Best å date en på "sitt eget nivå"?

[AnonymBruker]

Jeg har fra jeg var liten slitt med psyken, noe som har gjort at jeg ikke har fått meg utdanning og jeg sliter med jobber jeg takler. Nå er jeg på arbeidsavklaringspenger og er på praksisplasser forskjellige plasser. Jeg har lite penger og har derfor ikke bil, men har sertifikatet. Bor for meg selv, men eier ikke. Jeg er snart 30 år og singel. 

Moren min er så opptatt av at jeg skal finne en mann som har god utdanning og tjener godt. Jeg føler at jeg skuffer henne hvis jeg finner en på mitt nivå. For henne er det veldig negativt hvis jeg finner en som ikke har utdanning eller jobb, men hvordan skal jeg kunne sette krav til en partner når jeg selv ikke kan innfri kravene? 

Nå har jeg funnet en mann som er akkurat som meg, han har ikke utdanning, er på arbeidsavklaringspenger som meg og sliter med det samme som meg psykisk. Jeg har funnet tonen med denne mannen og føler at det ikke er like flaut å være i min situasjon, som jeg hadde følt det hvis jeg var sammen med en som hadde "alt på stell". 

Syntes dere ikke det er mer riktig å satse på en som er lik meg, enn å satse på en mann med en karriere? Hadde uansett bare følt meg mislykket hvis jeg var sammen med en mann som har god jobb, god økonomi osv.

Anonymkode: d5b17...881

[Vemund]

At du må inn her for å spørre dette spørsmålet gjør deg uattraktiv. Dette må du jo nesten klare å finne ut av selv, det er du som skal leve med partneren din. Ikke KG-folka eller mamman din.

Jeg liker dem jeg liker og gir faen i hva andre måtte mene om det

[Sphere]

Du har vel egentlig bare et spørsmål å stille deg selv. Vil du glede deg selv eller mammaen din?

[Gjest antbug]

Jeg synes det eneste riktige er å satse på en du liker og føler deg vel sammen med. Hvis det er en som er er mer på samme nivå som deg selv enn din mor setter pris på er det hennes problem. Hun har rett til å velge partnere for seg selv, men det er ikke hennes sak å velge for deg. Følg hjertet ditt og be henne passe sine egne saker

[Vemund]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

men hvordan skal jeg kunne sette krav til en partner når jeg selv ikke kan innfri kravene? 

Anonymkode: d5b17...881

Du trenger jo ikke å sette krav som du ikke trenger å sette krav på. Du trenger heller ikke å dumpe noen fordi han har større utdanning enn deg, eller være sammen med en fyr bare fordi han ikke har utdanning fordi du ikke kan stille krav. Hvis du slutter med begge disse greiene og lar ting være opp til deg selv:

Endret 13. september 2016 av Vemund

[Gjest Absolutt]

Du har funnet en du liker og som liker deg. Sats på det du og drit i resten.

[AnonymBruker]

Når man skal velge seg en kjæreste, så må man velge utifra sine egne preferanser. Utdanning/arbeid har utrolig lite å si for hvem jeg faller for, derfor er det ikke en faktor når jeg velger hvem jeg skal date.

Prøv å fokusere på de tingene som er viktige for at DU skal ha det bra i et forhold. Blås i alle disse kravene til moren din, og slutt å føle deg for dårlig for noen. Det er ikke sunt å skulle måle seg selv opp mot andre, soesielt ikke når inntekt/utdannelse er de eneste faktorene. Da ender det bare med at du føler deg mindre vellykket, og den følelsen er unødvendig og kjip. 

Hva moren din mener er jo ikke viktig i det hele tatt, det er ikke hun som skal leve med din partner uansett. Velg den partneren du virkelig vil leve sammen med, men ikke lur deg selv ved å la noens mangel på utdannelse/jobb være den viktigste faktoren. 

Anonymkode: a576a...879

[Gjest made4u]

Den 13.9.2016 at 18.01, AnonymBruker skrev:

Jeg har fra jeg var liten slitt med psyken, noe som har gjort at jeg ikke har fått meg utdanning og jeg sliter med jobber jeg takler. Nå er jeg på arbeidsavklaringspenger og er på praksisplasser forskjellige plasser. Jeg har lite penger og har derfor ikke bil, men har sertifikatet. Bor for meg selv, men eier ikke. Jeg er snart 30 år og singel. 

Moren min er så opptatt av at jeg skal finne en mann som har god utdanning og tjener godt. Jeg føler at jeg skuffer henne hvis jeg finner en på mitt nivå. For henne er det veldig negativt hvis jeg finner en som ikke har utdanning eller jobb, men hvordan skal jeg kunne sette krav til en partner når jeg selv ikke kan innfri kravene? 

Nå har jeg funnet en mann som er akkurat som meg, han har ikke utdanning, er på arbeidsavklaringspenger som meg og sliter med det samme som meg psykisk. Jeg har funnet tonen med denne mannen og føler at det ikke er like flaut å være i min situasjon, som jeg hadde følt det hvis jeg var sammen med en som hadde "alt på stell". 

Syntes dere ikke det er mer riktig å satse på en som er lik meg, enn å satse på en mann med en karriere? Hadde uansett bare følt meg mislykket hvis jeg var sammen med en mann som har god jobb, god økonomi osv.

Anonymkode: d5b17...881

Tror din egen utvikling vil være større dersom du finner en som kan hjelpe deg frem og som har større krav til deg. I et forhold med en som ikke har kommet noen vei så kan det lett bli til at dere påvirker hverandre negativt og ender opp å ikke komme noen vei da begge vil ha aksept og forståelse for et slikt utfall.