Titania - Me, myself and the voices in my head

[Titania]

 

[Titania]

 

[Titania]

Jeg orker bare ikke. 

Jeg føler jeg forsøker og forsøker, men ingen ting blir bedre. Alle dager er kanskje ikke like ille, men når det smeller, så smeller det litt verre for hver gang. 

 

Er så lei. 

Og orker ikke...

[Titania]

 

If you could feel what I feel, meet my monsters inside
You'd never tell me I'm selfish for wanting to die
You would let me let go
You would let me let go
You wouldn't judge me for standing out here on the ledge
Knowing that nothing below could be worse than what's in my head
Yеah, you would let me let go
But you'll nеver know

[Titania]

«Happiness is for eveyrone else» står det på bokstavtavla mi.

Og jeg blir mer og mer sikker på at det skal være slik det skal være, for jeg finner den ingen sted.

Jeg hater dette kaoset jeg sitter fast i. Det hjelper ikke at jeg VET hva jeg må gjøre, når jeg ikke klarer det.

Jeg føler jeg forsøker og forsøker, også har han den jævla påvirkningen at hver eneste lille melding gir følelsen av at «nå blir alt bra». Men jeg vet jo at det blir verre for hver gang.

Det er så mye følelser og hat innvendig mot han, henne, meg selv, at det finnes ikke ord. Jeg vet det er «lov» og naturlig å føle slik, men kan jeg ikke finne den jævla viljen eller hva det nå enn er som gjør at jeg kan komme ut av dette snart? Å ikke være der hver gang man får melding. Å få han til og forstå at det er ikke slik som dette det funker. Og jeg tror han er på vei tilbake i et gammelt spor igjen også, for han har begynt å skrive om ting han ikke burde, men bare når han er hos han.

Jeg er «skadet» i den form av at bare å vite at han er hos henne gjør at jeg knekker, og allikevel er det ikke nok til å bare si «faen ta» og blokkere i alle kanaler. Jeg klarer ikke, selv om jeg forsøker nesten daglig.

Jeg er sliten og lei. Og savner glede i livet. Kunne man ikke skrudd tiden tilbake noen år, og heller hatt det ok, i steden for dette håpet om å få det bra? For dette er i all annen retning enn det.

Samtidig sitter den lille djevelen på skulderen og forteller meg at kutter jeg han er det bare en venn igjen. En venn jeg er redd for å mase bort, men som jeg føler jeg maser for mye på allerede. Jeg vet det er fler der. Men ikke like gode, og nære personer.

Så separasjonsangsten herjer for fullt også, som om det ikke var kaotisk fra før.

De påstår at de som gir seg er en dritt.

Jeg vil være dritten, for jeg orker ikke mer. Det er så forbanna slitsomt og hele tiden ta snarveien til kjelleren av ting jeg ikke en gang forstår. Og den jævla ensomhetsfølelsen.

 

Jeg vil ikke mer. Men er samtidig sånn skrudd sammen at i de fleste tilfeller er ikke å gi opp et alternativ... Og jeg hater at jeg er sånn...

 

If you could feel what I feel, meet my monsters inside
You'd never tell me I'm selfish for wanting to die

[Titania]

Passer jævlig dårlig med full meltdown nå 🙄

[Titania]

Jeg tror det psykiske begeret begynner å bli ganske fullt. Kortere mellom meltdowns, kvalm, ikke lyst på mat, men allikevel tidvis overspising i stygg skala. 

 

Jeg er lei

[Titania]

Kan vi bare gi faen i denne dagen også, og spole 12-16 timer frem i tid?

[Titania]

Jeg blir "mast på" om hva jeg ønsker meg til bursdagen min. 

De to svarene jeg vil gi, er at jeg ønsker meg "en ny og bedre versjon av meg selv, uten alt jeg er idag", eller "å slippe alt". 

Svaret folk får er heller den "diplomatiske" "jeg vet ikke". 

[Titania]

Jeg savner deg 😔

 

 

«I wish that I could wake up with amnesia
And forget about the stupid little things»

 

[Titania]

Ting flyter, men de flyter ikke spesielt godt. 

Hver dag er kjip, og det hadde fortsatt vært ganske fint å få noe tungt i hodet, eller å bli påkjørt av ett eller annet som gjorde at alt tok slutt. 

Det er ikke sånn at jeg går rundt hele tiden og er "bleh", men samtidig får folk ærlige svar når de spør. Livet er totalt meningsløst, og enn så lenge går det ikke spesielt bra med å finne den minste lille mening heller. 

Kanskje litt stygt å si, for jeg unner han virkelig alt godt, men det er litt deilig å kunne snakke med den ene lærlingen som dessverre ikke har det helt bra om dagen - men samtidig er han der at han kan forstå hvordan man kan ligge en hel dag, eller en helg helg i senga fordi det ikke er energi til noe annet. 

 

Fortsatt samme person som er årsak til kaoset, han er ikke ute av livet enda, og tar fortsatt for stor plass selv om vi ikke har så mye kontakt. Men det er fortsatt så mye med hvor "viktig" jeg må være for han jeg ikke forstår. 

Men samtidig, jeg forteller ikke han at han er en veldig stor medvirkende årsak til dette, men jeg er samtidig dønn ærlig på hvor ræva livet er. Og det jeg ikke klarer å forstå, er hvorfor han driver og lagrer meldinger på snap der jeg forteller hvordan ting er. 

Slik som da jeg fikk tilsendt sangen wonderful life. Sangen var fin, men wonderful life er reinspikka bullshit. 

 

Eller idag, som jeg tror jeg gjorde han sur. Vet at litt av måten jeg svarte på var å "pisse på" jobben hans, men når han kommer med et stikk fra et tomt treningssenter at "fiks helsa sa folk...". All helse fikses ikke via trening. Så jeg svarte at jeg til en viss grad forstod folk. Og da ble han sur, og kom med stikk mot meg og min kamp i steden. Men han vet jo ingen ting om den, for han som "skulle være en venn for livet", han vet jo ikke en brøkdel av hvordan ståa faktisk er. 

 

Også har det dukket opp et menneske jeg liker, men samtidig vet jeg ikke helt hvor jeg har han, og det er litt vanskelig. Samtidig som hodet er der og hos kaoset samtidig, mens jeg også forsøker få orden på meg selv. 

Merker også nedtrappingen av antidepressivaene, på en måte går det greit, på en annen måte har jeg begynt å kræsje litt oftere igjen. Så tror ikke jeg skal kutte de ut helt enda. 

[Titania]

Kanskje litt slemt å si, men jeg syns det på en måte er litt ironisk at Chester Bennington synger

«Who cares if one more light goes out?
Well I do»

i one more light, når han selv valgte å være ett av lysene som sluknet. 

[Titania]

Jeg har lyst til å spy hver gang jeg ser ☺️ emojien, fordi jeg føler den representerer en følelse som ikke eksisterer i meg lenger

[Frøkenfryden]

Titania skrev (20 timer siden):

Jeg har lyst til å spy hver gang jeg ser ☺️ emojien, fordi jeg føler den representerer en følelse som ikke eksisterer i meg lenger

💙

[Phoenix Heart]

Titania skrev (På 21.12.2022 den 0.10):

Kanskje litt slemt å si, men jeg syns det på en måte er litt ironisk at Chester Bennington synger

«Who cares if one more light goes out?
Well I do»

i one more light, når han selv valgte å være ett av lysene som sluknet. 

Huff, som jeg savner han  Kjente han jo selvsagt ikke personlig, men jeg har alltid elsket Linkin Park og sørget som om jeg skulle ha mistet en god venn, sikkert teit, men sånn var det.

 

[Titania]

Athena Catalina. skrev (1 time siden):

Huff, som jeg savner han  Kjente han jo selvsagt ikke personlig, men jeg har alltid elsket Linkin Park og sørget som om jeg skulle ha mistet en god venn, sikkert teit, men sånn var det.

 

Jeg forstår godt hva du mener - selv om jeg ikke reagerte likt der. 
Men musikken til kent har betydd så mye for meg, så selv om det føles skikkelig teit, gikk jeg inn i en slags sorgreaksjon da slutten for de var et faktum

[Titania]

Igjen forsøker jeg stå opp for meg selv, og igjen snakker jeg til en vegg. 
 

Hvorfor må det være noe faenskap som henger igjen som gjør at jeg ikke klarer å blokkere?

[Titania]

Jeg lurer på om de delene av meg som har blitt borte i alt dette kaoset kommer tilbake. 

[Frøkenfryden]

Titania skrev (Akkurat nå):

Jeg lurer på om de delene av meg som har blitt borte i alt dette kaoset kommer tilbake. 

[Titania]

Frøkenfryden skrev (26 minutter siden):