Titania - Me, myself and the voices in my head

[Titania]

For en dag. 

Hodet er for mye kaos allerede, det koker med ting som tydeligvis er stress - som jeg ikke visste var stress en gang. Det kom godt frem på onsdag på kurset for overvektsbehandlingen. Hvor temaet var hverdagsstress. Jeg husker ikke hva jeg fant ut en gang, for det ble bare for mye. Men onsdag og torsdag forrige uke var vonde dager. Egentlig har de siste ukene vært ekstra vonde. 

Sjokket først lørdagen da samboer sa han lette etter leilighet. Jeg vet du er her inne og leser innimellom, og vinklingen her blir litt du og litt han - fordi det er enklest å skrive sånn. Det var et sjokk med flere eksplosjoner innvendig. Ikke glede for at du lette. Men en slags lettelse for at ting kanskje kunne løsne litt. Men samtidig dårlig samvittighet, hat over at jeg kan være så dum og usikkerhet for hvordan skal jeg egentlig klare meg selv? Sjokket ble enda større da du mandagen etter sa du hadde signert kontrakten. Jeg ville så gjerne spørre så mye om alt. Men jeg følte det ble feil, fordi da ville jeg ha deg ut fortest. Og det er på ingen måte tilfellet. Samtidig som behovet for å være meg har vokst. 

Det er vanskelig å snakke om ting når jeg ikke finner ord. Det føles feigt å skrive også. Men nå klarer jeg ikke å forstå at det er mulig å ha flere tårer igjen. Og jeg finner ikke ordene heller, fordi alt gjør så jævlig vondt. Jeg føler, tror og vet jeg er verdens største drittsekk. "Sable" ned alle ønsker om at vi skulle forsøke å fikse dette. Men jeg forstår ikke hvordan vi kunne fikset det. Jeg føler vi står på forskjellige steder, samtidig som at jeg ikke tror en parterapeut kunne tryllet frem følelser jeg ikke vet hvor har blitt av, eller når de forsvant. Jeg har jobbet SÅ lenge med de tankene selv. Jeg burde nok snakket høyt om de, men det gjør vondt nok den dagen man innser at "jeg vet ikke hva jeg gjør her, og jeg vet bare hvem jeg føler VI er, ikke hvem JEG er". 

Fredag var jeg hos en god venn. Først gråt jeg på toget av en sang (kommer senere i innlegget) som jeg føler beskriver situasjonen nå. Så sendte jeg melding til vennen og spurte om jeg skulle surre rundt en time til tiden som var planlagt, eller om han hadde andre planer. "Planen er deg 😘" var svaret. Da gråt vi litt igjen, da. Det ble en bra dag, der jeg for første gang på måneder ikke tenkte vanskelige tanker. Og dagen etter sov jeg 11 timer. 

Også idag, da. 
Den store flyttedagen. 

En dag med mye dårlig samvittighet. Mye vanskelige tanker, Men samtidig et håp. 

Den dårlige samvittigheten for at jeg har satt i gang dette. Kanskje det hadde vært lettere om jeg flyttet i steden? Kunne man ikke bare tryllet frem følelser igjen? Eller andre løsninger som ikke hadde gjort så vondt? 

En ting som har vært vanskelig underveis, som jeg heller ikke har klart å snakke høyt om er en slags følelse av at han mener vi fortsatt har vært kjærester og "happy couple". Men det er mye mulig jeg har misforstått også, så jeg vet ikke. Jeg vet jeg har oppført meg kaldt. Men jeg tror det har vært mer en slags ubevisst forsvarsmekanisme for å ikke gi falskt håp - fordi jeg ikke har visst hvordan takle dette. 

På kurset jeg var på idag sa de at "stressende situasjoner lærer man seg å takle etterhvert som man går igjennom de. Er det tøft å ha en presentasjon foran en forsamling, får du gjerne vondt i magen alle gangene før du gjør det, men du vet at det går helt fint". Men hvordan takle den situasjonen første gangen? Når det føles som at alt håp er ute, at jeg har ødelagt både min og en annens verden, og alt bare er bom-kræsj-bang?

 

Nei. Dette blir nok tungt. For oss begge. Men jeg håper og tror at vi kommer oss hele igjennom dette. Og enten finner vi tilbake til hverandre, eller så har vi lært oss selv bedre å kjenne - og på den måten lager et bedre grunnlag for resten av livet. 

For du fortjener virkelig det! Du er en skikkelig bra person, som jeg er kjempeglad for å ha i livet mitt. Selv om jeg ikke føler at "oss" er rett nå. Og det er det som gjør ekstra vondt oppi dette. Å si tingene, å gjøre det på en måte jeg ikke er stolt av. Men det har vært så vanskelig, og jeg opplever at ALLE sier "du skulle jo bare". Men for meg ER det ikke så lett. Og da gjør det enda vondere å høre at "den mener at jeg burde sagt det tidligere når jeg visste at...", eller noe så enkelt som "du burde jo bare sagt det". Nei. Når jeg ikke klarer å finne ord, og ikke ønsker å såre - så er det ikke bare. Da blir det grubling, dumme tanker og kaos. Men nå er det der ute, og ikke så mye å gjøre noe med. 

Og jeg klarer ikke å se så mye lyst på ting. Jeg vet jeg kommer til å kjempe meg igjennom dette - slik jeg gjør med alt, enten jeg vil eller ikke. Men jeg føler ikke at jeg er verdt det. Bra nok. Hverken for meg selv eller andre. Og det blir jeg nødt til å lære meg, og søke hjelp til så fort jeg får litt kontroll på andre ting. For jeg vil ikke ha det sånn. Men akkurat nå hater jeg meg mer enn jeg noen sinne har gjort. 

[Titania]

En sånn dag. Mye tanker, men de kommer ut. Responsen som forventet, men ikke den ønskede. Grining på jobb, grining hjemme - selvsagt nå som ting begynte å føles lettere. For det er jo alltid slik. 

Er det egentlig noe vits, når alt går til helvete allikevel? 

 

Sitat

snälla sluta lyssna
Glöm allt Jag sa
Jag mår bra
 

 

[Titania]

Rett som det er, er det ganske slitsomt å ikke klare se spesielt mye positivt i seg selv, og alltid finne en måte å vri ting til noe negativt. 

 

Når man liker en fyr, men "premissene" er et svar fra han at "vi vil nok ikke de samme tingene". Greit det, men han er en god venn som jeg ikke vil miste, selv om balansen er vanskelig. Vi prater godt sammen, og treffes jevnlig. 

Min utfordring er at jeg oppfatter signalene han sender som at vi vil det samme, men han sier fortsatt at vi ikke vil det, så jeg forsøker forholde meg til det. 

Det vanskeligste i hele denne greia er at han er den beste vennen jeg noen gang har hatt, så jeg vil ikke miste han. Men jeg forventer jo at det skjer, fordi jeg ikke er "god nok". 

For feit, for "dum", og har for mye rart for meg. Selv om vi har god kjemi og har mye kontakt hver dag - noe jeg opplever som rart om man kun er gode venner, men det er nok fordi jeg ikke er vant til det. Jeg trives med kontakten - men tenker at til tider at "selv om vi er gode venner, er ikke dette litt mye kontakt til å nettopp være det?". 

 

Jeg vet han er på tinder, og skriver med andre, og klarer som oftest å takle det greit. Men så kommer sjalusien da, og bobler og koker som i ei heksegryte. Og den kommer jo selvsagt når han er på besøk. Men jeg klarer ikke si i fra, fordi jeg er redd han bare skal bli borte, som så mange andre har blitt. 

Men det vanskelige med den sjalusien, er at jeg syns ikke jeg har lov til å være det, fordi "vi" er jo enige om at vi bare er gode venner - med noen fordeler. 

Så jeg går og føler ting er kjipe, tør ikke si i fra i frykt for konsekvensen, samtidig som jeg mener og føler jeg ikke kan bestemme hva han kan gjøre, og heller ikke kan si noe på det. For det er jo hans liv, og jeg har ikke lov til å bestemme noe der. 

Også hater jeg meg selv ekstra for å føle slik, og for å ikke være bra nok, også sprekker bobla når han er hjemme, jeg knekker totalt sammen og klarer ikke si hva som er galt. 

 

Denne helgen er det en ekstra kombo som gjør alt kjipt - frykten for hvordan operasjonen til pappa går, separasjonsangst/utfordringer med at besøket drar, og sjalusien som topper hele greia. 

[Titania]

Jeg klarer ikke takle mine egne tanker akkurat nå. Jeg vet hvor jeg vil, men i den prosessen må ting endres på som jeg ikke vil endre på. Men de endres sakte utenfra uten at jeg kan gjøre noe for/med det, og det er så jævlig vanskelig. 

 

Drit og dra til meg selv, liksom. Hvor er følelsesbryteren når den virkelig trengs å skrues av?

 

 

Snälla sluta lyssna

Glöm allt jag sa

Jag mår bra

[Dr. A. Kula]

[AliceNextDoor]

Takk for å få lese i en fin og ærlig dagbok, jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg tror du er en sånn jeg kunne pratet masse og lenge med. 
Ge oss en chans, vi är äldre nu. Vi ser ljuset vid tunnelns slut. 

[Titania]

Jeg forstår at mine reaksjoner er «slitsomme» når separasjonsangsten slår til og jeg ikke klarer å slutte og gråte. Det er ikke akkurat slik at jeg gjør det med vilje. 
 

Men det gjør det ikke noe bedre å føle seg oversett når det ikke gir seg 😔

[AliceNextDoor]

Det skjønner jeg godt, men jeg synes ikke det er rettferdig at du skal føle det som at du er slitsom. Jeg vet hva du mener, tror jeg. Tårene kommer ikke like fort nå som før, men når det kommer - hva skal du gjøre?
Søren ta dem som faktisk kan være der, men velger å overse...

[Titania]

Jeg er så redd for å miste han igjen. En ting er at jeg aldri kommer til å få «viljen» min med å få han. Fordi vi føler forskjellig. Men han er en så vanvittig god venn at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten han i livet. 
 

Dette har vært en super helg, helt til hodet mitt stoppet tidligere idag. Vi har hatt en god prat om mine utfordringer, og han har spurt alle de rette spørsmålene, de som er vanskelig å svare på, men som stilles fordi folk virkelig bryr seg. 
 

Men angsten har låst seg. Scenariet fra sist han var her går igjen og igjen, og jeg klarer ikke slippe tanken på at det ikke kommer til å skje igjen. 
Men jeg er ikke klar for å ikke ha han i livet, så jeg må finne noe som fungerer. 
 

Og jeg ble ikke oversett, og jeg vet reaksjonen ikke er «god venn» reaksjon. Men jeg forstår den. 
Han ser triatlon i natt. Mens jeg fikk beskjed i streng tone at nå fikk jeg forsøke roe meg ned, og sove fordi jeg skal på jobb.

[Titania]

Jeg føler kanskje litt for å fortelle litt om denne personen som betyr så mye for meg også. Og dette blir visst langt... 

Jeg er dessverre av typen som fort blir hektet på folk, det er nok en vesentlig ting å få med i dette "kapittelet". Så finner jeg noen som det er enkelt å ha mye kontakt med, så hekter jeg meg på, fordi jeg hater å være alene. Og nylig oppdaget kunnskap, sier at slik har jeg hatt det siden jeg var liten. 

 

Etter det ble slutt mellom meg og daværende samboer, hadde jeg en ganske utagerende periode. Ble kjent med mye nye folk, som ikke nødvendigvis var så bra for meg. 

Midt oppi dette, dukket det opp en fyr jeg falt litt for hardt for, men som jeg ble for mye for, og jeg ble ghostet etter et par måneder. Noe jeg tok veldig hardt, så jeg var vanvittig langt nede. 

 

Så jeg fortsatte bli kjent med nye folk, og da dukket denne raringen opp. Jeg syns egentlig han var rar fra starten, men vi hadde lik humor og en fin kjemi på skrivingen, så kommunikasjonen fløt lett, og det var vel egentlig daglig fra første stund. Og pratet på telefonen daglig siden april... 

Jeg er dårlig på å holde igjen (dessverre), så han fikk tidlig vite hvor jeg sto, og han hadde det ikke helt tipptopp selv heller på det punktet. Men kontakten fortsatte. 

Vi ble kjent i mars, men pga korona tok det litt tid før vi møtte hverandre, så vi møttes først i starten av mai. 

Og etter første møte, lærte han meg en av tingene som har vært viktig i relasjonen vi har - nemlig å ta opp ting som er vanskelig, noe jeg aldri har vært god på. Jeg skal ikke skryte av at jeg er god nå heller, men det er bedre enn hva det har vært. 

Han sa tidlig at jeg "ikke måtte forvente at det skulle bli noe mer" mellom oss. Og det har jeg aldri gjort. 

Men med tiden, så kom følelsene mine da. Vi hadde det kjempefint sammen, men med mine økende følelser, dukket også litt utfordringer opp, siden han jo surret på tinder og "jaktet" andre, når alt jeg har villet har vært at han skulle ville ha meg. Samtidig som jeg opplevde at han oppførte seg litt "kjærestete" som jeg kaller det. Nesten fra første stund har vi fungert som et "gammelt ektepar" når han har vært på besøk. En lager middag, en annen vasker opp, og slike ting har det liksom vært en flyt i. Samtidig som det var masse kos og andre ting. 

Og jeg har tatt det opp hele veien. Jeg har ikke nødvendigvis klart å si det ansikt til ansikt, men jeg har tatt det opp. Og vært konkret. "Jeg blir usikker fordi du ...". Slik som å holde litt hender da vi gikk tur. Jeg føler ikke det er noe man gjør med noen man bare er venn med. 

Og for hver gang jeg har tatt opp ting, har det blitt mer kos, mer nærhet og slike ting. Men han har hver gang sagt at "nei, vi vil forskjellige ting". Så jeg har hatt det i bakhodet, men ikke klart å tro han. Samtidig har jo dette forsterket separasjonsangsten jeg har, og frykten for å miste han. 

I november spurte han om vi skulle feire nyttår sammen, om det passet. Også lurte han på hva det første jeg skulle gjøre i 2021, før han laget trutmunn og hoppet ut av senga. Det var ikke DET jeg tenkte, for å si det sånn. 

 

Så blar man frem til juni i år da. Jeg var på ferie hos pappa i 1,5 uke, og samme dag jeg kom hjem, kom han på besøk. 

Helgen var kjempefin, som vanlig. Vi hadde planlagt tur til Bergen sammen, og det siste han spurte før jeg dro på jobb den mandagen var om jeg gledet meg. Selvsagt, og det hørtes ut som om han gjorde det samme. 

Denne gangen var separasjonsangsten verre. Det gjorde det ikke bedre når han gjorde noe han aldri har gjort, kvelden samme dag. Dagen etter var kommunikasjonen mindre, og han skulle gjøre noe hos en kompis han aldri hadde fortalt om før. Onsdag kom meldingen. "Jeg har blitt veldig glad i ei, vi må prate". Bang, rett i kjelleren. Han ringte ikke den dagen, men dagen etter. Og ferien var avlyst.

Vi fikk en god prat, men ting var vanskelig å håndtere for min del. Fredagen var tung. Uken før hadde jeg gledet meg til å komme hjem fra ferie og ha det kjekt med han, og der satt jeg og var knust til fillebiter. 

Fredag kveld ringte han. Han var blitt dumpet. Og jeg stilte jo selvsagt opp. Han var jo en venn som trengte noen. Og vi pratet lenge og bra. Jeg har vel virkelig tømt hodet og sjelen for alle tanker, følelser og jeg vet ikke hva jeg har hatt for han i løpet av den tiden vi har kjent hverandre. Har fortalt ALT liksom. Og han har lyttet og svart med sine tanker. 

Og siden da har kommunikasjonen igjen vært der. Litt vanskelig i starten, men gradvis er det tilbake til normalt. 

Og på torsdag kom han altså. Samme dag vi skulle dratt til Bergen. 

Og helgen har vært fin. Jeg har hatt hodet på "rett" plass - tenkt vi bare er venner, og ingen spesielt stor oppblomstring av sjalusien, selv om jeg har merket den litt når han har sittet fortapt i telefonen hver gang den har plinget i perioder. 

Lørdag var vi på kino og spiste god middag, blant annet. 

Men så i går, søndag, kom smellen. Separasjonsangsten fyret for fullt. Både fordi han drar idag, og fordi jeg er redd han skal bli borte igjen. Det er nok litt trigget av at han har sittet en del på mobilen i helgen, men det er bare sånn han er. Han virker ganske avhengig av mobilen, samtidig som han mangler litt sosiale antenner på noen områder. Men det som er bak er så fantastisk bra, at det for min del er lett å overse. 

Og i går var en sår dag på den måten. Jeg tror varmen utløste noe i utgangspunktet. Følte meg liksom på gråten etter en liten diskusjon med en bussjåfør. Samtidig som jeg var litt skuffet fordi det ikke ble noe av turen vi skulle gå fordi han var sliten etter en lang løpetur først. 

Og på kvelden kom mer og mer tankene om at "han drar snart". Så jeg gråt og vi pratet om mye tanker og følelser jeg har. Om at det kommer til å gå bra, og at han ikke vil bli borte fra livet mitt. Men jeg er så redd for at det skal skje... 

Han skulle se triatlon i natt, og jeg ville følge med litt. Men ca rett etter sendingen startet, da låste hodet og angsten seg. Og det låste seg på tanken at det samme som skjedde sist, kom til å skje nå. Så jeg lå der og gråt, da. Og gråt og gråt, mens han lå pakket inn i dyna og så på tv og gjorde det som føltes som å ikke bry seg. Før han på ett punkt fikk nok, og sa med litt sint-streng stemme at nå fikk jeg forsøke ta meg sammen, og gå og legge meg siden jeg skulle tidlig opp. 

Så jeg la meg, og fikk den andre reaksjonen jeg heller pleier å få når angsten herjer, skjelvingene. 

Så jeg lå på rommet i 1,5 time uten å få sove. Trodde kanskje han ble boende på sofaen, men etter at jeg gikk på do etter at han hadde pusset tennene kom han og la seg allikevel. 

Og idag morges var stemningen rar, og er fortsatt det. Jeg er så redd for å jage han bort med "greiene" mine, men samtidig er jo dette meg. Klarer han det ikke, så er han nok ikke verdt å henge med. Men samtidig betyr han så mye at jeg ikke klarer å gi slipp. Også har han de små tingene ved seg som jeg virkelig ELSKER og er så redd å ikke få med noen andre, så jeg tør ikke helt å lete heller. 

Men jeg forsøker. Men det eneste jeg vil i hele verden er liksom at han skal endre mening  

Men ting funker ikke sånn... 

[Titania]

Jeg HATER overtenking og utålmodighet. 

Sendte en snap for en time siden som ikke er åpnet, han pleier å åpne fort. Katastrofetanker slår inn, og "nei, nå er det over og ut med meg" igjen. 

Men faktaen jeg vet, er at han er ca tom for mobildata, og bruker bare når han må. Men det er ikke snakk om at det er en tanke som hodet "aksepterer". 

 

 

Jeg trenger at psykologen min kommer fra ferie... 

[Titania]

Idag er ballongen tom for luft. 

Ting var litt normale i går, men han er stille og rar. 

 

Jeg vet jeg ikke kan basere livet på han, og må komme meg videre, men han tar så stor plass over alt. Jeg forsøker ignorere tanker, blokkere behov for kontakt ute, og distrahere meg med andre ting, slik at jeg ikke tar kontakt. Men det er en stor klump i magen, som blir altoppslukende. 

Jeg vet han har kontakt med hun jeg ble "dumpet" til fordel for. Og da blir frykten for at han skal bli borte så stor igjen, selv om han sier det ikke kommer til å skje. Men jeg klarer ikke tro på han, og trigger heller overtenkingen. 

 

Kunne man ikke bare skrudd av alle "funksjoner" som ikke virker som de bør noen ganger? 

Jeg VET jeg klarer meg uten han. Jeg vet det ikke er verdens undergang OM han skulle bli borte. Men samtidig betyr han så mye for meg, og jeg vil ikke miste han. Og frykten er sterkere enn fornuften, på alle måter  

Også forsøker jeg å gjøre hva som helst for å ikke tenke på han, men han løper rundt i hjernen, hjertet, magen, over alt - og lager kaos. 

[Daryl Dixon]

Titania skrev (1 time siden):

Idag er ballongen tom for luft. 

Ting var litt normale i går, men han er stille og rar. 

 

Jeg vet jeg ikke kan basere livet på han, og må komme meg videre, men han tar så stor plass over alt. Jeg forsøker ignorere tanker, blokkere behov for kontakt ute, og distrahere meg med andre ting, slik at jeg ikke tar kontakt. Men det er en stor klump i magen, som blir altoppslukende. 

Jeg vet han har kontakt med hun jeg ble "dumpet" til fordel for. Og da blir frykten for at han skal bli borte så stor igjen, selv om han sier det ikke kommer til å skje. Men jeg klarer ikke tro på han, og trigger heller overtenkingen. 

 

Kunne man ikke bare skrudd av alle "funksjoner" som ikke virker som de bør noen ganger? 

Jeg VET jeg klarer meg uten han. Jeg vet det ikke er verdens undergang OM han skulle bli borte. Men samtidig betyr han så mye for meg, og jeg vil ikke miste han. Og frykten er sterkere enn fornuften, på alle måter  

Også forsøker jeg å gjøre hva som helst for å ikke tenke på han, men han løper rundt i hjernen, hjertet, magen, over alt - og lager kaos. 

[Gjest AthenaRavenLuna]

Titter innom med en  

[Titania]

@Daryl Dixon @Athena79 til dere 😊

 

Det er liksom ikke SÅ ille, men det føles så håpløst når tankesurret ikke gir seg. Det hjelper å prate med andre, men med lite nettverk føles det som at jeg «plager» alle rundt meg med å ringe hele tiden, bare for å ikke sitte alene. 

Men det blir bedre 😊 Jeg er bare så utålmodig 😅

[Titania]

Jeg tror han lyver.

Jeg har en vond klump i magen, som vokser for hver gang ting er "rart". Og nå er det rart hver dag. 

 

Jeg forsøker forberede meg på egne følelser, eget kaos. For jeg føler rommet krymper og lufta blir dyttet ut av meg. For det blir hardt, og jeg vil ikke at det skal ende slik. Men samtidig, dette er ikke bra for meg. Men jeg klarer ikke gi slipp. Kunne jeg bare klart å "ligge lavt" og holde mer avstand, så tror jeg mye hadde vært gjort. Men det er så vanskelig

Helvete. 

Jeg er kvalm. Vil vekk. Jeg er lei meg selv. 

[Titania]

Det er ofte ganske sårt med sanger som treffer "personligheten" eller meg, og det har dukket opp noen nye i mitt musikkbibliotek i det siste. 

 

Jeg husker ikke hvem jeg var for bare noen år siden, og jeg vet ikke helt hvem jeg er nå heller. Så jeg er liksom ikke hjemme, og noen andre kan godt få ta over og leve mitt liv. Jeg vet jeg er styrket av alle tingene som har skjedd de siste 2 årene. Men jeg finner ikke helt meg selv oppi dette her - det er liksom kaos all the way, og å kjøre seg fast i vanskelige spor. 

 

 

Også var det denne fyren igjen, da. Jeg skulle på en måte ønske jeg kom "hit". At jeg ikke behøver han. Men jeg er fortsatt veldig sikker på at det er den veien det bør og egentlig må gå. Men jeg er ikke klar, og forstår ikke hvordan jeg kan bli det. 

 

 

Som igjen fører meg til punktet 

Enten vil jeg hit, eller komme til punktet der "dette" ikke er nødvendig. Han sender så miksede signaler at det hele tiden føles som han vil noe mer, men at noe i hodet hans holder igjen. Men det går ikke å knekke koden på hva, så det er hit jeg må komme. 

 

Bah. 

 

 

Og han er hjemme i helgen. Jeg tror det blir fint, jeg må bare få kanalisert bort gråten og "desperasjonen" som bobler litt nå, for dette har vært en lang og slitsom uke på mange måter. Og jeg føler egentlig jeg takler ting helt fint, helt til småting får begeret til å fosse over på null komma niks. 

[Titania]

Jeg er kvalm. 

Ikke nødvendigvis bare fordi jeg ikke lærer at den størrelsen jeg pleier å spise på hamburgeren på jobb, når vi får det, er litt for stor, men det foregår så alt for mye på en gang. 

Jeg føler at uansett hvor mye jeg jobber med meg selv, så slites jeg til alle kanter og ikke får kontroll på noe som helst, alt blir egentlig bare verre, når jeg forsøker ta tak. 

Separasjonsangsten min er konstant i beredskap. Trigget av hendelsen i juli, og midt oppi hele situasjonen sitter den bevisste delen av meg og vil at dette skal funke, med alle krefter jeg kan kanalisere dit. Samtidig som den ubevisste delen konstant trigges av følelser, separasjonsangst og et så ubeskrivelig høyt ønske om at "noen" skal endre mening og syns jeg skal være bra nok - og overstyrer tingene jeg forsøker "lure" meg selv til å mene. 

Som bare skaper et større kaos. Alle små endringer i den normale oppførselen hans, kaster litt mer bensin på bålet, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

Han er jo ikke slem. Og han har hele tiden vært ærlig og sagt at vi vil forskjellige ting. Men samtidig har han oppført seg på en helt annen måte. En oppførsel som jeg tolker og opplever som man gir noen man liker VELDIG godt. Som har gjort at mine ønsker om han bare har vokst. 

 

Jeg vet jeg overtenker mye også, og det blir enda verre når jeg sitter for meg selv. Jeg har to mennesker jeg prater med dette om, og jeg føler begge er lei av å høre om det/han hele tiden. Men jeg trenger å få det ut. Men samtidig vil jeg ikke plage de med det heller. Så jeg forsøker være mer stille, og spiser opp meg selv innenfra i steden. For det er jo allikevel ingen som ser når jeg sitter hjemme og har det kjipt. Så da går det jo ikke ut over noen. 

Jeg vet jeg må flytte fokus. Jeg kan ikke ha fokuset på han hele tiden, og jeg forsøker virkelig komme vekk fra det. Men samtidig er det så vanskelig. 

For det første hindrer selvtilliten meg i å komme i kontakt med andre. Jeg er ikke tøff nok til å surre ute og forsøke bli kjent med masse nye folk. Og jeg er heller ikke tøff nok til å være førstemann til å ta kontakt med noen bak en skjerm. Jeg føler jeg enten gjør meg så sårbar ved å skulle "begi meg på markedet", for å kalle det det, eller så er jeg ikke bra nok til å skulle bli kjent med mange av de jeg syns virker interessante (skal sies, jeg er nok litt desperat i den forstand, og jeg leter mer på tinder enn andre steder der man kanskje typisk finner venner, men det er fordi jeg hater å være alene). 

 

Men jeg kan ikke fortsette sånn som nå. Jeg ødelegger meg selv på det, og merker det så godt. 

Samtidig er det en UMULIG tanke å ikke skulle ha noe kontakt med det jeg syns er verdens beste venn. Den personen i hele verden som kjenner meg best på reaksjonene mine, både når vi treffes, når vi prates og når vi skriver. 

På en måte føler jeg han bagateliserer og fjaser bort mine problemer som tull. Men samtidig merker han så fort noe ikke er som det skal. Og det ender med at jeg føler jeg lager drama, for så at ting prates bort eller overses, også blir jeg skuffet for meg selv, og grubler over det når hodet får surre i sin egen verden. 

Jeg vet jeg mest sannsynlig ikke kan få begge deler, spesielt når følelser ikke er noe man kan endre. Men allikevel. Vær så snill - skjebne, Gud, Karma, julenissen - hvem som helst. 

Om ikke han, kan ikke noen som får meg til å føle meg like bra som han har gjort komme rekende forbi snart? Så ting kan bli bare litt lettere for en stund, og jeg kan få stablet sammen de delene som ligger litt strødd her og der...? 

 

Jeg leste et meme/sitat på instagram forrige uke. Og "han" føles litt sånn, men jeg vil ikke at det skal være sånn, og vet det bare er ord. Men samtidig føles det som det kanskje er litt sånn ting er... 

"When someone isn't for you, God will make them embarrass and disapoint you until you have no other choice than to walk away". 

 

Jeg forsøker holde fokuset på meg. Jeg må finne noe JEG kan gjøre for MEG som får MEG til å føle meg bra. Derfor er ikke han involvert i dette jeg har startet for fullt denne uken. Skal sies, han vet jeg skriver her inne, og det er en risk han vet hva jeg heter også, men det får så være. Det er uansett noe jeg gjør for meg, som jeg av en eller annen grunn ikke føler jeg vil involvere han i. Selv om det er noe så "simpelt" som å få kontroll på helsen. 

 

 

Jeg gru-gleder meg til psykolog-timen til tirsdag. Men samtidig vet jeg at jeg trenger den, for psykologen er så fin, og får meg til å tenke annerledes. Også er jeg spent på om hun har funnet noe ut om graden av bipolar hun skulle se på. 

Jeg har ikke søkt for mye på diagnosen generelt, men jeg føler selv at en del ting med humør/reaksjoner/handlinger jeg gjør, er av typen som kan "passe" med å være bipolar. Men hun har ment at jeg var langt unna den graden - helt til vi pratet forrige tirsdag. Da sa jeg tydeligvis noe som gjøre at hun måtte undersøke mer. Tror hun snakket om rapid cycling eller noe lignende. 

[Titania]

En uke som har vært bedre enn på lenge mentalt, ble selvsagt avsluttet med et smell og en kræsj. 

Føles liksom som at det ikke er meningen at jeg skal få ting til å flyte, og jeg er så lei

 

Jeg har det bedre enn jeg trodde jeg skulle, men samtidig har jeg det ikke bra. 

Distraksjoner, hvor er de? 

[Titania]

Det foregår så mye i hodet om dagen at det ikke finnes kontroll på noe. 

Det er ikke noe stor meltdown på gang, tror jeg.

Men jeg har det ikke bra, og samtidig er jeg på stedet at jeg forsøker skjule det for folk som spør.