Lykkenermange.blogg.no

[Fullrulle]

Jeg skjønner ikke... helt greit at man ønsker å ha mange barn, de om det! Men de velger å reise på ferie uten alle sammen, flere ganger! Da er det jo andre som må passe de resterende barna... Har man da valgt å få for mange barn? når man må dele de opp i grupper for å kunne gi de nok fokus?🤔 Det kunne faktisk ikke falt meg inn å reist på ferie uten alle barna mine!

[Clara80]

Ja! Da har man valgt å få for mange barn. Og baaaare vent til de kommer over i tenårene, en etter en. Det blir dyrere og dyrere å ha barn. Jeg synes det er dyrt å reise med bare TRE. Å reise med 7 hadde vi aldri gjort eller klart. Verken praktisk eller økonomisk. Så skjønner jo godt at de deler det opp, men det er jo ikke sånn det bør være. De er jo heldig som har familie som stiller opp såpass mye, men gurimalla...jeg misunner ikke denne familien.

[Moongirl]

Og nå sier hun at hun ønsker seg enda en! 

[smalls]

42 minutter siden, Moongirl skrev:

Og nå sier hun at hun ønsker seg enda en! 

De har 7 tette barn nå? Tenk å ha 7 tenåringer da?😱 Yikes!

[Jenki]

23 timer siden, Fullrulle skrev:

Jeg skjønner ikke... helt greit at man ønsker å ha mange barn, de om det! Men de velger å reise på ferie uten alle sammen, flere ganger! Da er det jo andre som må passe de resterende barna... Har man da valgt å få for mange barn? når man må dele de opp i grupper for å kunne gi de nok fokus?🤔 Det kunne faktisk ikke falt meg inn å reist på ferie uten alle barna mine!

At man er en familie betyr ikke at man må gjøre alt i samlet flokk! En familie består av enkeltindivider som kan ha helt forskjellige interesser. Jeg har bare to barn og har flere ganger reist på ferie med bare en av dem. Hvis en liker fjellturer og fotball mens den andre liker shopping og sol/ bad, så synes jeg faktisk det er veldig smart jeg da.  For øvrig synes jeg det er en uting å legge seg bort i hvordan andre organiserer ferien sin, det finnes jo ikke en fasit for hva som er den rette måten og feriere på.

[decker]

21 minutter siden, Jenki skrev:

At man er en familie betyr ikke at man må gjøre alt i samlet flokk! En familie består av enkeltindivider som kan ha helt forskjellige interesser. Jeg har bare to barn og har flere ganger reist på ferie med bare en av dem. Hvis en liker fjellturer og fotball mens den andre liker shopping og sol/ bad, så synes jeg faktisk det er veldig smart jeg da.  For øvrig synes jeg det er en uting å legge seg bort i hvordan andre organiserer ferien sin, det finnes jo ikke en fasit for hva som er den rette måten og feriere på.

Me har og delt opp feriar mange gonger, som du seier er det ikkje alltid ein har same interesser og både mannen min og eg sett pris på å reise ein av oss saman med ein eller fleire av ungane (har fire) innimellom. No som dei er eldre og to av dei har kjæreste/sambuar så sett eg likevel stor pris på å ha alle samla på ein stad ei vekes tid i ferien, sidan me så sjeldan får vera saman alle til vanleg. Uansett så er eg heilt einig med deg, familiar er ulike, har ulike behov, og behova endrar seg utifrå omstendigheter rundt. Har mange søsken sjølv, med ganske stor aldersforskjell frå eldste til yngste (begge foreldra mine hadde eigne «kull» før dei gifta seg med kvarandre), og me har hatt alle slags ferieavviklingar opp gjennom åra. 

Endret 20. juni 2019 av decker

[Fullrulle]

4 timer siden, frykteligfrustrert skrev:

Noen vil ha 1 barn, noen vil ha 7 og noen vil ha enda flere. Det er da ikke noe å kritisere noen veier spør dere meg. Om de klarer å ta vare på alle 7 så hvorfor er det noe å diskutere? La folk ha så mange barn de ønsker så lenge de klarer å ta vare på alle sammen. Tenk så glade disse søsknene er i hverandre, og for et flott forhold de vil få når de blir eldre. 

Det er ikke å kritisere å sette spørsmålstegn ved hvor vidt dette valget med x antall barn gjør at en må dele dem opp for å gi dem nok fokus? For jeg lurer oppriktig på hvordan de får til å se hvert barn i hverdagen! Er det derfor de må dele barna opp, fordi de ikke greier å innfri? Men nå skal jeg komme med en påstand, å det er at det faktisk er ganske vanskelig å gi barna det de trenger når de blir så mange. De er kun to foreldre, og uansett hvordan det blir glorifisert så et det og vil det være en utfordring! Nei kanskje jeg ikke har noe med dette, men jeg tenker litt større på det og lurer på om dette er det beste for barna! Hvorfor ønske flere nå? Hva er drivkraften? Jeg tror ikke nødvendigvis at barn er «heldige» som vokser opp på denne måten, uten at jeg vet noe om deres personlige evner som foreldre.

[Zenhouse]

Antall barn sier vel ingenting om hvor mye tid foreldre har til dem. Tenker det finnes nok av enebarn som har foreldre som sitter med nesa i mobilen store deler av tiden m.m. Jeg skjønner ikke at noen kan være påståelig på at to foreldre ikke kan følge opp 7 barn. Noen kan, noen kan ikke. Disse er vant til stor-familie og har nok en viss innsikt å «drive» det. 

 

[Clara80]

33 minutter siden, Fullrulle skrev:

Det er ikke å kritisere å sette spørsmålstegn ved hvor vidt dette valget med x antall barn gjør at en må dele dem opp for å gi dem nok fokus? For jeg lurer oppriktig på hvordan de får til å se hvert barn i hverdagen! Er det derfor de må dele barna opp, fordi de ikke greier å innfri? Men nå skal jeg komme med en påstand, å det er at det faktisk er ganske vanskelig å gi barna det de trenger når de blir så mange. De er kun to foreldre, og uansett hvordan det blir glorifisert så et det og vil det være en utfordring! Nei kanskje jeg ikke har noe med dette, men jeg tenker litt større på det og lurer på om dette er det beste for barna! Hvorfor ønske flere nå? Hva er drivkraften? Jeg tror ikke nødvendigvis at barn er «heldige» som vokser opp på denne måten, uten at jeg vet noe om deres personlige evner som foreldre.

Helt enig. Generelt synes jeg at søsken er en flott ting. Det er fint å være flere, både i barndommen og når man går inn i voksenlivet. Men barneflokker på 7 barn +++ er svært uvanlig i vår tid. Av mange grunner. Store barneflokker hadde en "hensikt" i gamle dager, da barna hjalp til på gården osv. Samt at det ble bare sånn siden det ikke fantes prevensjon. Var nok veldig mange om svært lite ressurser også. 

I vår tid er det en "norm" at foreldre skal følge opp barna på en helt annen måte. Det er forventet. Det er foreldresamtaler, kontroller på helsestasjon, foreldremøter, aktiviteter, skoleavslutninger, sammenkomster osv...og alle barn ønsker selvfølgelig å ha mamma og pappa der. 

Og en veldig bonus senere i livet trenger det nødvendigvis ikke å være. Tenker på alle bursdager, julefeiringer osv...ikke bare et par stykker å kjøpe gave til nei...

Jeg forstår ikke behovet for å få fler enn 3-4 barn. Barna har heller ikke behov for så mange søsken .  Det er sikkert koslig og liv og røre, men kan ikke skjønne hvordan det veier opp mot alle utfordringene som kommer....

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

På 8.8.2016 den 7.46, Ny Bruker skrev:

Nr 4 er født med en alvirlig hjertefeil og de er inn og ute av sykehuset flere ganger per år. Dette stoppet dem ikke i å planlegge nr. 5. Kolikk er jo noe man vokser ut ifra, men hjertefeil blir jo der så å si hele livet.

Ikke nødvendigvis. En del av hjertebarna som blir operert som babyer blir helt friske og vil ikke ha behov for særlig kontroller i etterkant. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hvor gammel er hun, og hvor mange barn har hun født?😱

[Sillyline]

Trenger ikke bekymre seg for fritidsaktiviter, de kan jo bare starte sitt eget fotballag 😊

[Amantheia]

Syns eigentleg det ser ut som dei klarar å organisere familien sin ganske bra, så antall ungar er vel sånn sett ikkje noko problem i mine auge, særleg når dei også klarar å finne kvalitetstid med den enkelte ungen. Og ikkje minst er det jo fint at alle ungane har samme far.

Det eg derimot reagerer på, er at ho vil ha ein til no, når minste er 4-5 mnd? Og spesielt med tankje på at to av ungane har hjertefeil, og at ungane vert meir og meir premature. At ho meiner ho er eit medisinsk vidunder som "ferdigstiller barna fortere" enn oss vanlige dødlige, er jo berre bs. Så mange svangerskap så tett, øydelegger kroppen, det er eg nesten sikker på, og eg trur ikkje det ville vore forsvarleg å bli gravid igjen under eitt år etter at siste kom til.

[smalls]

Men lurer på en ting. Har de to biler eller en veldig stor en? Det finnes kanskje ikke biler som kan romme 9 stykker?

[Nikoletta]

Så jeg som er alene med 4 barn skal da etter flere av deres oppfatning ikke være i stand til å ivareta mine barn i forhold til hver enkelt sine behov? 3 av mine barn har for øvrig diagnose som krever en god del oppfølging. Altså...virkelig? Kun basert på at jeg er en og ungene er fire stk?

Endret 21. juni 2019 av Nikoletta
glemte en detalj

[Veslefrikk]

19 minutter siden, smalls skrev:

Men lurer på en ting. Har de to biler eller en veldig stor en? Det finnes kanskje ikke biler som kan romme 9 stykker?

Hvordan bil de har aner jeg ikke, men vi har jo i perioder åtte barn og har en minibuss som kan ta 10 personer. I tillegg har vi hver vår Volvo XC 90. En av de er syv-seter, så vi har forskjellige alternativer, avhengig av hvor mange som er med. Regner med at de løser det på en tilsvarende måte. 

[Malum]

Syv barn er mye. Å være et barn i en såpass stor søskenflokk kan de færreste sette seg inn i. Jeg kan, og jeg kan bekrefte at det er en umulig oppgave for foreldre til så mange å få tl å se alle, og å følge opp alle skikkelig mtp skole og fritid. Man blir om ikke annet tidlig selvstendig, da, fordi man raskt venner seg til at man må greie seg selv med veldig mye, bortsett fra det mest grunnleggende.

Vi har hatt ulike ferieturer med egne barn pga interesser og alder. Helt uproblematisk. I min oppvekst måtte vi deles opp pga plasshensyn. Jeg husker jeg syntes det var deilig å være alene eller en av få hos besteforeldre eller tanter og onkler, og få ekstra oppmerksomhet og mindre støy rundt meg. Så for meg var det uproblematisk, men på den annen side sier det jo noe om hvordan hverdagen i en såpass stor søskenflokk faktisk kan være for den enkelte.

Jeg er kjempeglad i søsknene mine, og ville selvsagt ikke vært dem foruten, men jeg ville aldri i livet ha utsatt hverken meg selv eller egne barn for å ha så mange. Jeg har aldri hatt et nært forhold til moren min, for vi hadde aldri muligheten til å bli nære. Det var, og er, et distansert forhold, fordi det aldri var rom for noe mer. Selv har jeg et veldig nært forhold til mine to, og om jeg ikke hadde hatt det ville det ha føltes som en stor sorg.

At hun vil ha nr 8 nå er for meg helt galematias, og jeg fatter ikke hva motivasjonen er.

[Griffin87]

Det hadde vært mye mer interessant med en blogg som var litt informativ, og som viste virkeligheten med så mange små barn. Det har alltid blitt fremstilt som bare lykke og ro hele tiden. Og alle som har barn vet at det ikke er virkeligheten.. Når man i tillegg har to barn som er hjertesyke, det allerede har vært brudd mellom foreldrene en gang ++ hadde det vært mye mer inspirerende å høre hvordan hverdagen virkelig er.. Enn "dette er sååå enkelt, null problem, og bare kos 100% av tiden "

For øvrig er det jo enkelte mennesker som er avhengig av å være gravid +babytid. 

[Gjest ISeeYouCreep]

19 timer siden, frykteligfrustrert skrev:

Noen vil ha 1 barn, noen vil ha 7 og noen vil ha enda flere. Det er da ikke noe å kritisere noen veier spør dere meg. Om de klarer å ta vare på alle 7 så hvorfor er det noe å diskutere? La folk ha så mange barn de ønsker så lenge de klarer å ta vare på alle sammen. Tenk så glade disse søsknene er i hverandre, og for et flott forhold de vil få når de blir eldre. 

Min erfaring med store familier med to foreldre som jobber er ikke positiv. To jeg vet om møtte jeg i gruppeterapi og det sier kanskje litt. Begge utviklet psykiske lidelser hvor hun ene var eldst og måtte ta vare på småsøken og ble nesten som ei mor til sine søsken med alt for mye ansvar. Hun andre var yngst og ble oversett, ignorert og behandlet som om hun var eldre enn det hun var fordi hun var yngst i flokken. Hun beskrev det som om at hennes tilstedeværelse var ikke noe stort i familien fordi foreldrene hadde jo 8 barn fra før av. Kravene ble høyere fordi mor måtte jo videre i livet. Hun kunne ikke dulle med minstemann når hun hadde 8 barn til og en jobb som krevde sitt. 
Begge to har sagt at det å arve klær og leker var ikke noe problem. Campingtur i stedet for sydentur var heller ikke noe problem. Problemet var tidsmangel og energimangel hos foreldrene og at de måtte vokse opp mye fortere enn andre. Levde i at kaotisk hjem med mangel på psykisk omsorg. Begge to hadde fantastiske foreldre som de viste elsket dem, men kjærlighet alene er ikke nok. Kjenner ei som også vokste opp i stor familie, hjemmeværende mor. Men hun også slet psykisk på grunn av akkurat det samme som de andre. Bortsett fra at hennes hovedproblem slik jeg forsto det var ansvaret, det å måtte stille opp for familien som barnevakt og slikt hele tiden. Det er jo en selvfølge at familie hjelper familie, men ikke enkelt når man har 5 småsøsken som hele tiden trenger pass. Og attpåtil så var flere barna syke, som da gjorde at hun hadde mye ansvar til tross for at mor var hjemmeværende. 

Jeg har alltid ønsket meg 7 barn, men ikke nå lengre. Ikke etter å ha møtt 3 som er psykisk syke på grunn av en slik oppvekst. Vet om ei som vokste opp med mine, dine og våre barn og de var også mange til sammen, og hun sliter ikke. Men det kan ha vært det at hun fikk en pause fra søskenflokken som reddet henne fra psykisk sykdom. 

Nå sier jeg ikke at disse barna vil vokse opp til å bli psykisk syke, men sjansen er enorm. Fordi det å bli sett er svært viktig for barns utvikling. Det er ikke spekulasjoner, det er fakta faen. Så når du da attpåtil har 2 foreldre som har fulltids jobb så er det pokker meg ikke rart at folk tviler på at barna faktisk har det psykisk bra. Det er ikke nok å ha mat på bordet og klær på kroppen, det skal så lite til før et barn blir skadet psykisk. Kjærlighet er heller ikke nok, verken fra foreldre eller søsken. Det at mor og far ikke har tid til å se deg kan gjør stor skade på barns psykiske utvikling, og det er et faktum som du ikke kan fjerne med kjærlighet. Når du vokser opp i et så kaotisk hjem med så mange barn, og foreldre med liten tid, så blir du faktisk ikke sett på den måten du har behov for. Det finnes ikke nok timer i døgnet til det. Bare det at mor må si "ikke nå, jeg er opptatt" kan få store konsekvenser om det sies ofte nok. + myeee mer, det er så mye som går inn under det å bli sett og mye mer som krever tid, og tid har man som sagt ikke når man har 7 barn og en jobb. 

[Malum]

37 minutter siden, Griffin87 skrev:

Det hadde vært mye mer interessant med en blogg som var litt informativ, og som viste virkeligheten med så mange små barn. Det har alltid blitt fremstilt som bare lykke og ro hele tiden. Og alle som har barn vet at det ikke er virkeligheten.. Når man i tillegg har to barn som er hjertesyke, det allerede har vært brudd mellom foreldrene en gang ++ hadde det vært mye mer inspirerende å høre hvordan hverdagen virkelig er.. Enn "dette er sååå enkelt, null problem, og bare kos 100% av tiden "

For øvrig er det jo enkelte mennesker som er avhengig av å være gravid +babytid. 

En slik vinkling ville nødvendigvis ha ført til enda mer invadering og eksponering av barnas privatliv, og det trenger ingen.

Endret 21. juni 2019 av Malum