Hvordan takler dere å være ufrivillig barnløs?

[AnonymBruker]

Jeg prøver bare å tenke at alt i livet mitt skjer for en grunn. At det ikke var ment for meg og min mann å få barn.

Vi kjøpte også valp i sommer, og den har holdt oss nokså opptatt døgnet rundt egentlig.

Man må bare prøve å være positiv. Det er ikke enkelt å takle det. Har tenkt mye på adopsjon også, men det er vanskelig...

Anonymkode: 12ed2...3eb

[AnonymBruker]

På 10/27/2016 den 23.58, AnonymBruker skrev:

Se det positive i situasjoen selv om det er tøft.

-Barnløse har som regel bedre økonomi, så man kan fokusere på friheten, man kan reise og se verden, opplevelser. 

-få seg hobbier og et nettverk av mennesker som ikke har barn

- Få seg hund, en hund gir ufattelig glede og kjærlighet. 

 

Anonymkode: bea78...d34

Disse "velmenende rådene" er slikt som ødelegger meg. Regner med at du er en monodimensjonal fødemaskin selv som overhode kommer på slike groteskt ufølsomme forslag 😳😳😳😳

mennesker som deg gjør at jeg totalt mister troen på at det overhode finnes ekte forståelse...

Anonymkode: e8f38...976

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Disse "velmenende rådene" er slikt som ødelegger meg. Regner med at du er en monodimensjonal fødemaskin selv som overhode kommer på slike groteskt ufølsomme forslag 😳😳😳😳

mennesker som deg gjør at jeg totalt mister troen på at det overhode finnes ekte forståelse...

Anonymkode: e8f38...976

Hvorfor i huleste er du innom denne tråden da?? 

For oss hjalp det en liten stund med hund, mens den var liten å trengte mye trening. 

Etter mange år med prøving så måtte jeg endre tankegang å begynte å tenke at kansje det var en mulighet for at vi aldri kom til å få egne barn.. prøve å bli vandt til tanken. det hjalp faktisk etterhvert. tenkte og at vi ville åpne hjemmet for fosterbarn som trenger noen kjærlige foreldre når vi får hus.

Anonymkode: 01b32...d49

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i huleste er du innom denne tråden da?? 

For oss hjalp det en liten stund med hund, mens den var liten å trengte mye trening. 

Etter mange år med prøving så måtte jeg endre tankegang å begynte å tenke at kansje det var en mulighet for at vi aldri kom til å få egne barn.. prøve å bli vandt til tanken. det hjalp faktisk etterhvert. tenkte og at vi ville åpne hjemmet for fosterbarn som trenger noen kjærlige foreldre når vi får hus.

Anonymkode: 01b32...d49

Du må være en enkel sjel.....

Anonymkode: e8f38...976

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må være en enkel sjel.....

Anonymkode: e8f38...976

Enkelt etter 7 år med prøving, både med og uten hjelp? ?

Jada livet har vert enkelt for en sjel som meg...

Anonymkode: 01b32...d49

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Disse "velmenende rådene" er slikt som ødelegger meg. Regner med at du er en monodimensjonal fødemaskin selv som overhode kommer på slike groteskt ufølsomme forslag 😳😳😳😳

mennesker som deg gjør at jeg totalt mister troen på at det overhode finnes ekte forståelse...

Anonymkode: e8f38...976

Som sagt før i tråden så er jeg også ufrivillig barnløs, pga kreft kan jeg ikke lenger få barn. 

Dette er råd som har hjulpet meg personlig. 

Men takk for din ufyslige og utakknemlige tilbakemelding på mine personlige tips!

Anonymkode: bea78...d34

[nurcos]

Vær glad for at du sparer miljøet enda et menneske på denne planeten! Befolkningsveksten i verden er den største faren for miljøet. Kanskje undersøk om adopsjon ville vært en mulighet for deg? Eventuelt å være fosterhjem. Det er så mange barn der ute i verden som kunne trengt et godt og trygt hjem.

[AnonymBruker]

Det er så omfattende at ingen kan forstå det som ikke er i situasjonen selv. De med barn bruker å tenke på alle godene barnløse kan ha isteden, men det er jo ikke slik, isteden har man et stort tomt hull i livet sitt. Det blir ingen dåp/navnedag, bursdager,konfirmasjon, bryllup å arrangere. Ingen barnebarn, ingen fornying av kunnskap, som man får gjennom barn. Ingen kommer til å arve meg, hverken mine minner eller mine ting, så det har ikke så mye betydning hva jeg gjør. Arvegods er ingen vits å gi til meg, jeg har ingen å gi det videre til. Er en del barnløse kvinner som sliter med depresjon og motivasjon. Hele motivasjonen for å bygge rede handler jo om å få barn, og når den er borte, sliter mange med meningen med forhold og livet også. Jeg ignorerer det meste som har med barn og familieliv å gjøre, inkludert reklamer for graviditetstester. 

Men det er jo noen som velger å fylle tomrommet med andre ting, og leve et så godt liv som de kan. Men hvis du er 25 år og har masse tid på deg, burde du ikke bruke av energien din til å bekymre deg for noe som ikke nødvendigvis skjer med deg. 

Anonymkode: 8878f...7ac

[Ruccula]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så omfattende at ingen kan forstå det som ikke er i situasjonen selv. De med barn bruker å tenke på alle godene barnløse kan ha isteden, men det er jo ikke slik, isteden har man et stort tomt hull i livet sitt. Det blir ingen dåp/navnedag, bursdager,konfirmasjon, bryllup å arrangere. Ingen barnebarn, ingen fornying av kunnskap, som man får gjennom barn. Ingen kommer til å arve meg, hverken mine minner eller mine ting, så det har ikke så mye betydning hva jeg gjør. Arvegods er ingen vits å gi til meg, jeg har ingen å gi det videre til. Er en del barnløse kvinner som sliter med depresjon og motivasjon. Hele motivasjonen for å bygge rede handler jo om å få barn, og når den er borte, sliter mange med meningen med forhold og livet også. Jeg ignorerer det meste som har med barn og familieliv å gjøre, inkludert reklamer for graviditetstester. 

Men det er jo noen som velger å fylle tomrommet med andre ting, og leve et så godt liv som de kan. Men hvis du er 25 år og har masse tid på deg, burde du ikke bruke av energien din til å bekymre deg for noe som ikke nødvendigvis skjer med deg. 

Anonymkode: 8878f...7ac

[AnonymBruker]

17 minutter siden, nurcos skrev:

Vær glad for at du sparer miljøet enda et menneske på denne planeten! Befolkningsveksten i verden er den største faren for miljøet. Kanskje undersøk om adopsjon ville vært en mulighet for deg? Eventuelt å være fosterhjem. Det er så mange barn der ute i verden som kunne trengt et godt og trygt hjem.

Hvis alle kvinner får et eller to barn bidrar de ikke til befolkningsvekst uansett. 

Anonymkode: dd230...3f2

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år gammel og har vært gjennom tre negative prøverørsforsøk. Takler det dårlig. Har hatt panikkanfall og synes det er vanskelig å finne fotfeste. 

Anonymkode: 52c61...c1b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Disse "velmenende rådene" er slikt som ødelegger meg. Regner med at du er en monodimensjonal fødemaskin selv som overhode kommer på slike groteskt ufølsomme forslag 😳😳😳😳

mennesker som deg gjør at jeg totalt mister troen på at det overhode finnes ekte forståelse...

Anonymkode: e8f38...976

Skjerp deg. 

Anonymkode: f4f38...be6

[AnonymBruker]

Det er ikke rart det er krig i verden. Her sitter kvinner som sliter med akkurat det samme og går løs på hverandre på de såreste punkt, fordi ens meninger eller måte å takle motgangen passer inn i malen noen tydeligvis har satt. Jeg blir oppriktig sjokkert over hvor utrivelig tone det til tider er her inne. Voksne mennesker liksom.

 

Til TS! Det er vanskelig å takle dette med barnløshet når man har prøvd en stund. Det tok 2 år før jeg ble gravid med mitt første barn. I starten var det veldig spennende, men det ble fort mer som en besettelse når jeg aldri fikk den positive testen. Jeg tenkte på prøvingen konstant og følte livet gikk videre uten meg. Jeg var i full jobb og studerte på kveldstid, prøvde å leve som normalt og dro på fester og konserter med venner. Min erfaring er at tankene er der i bakhodet hele tiden uansett hva man driver med, men det er alikevel lettere hvis man lar livet gå sin vante gang. Jeg ble gravid til slutt. Nå er hun 1 år og vi har allerede vært prøvere i 9 måneder. Det er lettere å takle nå som jeg har liten allerede, men jeg kjenner at det begynner å gnage veldig på meg. Vi startet tidlig med å prøve på et søsken siden vi ønsker oss to tette og vi regnet med at det ville ta tid denne gangen også.

Når det gjelder rådet om å få en hund så er det ikke så dumt. Er man glad i naturen og å være ute så er en hund en helt super kompis. Det er bra for både kropp og sjel å komme seg ut, ha noe å drive tiden med samtidig som en hund gir uendelig mye selskap og kjærlighet. Men så skal vi huske at man ikke må ta lett på det å få en hund. Det må tenkes nøye gjennom. Dagens pekefinger.

Anonymkode: 6d764...6b3

[AnonymBruker]

Hvorfor i ALL VERDEN blir noen av dere sure når andre kommer med rå  Ts spør jo hvordan folk har taklet å være i denne situasjonen,  og det er helt naturlig at folk har forskjellige måter å takle dette på. Jeg er helt enig i at råd som "det er jo bare å slappe av så skjer det " er provoserende. Men det er ikke det det blir snakket om her. 

Jeg er selv ufrivillig barnløs. Det som har hjulpet meg gjennom det er bl.a. 

- snakke med de nærmeste om hvordan jeg har det, spesielt mannen min

- Dele opplevelser sammen.  Vi har reist mye, tatt kurs sammen etc. Det har styrket OSS som par,  noe som igjen har styrket min psyke ift at jeg aldri blir biologisk mamma. 

- Bestemt oss for å bli fosterforeldre.  Kan vi ikke få egne barn, finnes det veldig, veldig mange barn og unge som trenger en familie. 

- og ja, hunden vår. Han har hjulpet enormt mye faktisk.  Jeg er overrasket over kjærligheten man kan ha for et dyr. 

Anonymkode: 4fe70...c2a

[Ruccula]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke rart det er krig i verden. Her sitter kvinner som sliter med akkurat det samme og går løs på hverandre på de såreste punkt, fordi ens meninger eller måte å takle motgangen passer inn i malen noen tydeligvis har satt. Jeg blir oppriktig sjokkert over hvor utrivelig tone det til tider er her inne. Voksne mennesker liksom.

 

Til TS! Det er vanskelig å takle dette med barnløshet når man har prøvd en stund. Det tok 2 år før jeg ble gravid med mitt første barn. I starten var det veldig spennende, men det ble fort mer som en besettelse når jeg aldri fikk den positive testen. Jeg tenkte på prøvingen konstant og følte livet gikk videre uten meg. Jeg var i full jobb og studerte på kveldstid, prøvde å leve som normalt og dro på fester og konserter med venner. Min erfaring er at tankene er der i bakhodet hele tiden uansett hva man driver med, men det er alikevel lettere hvis man lar livet gå sin vante gang. Jeg ble gravid til slutt. Nå er hun 1 år og vi har allerede vært prøvere i 9 måneder. Det er lettere å takle nå som jeg har liten allerede, men jeg kjenner at det begynner å gnage veldig på meg. Vi startet tidlig med å prøve på et søsken siden vi ønsker oss to tette og vi regnet med at det ville ta tid denne gangen også.

Når det gjelder rådet om å få en hund så er det ikke så dumt. Er man glad i naturen og å være ute så er en hund en helt super kompis. Det er bra for både kropp og sjel å komme seg ut, ha noe å drive tiden med samtidig som en hund gir uendelig mye selskap og kjærlighet. Men så skal vi huske at man ikke må ta lett på det å få en hund. Det må tenkes nøye gjennom. Dagens pekefinger.

Anonymkode: 6d764...6b3

Veldig fint innlegg! 

Jeg er også meeeget enig i det siste du sier,  man bør ikke ta lett på å skaffe seg hund hvis man ikke er innstilt på å gi hunden et meningsfullt liv de neste 14 årene :).  En hund bør ikke være en erstatning.

[Athene]

Er 36 år, og vet vi aldri vil få barn etter mange år med mange nedturer. Egentlig har vi det veldig bra. Vi er lykkelige sammen, fortsatt forelsket. Vi reiser mye, opplever ting. Vi har veldig god økonomi, og frihet til å gjøre akkurat det vi  vil. Vi har godt med tid til jobb, trening, venner og interesser, og samtidig mye overskudd til hverandre. Jeg våkner og føler meg lykkelig hver dag.

Jeg er med venner eller på jobb og hører evig klaging over hvor slitne de er, unnskyldninger når det er opplegg i barnehagen og de må dra tidlig fra jobb, klaging over lite sex og mye krangling. Stadige runder med sykdom og omgangssyke. Jeg skulle ønske de var flinkere til å skryte av det de faktisk har, på meg fremstår de stort sett ulykkelige. 

Så her og nå savner jeg ikke barn. Men jeg er redd for en ensom alderdom. Samtidig er aldri barn en garanti for det, min mormor hadde tre barn og 12 barnebarn, og klagde stadig over hvor ensom hun var. Min farmor hadde bare et barn og to barnebarn, som bodde milevis unna, og hun var aktiv i nærmiljøet og alltid lykkelig. I sistnevntes begravelse kom det fire ganger så mange som i førstnevntes. I vårt samfunn er venner den nye familien. 

Jeg har tenkt på dette med redebygging, verdier og arv. Men situasjonen gir meg mulighet til å være egoistisk. Jeg kjører en alt for dyr bil, jeg er på utenlandsturer mange ganger i året, jeg kan kjøpe meg det jeg vil av klær og vesker. Jeg pusser opp og bygger på huset når jeg føler for det. Når det gjelder arv sier testamentet vårt at verdiene fordeles på våre nieser og nevøer, som vi er uendelig glad i. 

Dette ble et jeg og meg og mitt innlegg... Jeg synes det er unødvendig å angripe hverandres tanker og prioriteringer i en slik tråd. Alle som er i situasjonen finner trøst i ulike ting, og det siste vi bør gjøre er å rakke ned på det som gir andre glede.