Hvor lenge varer sorgen?

[minister-mio]

Dette er jo individuelt, men hvor lenge varte det for deg før sorgen over å ha mistet en nær begynte å avta? Når gikk det an å føle glede igjen? Hvor lang tid før du tenkte på andre ting, sov godt, var tilbake i jobb etc.?

[Basilen]

Tror det kommer veldig ann på hvem du mister, er det et barn tror jeg egentlig aldri det går over, det er for brutalt. Mens feks en bestemor som dør av alderdom eller av sykdom etter et langt liv, da sørger man ikke så lenge selv om man gjerne savner de. Men veldig ulikt fra Persons til person vil jeg tro. 

[EvaLena]

Jeg trur ikke det er noe fasit svar på det. I løpet av 1 år mistet jeg 3 personer som sto meg nær, blandt annet min beste venn. 

Den jeg sørget mest om var faktisk nabokona som ble 85 år. Savner henne den dag i dag, venter på å høre stemmen hennes utenfor vinduene mine da hun ropte på meg.

Min beste venn ble ikke gammel, døde brått av hjerneblødning. Jeg savner han også, men jeg trøster meg med at han ikke brydde seg om han døde nå eller ble gammel. At han hadde den innstillingen om å dø, så roet det meg mye ned. Jeg skulle gitt mye for å få han tilbake.

Den tredje personen ble heller ikke gammel, brå død der også. Kom fort over den personen, men tenker rett som det er på henne.

Du må bare ta tiden til hjelp. Noen sørger i flere år, mens andre lar livet gå videre.

[AnonymBruker]

Sorg går aldri over. Men man velger om man klarer å tilnærme seg sorgen på en måte fom muligjør å leve videre med sorgen, enten på egenhånd, eller ved hjelp fra andre. 

Se på og lær av Ada Austegård, mammaen til Stine Sofie. Det er det beste eksempelet jeg kan tenke meg på et menneske som klarer å leve videre etter noe av det mest groteske det er mulig å oppleve som mamma. Ett menneske det dtår stor respekt av, i mine øyne. 

Anonymkode: e400e...fb2

[Gjest Wonder Woman]

4 timer siden, minister-mio skrev:

Dette er jo individuelt, men hvor lenge varte det for deg før sorgen over å ha mistet en nær begynte å avta? Når gikk det an å føle glede igjen? Hvor lang tid før du tenkte på andre ting, sov godt, var tilbake i jobb etc.?

Kan ikke svare,men sender deg en klem

[minister-mio]

1 minutt siden, Wonder Woman skrev:

Kan ikke svare,men sender deg en klem

Tusen takk

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorg går aldri over. Men man velger om man klarer å tilnærme seg sorgen på en måte fom muligjør å leve videre med sorgen, enten på egenhånd, eller ved hjelp fra andre. 

Anonymkode: e400e...fb2

Interresant tanke at det er et valg man har. Jeg tror det kan stemme

[AnonymBruker]

33 minutter siden, minister-mio skrev:

Tusen takk

Interresant tanke at det er et valg man har. Jeg tror det kan stemme

Vi kan velge å bli bitre over å oppleve at noen dør, men hva får vi ut av livet dersom vi skal gå rundt å være bitre fordi noen vi var glad i eller et barn vi sterkt ønsket å få beholde dør? Jeg har skrevet dette før på kg, og andre har gjentatt det i etertid: Sorg er kjærlighetens pris. Ingen sorg ei heller kjærlighet, og omvendt, ingen kjærlighet - ingen sorg.  Tenk over alle de menneskene som dør og som vi nesten ikke ofrer en tanke, vi kjente dem ikke, derfor særger vi heller ikke over dem. Og slik kan jeg fortsette. 

Kanskje har jeg herved gitt deg litt å reflektere over? 

Anonymkode: e400e...fb2

[minister-mio]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi kan velge å bli bitre over å oppleve at noen dør, men hva får vi ut av livet dersom vi skal gå rundt å være bitre fordi noen vi var glad i eller et barn vi sterkt ønsket å få beholde dør? Jeg har skrevet dette før på kg, og andre har gjentatt det i etertid: Sorg er kjærlighetens pris. Ingen sorg ei heller kjærlighet, og omvendt, ingen kjærlighet - ingen sorg.  Tenk over alle de menneskene som dør og som vi nesten ikke ofrer en tanke, vi kjente dem ikke, derfor særger vi heller ikke over dem. Og slik kan jeg fortsette. 

Kanskje har jeg herved gitt deg litt å reflektere over? 

Anonymkode: e400e...fb2

Jeg har egentlig allerede reflektert over det, men du har helt rett. Det er prisen av å elske noen så høyt, sorgen over å miste dem blir tilsvarende stor.

[Aamu]

Det er jo flere sorger, og flere individer. Jeg har mistet besteforeldre og kjæledyr. Det første kjæledyret jeg mistet er jeg enda ikke over (det er 6 år siden, faktisk). Det var et vondt tap, og en tragisk ulykke der jeg følte stor skyld. Ellers har jeg mistet besteforeldre som har vært gamle, og da har jeg faktisk ikke sørget noe særlig. Fordi det er slik livet er; de gamle dør. De hadde levd et godt liv. Jeg reagerer sterkere når unge dyr og mennesker dør enn når eldre dyr og mennesker dør, naturlig nok. Jeg synes det er et vanskelig spørsmål, siden jeg alltid er, og vil være, preget av sorgen i alt jeg gjør på en eller annen måte. Det å vite om og akseptere døden mer og mer for hver gang jeg mister noen gjør meg også til et annet og mer modent menneske. Man vokser på erfaringer, så når jeg spiser en frokost og "lever som før" etter et tap og en sorg, så gjør jeg egentlig ikke det. Jeg spiser ikke brødskiva som jeg gjorde før, for å si det sånn. 

Men jeg merker at jo eldre jeg blir, og jo flere jeg har mistet, jo mindre reagerer jeg på tapet. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Aamu skrev:

Det er jo flere sorger, og flere individer. Jeg har mistet besteforeldre og kjæledyr. Det første kjæledyret jeg mistet er jeg enda ikke over (det er 6 år siden, faktisk). Det var et vondt tap, og en tragisk ulykke der jeg følte stor skyld. Ellers har jeg mistet besteforeldre som har vært gamle, og da har jeg faktisk ikke sørget noe særlig. Fordi det er slik livet er; de gamle dør. De hadde levd et godt liv. Jeg reagerer sterkere når unge dyr og mennesker dør enn når eldre dyr og mennesker dør, naturlig nok. Jeg synes det er et vanskelig spørsmål, siden jeg alltid er, og vil være, preget av sorgen i alt jeg gjør på en eller annen måte. Det å vite om og akseptere døden mer og mer for hver gang jeg mister noen gjør meg også til et annet og mer modent menneske. Man vokser på erfaringer, så når jeg spiser en frokost og "lever som før" etter et tap og en sorg, så gjør jeg egentlig ikke det. Jeg spiser ikke brødskiva som jeg gjorde før, for å si det sånn. 

Men jeg merker at jo eldre jeg blir, og jo flere jeg har mistet, jo mindre reagerer jeg på tapet. 

Enig i at det ikke blir like sterk sorg når gamle dør. Jeg syntes ikke det blir det når dyr dør heller, for meg da. Men det er jo absolutt individuelt

Anonymkode: 385dd...601

[Mamsen12]

Hvordan sorgen utarter seg hos den enkelte og hvor lenge den sitter i er veldig individuelt. Hvem man er som person, hva man har opplevd tidligere i livet, hvem man har mistet, hvordan man mistet og hvilke konsekvenser dødsfallet får for familien/den enkelte har betydning for sorgens forløp.

Jeg mistet min mann og barna mistet sin far for 6 år siden. Det var en ulykke og kom derfor som et sjokk. Han vi ventet på hjemme, kom aldri hjem. Det tok lang tid før vi følte at hverdagen kunne innhente oss igjen. Jeg var sykemeldt i 7 mnd og tilbake i full jobb etter 1 år.  Som mor til mine etterlatte barn tok det lang tid før jeg fikk rom til å kjenne dypt på min egen sorg. En god natt søvn, uten barn som aldri sovnet pga gråt, oppvåkning med mareritt og savn og mitt eget tankekaos, tok mange år før jeg opplevde - vil tro 3-4 år.

Følte mye på vakumtilværelse de første 2 år. Merkedager og høytid var tung de første 3 årene. Etter dette har vi på en eller annen måte lært oss å leve med sorgen, men det er fortsatt dager der barna synes livet er urettferdig og hvor savnet tar overhånd. For meg som voksen tok det 3-4 år før jeg følte livet til tider kunne være gøy igjen. For barna utarter sorgen seg nå mer som et slag i magen innimellom, men de opplever heldigvis at livet smiler innimellom slagene.  

 

[minister-mio]

2 timer siden, Mamsen12 skrev:

Hvordan sorgen utarter seg hos den enkelte og hvor lenge den sitter i er veldig individuelt. Hvem man er som person, hva man har opplevd tidligere i livet, hvem man har mistet, hvordan man mistet og hvilke konsekvenser dødsfallet får for familien/den enkelte har betydning for sorgens forløp.

Jeg mistet min mann og barna mistet sin far for 6 år siden. Det var en ulykke og kom derfor som et sjokk. Han vi ventet på hjemme, kom aldri hjem. Det tok lang tid før vi følte at hverdagen kunne innhente oss igjen. Jeg var sykemeldt i 7 mnd og tilbake i full jobb etter 1 år.  Som mor til mine etterlatte barn tok det lang tid før jeg fikk rom til å kjenne dypt på min egen sorg. En god natt søvn, uten barn som aldri sovnet pga gråt, oppvåkning med mareritt og savn og mitt eget tankekaos, tok mange år før jeg opplevde - vil tro 3-4 år.

Følte mye på vakumtilværelse de første 2 år. Merkedager og høytid var tung de første 3 årene. Etter dette har vi på en eller annen måte lært oss å leve med sorgen, men det er fortsatt dager der barna synes livet er urettferdig og hvor savnet tar overhånd. For meg som voksen tok det 3-4 år før jeg følte livet til tider kunne være gøy igjen. For barna utarter sorgen seg nå mer som et slag i magen innimellom, men de opplever heldigvis at livet smiler innimellom slagene.  

 

Dette var bra beskrevet. Det er godt å lese hvordan andre i samme situasjon har hatt det, selv om du selvfølgelig har helt rett i at dette er veldig individuelt 

[Purple Basil]

Jeg mistet min beste venninne for et og et halvt år siden, og jeg er fremdeles i sorg. Sorgen er ikke slik som den pleide å være naturligvis, i starten kom jeg meg ikke opp av sengen en gang. Men jeg sliter fremdeles med å forstå at min venninne gikk bort da vi var 26, så ung. Min venninne som jeg kjente fra jeg var bitteliten, og som jeg vokste opp sammen med. Det gjør fremdeles veldig vondt, og jeg savner henne. 

Har slitt en del med vondt i hjertet, men jeg skjønner nå at det er psykisk (i starten trodde jeg at jeg selv kom til å dø). En annen venninne sa til meg at hjertet mitt gjør vondt fordi det nå lever en fantastisk person inni der, med alle våre minner og opplevelser. Det gjør vondt når en hel person skal flytte inn dit, sa hun. Og det gir jo mening, for menneskehjerter er ikke så store akkurat  Jeg føler meg mye bedre nå som jeg tenker på at hun "bor" der, og trøster meg med det. 

Noen uker etter dødsfallet var ting tilbake til normalt med skole og jobb, og jeg fungerer bra i hverdagen nå. Men jeg tenker mye på min venninne om kveldene eller når det dukker opp ting som minner om henne, tror ikke den graden av sorg noen gang går over for min del. 

Endret 13. oktober 2016 av Purple Basil

[minister-mio]

8 timer siden, Purple Basil skrev:

Jeg mistet min beste venninne for et og et halvt år siden, og jeg er fremdeles i sorg. Sorgen er ikke slik som den pleide å være naturligvis, i starten kom jeg meg ikke opp av sengen en gang. Men jeg sliter fremdeles med å forstå at min venninne gikk bort da vi var 26, så ung. Min venninne som jeg kjente fra jeg var bitteliten, og som jeg vokste opp sammen med. Det gjør fremdeles veldig vondt, og jeg savner henne. 

Har slitt en del med vondt i hjertet, men jeg skjønner nå at det er psykisk (i starten trodde jeg at jeg selv kom til å dø). En annen venninne sa til meg at hjertet mitt gjør vondt fordi det nå lever en fantastisk person inni der, med alle våre minner og opplevelser. Det gjør vondt når en hel person skal flytte inn dit, sa hun. Og det gir jo mening, for menneskehjerter er ikke så store akkurat  Jeg føler meg mye bedre nå som jeg tenker på at hun "bor" der, og trøster meg med det. 

Noen uker etter dødsfallet var ting tilbake til normalt med skole og jobb, og jeg fungerer bra i hverdagen nå. Men jeg tenker mye på min venninne om kveldene eller når det dukker opp ting som minner om henne, tror ikke den graden av sorg noen gang går over for min del. 

jeg kjenner skikkelig igjen følelsen av vondt i hjertet

[AnonymBruker]

Er en forsker som forsker på å overføre "jeg-et" i hjernen videre når man dør, det har han ikke klart enda så klart, men syntes han sa en veldig fin ting, veldig fritt etter hukommelsen min, men er hvert fall hovedessensen: Jeg-et er alle inntrykkene og erfaringene  mm. som du har hatt i løpet av livet ditt, så alle personer som du har hatt noe med deg å gjøre har en liten del av seg inni deg, akkurat som du har en liten del av alle du har møtt etc. inni deg. Så når du dør lever en del videre av deg i andre, og større deler i mennesker som standen nærme, som har blitt formet av deg.  Syntes det var litt koselig når savnet var på størst etter hunden min (vet det høres tåpelig ut, men var helt knust, mye mer enn når andre familiemedlemmer har dødd, gråt nesten hver dag i ett år i grunn...). Hvert fall, var en koselig tanke å tenke på livet på den måten, og at hun derfor var med videre i meg.

Anonymkode: a3a1a...2c3

[Gjest O.G.]

Går aldri over, man blir bare dyktigere på å håndtere det.

[Gjest NotNaomi]

Jeg vet ikke om sorgen går over. En har den med seg som en del av livet en velger å leve videre. For å leve videre må en,både for sin egen del,og jeg tenker også av respekt for de(m) som er blitt borte. Jeg tror ikke at de som døde vil at vi andre skulle dø med dem,om dere skjønner. Med tide vil den få andre farger så og si. At vi minnes dem i stunder,kjenner på smerten i stuner og at vi andre ganger føler at de er til stede. Det er vel individuelt,men det er riktig at en ikke lar den lamme oss resten av livet. Vi har tross alt fått gaven,muligheten og sjansen til å gå videre. Det må vi. For min del så er det utrolig viktig å gjøre ting. Det er utrolig viktig å nyte og glede seg over noe. Ellers glemmer vi å se,vi glemmer å ta vare på oss selv,og det er så viktig at vi gjør det,for det er også andre rundt oss som bryr seg om at nettopp vi fremdeles er i live. Sånn er det iellefall for de fleste.

Så får tidene,stundene og netter gi rom for sorgen i de periodene den blir overveldende igjen. Livet er verdifullt,og savn er verdifullt. Sorg er viktig å føle og gå igjennom. Det er livet som vi må verdsette så godt vi kan. På vondt og godt.

[minister-mio]

2 timer siden, O.G. skrev:

Går aldri over, man blir bare dyktigere på å håndtere det.

Håper jeg blir det for jeg syntes egentlig bare det blir verre

[Gjest O.G.]

3 minutter siden, minister-mio skrev:

Håper jeg blir det for jeg syntes egentlig bare det blir verre

Ja, det blir en lang høst og vinter. 

[minister-mio]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Ja, det blir en lang høst og vinter. 

ja det blir det