2,5 år siden jeg mistet, men det gjør fortsatt vondt

[AnonymBruker]

Hei.

For 2,5 år siden hadde jeg ma. Jeg var på ultralyd i uke 12, og da var alt i orden. Var hos fastlegen for å sjekke hjertelyden 5 dager etterpå, og da var det ikke noe. Han sa det ikke alltid skjer, da babyen kan ligge vanskelig til. Jeg fortsatte å tro at alt var i orden, og magen vokste. Våknet en mandag hvor jeg smått fikk blødning, og dro til sykehuset med en gang. Fikk da den triste beskjeden at fosteret var dødt, det var etter 16 uker. Noe som betyr at jeg gikk ca 4 uker med et dødt foster inni meg. Bare tanken på det gjør meg uvel.. 
Jeg vet jeg i utgangspunktet ikke var så langt på vei, men det gjør fortsatt så utrolig vondt Skulle ønske det ikke skjedde. Samme uken som det skjedde, ble det også slutt med han jeg var sammen med. Like greit, men måtte da takle sorgen alene siden bruddet ikke var noe bra.. Jeg sliter enda og det gjør så vondt. Savnet etter å få et barn er kjempe stort. 
Veldig mange kan prøve igjen etter det skjedd, men det er noe vanskelig når man blir singel dessverre. Så her er jeg da, 2,5 år etter det skjedde, har samboer som ikke er klar for barn enda, og meg som gjerne skulle vært gravid i dette øyeblikk.

Hva har dere, som har opplevd det samme, gjort for å takle sorgen og tapet? Og lysten om å få barn igjen?  

 

Anonymkode: 68bbe...924

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 10, SA. Jeg taklet det svært dårlig. Jeg ble forvirret, deprimert, jeg ble svært irritert på samboer at han ikke følte det på samme måte. Han skjønte vel ikke engang helt at vi var gravide.. Jeg var så nede at jeg prøvde å gjøre det slutt med ham, men heldigvis tok han det som det var, min svært merkelige reaksjon på SA. Jeg innbilte meg at vi to burde ikke få barn sammen, siden det ikke gikk... Jeg mistet tidlig, men utifra reaksjonen jeg fikk, har jeg stor medfølelse for alle som mistet, både tidlig men enda verre de som mistet seint. Det er faktisk ganske forferdelig, man knytter seg til ufødte barnet svært raskt. Så jeg har full forståelse for din sorg, det er bare naturlig.

Nå er det sånn at jeg har siden fått barn da. Det har på en måte hjulpet å få sorgen på avstand. Selv om jeg ikke glemmer at jeg var gravid, så er jeg svært glad i barnet jeg har nå, og det hjelper. Men graviditeten var litt vanskelig å takle, siden jeg var mye redd, å miste igjen..  Du har jo fortsatt lyst å få barn, og det er for så vidt bra det også! Svigermor fortalte at hun mistet i uke 7-8, og da taklet hun det på den måten at hun nektet å ha sex i frykt å bli gravid igjen, og miste igjen. Hele ekteskapet havarerte nesten der, svigerfar skjønte ikke reaksjonen helt, han skjønner vel fortsatt ikke, nå 35 år etter.. Man har forskjellige måter å takle sorgen, ikke alle er like konstruktive, kan man si.

Og jeg ønsker deg egentlig bare lykke til. Du har samboer, ta være på hverandre, opplev alt som dere ønsker å oppleve sammen nå - reiser, sene kvelder, god vin blant annet (hør småbarnsforeldre snakke...). Og når han er klar, og du blir gravid igjen, prøv å ikke tenkte så mye på mulige negative utfall, men nyte graviditeten.  

 

Anonymkode: a16e9...d3d

[Selise]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet i uke 10, SA. Jeg taklet det svært dårlig. Jeg ble forvirret, deprimert, jeg ble svært irritert på samboer at han ikke følte det på samme måte. Han skjønte vel ikke engang helt at vi var gravide.. Jeg var så nede at jeg prøvde å gjøre det slutt med ham, men heldigvis tok han det som det var, min svært merkelige reaksjon på SA. Jeg innbilte meg at vi to burde ikke få barn sammen, siden det ikke gikk... Jeg mistet tidlig, men utifra reaksjonen jeg fikk, har jeg stor medfølelse for alle som mistet, både tidlig men enda verre de som mistet seint. Det er faktisk ganske forferdelig, man knytter seg til ufødte barnet svært raskt. Så jeg har full forståelse for din sorg, det er bare naturlig.

Nå er det sånn at jeg har siden fått barn da. Det har på en måte hjulpet å få sorgen på avstand. Selv om jeg ikke glemmer at jeg var gravid, så er jeg svært glad i barnet jeg har nå, og det hjelper. Men graviditeten var litt vanskelig å takle, siden jeg var mye redd, å miste igjen..  Du har jo fortsatt lyst å få barn, og det er for så vidt bra det også! Svigermor fortalte at hun mistet i uke 7-8, og da taklet hun det på den måten at hun nektet å ha sex i frykt å bli gravid igjen, og miste igjen. Hele ekteskapet havarerte nesten der, svigerfar skjønte ikke reaksjonen helt, han skjønner vel fortsatt ikke, nå 35 år etter.. Man har forskjellige måter å takle sorgen, ikke alle er like konstruktive, kan man si.

Og jeg ønsker deg egentlig bare lykke til. Du har samboer, ta være på hverandre, opplev alt som dere ønsker å oppleve sammen nå - reiser, sene kvelder, god vin blant annet (hør småbarnsforeldre snakke...). Og når han er klar, og du blir gravid igjen, prøv å ikke tenkte så mye på mulige negative utfall, men nyte graviditeten.  

 

Anonymkode: a16e9...d3d

Takk for langt og fint svar. Glad for at du i etterkant har fått barn og at det står bra til med deg/dere :D 
Men ja, følte det på samme måte. Og noe av det verste oppi det hele er at folk ikke forstår at det fortsatt gjør vondt. Siden det var så tidlig i svangerskapet, så virker det som om en del mener at du ikke skal sørge så lenge. Man skal på en måte "komme seg over det". Men jeg ser jo bare for meg hvordan livet ville vært med et barn. Nå er jeg bare 25 år (noe jeg sier som "bare", da jeg syns det er på tide at jeg får barn - min personlige mening. Hehe), så har teknisk sett ikke dårlig tid. Men ligger vel noe i det at jeg har vært der allerede, pluss at jeg ville ha barn fra ung alder. Men ventet så klart siden jeg ville ha ting på plass. Min graviditet var ikke planlagt da, ble gravid på pillen. 
Jeg er faktisk litt bekymret for å få et kjipt svangerskap pga redsel og bekymring, på samme måte som du hadde. Frykten for å miste er så utrolig stor. 
Ja, får gjøre som du sier. Prøve å oppleve ting og nyte tiden nå før vi slår oss til ro med barn og det hele Takk for svar, setter stor pris på det! 

[Vera Vinge]

Jeg har ikke tid til å skrive så mye, men jeg hadde også to MA for noen år siden, og det var veldig vanskelig. Etter den andre var jeg ordentlig i kjelleren. I tredje svangerskap blødde jeg en del, og var så klart ganske stressa. Men så gikk det bra, og jeg roet med etter ordinær ultralyd. Jeg er vanligvis for å tenke at det er lurt å bruke tid på å sørge osv, men jeg ser jo at det at jeg raskt ble gravid igjen med eldstesønnen min, gjorde at jeg kom meg ganske raskt videre. Hadde jeg ikke endt opp med å få barn like etterpå, hadde jeg nok brukt lang tid på å bearbeide det hele. Jeg antar at du ønsket barn i utgangspunktet (?), så ikke bare opplevde du alt det vanskelige med å miste, men å få barnet du ønsket deg skjedde heller ikke etterpå. Jeg har ikke så mange råd, annet at jeg kan forstå hvordan du har det. Og du mistet jo faktisk seint i forhold til mange andre, og en MA vil jeg si kanskje er litt mer belastende enn en vanlig spontanabort, fordi man går og tror at alt er bra når det egentlig har vært slutt for en stund siden. Jeg håper bare du finner en mann du vil få barn med etter hvert, og at du klarer ¨bruke tid med venner og evt. hobbyer i mellomtiden. Du er jo fortsatt ung. Jeg har nå to barn, og det er ganske rart å tenke på, når jeg husker tilbake til hvordan jeg hadde det da jeg hadde abortert.

[Selise]

4 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Jeg har ikke tid til å skrive så mye, men jeg hadde også to MA for noen år siden, og det var veldig vanskelig. Etter den andre var jeg ordentlig i kjelleren. I tredje svangerskap blødde jeg en del, og var så klart ganske stressa. Men så gikk det bra, og jeg roet med etter ordinær ultralyd. Jeg er vanligvis for å tenke at det er lurt å bruke tid på å sørge osv, men jeg ser jo at det at jeg raskt ble gravid igjen med eldstesønnen min, gjorde at jeg kom meg ganske raskt videre. Hadde jeg ikke endt opp med å få barn like etterpå, hadde jeg nok brukt lang tid på å bearbeide det hele. Jeg antar at du ønsket barn i utgangspunktet (?), så ikke bare opplevde du alt det vanskelige med å miste, men å få barnet du ønsket deg skjedde heller ikke etterpå. Jeg har ikke så mange råd, annet at jeg kan forstå hvordan du har det. Og du mistet jo faktisk seint i forhold til mange andre, og en MA vil jeg si kanskje er litt mer belastende enn en vanlig spontanabort, fordi man går og tror at alt er bra når det egentlig har vært slutt for en stund siden. Jeg håper bare du finner en mann du vil få barn med etter hvert, og at du klarer ¨bruke tid med venner og evt. hobbyer i mellomtiden. Du er jo fortsatt ung. Jeg har nå to barn, og det er ganske rart å tenke på, når jeg husker tilbake til hvordan jeg hadde det da jeg hadde abortert.

Ja, havnet ganske langt ned i kjellern selv. Noen dager er bedre enn andre, men de verste dagene er faktisk veldig ille fortsatt.. Så bra at du har fått to barn og at det gikk fint :D 
Barnet var ikke planlagt, men det var uansett ønsket. Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal ta abort. Fordi jeg føler selv jeg har et ansvar når jeg velger å ha samleie. Men det er sånn jeg tenker, og krever ikke at andre tenker sånn så klart. Men spesielt etter jeg mistet har jeg vært enda mer bevisst på aldri å ta abort. Nei, jeg har jo ikke fått barn i etterkant, så det gjør situasjonen vanskelig.. Var ganske sent, og måtte jo ta utskrapning. Verste jeg har vært gjennom. Og spesielt når leger og sykehus ikke var veldig behjelpelige og hadde medfølelse for at jeg hadde det vanskelig. 
Jeg skal absolutt gjøre mitt beste for å nyte tiden med venner og hobbyer. Og får vel bare smøre meg med tålmodighet til tiden er inne for at jeg skal få barn også

[AnonymBruker]

Kan du snakke med den nye kjæresten din om det som har skjedd? Fortelle han hvor sårt det faktisk er for deg og fortelle han at du ønsker deg barn? Jeg tror du kan bøte mye på denne skaden med å få et barn..

 

Anonymkode: 30cdb...825

[Selise]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan du snakke med den nye kjæresten din om det som har skjedd? Fortelle han hvor sårt det faktisk er for deg og fortelle han at du ønsker deg barn? Jeg tror du kan bøte mye på denne skaden med å få et barn..

 

Anonymkode: 30cdb...825

Han vet absolutt hva som har skjedd. fortalte det veldig tidlig i forholdet, og har grått uttallige ganger når vi har pratet om det. Men han sier bare "unnskyld, men kan ikke gi deg et barn akkurat nå. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe". Men etter å ha lest x-antall forumer hvor folk forteller hvordan de taklet sorgen, så sier de at det har fått et nytt barn eller i alle fall prøvd.. Og jeg aner ikke når det kommer til å skje, og det er så utrolig tungt og vanskelig..

[AnonymBruker]

22 timer siden, Selise skrev:

Han vet absolutt hva som har skjedd. fortalte det veldig tidlig i forholdet, og har grått uttallige ganger når vi har pratet om det. Men han sier bare "unnskyld, men kan ikke gi deg et barn akkurat nå. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe". Men etter å ha lest x-antall forumer hvor folk forteller hvordan de taklet sorgen, så sier de at det har fått et nytt barn eller i alle fall prøvd.. Og jeg aner ikke når det kommer til å skje, og det er så utrolig tungt og vanskelig..

Hvis jeg var deg ville jeg vurdert om du kanskje hadde hatt det bedre med en annen mann som vil ha barn nå snart. Jeg forstår utrolig godt hvordan du har det. Jeg har det veldig likt og har opplevd noe tilsvarende, men jeg kan ikke får barn mer og må bare leve med det. Men jeg tror at det å få barn er det som vil gjøre sånne tap lettere å leve med. Og du kan bøte på tapet du hadde med å prøve igjen. Men kanskje du må finne en mann som vil det samme om du ikke tørr satse på at kjæresten din kommer dit du er i nær fremtid? Kjæresten din vil antagelig ikke noen gang forstå at du lever med tapet av ett barn og tenker nok anderledes enn deg rundt barn. Han har nok bare ikke kommet dit enda, og du har gjerne kommet fortere dit enn mange pga opplevelsen du har hatt. Du har antagelig mange år foran deg til å få barn, men jeg er enig med deg her, jeg ville prøvd igjen om ikke så lenge om du har mulighet/en mann som vil det samme som deg. 

Anonymkode: 30cdb...825

[Gjest Sobril]

Jeg mistet i dødfødsel for fire år siden, og sliter veldig for tiden. Får ikke sove før sent om natten, for så fort jeg lukker øynene er hun der. Jeg fikk barn igjen for et halvt år siden, og nå ligger lille I i senga ved siden her og sover søtt. Men det hjelper liksom ikke. Det vil alltid være et barn for lite. M på 11, lille I på 6 måneder, og min vakreste E skulle vært fire år og ligget i rommet ved siden av her. Det er så vanskelig. Vet ikke hvorfor det har blusset opp igjen til det verre nå, men det er vel slik det er med sorg. Sorgen over det som aldri fikk bli.

[AnonymBruker]

Den 01/08/2016 at 11.40, AnonymBruker skrev:

Hei.

For 2,5 år siden hadde jeg ma. Jeg var på ultralyd i uke 12, og da var alt i orden. Var hos fastlegen for å sjekke hjertelyden 5 dager etterpå, og da var det ikke noe. Han sa det ikke alltid skjer, da babyen kan ligge vanskelig til. Jeg fortsatte å tro at alt var i orden, og magen vokste. Våknet en mandag hvor jeg smått fikk blødning, og dro til sykehuset med en gang. Fikk da den triste beskjeden at fosteret var dødt, det var etter 16 uker. Noe som betyr at jeg gikk ca 4 uker med et dødt foster inni meg. Bare tanken på det gjør meg uvel.. 
Jeg vet jeg i utgangspunktet ikke var så langt på vei, men det gjør fortsatt så utrolig vondt Skulle ønske det ikke skjedde. Samme uken som det skjedde, ble det også slutt med han jeg var sammen med. Like greit, men måtte da takle sorgen alene siden bruddet ikke var noe bra.. Jeg sliter enda og det gjør så vondt. Savnet etter å få et barn er kjempe stort. 
Veldig mange kan prøve igjen etter det skjedd, men det er noe vanskelig når man blir singel dessverre. Så her er jeg da, 2,5 år etter det skjedde, har samboer som ikke er klar for barn enda, og meg som gjerne skulle vært gravid i dette øyeblikk.

Hva har dere, som har opplevd det samme, gjort for å takle sorgen og tapet? Og lysten om å få barn igjen?  

 

Anonymkode: 68bbe...924

Kan det være at du opplevde en slags dobbel sorg? Ikke bare mistet du barnet ditt, men i tillegg gikk du gjennom et samlivsbrudd samtidig som kroppen din var full av hormoner. Det tar tid å komme seg over noe sånt. Har du og din nåværende samboer snakket om når det eventuelt er aktuelt med barn? Hva må på plass for at han skal føle seg klar? Jeg tenker at dette er ting dere må snakke om uansett - uavhengig av dine opplevelser.

Til slutt vil jeg bare si at det ikke finnes noen riktig eller gal måte å sørge på, såfremt sorgen ikke dyrkes. Det er lov å være lei seg over det som aldri ble.

16 timer siden, Sobril skrev:

Jeg mistet i dødfødsel for fire år siden, og sliter veldig for tiden. Får ikke sove før sent om natten, for så fort jeg lukker øynene er hun der. Jeg fikk barn igjen for et halvt år siden, og nå ligger lille I i senga ved siden her og sover søtt. Men det hjelper liksom ikke. Det vil alltid være et barn for lite. M på 11, lille I på 6 måneder, og min vakreste E skulle vært fire år og ligget i rommet ved siden av her. Det er så vanskelig. Vet ikke hvorfor det har blusset opp igjen til det verre nå, men det er vel slik det er med sorg. Sorgen over det som aldri fikk bli.

Kjære Sobril, dette var et hjerteskjærende innlegg. Dettes høres kanskje banalt og dust ut, men jeg gir det et forsøk likevel:
Det finnes flere urfolksreligioner som tror/trodde at det viktigste man kan gjøre for sine avdøde er å snakke om dem. For når man snakker om noen, så tenker man på dem, og ved å tenke på dem holder man deres minne i live, og det er også en måte å eksistere på. Jo flere som vet om noen, jo flere tanker, jo flere til å holde deres minne i live. Nå vet jeg om E, det er én til som kan holde minnet i live.

Anonymkode: c9339...3d1

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at du opplevde en slags dobbel sorg? Ikke bare mistet du barnet ditt, men i tillegg gikk du gjennom et samlivsbrudd samtidig som kroppen din var full av hormoner. Det tar tid å komme seg over noe sånt. Har du og din nåværende samboer snakket om når det eventuelt er aktuelt med barn? Hva må på plass for at han skal føle seg klar? Jeg tenker at dette er ting dere må snakke om uansett - uavhengig av dine opplevelser.

Til slutt vil jeg bare si at det ikke finnes noen riktig eller gal måte å sørge på, såfremt sorgen ikke dyrkes. Det er lov å være lei seg over det som aldri ble.

Anonymkode: c9339...3d1

Hei. 

Takk for svar
Det kan jo hende at jeg tok bruddet verre enn jeg tenker selv. Men når jeg tenker tilbake på det forholdet, så var det ikke et godt forhold, og han var absolutt ikke verdt å ta vare på. Barnslig og var svært selvsentrert. Har nok mye sinne mot han pga det som skjedde, så har lite til overs for han. 

Nåværende samboer går på skole, ferdig til sommeren. Jeg er ferdig med utdanningen min for 3 år siden, og ser derfor ikke problemet med det. Men for hans del ville han ha på plass bil, et større sted å bo og en fast jobb. Fast jobb er han sikret de neste 3 årene fra og med sommeren 2017, så det er greit. Vi har nå nettopp kjøpt oss bil (passat), så det er jo også på plass. Vi har faktisk snakket om det i det siste, at vi skal begynne etter jul, men jeg er nå redd for at jeg har pushet han til det.. Pluss at jeg er redd det kommer til å ta lang tid å bli gravid, og at det da fører til problemer i parforholdet. Og jeg har jo helt panikk og angst for at det samme skal skje igjen

Anonymkode: 68bbe...924

[AnonymBruker]

16 timer siden, Sobril skrev:

Jeg mistet i dødfødsel for fire år siden, og sliter veldig for tiden. Får ikke sove før sent om natten, for så fort jeg lukker øynene er hun der. Jeg fikk barn igjen for et halvt år siden, og nå ligger lille I i senga ved siden her og sover søtt. Men det hjelper liksom ikke. Det vil alltid være et barn for lite. M på 11, lille I på 6 måneder, og min vakreste E skulle vært fire år og ligget i rommet ved siden av her. Det er så vanskelig. Vet ikke hvorfor det har blusset opp igjen til det verre nå, men det er vel slik det er med sorg. Sorgen over det som aldri fikk bli.

Dette var utrolig trist å lese Sorgen er vel noe som kommer og går litt som den vil. Kanskje noe du har opplevd i det siste har trigget følelsen du hadde da du mistet lille E..Det er jo aldri et godt svar på hvorfor du plutselig skal tenke på det, men tror du bare må la deg selv sørge over det. Kanskje du skal prate med noen? Om du har gjort det før, så kan det være godt å gjøre det igjen. Ta det nå som det er så nært, og tungt. Kanskje det kan gi deg litt svar. 

Anonymkode: 68bbe...924