Hva drømmer dere andre alenemammaer om?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en alenemamma på 38, vært alene i noen år nå. Lurer på hva dere andre savner mest i livet? Hva ønsker dere mest av alt? Helt ærlig.

Vet hva jeg drømmer om og savner, men først dere!

Hva sliter dere mest med?

Anonymkode: 561ff...0b4

[AnonymBruker]

tror det handler mest om det økonomiske i min situasjon. Kun å kunne gi barnet det han trenger til enhver tid, har det godt og trygt hjemme og godt sosialt miljø rundt. 

Akkurat nå er det så travelt at jeg ønsker meg bare 8 timers søvn og et par timer på dagtid til å slappe av.

Anonymkode: cbeb0...4f6

[TinaChristina]

Jeg har bare vært alene i 9 mnd, savner ingenting. Vil ikke være i et forhold og sex kan jeg få. Elsker å bestemme alt i hverdagen. Og har man et ok nettverk, løser det seg😊

[AnonymBruker]

Bare sjekker definisjonen av alenemamma her, du mener der det ikke er noen far inne i bildet i det heletatt? Eller også de med delt omsorg?

Anonymkode: 18af3...6c6

[AnonymBruker]

Kan være mye forskjellig. Om du har barna 100%, 80% eller 50%. 

TS

Anonymkode: 561ff...0b4

[AnonymBruker]

Savner å bli elsket av en mann. 

Savner barnevakt, eller idet miste vite når eg får barnevakt.. 

Har vert alene i 9 år

Anonymkode: d8d79...3e5

[AnonymBruker]

Jeg savner en mann! De fleste jeg dater nå er late menn som ikke har ambisjoner for livet! De kan jo ikke forsørge noen da...herregud gi meg en MANN! sier eg. 

Anonymkode: 4d148...453

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan være mye forskjellig. Om du har barna 100%, 80% eller 50%. 

TS

Anonymkode: 561ff...0b4

Du er ikke aleneforsørger/alenemamma om du har barnet 50% eller mindre. Da er du deltidsmamma og mottar ikke støtte fra NAV med unntak av barnetrygd.

Ang spørsmålet 

Jeg har guttungen 70% et par år til før vi skal gå over til 50/50. 

Økonomisk klarer jeg meg utmerket, egen leilighet, god jobb, høy lønn og bil. 

Dog drømmer jeg om rekkehus med hageflekk samt en ferie ALENE til sydligere strøk 

Vil ikke ha noen mann i huset, får kramper bare av tanken

"klare selv" 

Anonymkode: 52579...c3a

[AnonymBruker]

Vel, jeg har barn 50% av tiden, så er jo knapt som alenemor å regne da... Og sliter vil igrunnen ikke med noe. Har det helt fint. Har heldigvis vært godt opplært hjemmefra og sikret meg godt økonomisk, og nå fungerer samarbeidet med barnefaren veldig bra også. Så mine drømmer blir litt sånn "overfladisk" kanskje... Men det jeg savner er nok mer familie, som bor i nærheten. Har bare 1 søster som bor mange timer unna, foreldrene våre er gått bort. Og selv om jeg fortsatt har et godt forhold til "svigerfamilien" så blir det ikke like nært som tidligere. Så det er et savn jeg kjenner mye på. Og så savner jeg selvfølgelig ungene de ukene de ikke er hos meg. Heldigvis er de ikke langt unna da, så

Jeg drømmer om å kunne ta med meg alle 3 ungene til Florida, til DisneyWorld og mange av de andre parkene der. Det drømmer ungene om også. Skal nok klare å få gjort det også, men må spare 2-3 år for å klare det. Og først må jeg ta en del nødvendig arbeid på huset.

Ellers drømmer jeg jo om en å dele resten av livet med selvfølgelig. Ikke at det haster, det er fortsatt litt tidlig syns jeg (har gått 1 1/2 år siden samlivsbrudd). Har allerede møtt et par menn som kanskje kan være potensielle, om jeg slipper dem til. Så regner med at det også ordner seg når jeg er klar for det.

Anonymkode: 18af3...6c6

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en alenemamma på 38, vært alene i noen år nå. Lurer på hva dere andre savner mest i livet? Hva ønsker dere mest av alt? Helt ærlig.

Vet hva jeg drømmer om og savner, men først dere!

Hva sliter dere mest med?

Anonymkode: 561ff...0b4

Jeg ønsker meg mest av alt en mann som er like glad i meg som jeg er i han, og at han selvfølgelig ikke ser på barna mine som negativ baggasje. Helst vil jeg vi skal ha relativt lik økonomi, slik ingen forsørger eller begrenser den andre.

Jeg sliter med at jeg nå har vært singel for lenge (føles det som), og kjenner på savnet etter en mann💕

I forhold til barna så kan jeg ikke si at jeg sliter, jeg føler jeg mestrer alenemorollen bra, og har et godt samarbeid med barnefar😊

Anonymkode: 89903...22f

[AnonymBruker]

Har vært alene i 5,5 år nå. Hatt en type siden bruddet med bf. 

Savner noen å dele ansvaret, sorget og gledene. Venner blir 'bombardert' på snap av opp. og nedturer i hverdagen.

Er i full jobb selv med kroniske smerter.

Savner sexen, har alltid hatt veldig appetitt der.

Har hatt ett par 'flinger', men ikke noe som kunne resultert i noe seriøst pga flere forhold. Vet ikke om jeg ønsker forhold, men jeg ønsker flere barn (nei, vil ikke ha en sæddonor for å være alene med to har jeg ikke kapasitet til) ...

Har truffet en i noen måneder, og dessverre så har savnet etter flere barn blitt vekket til de grader. Men å få barn med han er nok uaktuelt.

 

Det fine med å være alene (uten bf i bildet) er at oppdragelsen blir veldig konsekvent. Ingen som 'motarbeider', det er min måte hele veien

Anonymkode: c562f...050

[AnonymBruker]

Noen som drømmer om et stort hus?

Anonymkode: 561ff...0b4

[AnonymBruker]

Det eneste jeg savner er en annen voksen som synes ungen min er like kul og fantastisk som jeg selv synes. Har heldigvis en fantastisk kjæreste som mer enn gjerne hører på det jeg har å si om barnet mitt og som passer på å skryte av ham innimellom, men det blir likevel ikke helt det samme. 

Anonymkode: f2018...0af

[AnonymBruker]

Jeg savner en å dele hverdagen med, både opp -og nedturer. Jeg savner en å reise på ferie med og å feire høytider sammen med. Vi reiser på ferie med min søster og hennes familie, og feirer høytider sammen med de og mine foreldre, og det er trist å reise hjem og sitte alene etter at barnet har lagt seg, spesielt i julen. På samme tid er det fint å være alene og gjøre akkurat det man har lyst til, men jeg savner noen som er der i hverdagen som man kan snakke med og støtte seg til.

Jeg har vært alene i 4 år bortsett fra noen måneder der jeg hadde en kjæreste, men han traff aldri barnet mitt. Ønsker også et hus med en hageflekk. Vi skal flytte inn i en leilighet i slutten av september som jeg har kjøpt selv, men å gi barnet mitt en hageflekk med et dukkehus har vært en drøm i noen år. 

Anonymkode: 94b4d...c36

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det eneste jeg savner er en annen voksen som synes ungen min er like kul og fantastisk som jeg selv synes. Har heldigvis en fantastisk kjæreste som mer enn gjerne hører på det jeg har å si om barnet mitt og som passer på å skryte av ham innimellom, men det blir likevel ikke helt det samme. 

Anonymkode: f2018...0af

Hm ?

Anonymkode: 82ffe...969

[SmartA]

Jeg har barna mine 100 prosent, da faren deres bor et annet sted i landet. Og jeg synes at det går overraskende bra: Hverdagen går rundt, jeg klarer meg greit økonomisk, har jobb, eget hus, bil, og høy utdannelse. Barna mine har blitt litt større og mer selvstendige, så de klarer mer selv - det hjelper også, og jeg har foreldrene mine, som er helt fantastiske. So far, so good. 

Så er det noen "men" her: Skulle gjerne hatt litt mer å gå på økonomisk, og så savner jeg veldig en mann å lene meg på. En å gå på fjelltur med, reise med (uten barn!), en som kan komme innom og dele ei flaske rødvin på en lørdagskveld, en å lufte tanker og drømmer med, og som faktisk kan ta litt vare på meg. Jeg er veldig usikker på om jeg noensinne vil takle å bo sammen med en mann igjen, både fordi jeg er stygt brent av bruddet med barnefaren, OG fordi jeg faktisk digger å være dronning i mitt eget hus. DET er så deilig! Bare mitt (og ungenes) rot, bare innrede slik JEG vil, og generelt kjøre mitt eget show. FANTASTISK! 

Jeg har noen litt snodige erfaringer med menn etter bruddet: Det er flere som har gitt uttrykk for at de blir ganske skremt av at jeg klarer meg så bra som jeg gjør, for de lurer på hva jeg egentlig vil med dem - hvilken funksjon de kan/skal fylle i livet mitt.  Jeg  trodde at menn gjerne vil ha damer som har sitt eget liv, og som ikke er "needy".... I tillegg kommer selvsagt standardbermen av playere, gifte menn som ser for seg at jeg har kjempelyst til å være elskerinna deres, og et par som virkelig har hatt potensial, MEN der det har vært praktiske grunner til at et forhold ville blitt for vanskelig. 

HERREGUUUUUUD, så komplisert, da! 

[AnonymBruker]

Den Friday, September 09, 2016 at 8.01, AnonymBruker skrev:

Noen som drømmer om et stort hus?

Anonymkode: 561ff...0b4

Har vært alenemamma i noen mnd bare og foreløpig savner jeg mest en voksen person å spise middag med. Og så savner jeg noe å glede meg til i fremtiden og håper at jeg klarer å finne på noe lurt ift feriene fremover. Jeg har et mål om å være fornøyd med livet mitt, og håper at dersom jeg ender opp som evig singel så vil det likevel føles bra ut. Drømmen om kjærlighet er selvfølgelig der, men slik ting har blitt er ikke det noe jeg tør å fokusere på.

Husdrømmen har alltid vært sterk hos meg og jeg vet at mye av grunnen til at jeg har det forholdsvis bra i situasjonen nå er tryggheten i at jeg fikk beholde huset etter ekteskapet. Ikke uten offer, men jeg fikk beholde barndomshjemmet til barnet og har et romslig hjem med mye frihet til å leve slik jeg ønsker og gi barnet mulighetene jeg ønsker å gi. 

Husdrømmen handler om livsstil. Det er veldig synd at eiendomsmarkedet har blitt som det har blitt. Jeg har 3 godt voksne hunder og hadde virkelig panikk før det ordnet seg.

Anonymkode: e9af0...755

[AnonymBruker]

Den 9/9/2016 at 8.01, AnonymBruker skrev:

Noen som drømmer om et stort hus?

Anonymkode: 561ff...0b4

Det har jeg kjøpt på egenhånd, trenger ikke mann til det

Anonymkode: 137ac...1d7

[AnonymBruker]

Jeg er alene med to små, etter et destruktivt forhold og påfølgende vondt brudd/periode etterpå. Jeg føler meg fri etter å ha kommet meg ut av det forholdet og vet at jeg klarer å lage et godt liv for meg selv og barna, men i det siste har jeg begynt å drømme om/savne: En annen voksenperson, en å snakke med om "alt og ingenting", en å tilbringe lørdagskvelden med osv. Jeg savner alle disse vanlige kjærestetingene og den typen kontakt med et annet voksent menneske. Og så ønsker jeg meg også en mann som ikke rynker på nesa av at jeg har barn, han må tåle at jeg har en fortid. Han må ønske å etterhvert bli en del av barnas liv. 

Og så, siden det forrige forholdet var som det er, så savner jeg nok trygghet og er på "søken" etter det. Jeg trenger verdens snilleste mann 😉 Og jeg savner å bli holdt rundt innimellom, at noen andre enn meg selv er den som sier "Det går nok bra" og "Dette her vil ordne seg". På grunn av dette så har jeg forelsket meg i (nok en) feil mann (det er omstendigheter rundt som gjør at det ikke ville funket), så merker at de erfaringene jeg har med meg fra tidligere har mye å si. 

Anonymkode: 668f0...773