun beskylder oss for slag og kloring og fikk SÅÅ vondt og vi er onde). Så har jeg dårlig samvittighet hele dagen, men når vi henter har hun hatt en fantastisk dag på skolen, det var så gøy.
Når vi snakker rolig om det på kvelden, begynner hun å gråte, tar det som kritikk og begynner med "unnskyld for at jeg er så dum, jeg er så dum". Hun elsker venninnene sine, og hater strømpebuksa, jeg er verdens verste og verdens beste flere ganger om dagen, er voldsomt martyr når hun skal gjøre lekser og alt er enten tipptopp eller grusomt. Personligheten og følelsene hennes kan vi jo ikke endre, men oppførselen...

Hun har venninner som er likedan og påvirkes av dem (det går sikkert begge veier), særlig ei som gråter tre ganger i halvtimen, får traumer hvis noen ser skjevt på henne, blir henta på skolen hvis en annen i klassen er syk og vil heller DØ enn å være stygg på håret. Det går i kjæresterier og klær, og jeg liker det ikke! (de er 8 år!). Læreren bekrefter at disse jentene skrur hverandre opp.

Bør vi forvente at dette er hormoner og går over av seg selv? Vi trøster oss litt med at kanskje vi får det verste nå, og tenårene blir mer harmoniske (kan jo håpe...). Er det feil å bagatellisere (vi gjør jo ikke det da, det er bagateller) hverdagsgråtingen hennes? Når vi totalt avfeier gråting for "feil med brødskiva", slår hun alltid foten i bordbenet og får voldsomt vondt av det og må gråte og trøstes for "reelle" ting. Men vi kan ikke dulle med henne og forsterke denne oppførselen, samtidig prøver jeg å finne ut av om det er noe mer grunnleggende feil. Det er ikke det, annet enn at det blir mye dårlig stemning hjemme pga dette. Jeg orker ikke lengre å finne meg i å bli kalt dumming og ond, særlig ikke når jeg forsøker å være hyggelig.

Hun har ikke alltid vært sånn, jeg tror på ingen måte det er en type "overfølsomhet/høysensitivitet" her, jeg tror det er dårlig/umoden oppførsel og rene divanykker, dårlige vaner og et ønske om oppmerksomhet. Når hun leker med gutter eller eldre barn kan hun være riktig så tøff og tåler det meste, og ved reell sykdom er hun tapper og rolig.

Noen råd?

Anonymkode: 21755...5ff

[AnonymBruker]

sjekk denne linken : 

Kansje dere trenger å være mere sammen? du og barna. Gjøre koselige ting i lag i helgene, reise bort mer, snakke sammen mer

Anonymkode: 2e779...460