Hva gjør man med livet man hadde sammen?

[AnonymBruker]

Etter fem år sammen, slo jeg opp med kjæresten og min beste venn. Vi hadde vokst fra hverandre, og jeg var deprimert i forholdet. Jeg trenger tid til å utvikle meg og trives alene. Jeg hadde ikke romantiske følelser for han som kjæreste. Vi er fremdeles venner med lite nær kontakt, og bruddet har vært veldig lett. Jeg har ikke sørget noe annet enn dagen vi gjorde det slutt, og har innledet starten av et nytt forhold.

Brått i dag slo sorgen over meg så plutselig, selv etter et halvt år. Jeg kom over en film vi så sammen på kino, og jeg fikk en oppvåkning om hvor mye ekskjæresten min betydde for meg, og hvor dypt jeg var glad i ham. Hvor bra det føltes å holde ham i hånda, og hvor godt omsorgen og kjærligheten hans føltes.

Jeg vet det var riktig å gjøre det slutt, fordi jeg tror ikke jeg kunne fått livet jeg ønsker meg med ham. På en annen side føles det ut som om jeg har latt "the one" gå. Jeg har aldri hatt et så intimt forhold med noen, og det føltes dypt og trygt. Han var min beste venn, og alt jeg har gjort i livet har jeg gjort med ham. Det kjennes som om vi har hatt et helt liv sammen, og jeg vet ikke hvordan jeg går videre fra det. Det er umulig å se for seg at jeg får et like sterkt bånd med noen andre. Vi har vokst opp sammen. Investert så mye tid sammen. Alle filmer jeg har sett har jeg sett med ham, alle steder jeg har reist, vært, musikk jeg har hørt. Alt er ham. Han har så mange personlige kvaliteter jeg aldri vil finne hos noen andre. Han er den perfekte mannen for meg, men jeg klarte ikke være glad i forholdet likevel. 

Jeg har ikke følt noen sorg fordi det er umulig å ta innover meg hvor stort tapet egentlig er, og jeg er redd for at hvis jeg virkelig forstår hva som har skjedd vil det ta fullstendig knekken på meg. Hva om jeg har kastet vekk en fantastisk fyr av dårlige grunner? Hvordan vet man om det var riktig å gjøre det slutt, når man har så blandede følelser? 

Hvordan går man videre? Jeg er så utrolig redd for å la sorgen slippe til

Anonymkode: 629c7...c55

[Knocks]

Eventuelt kan det være lett å romantisere alt i ettertid når man fylles med et tomrom. Man kan fint savne tryggheten og det man hadde sammen samtidig som det var riktig at det ble slutt. Er jo ikke sånn at de som gjør det slutt ikke sørger. tvert imot. problemet her er vel at du har hoppet over den delen og når det dukker opp nå tolker du det som det var feil og ikke kan leve uten ham.

La sorgen og minnene fylle deg. gråt når du må. gi det tid. det blir bedre.