Vet ikke hvordan jeg skal takle dette

[tussi84]

Jeg vet ikke om sorg reaksjonene mine er normale engang. For ca 3 uker siden mistet jeg et familiemedlem i selvmord. Ikke veldig nær familie, men det var et familie medlem jeg vokste opp med og som jeg var mye sammen med i ferier. Vi hadde dessverre ikke så mye kontakt de siste par årene men det blir ofte sånn når man blir voksen. Vi snakket sammen av og til på fb.

Min første reaksjon etter jeg fikk vite om at denne personen tok sitt eget liv var sjokk. Jeg lå omtrent apatisk og stirret i taket de to første dagene og spiste ingenting.. så gikk det litt bedre. Det gikk bedre helt fram til begravelsen. 

Begravelsen var tøff nok i seg selv for meg.. men det som gjorde mest vondt for meg var å se søsken til den avdøde og hans foreldre og all smerten de har fått pga dette her. Og det har gjort til at jeg nå har veldig mange bekymringer og angst.

1. Hva om en annen jeg kjenner også tar selvmord senere.. og hva om dette bidrar til det?

2. Hva om jeg er neste mann til å dø..tenk om det feiler meg noe alvorlig som jeg ikke vet om. Jeg vil ikke ende opp i en kiste.. slik at min søster og familie får det like vondt.Jeg tror jeg er nestemann til å dø.. eller at det sikkert er hjernekreft om jeg har litt hodepine, det er sikkert strupekreft fordi jeg føler meg kvalt i halsen, det er sikkert hjerte innfarkt om jeg får litt vondt i hjertet.. etc etc.. og jeg røyker og selv om sjansen for kreft er liten når jeg er så ung.. så kan det jo skje fordi jeg røyker.

3. De fysiske smertene og ubehaget er verst om kvelden. Det går veldig opp og ned.

4. Redsel for at noen andre skal dø i nær framtid. Det vil si mine gamle besteforeldre som er over 80 begge to. Begge to kan egentlig rusle når som helst.. og jeg vet ikke om jeg orker å takle enda et dødsfall akkurat nå.

i tillegg er sorgen sånn her for meg

1. Mer sliten enn vanlig.

2. Fysiske plager... angst, følelse av å bli kvalt eller klump i halsen, matlyst opp og ned, stramme muskler, av og til vondt i hjertet. 

3. Psykiske plager.. angst, bekymring, uro, stress, tristhet, skjønner ikke hvordan jeg skal komme over det, dårlig humør, tenker mye på denne personen og grunnen til at personen er vekk. 

Er dette her normalt?  Noen som har Vært borte i det og kan komme med tips? 

 

[AnonymBruker]

Kondolerer. Du kan snakke med fastlegen, eller kontakte kommunen så får du snakke med en psykiatrisk sykepleier. Du kan kanskje også få plass i en sorggruppe om det finnes der du bor. 

Anonymkode: a68f3...553

[AnonymBruker]

Døden er noe som vi i vesten ikke forstår, derfor tror vi at vi opphører å eksistere. Men det er ikke slik. Anbefaler denne boken, jeg kom over min frykt for døden med å lese den.
https://www.cappelendamm.no/_sjelereiser-michael-newton-9788202526245

Anonymkode: 398a5...19e

[tussi84]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Døden er noe som vi i vesten ikke forstår, derfor tror vi at vi opphører å eksistere. Men det er ikke slik. Anbefaler denne boken, jeg kom over min frykt for døden med å lese den.
https://www.cappelendamm.no/_sjelereiser-michael-newton-9788202526245

Anonymkode: 398a5...19e

Jeg er ikke redd for døden akkurat.. for jeg har tro på at jeg kommer til et bedre sted der mine kjære er.. men jeg vil ikke forlate mine kjære før jeg blir gammel. Jeg skal overleve mine foreldre for å si det sånn. Og jeg ønsker at foreldrene mine skal slippe å sørge over meg. Jeg har egentlig ikke tenkt noe særlig på dette.. før denne begravelsen til denne personen som valgte å forlate livet. 

[tussi84]

28 minutter siden, Raspberrypai skrev:

Nå er ikke dette mitt fagfelt, men kan høres ut som at du lider av GAD (generalisert angstlidelse), eller det man kaller kronisk angst. For å besvare spørsmålet ditt så er det helt normalt å føle sorg etter noens bortgang. Men det du skisserer her er ikke bare sorg, men også frykt og angst for en rekke hendelser uten at du har noen forsikring om at det vil skje. Du nevner at du frykter at noen andre vil ta selvmord, eller at du selv skal dø eller få alvorliglig sykdom, eller at du skal oppleve smerte. 

I tillegg sier du at du føler på en rekke symptomer som kvalme, nedstemthet, slapphet, muskelkontraksjoner, uro, stress, som alle kan tyde på kronisk angst. Min første tanke er at følelsene dine når det kommer til sorg er normale, men at den angsten og bekymringen du bærer på er heller uvanlig. Jeg mistenker at det å oppleve noen som tar selvmord i nær krets virket veldig sterkt og overstimulerende på deg, og at de reaksjonene de fikk på deg kan ha trigget frem en angstlidelse hos deg. Igjen jeg vet ikke med sikkerhet, da dette ikke er helt mitt feil, men vil anbefale det å ta dette videre med fastlege og deretter be om henvisning til fagpersoner som kan hjelpe deg å bearbeide det du har opplevd og de følelsene du sitter igjen med.

Jeg har tenkt tanken selv.. at dette her kan ha trigget fram en angstlidelse siden jeg ikke tenkte så nøye på dette her med sykdom og død før.. og ei heller at andre skulle ta selvmord. Før så tenkte jeg bare... ja jeg vet at det feks er dumt å røyke og at det er kreft fremkallende.. av og til men aldri noe mer enn det. Altså en normal tankegang for mange som røyker. 

Jeg hadde aldri forventet at noen som stod meg nær skulle velge å forlate livet. Jeg visste at vedkommende led av angst og depresjon.. men da jeg snakket med han sist fikk jeg inntrykk av at ting gikk framover og at det var på bedringens vei. Jeg trodde derfor ikke det var så alvorlig at dette skulle ende opp i et selvmord. Sjokket var derfor enormt stort når jeg fikk vite det. Man stiller seg jo også spm i ettertid som ville han virkelig dø, angret han kanskje, hvorfor gav han opp osv.. 

Jeg har tidligere for mange år siden selv hatt depresjon men kom meg opp igjen etter lang behandling med medisiner og psykolog. Jeg har alltid hatt tankegangen at uansett hvor tøft livet er så skal man ikke gi  opp. Før dette hendte var tanke gangen min at det å ta sitt eget liv er meget egoistisk. Hva med alle oss som sitter igjen. Denne tankegangen måtte omformes da dette hendte da jeg ikke ønsker å være sint på denne personen. Jeg vil anta at det skal mye smerte og lidelse til og håpløshet til i lang tid før en person når så langt. Hvor vondt han har hatt det klarer jeg dessverre ikke å forestille meg. For min egen del må jeg tenke at han gjorde dette for å slippe lidelsene, og at han på en måte ikke mente å såre meg eller andre i familien. Når det er sagt så er dette noe som ikke er det enkleste å komme over. 

Jeg har opplevd noen dødsfall før.. men aldri fått denne angsten for at hva om jeg har ditt, hva om hvis om.. men bortsett fra en ulykke.. så har alle disse andre dødsfallene Vært en naturlig død. 

Jeg tenkte egentlig jeg skulle ta en tur til legen neste uke uansett å forklare alt dette her.. Jeg liker ikke i det hele tatt å ha det sånn. Ikke fungerer jeg særlig godt på jobb og privat livet er veldig opp og ned. Jeg ønsker helst å hviske ut de siste ukene og at ting skal bli slik de var før.. og da tenker jeg å få tilbake mitt gode humør, føle meg tilfreds med livet jeg har osv. Jeg har egentlig så mange ting som er positive i livet mitt. Jeg har en grei jobb med flotte kollegaer, jeg har en familie som er snill og god mot meg, jeg har venner, og jeg har en kjæreste som betyr alt for meg og som jeg ønsker å bli gammel med. I tillegg har jeg noen husdyr som også betyr veldig mye for meg. Det er bare at akkurat nå så føles ting bare trist og tungt i tillegg til all angsten som jeg nå har fått. 

Jeg håper at det hjelper om jeg får hjelp.. 

[tussi84]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer. Du kan snakke med fastlegen, eller kontakte kommunen så får du snakke med en psykiatrisk sykepleier. Du kan kanskje også få plass i en sorggruppe om det finnes der du bor. 

Anonymkode: a68f3...553

Takk. Har allerede blitt henvist til en som driver med sorg når det gjelder etterlatte ved selvmord. Dessverre fikk jeg ikke noen time før neste mandag da hun har vært på ferie.. samt etter det ventetid.