Gravid uke 28 med vanskelig samboer

[AnonymBruker]

Ts du vil uansett få det lettere alene med 2 barn enn å ha 2 barn og en egosentrisk sjåvinistisk mann.  . Dette er så drøyt at jeg hadde pakket kofferten og vært på vei ut dra allerede. Selv om jeg hadde vært gravid med trillinger og hatt 5 barn fra før hadde jeg dratt min kos.  Han er jo bare en stor belastning for dere. 

Anonymkode: c75b4...e18

[FrøkenMånestråle]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts du vil uansett få det lettere alene med 2 barn enn å ha 2 barn og en egosentrisk sjåvinistisk mann.  . Dette er så drøyt at jeg hadde pakket kofferten og vært på vei ut dra allerede. Selv om jeg hadde vært gravid med trillinger og hatt 5 barn fra før hadde jeg dratt min kos.  Han er jo bare en stor belastning for dere. 

Anonymkode: c75b4...e18

Kunne ikke vært mer enig. Ts, du må bare kvitte deg med an.

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her igjen. Jeg snakket med han for noen dager siden og han ble egentlig bare veldig furt og mente at jeg ikke forstod han og spurte nok om hvordan han har det i denne situasjonen. Har mest lyst til å hive han ut, men får så dårlig samvittighet ovenfor datteren min som er blitt så glad i han, og jeg får helt panikk av å bli alene med to barn av to forskjellige fedre. I dag ringte også kompisen min å sa at når de hadde vært ute på nyen forgje helg så hadde han ville være med en annen dame hjem, men kompisen min hadde stoppet han ( skal sies at han var veldig full, men det er ingen unnskyldning). Jeg tok dette opp med han og han sa at han syntes jeg manglet evnen til å se ting fra hans vinkel og hvor vanskelig det var fra han og avsluttet med at hvis vi bare hadde hatt sex ofte nok så hadde han kanskje ikke følt det behovet når han var full og har drevet å kysset på meg og tatt meg i skrittet i hele dag til tross for at jeg sier nei da jeg ikke har lyst etter dette, eller får lov av legen. Det hele endte med at jeg fikk ett skikkelig angstanfall så snart datteren min hadde dratt på overnatting til venninnen sin og jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at jeg skulle ønske jeg hadde tatt abort PG vil virkelig ikle ha barn med han. Skjønner ikke hva som har skjedd med han. Trodde jeg kjente han etter så mange år så er han bare blitt helt total forandret. Jeg er så sliten, svimmel og kjenner så voldsomt på angsten nå og angrer så sykt på det her og skulle ønske jeg kunne spole tiden tilbake.. noen som har hatt skikkelig sterk følelse av å ikke ville ha barnet i magen ? Hvordan gikk det med dere event.? 

Anonymkode: 6f271...bec

Nei, derimot har jeg hatt en skikkelig sterk følelse av at barnefar ikke var en god innflytelse å ha i livet mitt.

Så jeg kuttet ham ut.

Det er 20 år siden, jeg har verdens flotteste datter som jeg har hatt det utrolig moro med i alle disse årene, og jeg fatter ikke at du etter alt du har skrevet mener det er barnet i magen som er problemet (nå gjør jeg meg litt vanskelig her, det vet jeg. Skjønner at det må være utrolig vanskelig at samboeren har mer eller mindre endret personlighet underveis, det er ikke noe du kunne se komme. Men her er her og nå er nå, hva skal du gjøre med det, liksom?). Det er mannen som er problemet. Han, han og atter han.

Anonymkode: e358e...4e5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, derimot har jeg hatt en skikkelig sterk følelse av at barnefar ikke var en god innflytelse å ha i livet mitt.

Så jeg kuttet ham ut.

Det er 20 år siden, jeg har verdens flotteste datter som jeg har hatt det utrolig moro med i alle disse årene, og jeg fatter ikke at du etter alt du har skrevet mener det er barnet i magen som er problemet (nå gjør jeg meg litt vanskelig her, det vet jeg. Skjønner at det må være utrolig vanskelig at samboeren har mer eller mindre endret personlighet underveis, det er ikke noe du kunne se komme. Men her er her og nå er nå, hva skal du gjøre med det, liksom?). Det er mannen som er problemet. Han, han og atter han.

Anonymkode: e358e...4e5

Ja, jeg ser det er han som er problemet, men tankegangen min er mer på det at hvis jeg ikke hadde vært gravid så hadde jeg kunne kuttet han helt ut og bare levd slik vi pleide datteren min og meg. Sitter så langt inne hos meg å ha to barn med to forskjellige fedre der det syntes så godt at de ikke har samme far. Vet det er en dum tankegang og fasade tull, men holder så fast i det. Skulle ønske datteren min aldri hadde møtt han også så det hadde vært lettere å dra og fortsetter å være med han pga henne. Vet ikke hva jeg skal si til henne, hun forguder han og hun gleder seg veldig til å bli storesøster, noe som også trykker siden jeg ikke klarer å dele gleden hennes. Jeg må kaste han ut, men føler jeg må gi han sjansen til å forandre seg tilbake til den han var.. 

 

Ts

Anonymkode: 6f271...bec

[AnonymBruker]

Kjære TS. Slik du beskriver det er jo bare mannen din en emosjonell og økonomisk belastning. Jeg tror datteren din og deg ville fått det mye bedre uten han. Og økonomien vil nok også bli enklere fordi du har en mindre å forsørge. Tenk også på hvilken belastning på barna han er og vil være. Jeg har selv oppvokst med en narssistisk far hvor alle skulle ta hensyn til han, men ikke motsatt. Han rakket ned på alle rundt seg og kalte moren min feit, ungene late og udugelige på daglig basis. Han fikk også psykotiske utbrudd hvor han kalte oss for ekstremt stygge ting og sa masse som overhodet ikke stemte med virkeligheten. Jeg klandret min mor lenge for ikke å forlate han tidligere. Hvor lenger man venter, jo vanskeligere er det å gå. For i prosessen  vil han fortsette å psyke deg ned til du er overbevist om at han har rett og du ikke er verdt en dritt. Min mor ble en helt annen person og fikk igjen selvtilliten etter at hun endelig klarte å gå etter 20 års ekteskap og hun har ikke angret. Bortsett fra at hun selvsagt burde forlatt han tidligere. Jeg har slitt med mye depresjon og angst og er livredd for kjeft som en bieffekt av min barndom. Heldigvis er livet bedre nå som voksen og som man ikke lenger bor sammen med foreldrene sine...

Poenget mitt er at du også må tenke på barna. mange tenker det er bedre å være i forholdet for barnas skyld, men jeg mener at det ikke nødvendigvis er tilfelle. Har for øvrig mannen din noe familie du kunne luftet tankene med eller kunnet sparke litt vett i skallen hans? Uansettom han er syk eller ikke. ingen unnskyldning! Han må skjerpe seg og ta seg sammen. En diagnose er en hjelp på veien til å kunne kjenne seg selv og jobbe mot et bedre jeg. ikke en krykke man støtter seg på og bruker som unnskyldning i enhver situasjon. 

Sender deg en klem Får fryktelig vondt av deg og forstår godt at du synes det er vanskelig å kaste han ut. Det er klart dere har mye historie. Men oppi alt er det viktig at du respekterer deg selv og ikke aksepterer slik oppførsel. Med baby og graviditet har det blitt lite sengekos på min mann også , men han har aldri klagd eller ment at han fortjener "sex". En normal mann ser på et forhold som noe mer enn bare sexen han fortjener. 

Anonymkode: ebde2...08c

[AnonymBruker]

At du gidder. Du har betraktelig mer tålmodighet enn meg.

Anonymkode: c3c7e...50d

[AnonymBruker]

Hvor gammel er datteren din? Du kan fint forklare henne at dere ikke kan bo sammen lenger, fordi han behandlet ikke deg slik man bør behandle kjæresten din. Og si at hun har selvsagt lov til å savne han og være glad i han, men noen ganger kan ikke voksne være kjærester lenger, selv om de er glade i hverandre. Noen ganger er man bare venner. Utfra alder og modenhet velger du om du tar med det første eller ikke. Muligens lurest å kun fokusere på at dere ikke passer som kjærester lenger, så ikke hun ødelegger inntrykket av han mtp kommende samvær med minstebarnet. 

Anonymkode: 3ed6a...6a5