AnonymBruker Skrevet 20. august 2016 #1 Del Skrevet 20. august 2016 Hehe, det er helt rart. Jeg er kanskje litt sær i musikk-smaken min. Men jeg hører faktisk nesten bare på klassisk musikk. (Tenker da også på klassisk musikk som sjanger - inkludert nyere klassisk musikk). Det er noe med harmonien i de klassiske stykkene. Hvordan melodien utvikler seg, steg for steg, mot et klimaks. Før det dabber litt igjen, og kanskje når et nytt klimaks etterhvert.. Har noen favoritter der jeg faktisk kan kjenne prikking i ryggen/på skuldrene, fordi det er så herlig. Føler nesten at all/mye klassisk musikk forteller en usagt historie. Hva historien er kan man vel dikte opp selv, men fortsatt en historie. Et par eksempler som gir meg denne ekstatiske følelsen: Er det flere som har det sånn? At man nesten blir rørt til tårer av denne musikken? (Eller, jeg vil heller si: blir rørt til tårer av den usagte historien musikken forteller). Anonymkode: 50a35...bdd Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2016 #2 Del Skrevet 20. august 2016 Ps. ikke gjør det til en diskusjon om at navn/komponist på den første er feil Anonymkode: 50a35...bdd Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå