Samlivsproblemer etter at vi fikk barn

[Lanista1984]

Sistemann her må ha sitert meg feil. Det siste innlegget er jeg rimelig sikker på at ikke jeg har skrevet. Det første derimot, skrev jeg.

Uansett så har vi siden pattedyrene for fullt begynte å utvikle seg for 60 mill år siden, har hannen vært en jeger som befrukter og hunnen vært en som beskytter og oppdrar. Urettferdig? Ja, men ta det opp med naturens herskere. (Selvfølgelig finnes det unntak, men i den store summen, er pattedyr slik)

Menneskene har maksimum eksistert i 200.000 år og det samme mønstret fortsatte der. Vi er tross alt bare vanlige pattedyr.

De siste 30 årene sies det at vi er skapt like. I dag er mannen moderne nok til å tilpasse seg. Men i det tidsperspektivet jeg beskrev her, er det umulig å tro at vi innerst inne er like. 60 millioner år mot 30 år?

NB! Det endrer ikke mannens ansvar. Bare påpeker at vi er definitivt ikke like. Mannen og kvinnen. Hvis det var noen som påsto det.

Edit:

Beklager, mener ikke å være lite sensitiv for trådstarter sine problemer. Selvfølgelig skal en mann i 2016 ikke få deg til å føle du står med hele ansvaret. Det er en dårlig egenskap for å si det mildt.

 

Endret 21. desember 2016 av Lanista1984

[Lanista1984]

På ‎30‎.‎11‎.‎2016 den 22.56, AnonymBruker skrev:

Har en baby på 6 mnd og begynner å kjenne på at forholdet til samboer og far til baby er ganske dårlig..

Vi har vært samboere i mange år og forholdet har hatt sine opp- og nedturer, men jeg har i det store og hele følt at forholdet har fungert greit, og at dette er mannen jeg ønsker å dele livet mitt med på godt og vondt.

Men etter at vi fikk barn sammen har alle negative sider ved både forholdet og han som person blitt mye mer tydelig for meg. Føles nesten som at jeg har vært blind!

Fordeling av husarbeid og babyrelatert arbeid er skjev, og det er jeg som tar mesteparten. Føler jeg må stå skolrett og be veldig pent om far kan ta babyen slik at jeg får gått til tannlegen feks.

Dette er likevel ikke hovedproblemet, hovedproblemet er at jeg ikke føler at han respekterer meg. Føler at han ikke liker meg rett og slett..:( Alt jeg sier og gjør irriterer han virker det som. Han er rett og slett en skikkelig surfis! Han sier han er glad i meg hver dag, men resten av oppførselen hans synes jeg ikke henger på greip med dette. Han nedprioriterer tid med meg og baby for å drive med sine egne (asosiale) ting. Tanken har streifet meg om han kanskje sliter psykisk feks med depresjon, men får meg ikke til å ta det opp med han. Jeg trenger vel ikke si at kommunikasjonen i forholdet ikke er på topp. Har prøvd å snakke med om problemene våre, men det føles som jeg snakker til en vegg..

Skjønner at småbarnslivet kan være tøft for selv de beste forhold, så planen min er å se an situasjonen litt etter hvert som vi får mer rutiner osv. Men er det noen som har noen tanker eller gode råd til meg?

Til slutt så vil jeg si at selv om denne mannen har noen dårlige egenskaper, så har han flere gode egenskaper også, og jeg er veldig glad i han. Og beklager langt innlegg, og takk til deg som orket å lese!

Anonymkode: c7466...10e

Mitt beste råd er å vise han denne tråden. Du er anonym, så han vil ikke kunne lese alt du har skrevet tidligere. Vis han tråden. Send en link. Og ikke si noe mer. Ingenting. Du beskriver det så godt her at det bør få han til å våkne.

[AnonymBruker]

På ‎13‎.‎12‎.‎2016 den 20.14, RLarsen skrev:

Jeg syns helt ærlig du burde si det som det er - og at du vurderer å gå fra ham om det fortsetter slik. Det er ikke vits i å kaste bort år av livet sitt på folk som ikke det er verdt å bruke tiden sin på. Si det som du mener blodig alvor - kanskje få ham til å sove hos noen venner for noen dager. 

To år ER faktisk ganske lenge, og det er ikke vits i å "holde ut" hvis du blir svært negativt påvirket av å være med ham. Husk at det er to år du aldri får tilbake! 

Mitt råd er derfor å ta en seriøs alvorsprat. Hjelper ikke det, ber du ham om å flytte ut en uke eller noen dager, slik at han skjønner alvoret. Vanligvis fungerer det. Hvis ikke, kan du eventuelt forsøke samlivsterapeut - eller gå fra ham. Som sagt: det er ikke noe poeng i å "være sammen for å være sammen". Livet er kort, og livet har mange gleder!

Signerer denne av hele mitt hjerte! Dersom dere skal gå og surne i halvannet år til så kan det godt være for sent å redde forholdet. Da er allerede all respekt og kjærlighet borte. Her tok jeg praten etter 6 mnd, sa at han fikk skjerpe seg eller så klarte babyen og jeg oss bedre alene. Om jeg bodde alene så slapp jeg å bli skuffet over en ektemann og pappa som aldri gadd å stille opp for da visste jeg hva jeg hadde å forholde meg til. Skal love deg at pipa fikk en annen lyd da!

Anonymkode: aaacc...d76

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ang at far er vanskelig å få til å passe babyen alene: min personlige erfaring (ble far for 14 måneder siden) er at det er relativt skummelt, spesielt før vi har vært i pappaperm. Mor har full kontroll på rutiner, mating etc, mens vi har hovedsakelig jobbet. Naturlig nok er også mor bedre kjent med barnet enn vi er, og personlig så følte jeg det litt som et nederlag at jeg ikke var like viktig for barnet i dette stadiet (klarte ikke å roe det ned like bra, kjente ikke så godt til rutiner, og kunne ikke amme (som jeg skulle gjort)). Ikke at dette er en unnskyldning for å oppføre seg som en dust, men det kan være han er redd for å gjøre "feil".

Hos meg forsvant mye av den redselen når jeg gikk ut i pappaperm og forsto at jeg klarte å passe på barnet mitt alene en hel dag uten hjelp fra mor, men fortsatt så er det episoder hvor barnet blir så "hysterisk" at det er kun mor som kan roe det ned. Kjenner fortsatt litt på den "skuffelsen" at jeg ikke er bra nok akkurat da, men forstår jo at dette er noe som barnet vokser seg av og jeg blir minst like viktig om noen år.

 

Anonymkode: 97b7e...01d

Ja når pappa trekker seg tilbake så dukker mamma-jentene og mamma-guttene opp. Altså at kun mamma er bra nok ved sykdom, når de slår seg osv. Her har mannen og jeg tatt 50/50 hver av alle tre permisjonene (vi er begge leger) og aldri har barna våre foretrukket den ene fremfor den andre. Om mor ikke lar deg slippe til så krev din rett, det er like mye ditt barn. Det kan føles godt å få slippe å ta ansvar, men til syvende og sist så går det mest utover deg selv, som kanskje aldri klarer å skape dette tette båndet med barna dine. Husk at moren er like uerfaren som deg når babyen kommer, men at hun stort sett ikke har noe annet valg enn å ta seg av den lille. Ikke la mor i stikken med ansvaret, mann deg opp og krev din rett til å bli kjent med ditt barn. Tupp mor ut av huset i to timer når ungen er mett og si at nå skal du bonde med ungen, case closed.

Anonymkode: aaacc...d76

[AnonymBruker]

Har du ikke fortalt han dette? Skjønner ikke hvorfor du ikke tørr å ta diskusjonen? Har noen sånne i omgangskretsen jeg også. Alle klager, men de som bare klager og ikke tørr ta diskusjonen med partneren - ja, de forstår jeg ikke så godt. Ta det opp, av hensyn til dere alle sammen.

Anonymkode: 6891c...22a

[AnonymBruker]

Og biologiske forskjeller er fortsatt sterke, mange må kreve at mannen tar ansvar i starten. Og det er lurt å gjøre det, etterpå er det for sent  

Anonymkode: 6891c...22a

[AnonymBruker]

Lurte på om det var meg som hadde skrevet tråden en stund, for dette er nøyaktig slik jeg har det i forholdet med min mAnn etter at vi fikk barn. Han er nå seks måneder gammel og far bidrar minimalt (les: ingenting). 

Jeg tok det opp med han i går og sa at om han ikke bruker tid med sin baby, så er det ikke noe vits i at jeg blir i ekteskapet. Jeg ønsker ikke å bruke noe av mitt liv på å vente og vente på at mannen skal innse hva han holder på med. 

Utfordringen er at jeg ikke aner hvilke råd jeg kan gi. Å ta opp diskusjonen med han gjorde meg bare mer trist og nærmere å hente papirene. 

Hadde han bare gjort husarbeid... eller noe.... så hadde han hvettdaøl vist at han bidrar, men i går satt han i sofaen og sov/stirret på mobilen HELE kvelden, selv etter jeg ba om hjelp flere ganger.  

Anonymkode: 2e815...7a7