Hvor lenge varer sorgen?

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvem du har mistet? Men skjønner hvis du ikke vil svare på det.

Min erfaring er at det ikke finnes noen fasit. Men den mest brutale sorgen jeg har opplevd var da jeg mistet en barndomsvenn i en ulykke på videregående. Føltes helt surrealistisk å oppleve at "alt var annerledes" samtidig som resten av verden liksom gikk videre som om ingenting var hendt. Menneskene på gaten så ut som før, skolen, fritidsaktiviteter osv., alt var det samme, men likevel helt forandret. Fungerte ikke helt optimalt en god stund, skulket mye osv., men lærerne tok hensyn, så det påvirket heldigvis ikke skolegangen. Og det ble bedre, mye bedre. I dag kan jeg tenke på vennen og få en god følelse. Så det er liksom ikke bare sorg lengre.

Med besteforeldre... selvsagt sårt i starten. Mange minner som dukker opp, og man blir lei seg. Men det er mer en naturlig del av livet, jeg har i hvert fall taklet det greit.

Ellers ble jeg overrasket da en bekjent døde før ikke så lenge siden, vi datet en periode for mange år siden, og hadde bare litt kontakt på face i tiden før han døde (sykdom). Traff hverandre en gang i året kanskje, i sosialt lag med felles venner. Han hadde samboer og alt, og jeg også. Men da han døde - jeg visste han var syk, men jeg ble helt satt ut. Kroppen altså. Fikk seriøst utslett over hele meg i flere dager etterpå. Merkelige greier. Men en sorgreaksjon det også. Fortsatt tungt å tenke på. Hadde liksom ikke trodd jeg skulle reagere så sterkt siden vi ikke hadde så mye med hverandre å gjøre lengre, og vi kjente ikke hverandre veldig godt. Så derfor tenker jeg at man bare får ta sorgen som den blir, man vet ikke hva man kan forvente. Og noen ganger reagerer man helt ulikt enn man hadde trodd.

Håper i hvert fall du klarer å tenke på minner igjen om ikke altfor lenge, uten å begynne å gråte. Sorgen vil jo alltid være der i hjertet ditt, men den tar mindre plass etter hvert. Det blir bedre, husk det.

Anonymkode: a1eb8...0b2

[Mamsen12]

Men det blir bedre...jeg lover deg det. For meg var det kun tiden som hjalp.

Ta gjerne kontakt hvis du vil ha noen å prate med

[minister-mio]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvem du har mistet? Men skjønner hvis du ikke vil svare på det.

Det er ok for meg å svare på det, jeg har allerede skrevet om det på kg. Jeg mistet min mann.

[AnonymBruker]

På 10/23/2016 den 23.40, minister-mio skrev:

Det er ok for meg å svare på det, jeg har allerede skrevet om det på kg. Jeg mistet min mann.

Så grusomt...hvor gammel var han? Mistet min far for ikke lenge siden, det var forferdelig, selv om han hadde vært syk lenge. Likevel er det mer naturlig enn å miste mannen sin.

Anonymkode: ee327...359

[minister-mio]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så grusomt...hvor gammel var han? Mistet min far for ikke lenge siden, det var forferdelig, selv om han hadde vært syk lenge. Likevel er det mer naturlig enn å miste mannen sin.

Anonymkode: ee327...359

Ja det er ganske grusomt. Han var i førtiåra, jeg hadde trengt han i så mange år til. Kondolerer med din far

[AnonymBruker]

Sorgen vil alltid være en del av en selv, når en har mistet nær familie. I dag er det syv år siden vi begravet min sønn.

Anonymkode: a6d00...3bc

[Epiphany]

Dette er veldig individuelt. Jeg mistet selv to venninner til selvmord i år. Var ikke utrolig nær dem, men hun ene hadde jeg møtt på psykiatrisk da jeg var langt nede selv, og hun andre hadde jeg snakket med og trøstet i flere måneder før døden. Jeg har det fint med meg selv nå - hun ene døde i Februar, og hun andre i August. Kjenner enda et savn, og er utrolig vondt å se tilbake på samtalene våre. Hadde jeg derimot mistet f.eks min mor, tror jeg det ville tatt meg minst ett år før jeg fungerte som normalt igjen, og jeg tror aldri den innerste sorgen ville forsvunnet. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, minister-mio skrev:

Ja det er ganske grusomt. Han var i førtiåra, jeg hadde trengt han i så mange år til. Kondolerer med din far

Anonymkode: ee327...359

[minister-mio]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sorgen vil alltid være en del av en selv, når en har mistet nær familie. I dag er det syv år siden vi begravet min sønn.

Anonymkode: a6d00...3bc

så leit

[PaperFlower]

Jeg mistet moren min da jeg var 20. Hun var helt frisk og det var plutselig og uventet. Jeg la meg en kveld, etter å ha vært sammen med henne hele den dagen... Tidlig neste morgen sto det er par prester på døra og fortalte meg at mamma hadde falt om og døde momentant.

Det tok kanskje 1 år før jeg begynte å fungere helt normalt igjen. Med det mener jeg at jeg kunne gå noen dager uten å knekke sammen i gråt når jeg skulle legge meg. Jeg kunne se bilder og høre navnet hennes uten at jeg måtte gråte, og jeg kunne så vidt begynne å snakke om henne uten at jeg fikk tårer i øynene.

Nå har det gått 5 år, men jeg er fortsatt i sjokk. Jeg synes fortsatt hele situasjonen er helt uvirkelig. Jeg har bl.a. drømmer der jeg møter mamma, og vi har en helt vanlig samtale, før jeg innser at noe ikke stemmer. Jeg oppdager at jeg er den eneste som ser henne, også plutselig blir hun helt borte. Også våkner jeg, før jeg husker at mamma er død og det bare var en drøm.

Jeg sørger fortsatt. Jeg er fortsatt trist og lei meg, og føler et sterkt savn. Men det kan gå mange måneder mellom hver gang jeg gråter, som er en stor oppgradering fra hvordan det var i starten.

Jeg er enig med de som sier at sorgen alltid vil være med en. Jeg tenker at det absolutt ikke er urealistisk å se for seg meg på gamlehjemmet mens jeg holder et bilde av mamma i hånden min.

Sorgen forsvinner aldri, men vi får til slutt slengt den på ryggen som en sekk og går videre. Noen ganger virker "sekken" veldig tung, andre ganger virker den litt lettere. Før eller siden må vi kanskje bære enda en sekk, og kanskje kommer det noen som hjelper deg å bære sekken(e). Men sekken må alltid være med, enten du vil eller ikke.

[minister-mio]

kloke ord @PaperFlower

[fuglekvitter__]

På 4.10.2016 den 11.25, minister-mio skrev:

Dette er jo individuelt, men hvor lenge varte det for deg før sorgen over å ha mistet en nær begynte å avta? Når gikk det an å føle glede igjen? Hvor lang tid før du tenkte på andre ting, sov godt, var tilbake i jobb etc.?

Jeg har aldri opplevd det sånn som deg, men har hørt om noen som har brukt flere år på å komme seg etter noe sånt.
Det er jo synd, livet er til for å leves.  

Jeg tror O.G er inne på noe - det har jeg lest før.  

[dillyduzit]

På 15.11.2016 den 1.51, PaperFlower skrev:

Jeg mistet moren min da jeg var 20. Hun var helt frisk og det var plutselig og uventet. Jeg la meg en kveld, etter å ha vært sammen med henne hele den dagen... Tidlig neste morgen sto det er par prester på døra og fortalte meg at mamma hadde falt om og døde momentant.

Det tok kanskje 1 år før jeg begynte å fungere helt normalt igjen. Med det mener jeg at jeg kunne gå noen dager uten å knekke sammen i gråt når jeg skulle legge meg. Jeg kunne se bilder og høre navnet hennes uten at jeg måtte gråte, og jeg kunne så vidt begynne å snakke om henne uten at jeg fikk tårer i øynene.

Nå har det gått 5 år, men jeg er fortsatt i sjokk. Jeg synes fortsatt hele situasjonen er helt uvirkelig. Jeg har bl.a. drømmer der jeg møter mamma, og vi har en helt vanlig samtale, før jeg innser at noe ikke stemmer. Jeg oppdager at jeg er den eneste som ser henne, også plutselig blir hun helt borte. Også våkner jeg, før jeg husker at mamma er død og det bare var en drøm.

Jeg sørger fortsatt. Jeg er fortsatt trist og lei meg, og føler et sterkt savn. Men det kan gå mange måneder mellom hver gang jeg gråter, som er en stor oppgradering fra hvordan det var i starten.

Jeg er enig med de som sier at sorgen alltid vil være med en. Jeg tenker at det absolutt ikke er urealistisk å se for seg meg på gamlehjemmet mens jeg holder et bilde av mamma i hånden min.

Sorgen forsvinner aldri, men vi får til slutt slengt den på ryggen som en sekk og går videre. Noen ganger virker "sekken" veldig tung, andre ganger virker den litt lettere. Før eller siden må vi kanskje bære enda en sekk, og kanskje kommer det noen som hjelper deg å bære sekken(e). Men sekken må alltid være med, enten du vil eller ikke.

 

Tror dette forklarer det veldig godt. Selv etter 13 år, føles det likedan. Man blir vandt til tyngden på sekken, og noen ganger må man bare sette seg ned for å ta den av, og da kommer det som regel et lite "knekk", før man tar den på seg igjen, og går videre. 

[AnonymBruker]

På Tuesday, October 04, 2016 den 12.25, minister-mio skrev:

Dette er jo individuelt, men hvor lenge varte det for deg før sorgen over å ha mistet en nær begynte å avta? Når gikk det an å føle glede igjen? Hvor lang tid før du tenkte på andre ting, sov godt, var tilbake i jobb etc.?

Forskjellig. Tror mye er hvordan det skjedde. Var det sykdom og ventet eks. Var det ulykke og brå død?

Vært i samme situasjon. Fammedl gikk bort i en voldsom ulykke. Jeg fikk et voldsomt sjokk. Jeg ble syk av det. Var sykemeldt i 4 mnd. Jeg slet samtidig med sorgen.  Sorgen går aldri bort. Den blir lettere å bære. Du beg å fungere igjen. 

Anonymkode: 81828...e6c

[Hamik]

Sorgen blir lettere med tiden, hvor lang tid det tar er nok forskjellig fra person til person. Og hvordan man takler sorgen er også veldig forskjellig. Mistet min lillebror når han var 14, og jeg jobbet meg ihjel den første tiden for å klare å tenke på noe annet. Sorgen komme tilbake avogtil enda, dette er 10 år siden, når det er familisamenkomster, jul og bursdagen hans bl.a. Det verste er egentlig de gangene jeg tenker på at han aldri fikk treffe mine barn eller min mann/kjæreste og aldri fikk oppleve de tingene i sitt eget liv. Savnet og minnene vil alltid vere der men sorgen blir lettere med tiden. Gjør det som føles rett for deg tror jeg er det viktigste.