Samlivsproblemer etter at vi fikk barn

[AnonymBruker]

Har en baby på 6 mnd og begynner å kjenne på at forholdet til samboer og far til baby er ganske dårlig..

Vi har vært samboere i mange år og forholdet har hatt sine opp- og nedturer, men jeg har i det store og hele følt at forholdet har fungert greit, og at dette er mannen jeg ønsker å dele livet mitt med på godt og vondt.

Men etter at vi fikk barn sammen har alle negative sider ved både forholdet og han som person blitt mye mer tydelig for meg. Føles nesten som at jeg har vært blind!

Fordeling av husarbeid og babyrelatert arbeid er skjev, og det er jeg som tar mesteparten. Føler jeg må stå skolrett og be veldig pent om far kan ta babyen slik at jeg får gått til tannlegen feks.

Dette er likevel ikke hovedproblemet, hovedproblemet er at jeg ikke føler at han respekterer meg. Føler at han ikke liker meg rett og slett..:( Alt jeg sier og gjør irriterer han virker det som. Han er rett og slett en skikkelig surfis! Han sier han er glad i meg hver dag, men resten av oppførselen hans synes jeg ikke henger på greip med dette. Han nedprioriterer tid med meg og baby for å drive med sine egne (asosiale) ting. Tanken har streifet meg om han kanskje sliter psykisk feks med depresjon, men får meg ikke til å ta det opp med han. Jeg trenger vel ikke si at kommunikasjonen i forholdet ikke er på topp. Har prøvd å snakke med om problemene våre, men det føles som jeg snakker til en vegg..

Skjønner at småbarnslivet kan være tøft for selv de beste forhold, så planen min er å se an situasjonen litt etter hvert som vi får mer rutiner osv. Men er det noen som har noen tanker eller gode råd til meg?

Til slutt så vil jeg si at selv om denne mannen har noen dårlige egenskaper, så har han flere gode egenskaper også, og jeg er veldig glad i han. Og beklager langt innlegg, og takk til deg som orket å lese!

Anonymkode: c7466...10e

[AnonymBruker]

Mitt råd er å ikke gjøre noe før barnet et to år. Så lang tid kan det godt ta før ting går seg til, der ER en enorm omveltning og påkjenning men holder man ut er det større sannsynmighet for at det  bedfer seg samt frarøver man ikke barnet viktig tilknytng med far  

Anonymkode: ab636...702

[AnonymBruker]

Ett ord: hormoner! 

Følte det nøyaktig likt. Gikk over etter amme-hormonene gav seg. Men viktig å prate om det likevel altså. 

Alle bør ha en klausul i forholdet om at det ikke er lov å gå fra hverandre i småbarnstida. Det er unntakstilstand. Ikke bare pga våketid og endring av rutiner, men hjernen funker rett og slett ikke som den skal (!)

Anonymkode: 8c4fc...eda

[AnonymBruker]

Høres ut som du snakker om meg, bortsett fra at jeg gjorde alt husarbeidet og alt med ungen da. Tror nok det er noen hormoner. Kanskje best at du går om du ikke vil jobbe mer for forholdet. Ser ut som han ikke ønsker det heller da. Ofte er det en brist i kommunikasjonen som er hovedårsaken til dette. Men det er ikke bare bare å ville ta tak i dette.

Anonymkode: c972c...596

[AnonymBruker]

Jeg vil si de første to årene er en spesiell situasjon, hvor man både skal venne seg til ny tilværelse og kanskje også sover for lite. Jeg merket at det tæret litt på forholdet i perioder fram til vår yngste var ca. to år. Vi fikk to barn ganske tett, og hadde fram til yngste var to knapt sovet en sammenhengende natt siden vi fikk vårt første barn. Og jeg ble helt overrasket over det temperamentet som dukket opp hos mannen min. Mens jeg ble mer sløv og slapp av søvnmangel, ble han skikkelig amper. Jeg lurte til tider på om forholdet var ment å skulle vare, men jeg er nå veldig glad for at vi ikke gjorde noe drastisk i den fasen, for når vi sover og spiser, krangler vi veldig mye mindre.

Og så kjenner jeg igjen følelsen fra første barnet, at jeg følte jeg var en slags belastning for manne når jeg ba ham om å ta babyen så jeg kunne gjøre noe annet. Mens han kunne trene rett etter jobb uten å avtale det med meg, framfor å komme tidligere hjem, eller han la planer med venner uten å snakke med meg, kunne han gjøre seg ganske vanskelig hvis jeg ville trene om ettermiddagen e.l. I ettertid ser han at det var dårlig, og han gjorde ingenting sånt da nr to var baby, men jeg tror rett og slett han trengte lengre tid enn meg til å venne seg til den nye tilværelsen. Han følte nok mer enn meg at ting var som før, siden han gikk på jobb, ikke ammet, ikke hadde født osv, slik at han framstod til tider litt ego i den perioden. Selv om han egentlig ikke er så ego ellers. Så mitt råd til ts er å se ting an.

Anonymkode: e065a...a00

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for fine svar! Fint å lese at dere er enig i at det er unntakstilstand og at jeg bør vente å se hvordan ting går seg til. Var litt redd for å få «dump han» til svar, og «som man reder ligger man» osv.

Hormoner hadde jeg ikke tenkt på en gang (ammetåke!), men det har nok selvfølgelig stor betydning. Vet at mannen synes jeg er mye mer nærtakende enn før og at jeg ikke tåler en spøk lenger. Og jeg er faktisk enig med han, for jeg har blitt mye mer bevisst på hvordan han er mot meg mtp at vi har et lite barn i hus som vi skal oppdra sammen. Har så lyst til at barnet mitt skal vokse opp i et kjærlig hjem hvor vi er snille og gode mot hverandre! Og når han er sur og frekk mot meg så kommer jeg på en måte i «ikke snakk sånn til mamman til ungen min modus», selv om jeg ikke hadde giddet å bry meg og tenkt på det som «mannsen» før vi fikk barn.

At han er veldig egoistisk er det heller ingen tvil om. Tror nesten han skal ha diplom for å ta baby en halvtime slik at jeg får dusjet og stelt meg. Men fint å høre at andre har vært sånn også, og at det har gått seg til. Tror nok mye ligger i at han ikke skjønner at det kan være slitsomt å gå hjemme med baby hele dagen (selv om det selvfølgelig er koselig også).

Men jeg vil jo selvfølgelig at forholdet skal fungere. Så da velger jeg å se ting an. Skal virkelig gjøre mitt beste, men er nok litt redd for at jeg skal bli dørmatte som finner meg i alt. Men jeg får prøve å snakke med han om at han MÅ behandle meg med mer respekt etterhvert som barnet vokser seg til og forstår mer og mer. Kanskje kan jeg håpe på at det går seg til litt av seg selv også når barnet blir større og mannen ser at det følger med på oss.

Anonymkode: c7466...10e

[RLarsen]

Jeg syns helt ærlig du burde si det som det er - og at du vurderer å gå fra ham om det fortsetter slik. Det er ikke vits i å kaste bort år av livet sitt på folk som ikke det er verdt å bruke tiden sin på. Si det som du mener blodig alvor - kanskje få ham til å sove hos noen venner for noen dager. 

To år ER faktisk ganske lenge, og det er ikke vits i å "holde ut" hvis du blir svært negativt påvirket av å være med ham. Husk at det er to år du aldri får tilbake! 

Mitt råd er derfor å ta en seriøs alvorsprat. Hjelper ikke det, ber du ham om å flytte ut en uke eller noen dager, slik at han skjønner alvoret. Vanligvis fungerer det. Hvis ikke, kan du eventuelt forsøke samlivsterapeut - eller gå fra ham. Som sagt: det er ikke noe poeng i å "være sammen for å være sammen". Livet er kort, og livet har mange gleder!

[bib_84]

Enig med det flere over her sier: Småbarnsperioden er UNNTAKSTILSTAND med store bokstaver. Nå er barnet vårt 2,5 år og vi har det veldig fint som en liten familie, men jeg husker maaange fortvilte stunder den første tiden. Det er selvsagt viktig å snakke om problemer som oppstår (eller iallfall prøve), slik at man ikke helt mister evnen til å kommunisere som par, men det er viktig å ha i bakhodet at dette er en enorm omveltning som bruker tid på å stabilisere seg. Du kan være ekstra følsom, han kan ha vanskelig for å skjønne hvor slitsomt det er å være hjemme med babyen, søvnmangel tærer på begge, og for mange kan en liten baby være vanskelig å forholde seg til.

Så: Hold ut, gjør deres beste for å løse problemer som oppstår og vit at det blir bedre <3

[AnonymBruker]

Som å lese om oss. jeg fikk sjokk da vi fikk barn. Hadde sett for meg mannen som superpappa som skulle servere frokost på senga omtrent med babyen på armen ( satt på spissen ). babyen er 3 mnd . De første to månedene vurderte jeg skilsmisse .  ikke at vi kranglet men han innfridde vel ikke helt til forventningene .  det med å skulle ha diplom for å ha babyen i 10 min 😂 det går seg nok til etterhvert 😊 de er jo ikke babyer for evig disse små . 

Anonymkode: fd4bc...670

[Tanuki]

Du må ta en alvorsprat med ham, du kan ikke gjøre alt i huset plus gjøre alt med baby, han har tydligvis null peiling på hvor slitsomt det er å "bare" gå hjemme med baby. Når skal han ta pappaperm? Lar han deg i det hele tatt hvile?

[Lanista1984]

På ‎13‎.‎12‎.‎2016 den 20.09, AnonymBruker skrev:

TS her. Tusen takk for fine svar! Fint å lese at dere er enig i at det er unntakstilstand og at jeg bør vente å se hvordan ting går seg til. Var litt redd for å få «dump han» til svar, og «som man reder ligger man» osv.

Hormoner hadde jeg ikke tenkt på en gang (ammetåke!), men det har nok selvfølgelig stor betydning. Vet at mannen synes jeg er mye mer nærtakende enn før og at jeg ikke tåler en spøk lenger. Og jeg er faktisk enig med han, for jeg har blitt mye mer bevisst på hvordan han er mot meg mtp at vi har et lite barn i hus som vi skal oppdra sammen. Har så lyst til at barnet mitt skal vokse opp i et kjærlig hjem hvor vi er snille og gode mot hverandre! Og når han er sur og frekk mot meg så kommer jeg på en måte i «ikke snakk sånn til mamman til ungen min modus», selv om jeg ikke hadde giddet å bry meg og tenkt på det som «mannsen» før vi fikk barn.

At han er veldig egoistisk er det heller ingen tvil om. Tror nesten han skal ha diplom for å ta baby en halvtime slik at jeg får dusjet og stelt meg. Men fint å høre at andre har vært sånn også, og at det har gått seg til. Tror nok mye ligger i at han ikke skjønner at det kan være slitsomt å gå hjemme med baby hele dagen (selv om det selvfølgelig er koselig også).

Men jeg vil jo selvfølgelig at forholdet skal fungere. Så da velger jeg å se ting an. Skal virkelig gjøre mitt beste, men er nok litt redd for at jeg skal bli dørmatte som finner meg i alt. Men jeg får prøve å snakke med han om at han MÅ behandle meg med mer respekt etterhvert som barnet vokser seg til og forstår mer og mer. Kanskje kan jeg håpe på at det går seg til litt av seg selv også når barnet blir større og mannen ser at det følger med på oss.

Anonymkode: c7466...10e

Jeg tror det er vanskelig å forstå men noen menn trenger å føle det er et menneske der før de virkelig bryr seg. Det tar fort to år. Derfra og ut skal alle fedre være veldig engasjerte i alt som skjer. Den første tiden tror jeg mange menn opplever hele situasjonen som både vanskelig og de kan bli redde fordi de har ikke de samme egenskapene som en mor. De hører bare gråt og fortvilelse. Fra to år, skal alle normale fedre engasjere seg voldsomt på eget initiativ. Noen gjør det selvfølgelig tidligere, men ikke alle. Det kan virke så skremmende for noen menn. Et lite menneske. Som ikke en gang kommer med en enkel forklaringstekst fra IKEA.  

 

 

[AnonymBruker]

Vi hadde en lignende situasjon da vi fikk vårt første barn. Mannen min, som alltid har vært så omtenksom, snill og hjelpsom overfor meg, ble sur, utolmodig og lite engasjert i barnet. Han viste lite interesse for barnet og ville helst slippe å ta noe ansvar. Første året var tøft. Da barnet var 10 mnd tok jeg en alvorsprat med han, og sa at hvis det fortsatte sånn så var det bedre for meg og barnet at det bare var oss to. Da fikk han panikk, og ville ikke miste oss. Men det kom endelig fram hvor tøft han synes det var å bli far, med alt det medfører. Vi fikk snakket ut, og det gjorde at jeg forsto han litt bedre. Det tok tid, men ting ble bedre. Da vi fikk barn nummer to var det helt annerledes. 

Mitt råd er å snakke skikkelig ut om situasjonen. Fortell ham hva du tenker og føler rundt situasjonen, og spør ham hva han tenker og føler. Vit at dere står i en tid som er tøff for de fleste småbarnsforeldre. Lykke til! 

Anonymkode: b00eb...bfe

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det akkurat som deg!! Var så på nippet til skilsmisse at jeg sov hos min mor 3 netter der en periode. Han gjorde INGENTING hjemme, bare kjeftet for at det var rotete osv. Han forstod absolutt ikke at det var tungt å gå hjemme med baby.

Det kom seg etter en stund når ammingen dabbet av og han fikk være mye alene med barnet. En lørdag etter vi var ferdig med amming pakket jeg vesken og reiste bort en dagstur. Så når jeg kom hjem om ettermiddagen spurte jeg han hvorfor ikke klesvasken var tatt, hvorfor stuen så bombet ut, hvorfor ikke middagen var klar osv. Fikk bare en sur kommentar tilbake om at ungen skrek jo hele tiden og han måtte bære så han hadde melkesyre i armene stakkars mannen.

Da satt vi oss ned å snakket sammen for alvor. Jeg fortalte han at slik hadde jeg hatt det i fem måneder og at jeg var så sliten at jeg var helt på randen. Dessuten var alle de sure kommentarene og stikkene fra han en ekstrabelastning. Da endelig forstod han hvor krevende det er å være alene med baby. Og etter det har han hjulpet mye mer til og vært mer tilstede, og forholdet vårt er der det burde være. Ungen er nå snart 2 år, og nå er pappa mye mer aktiv enn meg omtrent  Han synes det er mye artigere og ta henne med på ting, kjøre traktor, leke i snøen osv. Det er mye mer respons og få, og pappan koser seg med jentungen  Jeg antar han bare ikke vet hvordan han skal forholde seg til babyer som bare ligger der...

Kanskje ikke helt pedagogisk korrekt, men slik gjorde jeg det - og det fungerer. Han må bare se hvor tungt det er. 

Anonymkode: 1c630...3fe

[Essensen]

Nå snakker jeg kanskje mot strømmen, men jeg og barnemor valgte å bo hver for oss etter minsten ble født. Samarbeidet godt og vi brukte begge all tid vi kunne på minsten, og det var ikke noe problem i det hele tatt. Nå har det gått noen år og vi har det fortsatt sånn. Begge ser minsten omtrent daglig, så vi fungerer omtrent som en familie, uten å bo sammen. Det har fungert veldig godt for oss, både hun og jeg ser lysere på livet og har mye mer overskudd slik det er nå. Tror litt av grunnen til at det går så fint er at vi kun fokuserer på minsten og ikke har noen planer om nye forhold.

[AnonymBruker]

"Men etter at vi fikk barn sammen har alle negative sider ved både forholdet og han som person blitt mye mer tydelig for meg"

Slik er det jo. Alt kommer til overflaten. Og derfor skal man være 100% sikker før man velger å få barn.

 

Ellers er jeg enig med de over at det er unntakstilstand nå.

Anonymkode: eedbe...af1

[Essensen]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Men etter at vi fikk barn sammen har alle negative sider ved både forholdet og han som person blitt mye mer tydelig for meg"

Slik er det jo. Alt kommer til overflaten. Og derfor skal man være 100% sikker før man velger å få barn.

 

Ellers er jeg enig med de over at det er unntakstilstand nå.

Anonymkode: eedbe...af1

Ikke alle er så heldige at de finner en perfekt partner, kan planlegge og tilrettelegge alt på forhånd, og at barna kommer når de bestemmer seg for det. Realiteten er at mange er i forhold som ikke er optimale, men som man av diverse grunner prøver å få til å fungere i det lengste - og litt til. Plutselig har årene gått der man hadde "god tid", og man må velge å ta en større sjanse enn man hadde håpet på og få barn, eller å innfinne seg med å være barnløs.

Selv er jeg perfeksjonist til fingerspissene, og til tider sikkert irriterende rasjonell og uvillig til å ta annet enn kalkulert risiko. Jeg skulle ikke under noen omstendighet ha barn med mindre alt lå til rette for det. Den holdningen lider jeg fortsatt under, for sånn ble det ikke. Mange grunner til det, og sikkert mange ting man skulle gjort annerledes, selv om intensjonene var gode underveis. Men det er umulig å kontrollere noe man er to om. Det eneste man kan kontrollere er seg selv, og hvordan man evt. håndterer det uforutsette dersom man legger livet sitt i andres hender.

Endret 15. desember 2016 av Essensen

[AnonymBruker]

På 13.12.2016 den 20.14, RLarsen skrev:

Jeg syns helt ærlig du burde si det som det er - og at du vurderer å gå fra ham om det fortsetter slik. Det er ikke vits i å kaste bort år av livet sitt på folk som ikke det er verdt å bruke tiden sin på. Si det som du mener blodig alvor - kanskje få ham til å sove hos noen venner for noen dager. 

To år ER faktisk ganske lenge, og det er ikke vits i å "holde ut" hvis du blir svært negativt påvirket av å være med ham. Husk at det er to år du aldri får tilbake! 

Mitt råd er derfor å ta en seriøs alvorsprat. Hjelper ikke det, ber du ham om å flytte ut en uke eller noen dager, slik at han skjønner alvoret. Vanligvis fungerer det. Hvis ikke, kan du eventuelt forsøke samlivsterapeut - eller gå fra ham. Som sagt: det er ikke noe poeng i å "være sammen for å være sammen". Livet er kort, og livet har mange gleder!

Siden det er barn involvert sitter det langt inne å skulle gå. Og jeg er jo tross alt glad i mannen, og han har mange gode sider også, som f.eks. humor. Så jeg er villig til å gjøre MYE for å få forholdet til å fungere. Har tenkt på å ev. ta kontakt med familievernkontoret. Men det føles litt skummelt det også, for da blir det liksom en stor greie ut av det. Og etter at jeg starta tråden her har jeg blitt mye mer bevisst på at humøret mitt faktisk svinger voldsomt. Noe som er helt greit den ene dagen føles som et kjempeproblem en annen dag. Så jeg blir på en måte ikke helt enig med meg selv i hvor store problemer vi egentlig har..

På 14.12.2016 den 21.40, bib_84 skrev:

Enig med det flere over her sier: Småbarnsperioden er UNNTAKSTILSTAND med store bokstaver. Nå er barnet vårt 2,5 år og vi har det veldig fint som en liten familie, men jeg husker maaange fortvilte stunder den første tiden. Det er selvsagt viktig å snakke om problemer som oppstår (eller iallfall prøve), slik at man ikke helt mister evnen til å kommunisere som par, men det er viktig å ha i bakhodet at dette er en enorm omveltning som bruker tid på å stabilisere seg. Du kan være ekstra følsom, han kan ha vanskelig for å skjønne hvor slitsomt det er å være hjemme med babyen, søvnmangel tærer på begge, og for mange kan en liten baby være vanskelig å forholde seg til.

Så: Hold ut, gjør deres beste for å løse problemer som oppstår og vit at det blir bedre <3

Takk for kjempefint og oppmuntrende svar!😊

På 15.12.2016 den 4.14, Tanuki skrev:

Du må ta en alvorsprat med ham, du kan ikke gjøre alt i huset plus gjøre alt med baby, han har tydligvis null peiling på hvor slitsomt det er å "bare" gå hjemme med baby. Når skal han ta pappaperm? Lar han deg i det hele tatt hvile?

Jeg gjør mesteparten av alt. Han hadde nok gjort mer hvis jeg hadde vært flinkere til å be om hjelp. Men så var det dette med å føle seg som en belastning da.. Problemet er mer at han er så himla sur, men dette gjelder generelt og er vanligvis ikke knyttet til gjøremål i heimen og med baby.

På 15.12.2016 den 14.33, AnonymBruker skrev:

Vi hadde en lignende situasjon da vi fikk vårt første barn. Mannen min, som alltid har vært så omtenksom, snill og hjelpsom overfor meg, ble sur, utolmodig og lite engasjert i barnet. Han viste lite interesse for barnet og ville helst slippe å ta noe ansvar. Første året var tøft. Da barnet var 10 mnd tok jeg en alvorsprat med han, og sa at hvis det fortsatte sånn så var det bedre for meg og barnet at det bare var oss to. Da fikk han panikk, og ville ikke miste oss. Men det kom endelig fram hvor tøft han synes det var å bli far, med alt det medfører. Vi fikk snakket ut, og det gjorde at jeg forsto han litt bedre. Det tok tid, men ting ble bedre. Da vi fikk barn nummer to var det helt annerledes. 

Mitt råd er å snakke skikkelig ut om situasjonen. Fortell ham hva du tenker og føler rundt situasjonen, og spør ham hva han tenker og føler. Vit at dere står i en tid som er tøff for de fleste småbarnsforeldre. Lykke til! 

Anonymkode: b00eb...bfe

Æsj, nå ble det tull med siteringen. Heldigvis føler jeg ikke at han er uengasjert. Han leker og koser seg med baby hver dag selv om jeg tar mesteparten av «arbeidet». Er meg det dårlige humøret hans går utover.  Men det har nok vært ganske tøft for han å bli far, ja. Så det er jo der en del av det dårlige humøret kommer fra.

 

På 15.12.2016 den 14.42, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det akkurat som deg!! Var så på nippet til skilsmisse at jeg sov hos min mor 3 netter der en periode. Han gjorde INGENTING hjemme, bare kjeftet for at det var rotete osv. Han forstod absolutt ikke at det var tungt å gå hjemme med baby.

Det kom seg etter en stund når ammingen dabbet av og han fikk være mye alene med barnet. En lørdag etter vi var ferdig med amming pakket jeg vesken og reiste bort en dagstur. Så når jeg kom hjem om ettermiddagen spurte jeg han hvorfor ikke klesvasken var tatt, hvorfor stuen så bombet ut, hvorfor ikke middagen var klar osv. Fikk bare en sur kommentar tilbake om at ungen skrek jo hele tiden og han måtte bære så han hadde melkesyre i armene stakkars mannen.

Da satt vi oss ned å snakket sammen for alvor. Jeg fortalte han at slik hadde jeg hatt det i fem måneder og at jeg var så sliten at jeg var helt på randen. Dessuten var alle de sure kommentarene og stikkene fra han en ekstrabelastning. Da endelig forstod han hvor krevende det er å være alene med baby. Og etter det har han hjulpet mye mer til og vært mer tilstede, og forholdet vårt er der det burde være. Ungen er nå snart 2 år, og nå er pappa mye mer aktiv enn meg omtrent  Han synes det er mye artigere og ta henne med på ting, kjøre traktor, leke i snøen osv. Det er mye mer respons og få, og pappan koser seg med jentungen  Jeg antar han bare ikke vet hvordan han skal forholde seg til babyer som bare ligger der...

Kanskje ikke helt pedagogisk korrekt, men slik gjorde jeg det - og det fungerer. Han må bare se hvor tungt det er. 

Anonymkode: 1c630...3fe

Godt å høre at det løsnet for dere. Håper og tror det blir bedre her også når ungen blir større. Vet at han synes det har vært veldig mye fokus på amming.

Takk for svar til alle sammeen. Det er en stor lettelse å se at såpass mange kjenner seg igjen! Da føles situasjonen vår mer normal og ufarlig. Og ikke minst er det godt å ha noen å kaste ball med for å få sortert tankene.

Har kommet fram til at jeg kanskje er en like stor faktor mht problemet som mannen pga humørsvingninger og nærtakendhet. 

Hilsen TS

Anonymkode: c7466...10e

[AnonymBruker]

På 11/30/2016 den 22.56, AnonymBruker skrev:

Har en baby på 6 mnd og begynner å kjenne på at forholdet til samboer og far til baby er ganske dårlig..

Vi har vært samboere i mange år og forholdet har hatt sine opp- og nedturer, men jeg har i det store og hele følt at forholdet har fungert greit, og at dette er mannen jeg ønsker å dele livet mitt med på godt og vondt.

Men etter at vi fikk barn sammen har alle negative sider ved både forholdet og han som person blitt mye mer tydelig for meg. Føles nesten som at jeg har vært blind!

Fordeling av husarbeid og babyrelatert arbeid er skjev, og det er jeg som tar mesteparten. Føler jeg må stå skolrett og be veldig pent om far kan ta babyen slik at jeg får gått til tannlegen feks.

Dette er likevel ikke hovedproblemet, hovedproblemet er at jeg ikke føler at han respekterer meg. Føler at han ikke liker meg rett og slett..:( Alt jeg sier og gjør irriterer han virker det som. Han er rett og slett en skikkelig surfis! Han sier han er glad i meg hver dag, men resten av oppførselen hans synes jeg ikke henger på greip med dette. Han nedprioriterer tid med meg og baby for å drive med sine egne (asosiale) ting. Tanken har streifet meg om han kanskje sliter psykisk feks med depresjon, men får meg ikke til å ta det opp med han. Jeg trenger vel ikke si at kommunikasjonen i forholdet ikke er på topp. Har prøvd å snakke med om problemene våre, men det føles som jeg snakker til en vegg..

Skjønner at småbarnslivet kan være tøft for selv de beste forhold, så planen min er å se an situasjonen litt etter hvert som vi får mer rutiner osv. Men er det noen som har noen tanker eller gode råd til meg?

Til slutt så vil jeg si at selv om denne mannen har noen dårlige egenskaper, så har han flere gode egenskaper også, og jeg er veldig glad i han. Og beklager langt innlegg, og takk til deg som orket å lese!

Anonymkode: c7466...10e

Kan ikke si annet enn at parforhold settes på maksimal prøve etter at et barn har kommet til verden. 

Kvinnen har horombalanse i kroppen som faktisk endres etter atbarnet har kommet til verden, prioriteringer endres og smak/preferanser endres. Noen kvinner får kroppslige utfordringer også...ufrivillig vannlating, klønete balanse, ubalanser i kroppen og slikt kan vare i mange år/vedvare permanent. Magen henger, vekten øker og man føler seg ikke sexy. 

Kvinnen merker at mannen trekker seg unna og ikke tenner på henne...og mannen blir bare surere og surere. Han hjelper ikke til, er ikke gentleman og det blir krangler og avstand. Mangel på søvn og at HUN skal jobbe dobbelt: hjemme og ute (yrkesaktiv) mens HAN ikke gjør så mye hjemme...skaper ennå mer surhet og bitterhet og sinne, 

En del erkjenner at 50/50 og bo i hver sin bolig i samme nabolag er beste løsning. Med den løsningen bevarer man som menneske verdighet. 

 

Anonymkode: 393a8...9c3

[AnonymBruker]

Ang at far er vanskelig å få til å passe babyen alene: min personlige erfaring (ble far for 14 måneder siden) er at det er relativt skummelt, spesielt før vi har vært i pappaperm. Mor har full kontroll på rutiner, mating etc, mens vi har hovedsakelig jobbet. Naturlig nok er også mor bedre kjent med barnet enn vi er, og personlig så følte jeg det litt som et nederlag at jeg ikke var like viktig for barnet i dette stadiet (klarte ikke å roe det ned like bra, kjente ikke så godt til rutiner, og kunne ikke amme (som jeg skulle gjort)). Ikke at dette er en unnskyldning for å oppføre seg som en dust, men det kan være han er redd for å gjøre "feil".

Hos meg forsvant mye av den redselen når jeg gikk ut i pappaperm og forsto at jeg klarte å passe på barnet mitt alene en hel dag uten hjelp fra mor, men fortsatt så er det episoder hvor barnet blir så "hysterisk" at det er kun mor som kan roe det ned. Kjenner fortsatt litt på den "skuffelsen" at jeg ikke er bra nok akkurat da, men forstår jo at dette er noe som barnet vokser seg av og jeg blir minst like viktig om noen år.

 

Anonymkode: 97b7e...01d

[AnonymBruker]

På 12/15/2016 den 4.56, Lanista1984 skrev:

Den første tiden tror jeg mange menn opplever hele situasjonen som både vanskelig og de kan bli redde fordi de har ikke de samme egenskapene som en mor. De hører bare gråt og fortvilelse. Fra to år, skal alle normale fedre engasjere seg voldsomt på eget initiativ. Noen gjør det selvfølgelig tidligere, men ikke alle. Det kan virke så skremmende for noen menn.

 

På 12/15/2016 den 4.56, Lanista1984 skrev:

Likevel hevder mange i Norge at "menn og kvinner er helt like", Menn bør få hovedomsorgen fra barnet er 1 dag gammel, hevder mange i likestillings-Norge.

 

Anonymkode: 393a8...9c3