Starten på slutten eller løsbart?

[AnonymBruker]

Hei, 

 Har vært sammen med min samboer i ca 6 år. Jeg er 28 år og anser meg selv som delvis ung. De siste årene har mildt sagt vært veldig hektiske og derfor har ikke akkurat "vi" fått mye tid sammen, fått 2 barn. Min samboer er virkelig en fantastisk mor, men etter vi fikk barn nummer 2 så har "kjærligheten" om man kan si det sånn omtrent ikke vært tilstede. Jeg har de siste 24 månedene virkelig prøvd å gjøre det jeg kan for å oppmuntre hun til å også prioritere oss. 

Når jeg sier "prioritere oss" så mener jeg ikke sex (selv om det selvfølgelig er en del av det), jeg tenker på et kyss i blant eller kunne nyte en middag sammen etter barna har lagt seg. Hver gang så får jeg beskjed om "jeg har ikke overskudd", "jeg er ikke i humør", "vi kan se en film sammen i morgen" og hun virker i det hele tatt mer opptatt av å sitte på sin mobiltelefon. Hun går gjerne og legger seg når barna gjør, så jeg blir sittende stort sett alene utover kvelden. 

Jeg har kommet til et punkt nå som er nesten "braking point", jeg er veldig glad i hun og som nevnt hun er virkelig en god mor. Men jeg har begynt å føle meg ensom og da begynner hodet selvfølgelig å knake. Føler vel at det begynner å gå utover mitt humør som også påvirker barna. Av og til så sitter jeg og gråter noen tårer over dette alene, jeg vil ikke ha det sånn. 

Dette har jo gått over lenger tid så føler jeg egentlig har prøvd det meste. Så jeg tok mot til meg og tok opp hele temaet. Dette var for ca 4 uker siden. At jeg er bekymret for oss og at jeg ønsker at vi prøver å sette av tid til oss. Hun forstod ikke meg i det hele tatt og mente at dette ville blåse over. Jeg foreslo at vi burde ha som mål å unne oss en film, middag eller bare en prat uten devices en gang i uken. Hun var med på dette, men det har ikke skjedd noe til tross for at jeg har prøvd. 

Jeg føler meg rett og slett litt glemt. Det tar på å få barn, det har jeg forståelse for men samtidig så føler jeg ikke at jeg spør om veldig mye...hadde blitt glad for bare en oppmerksomhet fra henne. 

For å være ærlig så savner jeg henne men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Noen som har noen forslag? Jeg ønsker helst å løse dette, ikke avslutte det.  

Takker på forhånd. 

 

 

Anonymkode: d661b...748

[AnonymBruker]

Tror du må prate mer med henne. Bli lei deg ovenfor henne og si at du savner henne, også dere to sammen. Dere sammen må planlegge litt partid, finne tidspunkt og det dere har lyst til å gjøre som passer begge. Og som dere skal gjennomføre. Hva med å også få barnevakt en helg iblant eller noen timer hvertfall? Ellers tror jeg at parterapi kan være til nytte. Håper det ordner seg til det bedre ✌

Anonymkode: 5ef09...f61

[Teethgrinding]

Jeg kjenner jeg blir livredd for fremtiden av å høre sånne kjipe historier. Det går faen ikke an å oppføre seg så sløvt ovenfor noen du har valgt å dele livet med. Hva forventer hun? Art du holder ut med den slags latskap for alltid? Det er uhørt at noen skal sitte og gråte for seg selv fordi partner gir faen. Sorry for å si det rett ut, men dersom dette ryker er det hennes feil. Barn er ingen blankomyndighet til å drite i partneren sin. Da fortjener man ikke å ha familie. 

[AnonymBruker]

Har dere snakket om hvorfor hun føler hun ofte har for lite overskudd eller tid? Hvorfor hun velger å legge seg samtidig med barna? Jeg kjenner dere selvsagt ikke, men synes det høres som hun faktisk er veldig sliten. Har du forsøkt å ta flere oppgaver hjemme, og vise støtte på den måten? Det blir ofte spøkt med at det mest sexy som finnes er en mann som støvsuger, men det er noe sannhet i det der.. 

 

Anonymkode: 2962e...f4f

[AnonymBruker]

Starten på par-terapi!

Jeg hadde foreslått det. Hvis personen ikke ville begynne å jobbe mot en bedre hverdag innen en viss tid (halvt år) så ville jeg sagt at dette må ordne seg innen....hvis ikke

Anonymkode: 061f2...528

[AnonymBruker]

Synes du skal gå for løsbart! Kanskje hun liker menn med bart? 

Spøk til side.....så virker du litt distansert fra hele familien. Hva mener du med at du har forståelse for at det tar på å få barn? Mener du svangerskap og fødsel? Eller det å HA barn? For det bør jo være like slitsomt for begge...

Hvis hun sier hun er sliten og ikke har overskudd, så stemmer nok sikkert det. Hint: hun legger seg samtidig med barna. Hvorfor er ikke du like sliten? Du sier du føler deg glemt. Kan det være at du ikke er glemt, men at du er bare en av flere plikter på en veldig lang liste hun aldri greier å overkomme?

I klartekst: deler dere ansvar for organisering og gjennomføring av oppgaver likt? Både husarbeid, ansvar for barn, handling, oversikt over barnas klær/avtaler/etc, familiens sosiale forpliktelser, osv osv?

Anonymkode: ad06b...b83

[AnonymBruker]

TS her, priceless tittel så jeg nå. Alt er nok bedre med løsbart.

Men ja, 2 kids er jo uansett slitsom for begge 2. Det at jeg ikke skriver det, det er nok fordi det er hverdagen så tenker i grunn ikke så mye over det. Fordelingen i huset er ganske jevn. Hun lager nok 75 % av middagene, jeg legger barna stort sett hver dag. Vasking av huset prøver vi å gjøre sammen. Er nok noe skjevdeling på enkelte oppgaver men det tror jeg går opp i opp. Jeg skal skal dobbeltsjekke her og se om det er noe jeg kan gjøre annerledes.

Jeg har prøvd å si at jeg kan ta barna i alene en uke så hun kan få tatt en ferie og forhåpentligvis få ladet batteriene. Eller en weekend where ever. Hun vil liksom ikke...

Nå forventer jeg ikke at hun kaster seg over meg når barna er i seng. Det ville vært urealistisk. Men det er veldig kjedelig og leit når man føler seg alene. Jeg tenker at selv om vi er slitne så bør man prøve å investere tid til hverandre også. Kan ikke tenke meg at hun joiner på noe som helst terapi...selv om det sikkert er en gode ide.

 

Anonymkode: d661b...748

[Juniper]

Her må dere få inn hjelp, før alt går i stykker og du er mentalt så langt vekk fra dette forholdet at ingen kan få deg tilbake! 

Dere må ha en dyp samtale. Si at du er bekymret for forholdet, for sånn det er nå fungerer det ikke for deg. Og at du har sett at hun ikke har det greit heller. Spør hva hun trenger for å få mer overskudd i hverdagen, mere tid til dere. Hva kan du bidra med?

Dere må i terapi sammen, for å finne tilbake til hverandre. 

Dette er noe dere må ha som et felles prosjekt, hvor du muligens må gjøre en større jobb. 
Du kan begynne med å ha samtaler med en famileterapat uten henne, mulig at du kan ha veldig god nytte av det. 
Så kan hun bli med i terapien når hun ser at det er en viktig sak for deg og noe du ønsker at hun jobber med.

Det er viktig som en her sa at du og dine ønsker om nærhet osv ikke blir enda et punkt på en liste over ting hun føler at hun skulle tatt tak i, men ikke får prioritert. 

Samtidig må du kommunisere til henne hvorfor dette er viktig for deg, og at det at hun er "vekk" gjør at du stiller spørsmål ved forholdet. 

Lykke til. 

[Mousj]

Ta rett og slett på deg en løsbart! Neida, men prøv å komme ut av dette triste sårede moduset med martyrhandlinger og tårer. Hun VET at hun ikke lever opp til forventningene dine,har nok dårlig samvittighet og orker ikke å se på trist fjes og høre små sukk. Jeg opplevde det selv da barna var små og klengete ,jeg selv supersliten og mannen ville bli sett. Rommet ble et fristed.Det BLIR snart bedre. I mellomtiden kan du prøve å tenke over om det er gøy å være med deg? Har du lagt litt lokk på din humoristiske sans i det siste? Kan hun holde en lett samtale med deg? Hva falt hun for?

[AnonymBruker]

Hvis hun ofte legger seg samtidig som ungene er hun nok temmelig sliten. Jeg tror hun må finne ut hva som gir henne overskudd og hvorfor hun er sliten (hvis det er det hun er.) Småbarnstiden kan jo være veldig slitsom.. deler dere på levering, henting, oppfølging av fritidsaktiviteter, legging, husarbeid og puslespillet som gjerne følger småbarnstilværelsen? Er det noen som kan avlaste litt så dere kan "ta fri" med god samvittighet? Jeg vet med meg selv at det kan være vanskelig å sette seg ned med film eller annen kos når jeg føler noe henger over meg. 

Anonymkode: 10ee5...9d2

[AnonymBruker]

Jeg er kone og mor selv og kjenner meg igjen i frua di. Selv om mye av det praktiske er likt fordelt hos oss er det som sliter mest på meg at det er jeg som har oversikt over alt som skjer. Jeg passer på at klærne de har på passer, at det er nok skift her og der. At buksene er lange nok, vottene store nok. Jeg vet når det er turdag, når skift og sitteunderlag må i sekken. Jeg vet når det er foreldresamtaler og må få dette inn i kalenderen. Jeg tar ansvar for det sosiale, ja mannen kan gjerne kjøre og hente de han, men jeg er "hjernen" bak til

en hver tid. Tankene kverner ustanselig omkring å få hverdagene til å gå opp. Oppgavene i seg selv er overkommelige, men det er planlegging/organisering sommer krevende, føler jeg i vert fall.

Anonymkode: b6139...ae8

[AnonymBruker]

Selv om dere gjør "ca like mye husarbeid" kan hun kanskje være utslitt mentalt. Ikke for å stikke hånda inn i et vepsebol - men det er mange kvinner som bekymrer seg mye mer over barna og at alt skal være så bra, at de blir fullstendig utslitt av det. Det er selvsagt ikke bra, og det må hun i såfall få hjelp til å slutte med. 

Videre syns jeg dette høres såpass alvorlig ut at dere bør komme dere til en terapaut. Du bør unngå å skremme henne, men fortell hvor dypt bekymret du er for framtiden til dette forholdet og at du virkelig ønsker å jobbe med det. 

At hun ikke har det bra er i alle fall åpenbart, og det har ikke du heller, så her må det noen solide grep til.

Anonymkode: 53b68...4dc

[Ferny]

Kan hende dere fordeler oppgaver og ansvar 50/50 allerede, og det er vel sånn det ideelt sett skal være. Men ettersom hun er så sliten - legger seg tidlig og mangler overskudd - kanskje du rett og slett må trå til litt ekstra en periode, selv om det ikke blir "rettferdig" eller hva man skal si. For du har jo tilsynelatende mer overskudd og energi enn henne ut fra det du skriver. Og på den måten blir hun muligens mer seg selv igjen. Hun virker jo rimelig utkjørt når middag eller film med mannen blir et ork. Kan hende småbarnstiden har gjort henne utbrent, rett og slett. Og at hun trenger å samle seg litt. Så får dere heller bidra etter evne en stund fremover - sånn at du tar mer, og hun mindre...?

[AnonymBruker]

Trodde faktisk at tråden skulle handle om hårtap og du lute på om det kunne løses med en løsbart.

Anonymkode: 0767b...984

[AnonymBruker]

Hva med å ordne barnevakt en helg, ett par netter? Dekan dere slappe av, samle dere og kose dere sammen, uten noe stress. 

Det er mange barnefamilier som har fast barnevakt ett par gr i mnd, for at de som par skal kunne finne på noe uten barna, litt kjærestetid. Hadde det vært noe for dere? 

Jeg har passet unger av venner og bekjente som ikke er eldre enn 2-3 år, og det har gått fint med to netter. 

Anonymkode: 29257...e2e

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg ikke hadde tenkt til å klikke meg inn og se denne tråden pga trodde det var noe med en løsbart 😁   huffameg sorry, bare måtte 😁

Anonymkode: 5ef09...f61

[Summers]

På 10/11/2016 den 0.08, AnonymBruker skrev:

 Hun går gjerne og legger seg når barna gjør, så jeg blir sittende stort sett alene utover kvelden. 

 

Anonymkode: d661b...748

Når legger barna seg? Sovner hun rett etter hun har lagt seg? Eller går hun bare til sengs for å slippe å sitte i stua sammen med deg? 

Ser jo ganske dystert ut for din del for du har jo egentlig gjort alt som foreslås i tråden for å berge forholdet og man pusler ikke med mobilen når man er sammen med andre fordi man er så sliten.

Endret 11. oktober 2016 av Summers

[AnonymBruker]

Finn og betal for en barnevakt.

Anonymkode: 545be...1e3

[AnonymBruker]

Legger hun seg for å sove når barna legger seg, eller blir hun liggende på mobilen i senga i steden? 

Anonymkode: 2a4d0...cf2