Foreldrene mine har gitt opp

[AnonymBruker]

Jeg vil først si at jeg ikke ønsker spydige og frekke svar på denne tråden, da dette er et ganske sårt tema.. 

Skal prøve å holde det kort, så får dere heller spørre hvis noe virker uklart.

Foreldrene mine er gift og har et godt forhold. Begge tjener godt. De har stort og flott hus, hytte og båt. De er i begynnelsen og slutten av 50-årene. Jeg kjenner jeg sliter litt med å formulere meg allerede, men skal prøve så godt jeg kan.

Jeg flyttet selv ut for rundt 3 år siden, men er mye på besøk hjemme da leiligheten jeg bor i er liten og har frem til nå trivdes godt hjemme hos mamma og pappa. Jeg har en lillebror som fortsatt bor hjemme som også er enig i det jeg legger frem her. Vi har snakket mye om dette.

Det virker rett og slett som om mamma og pappa har gitt opp her i livet. De er lei av å jobbe og styre med ting virker det som. Hver gang jeg er hjemme ser huset helt jævlig ut, det ligger inkassovarsler strødd rundt, de begge er irriterte, går rundt å uffer seg, det er aldri ordentlig middag, de har nesten aldri besøk lenger, og de sier de ikke har noe penger. Det ser ut til at de har mista kontrollen og rett og slett gir faen.. Det er møkkete, støvete og veldig rotete over alt. De sitter bare å ser på TV/PC. Vi finner aldri på noe som familie.

Jeg kan ikke spørre mamma hva det er til middag uten å få et glefsete svar tilbake, og jeg får kjeft for hver minste ting selv om jeg ikke har gjort noe galt(jeg er 20!) 

Mamma lager ordentlig middag lenger, og broren min får ofte beskjed om å bare finne seg noe i kjøleskapet. 

Når jeg er hjemme lager jeg ofte middag, baker kake, rydder og vasker huset. Kommer jeg tilbake to dager senere ser det like ille ut.. Det er ikke "vanlig" rot, men de merkeligste ting som ligger slengt rundt over alt. Jeg synes rett og slett det er trist å være hjemme nå, og jeg synes synd på broren min samtidig som jeg får veldig vondt av min mor og far også.. 

Jeg har slitt litt psykisk opp igjennom, og er vel det man kan kalle ekstremt sensitiv. Jeg trives veldig dårlig i rot og kaos, og kan faktisk bli både psykisk og fysisk dårlig av det. Jeg blir utslitt av rot/krangling/dårlig stemning osv osv. Sånn det er nå er det rett og slett uutholdelig å være på besøk der. 

Jeg synes det er veldig trist å se mine forbilder, trygghetspersoner og egentlig svært oppegående foreldre  på denne måten..:-( De virker deprimerte begge to..

Av årsaker jeg ikke vil gå nærmere inn på kommer jeg og mine nærmeste(utenom de) til å tilbringe mye tid der, og det kjenner jeg at jeg gruer meg til.. De har en negativ energi over seg nå som jeg blir deprimert av å kjenne på..

vurderer å feire jul i leiligheten min hvis den bare skal tilbringes foran TV'en i et rotehus hjemme hos mine foreldre..

 

er det noen som aner hva som skjer her eller hva jeg skal gjøre? Får vel ikke akkurat gjort noe, men jeg synes dette er helt j*vlig! Trenger å høre fra noen som har hatt det på samme måte eller har råd. Er bekymret for broren min oppi dette..

Anonymkode: 3b126...995

[AnonymBruker]

Er det andre i familien som du kan snakke med om dette (besteforeldre, tanter, onkler)?

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

Er det mulighet for at din lillebror kan bo hos besteforeldre/ andre i familien mens det er som det er hjemme?

Dine foreldre burde søke hjelp. Kan andre i familien ta en prat med dine foreldre om dette?

Situasjonen slik den er i dag, er helt klart uholdbart for din lillebror.

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det andre i familien som du kan snakke med om dette (besteforeldre, tanter, onkler)?

Anonymkode: 888c1...f9d

Har ikke noe slekt på mamma sin side, og har egentlig ikke nært forhold til noen i pappas familie.. Hans foreldre er av den typen som ikke snakker om ting.. det er bare jeg og broren min som snakker om dette, men han skjønner nok ikke helt alvoret.

ts

Anonymkode: 3b126...995

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke noe slekt på mamma sin side, og har egentlig ikke nært forhold til noen i pappas familie.. Hans foreldre er av den typen som ikke snakker om ting.. det er bare jeg og broren min som snakker om dette, men han skjønner nok ikke helt alvoret.

ts

Anonymkode: 3b126...995

Så synd at det ikke er noen i familien som du kan snakke med om dette og få støtte og råd og hjelp fra.

Kunne du ringt Barnevernet og spurt om råd? Det er mulig å få snakke anonymt med de

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det mulighet for at din lillebror kan bo hos besteforeldre/ andre i familien mens det er som det er hjemme?

Dine foreldre burde søke hjelp. Kan andre i familien ta en prat med dine foreldre om dette?

Situasjonen slik den er i dag, er helt klart uholdbart for din lillebror.

Anonymkode: 888c1...f9d

Hei. Det vi har av slekt og familie bor dessverre et stykke unna. Lillebror ønsker ofte at jeg skal komme hjem på besøk. Da prøver jeg å gjøre det koselig, tenne lys, fyre i peisen og lage mat, noe jeg tror han setter pris på og kjenner en trygghet i. Vi har et veldig godt forhold! 

Problemet her er vel at jeg er den eneste i verden som "ser" dette. Vanligvis kan jeg prate med mine foreldre om alt, men i dette tilfellet tror jeg ikke det vil gå fint. De kommer nok til å bagatellisere det/bli fly forbanna hvis jeg prøver å si noe. Har prøvd forsiktig å nevne det, men får bare "jeg gir uansett faen"-holdninger tilbake, eller ikke noe svar i det heletatt.

Det er nok ingen andre enn meg som kan ta en prat med de.. Helt enig i at de burde søke hjelp og at dette ikke er holdbart for lillebror..:-(

Anonymkode: 3b126...995

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei. Det vi har av slekt og familie bor dessverre et stykke unna. Lillebror ønsker ofte at jeg skal komme hjem på besøk. Da prøver jeg å gjøre det koselig, tenne lys, fyre i peisen og lage mat, noe jeg tror han setter pris på og kjenner en trygghet i. Vi har et veldig godt forhold! 

Problemet her er vel at jeg er den eneste i verden som "ser" dette. Vanligvis kan jeg prate med mine foreldre om alt, men i dette tilfellet tror jeg ikke det vil gå fint. De kommer nok til å bagatellisere det/bli fly forbanna hvis jeg prøver å si noe. Har prøvd forsiktig å nevne det, men får bare "jeg gir uansett faen"-holdninger tilbake, eller ikke noe svar i det heletatt.

Det er nok ingen andre enn meg som kan ta en prat med de.. Helt enig i at de burde søke hjelp og at dette ikke er holdbart for lillebror..:-(

Anonymkode: 3b126...995

Hei. takk for svar. Det gjør meg trist at det er slik som du forteller.

Jeg håper at du får gode råd fra andre her i forumet og at du eventuelt ringer Barnevernet anonymt, for å få råd og hjelp. Du kan også snakke med din fastlege om dette, og be om råd og hjelp.

Det er veldig bra at du vil hjelpe din lillebror og at du ønsker at dine foreldre skal søke hjelp.

Jeg håper at det blir en snarlig løsning

Ta godt vare på deg selv

 

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

Du kan også ta en ikke-anonym samtale med Barnevernet om det som du forteller.

Barnevernet kan gå inn med hjelpetiltak, slik at din lillebror får det bedre. De kan kreve at dine foreldre søker hjelp.

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei. takk for svar. Det gjør meg trist at det er slik som du forteller.

Jeg håper at du får gode råd fra andre her i forumet og at du eventuelt ringer Barnevernet anonymt, for å få råd og hjelp. Du kan også snakke med din fastlege om dette, og be om råd og hjelp.

Det er veldig bra at du vil hjelpe din lillebror og at du ønsker at dine foreldre skal søke hjelp.

Jeg håper at det blir en snarlig løsning

Ta godt vare på deg selv

 

Anonymkode: 888c1...f9d

Tusen takk for koselig svar<3

Ja, jeg skal se om jeg får satt i gang noe ordentlig imorgen.. Det er så rart og nesten surrealistisk, for mine foreldre er så bevisste og oppegående, en familie som hadde det slik ville vært noen foreldrene mine syntes synd på og snakket om rundt middagsbordet.. Dette må bare gjøres noe med. Jeg vurderer å skrive et brev, for jeg er faktisk usikker på om de er bevisste på hvor ille det ser ut og hvordan det påvirker bror og meg..

takk i lige måde! 

Anonymkode: 3b126...995

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for koselig svar<3

Ja, jeg skal se om jeg får satt i gang noe ordentlig imorgen.. Det er så rart og nesten surrealistisk, for mine foreldre er så bevisste og oppegående, en familie som hadde det slik ville vært noen foreldrene mine syntes synd på og snakket om rundt middagsbordet.. Dette må bare gjøres noe med. Jeg vurderer å skrive et brev, for jeg er faktisk usikker på om de er bevisste på hvor ille det ser ut og hvordan det påvirker bror og meg..

takk i lige måde! 

Anonymkode: 3b126...995

Tusen takk

Det er en god ide å skrive et brev.

Lykke til

Anonymkode: 888c1...f9d

[AnonymBruker]

Uff, for en trist situasjon. Jeg synes også å skrive et brev høres ut som en fin idé.

Anonymkode: 0b8d0...677

[AnonymBruker]

Hvor gammel er lillebror? Er han myndig eller blir det snart, synes jeg ikke du skal bry deg så mye utover å forsøke å beholde et godt forhold til dine foreldre. 

Ellers er det vel årsaken her som er interessant, ikke symptomer i form av rot etc. Men den årsaken er det ikke sikkert du har noe med. Kanskje de har holdt ut for barnas skyld i årevis og nå har.problemer helt på tampen med å stå distansen ut? Kanskje en har et forhold på si som nettopp er blitt oppdaget? En av dem kan ha mistet jobben, eller de har levd over evne og er i økonomisk trøbbel. En av dem kan være alvorlig syk eller mistenke det. En eller begge kan være sterkt deprimert eller ha psykiske problemer av annen type.

Du er voksen når du er 20, men for dine foreldre er 4-5 svært kort tid. Du er fortsatt så nær barndommen at det kanskje ikke føles naturlig å innvie deg i "voksenproblemer", kanskje de vil skåne deg, eller tenke at du ikke har noe med det. 

Men det virker ikke som du reflekterer over årsaken i det hele tatt... Du kan jo spørre dem?

Anonymkode: 120e6...41a

[AnonymBruker]

Hva mener du konkret med at det er rotete og aldri ordentlig middag?

De sliter nok økonomisk av en eller annen grunn siden det flyter med inkasso. Kanskje den fine fasaden ikke egentlig er noe de har råd til?

Istedetfor å skrive brev om endring synes jeg du skal spørre om det har skjedd noe som fører til denne situasjonen.

Du nevner jo at du er veldig sensitiv, og jeg får ikke taket på om det er et grisehus utfra normal standard eller kun din "sensitivstandard" om du forstår. 

Anonymkode: ffa96...4c2

[cmd]

De trenger en oppfrisk i livet sitt i alt.

Kan ikke du sende dem på en liten ferie med spa og massasje hvor de ikke trenger å tenke om jobb og dere/barn.

Og du henter vaske/hjemmehjelp og ordner alt hjemme slik at når de kommer hjem, er alt forandret og ryddet. 

[ops2]

Hvis de er lukkete og ikke snakker om ting, så ser jeg ikke at du kan gjøre mye, faktisk.

Jeg kom til å tenke på at jeg har lest noen ganger om folk som blir oppsagt, og som ikke klarer å fortelle om det. De går ut til vanlig tid, og sittet på biblioteket eller lignende, så ingen skal skjønne hva som har skjedd. Er det slik, så blir det en depresjon også. Mulig at det er skilsmisse på gang.

Men hva kan du gjøre, de er voksne.

Er broren din 17 for eksempel, så vet jeg ikke om barnevernet kan gjøre noe. Det er lang behandlingstid, de vil tross alt ikke gjøre noe akuttvedtak på en som snart er myndig og som ikke er i fare. Foreldrene dine kommer til å gå helt i taket. Om det er ille nå, blir det verre. Du bør i det minste snakke med broren din først, og spørre hva han vil.

Husk at det ikke blir noe fosterhjem på en stor tenåring (15-16-17 år). Det blir sannsynligvis et barnehjem i en annen del av landet, sammen med tenåringer som har hatt en jævlig barndom og som har mye mer i bagasjen. Han mister rommet sitt, må bytte skole, mister kontakt med venner. Barnevernet er ikke et alternativ hvis ikke det er misbruk i bildet, og/eller fare for liv eller helse.

 

Endret 7. november 2016 av ops2

[AnonymBruker]

48 minutter siden, ops2 skrev:

Hvis de er lukkete og ikke snakker om ting, så ser jeg ikke at du kan gjøre mye, faktisk.

Jeg kom til å tenke på at jeg har lest noen ganger om folk som blir oppsagt, og som ikke klarer å fortelle om det. De går ut til vanlig tid, og sittet på biblioteket eller lignende, så ingen skal skjønne hva som har skjedd. Er det slik, så blir det en depresjon også. Mulig at det er skilsmisse på gang.

Men hva kan du gjøre, de er voksne.

Er broren din 17 for eksempel, så vet jeg ikke om barnevernet kan gjøre noe. Det er lang behandlingstid, de vil tross alt ikke gjøre noe akuttvedtak på en som snart er myndig og som ikke er i fare. Foreldrene dine kommer til å gå helt i taket. Om det er ille nå, blir det verre. Du bør i det minste snakke med broren din først, og spørre hva han vil.

Husk at det ikke blir noe fosterhjem på en stor tenåring (15-16-17 år). Det blir sannsynligvis et barnehjem i en annen del av landet, sammen med tenåringer som har hatt en jævlig barndom og som har mye mer i bagasjen. Han mister rommet sitt, må bytte skole, mister kontakt med venner. Barnevernet er ikke et alternativ hvis ikke det er misbruk i bildet, og/eller fare for liv eller helse.

 

Ærlig talt, barnevernet prøver da å hjelpe folk før de er nødt til å fjerne barna deres. Slutt å spre slik propaganda!

Barnevernet kan også hjelpe til med hybel for barn som er nær myndighetsalder og ikke kan bo hjemme.

Barnevernet er et fint alternativ i denne saken

Anonymkode: 0c71b...912

[Amarone]

Dette høres veldig leit ut! 

Som noen skrev over bør du forsøke å finne årsaken. Du vet selv best om du får svar fra dem i en samtale med begge, eller om det er lurere å ta det opp med dem en og en. Feks gå en tur sammen med din mor eller far, og prøv å få dem til å si noe om dette. Rot, inkassovarsler, manglende matlaging og likegyldighet høres ikke ut som en bra miks, og om det ikke var slik før er det jo åpenbart at noe har skjedd eller endret seg. Merker du dette på en av dem eller gjelder det begge? 

Du kan for eksempel også ringe fastlegen deres. Legen kan ikke si noe til deg om hva vedkommende vet/tror/ mener pga taushetsplikten, men kan lytte til din bekymring og ta det med seg i vurderingsgrunnlaget dersom årsaken viser seg å være helserelatert (fysisk eller psykisk). 

[AnonymBruker]

Hvor lenge har det vært slik, og hvordan begynte det? 

Anonymkode: 47569...dc7

[AnonymBruker]

Har det skjedd noe mellom foreldrene dine som gjør det her? 

En så drastisk forandring må jo ha en årsak.

Anonymkode: 6b9aa...d74

[AnonymBruker]

Meld de på Luksusfellen.

Anonymkode: fd957...36a