her lever jeg

[mulle]

Nå på mandag begynner jeg og min venninne med vår "nye" livsstil. Dette har jeg tenkt på lenge, men dette er første gangen jeg har setter planen ut i livet. Det dreier seg naturlig nok om å være sunnere og friskere. Håper jeg trives med det, og at sukkeravhengigheten minker drastisk. Kan nok bli hardt til tider. Det vil vise seg. Men jeg gleder meg, og har gledet meg til dette en god stund nå. Når man lever så usunt som meg blir man misfornøyd og irritert på seg selv. Derfor tror jeg nok at det hele også vil merkes på humøret, på et eller annet vis.

Spennende.

[mulle]

Det eneste som kommer i veien for en ny livsstil er øl. Øl ute i godt selskap. Jøye meg, at man ikke kan la være, og hjelpe meg så dyrt det er også da! Våte byturer er også en helt annen sjanger. Begynner å føle meg lei av det gitt. Det må da finnes bedre ting i livet enn helgefylla. Føler at det er sånn den norske "ungdomskulturen" er nå. Er det virkelig slik at man trenger alkohol for å sosialisere seg? Skjønner ikke at vi mennesker er skapt sånn. Hvorfor klarer vi ikke å tø opp på egen hånd, uten den sløvende effekten av rus? Jeg er et typisk sjenert menneske, som merker at effekten ofte er et velkomment avbrekk fra mange hemninger. Skulle bare ønske at det slett ikke var nødvendig. Skulle ønske at rus ikke var kultur. Og at folk danset i gatene likevel.

I dag var jeg ute, og nøt en nydelig konsert (uten alkohol).

Magnet...

Nothing hurts now, that didn't hurt before

So I won't pretend that it was the end of the world

Cause nothing hurts now.

Det er fantastisk at et menneske kan lage musikk som kan nå ut til andre mennesker og ha en liten del i deres liv. Og det er så fint at et menneske kan stå alene foran så mange andre og dele det vakre de har laget. Alene, foran så mange. Og det er fint og naturlig. Skulle ønske jeg hadde en sånn gave. Og en så god stemme.

Lurer på hvor mange øyeblikk i livet jeg vil få der jeg føler at alt har falt på plass og at alt er slik det skal være. Vil jeg skjønne det hvis jeg plutselig er lykkelig, eller vil det gå opp for meg etterpå? Prøver å tenke tilbake på stunder der jeg har vært lykkelig, og om jeg husker rett så var de øyeblikkene alltid fylt med en slags lengtende følelse. er det sånn det alltid vil føles, eller vil jeg nå et punkt der jeg føler at jeg er fullstendig tilfreds og at hele verden passer til meg? Eller kanskje heller at jeg endelig passer med verden. Hvor ofte har jeg ikke vært opp en sen kveld og filosofert for meg selv over hva som skal til. Eller hvordan alt burde vært. Eller hva jeg mangler. Jeg lurer på om jeg noensinne har tenkt en tanke som aldri har blitt tenkt før meg i en eller annen form. Vil jeg en gang tilføre verden noe helt nytt, eller vil jeg forsvinne sporløst i de store folkemengdene som har eksistert og som skal eksistere? Og vil jeg være fornøyd med dette livet når det en gang tar slutt? Kan jeg dø og være tilfreds? Vil jeg be som en gammel kvinne om tilgivelse og et tegn på at det har skjedd, eller rives jeg bort uten noensinne å ha spurt meg selv om jeg er klar?

Så utrolig små vi er alle sammen. Og alle gjør vi vårt beste for å få det vi ønsker ut av livet. Det er ikke enkelt..

Av og til tenker jeg på alle de tusen menneskene som har levd før meg, og som alle har ført til at jeg nå eksisterer og fører deres arvestoff videre. Et lite brudd i den rekken, for en million år siden, eller ennå lengre bak, og jeg ville aldri ha eksistert. Hverken jeg eller mange tusen andre mennesker. To mennesker møtes og tilbringer livet sammen, får barn og forlater jorden. To mennesker møtes for en million år siden, men de deler aldri livet sammen, og lille jeg får aldri se dagens lys. Er det ikke fantastisk og skremmende hvor mange tilfeldigheter som har ført til at vi lever her? Får meg til å ville feire livet, uten at jeg helt vet hvordan jeg kan gjøre det på en måte som ærer alle de menneskene jeg kan takke for det. Mange av dem hadde kanskje ikke lykkelige skjebner. Kan hende var det mange som ikke elsket hverandre, kan hende var det noen som gjorde hverandre svært ulykkelige. Kanskje var det noen som ikke holdt sammen. kan hende var det noen uekte barn, eller noen som mistet hverandre tidlig.

Men alle disse menneskene har gitt meg en del av seg, og jeg får leve takket være dem. Så jeg takker dem her inne jeg. Takker alle mine forfedre for at de levde slik de gjorde, og at de fikk den skjebnen de fikk, slik at jeg også får muligheten til å oppleve dette. og kanskje selv en dag føre arven deres videre, og gi nye mennesker sjansen til å eksistere.

[mulle]

Så rart det er, at mennesker man en gang var nær, ikke lenger er det. Og at de ikke helt vet hva de skal si til meg. Og at man har denne stoltheten, og ikke kan vise seg sårbar, og at man for all del ikke må gi uttrykk for noen følelser som ikke er dype likevel.

er litt syk jeg. forkjøla, og slapp. Har ikke fått gjort noe som helst i dag. har oppholdt meg i sofaen en hel dag igjennom nesten. det er kjedelig...litt deprimerende. skulle gjerne vært frisk og glad og med noe morsomt å gjøre......

Pensumkjør til tusen......

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du skriver riktig pent.

Når tiden er inne er jeg sikker på at du møter en flott gutt som du forelsker deg i

Boktips: Alexandria - kvartetten

Vakrere sammensentninger av ord skal man lete lenge etter. Alle fire bøkene er helt utrolig nydelige.

[mulle]

Hvorfor er det alltid flaut å lese det en tidligere har skrevet i sine dagbøker?

Vil jeg noengang få ting til å stemme?

:-(

[mulle]

nå tror jeg at jeg er avstandsforelska. i en mann som er engasjert allerede.

huff.

*dømmer*

[Gjest Anonymous]

Hei hei Mulle,

Du gjør deg mange interessante betraktninger. Håper du vil holde dagboka i hevd framover.

*klem*

[mulle]

I dag bestemte jeg meg. Jeg skal bli i denne byen neste høst også, og når våren kommer skal jeg ute å se på hva verden har å tilby. Oppleve andre mennesker, nye steder og utfordringer av ukjent art.

Jeg har satt meg et mål, og det skal jeg nå. Jeg skal nå toppen i dette studiet, og deretter forlater jeg byen for så å komme tilbake og fullføre hele veien til det yrket jeg nå har bestemt meg for.

Ut å spre vingene! (se om jeg har noen)

Og dessuten har jeg nå funnet ut at jeg liker singeltilværelsen, etter å ha smakt på et par gutter (det var kanskje litt for billedlig. ). Hvis jeg skal la meg fange skal det være stjerner og planeter inne i bildet. De søte guttene får komme og gå i livet mitt som de vil, og jeg skal nyte det..Men nå skal det en connection utenom det vanlige før jeg satser. Jeg er på opptur i selvfølelse og ingen gutt skal få ødelegge det, jeg tillater dem kun å ta meg høyere - og ikke andre veien.

[mulle]

Jeg ønsker meg flere venner. Nye, gode, egne venner. Hvis jeg sier (skriver) ønsket høyt, så går det kanskje i oppfyllelse.

Jeg ønsker også å opprettholde og videreutvikle et godt vennskap med de jeg allerede er venner med. Og ikke såre dem. Og aldri bli lei av dem. (unnskyld vennen min, jeg vet ikke hva som er galt med meg.)

La alle de gode ting komme til meg! Nå! Med det samme!

Og til slutt, men ikke minst,

La meg bare sende ut godt i verden. Dette ønsker jeg med hele mitt hjerte, og måtte det gå i oppfyllelse.

God natt, til den dette måtte nå

[mulle]

Nå skriver jeg uten mål og mening.

Jo, for å se hva den vonde følelsen i magen består av.

Jeg er redd. Hva om ting bare blir så bra som dette.

Jeg ønsker at jeg får den jobben jeg vil ha. men jeg vet ikke helt hva slags jobb jeg vil ha. Helst en i butikk. Noen som har noen tips til en arbeidsplass som er sosial og morsom? Har jeg noen sjangs til å få fast ansettelse i et halvt år ca, før jeg reiser ut?

Kjære du, la det hele gå bra.

Og gi meg muligheten til å reise hjem og få møte familien jeg ikke har sett på lang lang tid.

Jeg krysser fingrene for at jeg velsignes hele det neste året. Fra i dag av, og videre, videre. Kjempelangt!

Må det bli trygt og godt.