Angrer på at jeg gjorde det slutt

[Gjest Anonymous]

Har akkurat gjort det slutt med kjæresten og samboeren gjennom mange år, og etter mye frem og tilbake og snørr og tårer, har han nå gått, vet ikke når han kommer tilbake.

Selv om mitt inntrykk har vært at vi begge har hatt problemer med forholdet, kom det nå veldig tydelig frem at han uansett ikke kunne tenkte seg at det skal være over, og han bønnfalte meg om å ombestemme meg, men jeg har vært hard.

Så nå har han gått da, og jeg sitter her og lurer på om jeg har gjort det rette. Hjertet mitt kjennes som det rives i stykker, tårene spruter, og jeg husker ingenting annet enn alt det gode vi har hatt. Grunnene mine for å gjøre det slutt, som jeg vel og merke har tenkt på lenge og vel og veid mye frem og tilbake, virker plutselig ubetydelige, og jeg føler det som jeg har gjort mitt livs tabbe. Vet ikke om jeg klarer å være uten ham, eller i alle fall føles det sånn nå.

Jeg har aldri gjort det slutt med noen før, er dette helt normale følelser, eller burde jeg ta det som et hint og løpe etter ham og beklage og bønnfalle ham om å ta meg tilbake?

Takknemlig for svar!

[~sikka~]

De gangene jeg har gjort det slutt har det føltes akkurat likedan. Som om verden gikk under. Men etter noen dager/uker så ble alt mye bedre. Og nå, flere år senere er jeg utrolig glad for at jeg tok de valgene jeg gjorde

Husk, det var en grunn til at du gjorde det slutt

[Gjest Tex]

Jeg led samme kvaler som deg,

i dag er jeg gift med en annen, min drømmeprins.

Sier som Madonna: Don`t go for second best.......

[Gjest Lompa]

Jeg led samme kvaler som deg,

i dag er jeg gift med en annen, min drømmeprins.

Sier som Madonna: Don`t go for second best.......

HELT enig med Tex! Don`t go for second best....

Sett deg ned og LYTT til den låta,du!

[Gjest Anonymous]

Merkelige greier det der..

Problemene synes ulevelige med, etter å ha sett til godviljen i MANGE år. Og når forholdet er over og man endelig kan begynne å skape seg det livet man ønsker (evt. sammen med den type mann man alltid har ønsket)

husker man bare de gode tingene og problemene virker utbetydelige.

Jeg har også komt litt lenger, jeg gikk tilbake til forholdet. Det føltes godt å være tilbake i begynnelsen, men problemene som var der er der fortsatt og jeg er ennå ikke i nærheten av å leve det livet jeg ønsker. Ser ikke ut som jeg noengang kommer til å gjøre det heller så lenge jeg blir her. Så nå er jeg på vei ut igjen. Og tro det eller ei, jeg er fortsatt usikker...

Tror det har noe med feil tankegang å gjøre.

[Gjest moi.]

Tex: Er du nettopp blitt gift? Nei.kødder du..det har jeg ikke fått med meg. Har du skrevet innlegg der du ikke har nevnt noe med bryllup eller mannen din?

[~sikka~]

Tex: Er du nettopp blitt gift? Nei.kødder du..det har jeg ikke fått med meg. Har du skrevet innlegg der du ikke har nevnt noe med bryllup eller mannen din?

Hun er jo sikkert lykkelig da og vil dele det med verden

[Gjest hønepøne]

Hei du!

Er vist i en ganske lik situasjon du og jeg. Men har ikke kommet så langt som deg enda. Er i oppbruddsfasen, og har flyttet hjem til mor og far for noen dager. Det har gått opp et lys for han, at han holder på å miste meg, og nå kommer meldingene i fleng om livet fremover og hva han ønsker. Han vil gifte seg med meg, få barn med meg, ofrer alt sier han. I løpet av seks år sammen har jeg ikke sett han gråte. Nå tuter han! Det er en merkelig følelse å ha sånt overtak, men det gjør så ulidelig vondt. Å se noen du er så glad i være så langt nede. Samtidig sliter jeg med meg selv. Gjør jeg det riktige? Vi ble sammen da vi var 20. Mye har skjedd siden da. Jeg vil bli kjent med meg selv på mine premisser. Starte MITT liv! Jeg har vært dumsnill i alle år, og lagt mine behov til side. Er det da dårlig gjort av meg, når jeg endelig sier hva jeg trenger og hva jeg mener, at jeg ikke gir han en ny sjanse? Det føles fryktelig egoistisk, men samtidig veldig spennende! Jeg har en unik sjanse til å bare være meg. Hva gjør jeg?

Har akkurat gjort det slutt med kjæresten og samboeren gjennom mange år, og etter mye frem og tilbake og snørr og tårer, har han nå gått, vet ikke når han kommer tilbake.

Selv om mitt inntrykk har vært at vi begge har hatt problemer med forholdet, kom det nå veldig tydelig frem at han uansett ikke kunne tenkte seg at det skal være over, og han bønnfalte meg om å ombestemme meg, men jeg har vært hard.

Så nå har han gått da, og jeg sitter her og lurer på om jeg har gjort det rette. Hjertet mitt kjennes som det rives i stykker, tårene spruter, og jeg husker ingenting annet enn alt det gode vi har hatt. Grunnene mine for å gjøre det slutt, som jeg vel og merke har tenkt på lenge og vel og veid mye frem og tilbake, virker plutselig ubetydelige, og jeg føler det som jeg har gjort mitt livs tabbe. Vet ikke om jeg klarer å være uten ham, eller i alle fall føles det sånn nå.

Jeg har aldri gjort det slutt med noen før, er dette helt normale følelser, eller burde jeg ta det som et hint og løpe etter ham og beklage og bønnfalle ham om å ta meg tilbake?

Takknemlig for svar!

[Gjest Tex]

Tex: Er du nettopp blitt gift? Nei.kødder du..det har jeg ikke fått med meg. Har du skrevet innlegg der du ikke har nevnt noe med bryllup eller mannen din?

Jøss, har du ikke...? Vel det forklarer jo hvorfor du ikke har fått med deg vanlig kotyme på KG i det hele tatt, du kan jo ikke ha lest mange innleggene her inne.....

[Superlammet]

Det er helt normalt at følelsene dine spretter banan rundt i huet på deg. Nettopp vært gjennom det samme selv, og det er fortsatt ganger hvor jeg virkelig angrer som en hund på at jeg gjorde det slutt med hun jeg var sammen med. Jeg vet jo at det var det beste for både meg og henne, men fortsatt. Man fokuserer på gode ting når man har det kjipt, og når man har det bra fokuserer man på det negative. Kroppens eget syke balansesystem... =P Men, det går over.. det kan jeg love deg..

[Gjest Trådstarter'n]

Hei du!

Er vist i en ganske lik situasjon du og jeg. Men har ikke kommet så langt som deg enda. Er i oppbruddsfasen, og har flyttet hjem til mor og far for noen dager. Det har gått opp et lys for han, at han holder på å miste meg, og nå kommer meldingene i fleng om livet fremover og hva han ønsker. Han vil gifte seg med meg, få barn med meg, ofrer alt sier han. I løpet av seks år sammen har jeg ikke sett han gråte. Nå tuter han! Det er en merkelig følelse å ha sånt overtak, men det gjør så ulidelig vondt. Å se noen du er så glad i være så langt nede. Samtidig sliter jeg med meg selv. Gjør jeg det riktige? Vi ble sammen da vi var 20. Mye har skjedd siden da. Jeg vil bli kjent med meg selv på mine premisser. Starte MITT liv! Jeg har vært dumsnill i alle år, og lagt mine behov til side. Er det da dårlig gjort av meg, når jeg endelig sier hva jeg trenger og hva jeg mener, at jeg ikke gir han en ny sjanse? Det føles fryktelig egoistisk, men samtidig veldig spennende! Jeg har en unik sjanse til å bare være meg. Hva gjør jeg?

Som du sier virker situasjonene våre veldig like, føles omtrent som jeg leser noe jeg selv skulle ha skrevet når jeg leser innlegget ditt.

Jeg har nå gjort det jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle gjøre: Dagen etter at det ble slutt, er vi nå sammen igjen. To måneders prøveperiode, har vi kalt det. Det føles utrolig godt å være sammen igjen, nesten som nyforelsket, og i "prøveperioden" har både jeg og han sagt en del ting som er nødt til å forandre seg (i alle fall dersom jeg skal bli værende). Problemet er bare at jeg ikke tror dette vil forandre seg noe særlig i lengden, og dessuten at jeg føler jeg går på akkord med meg selv. Jeg var så utrolig bestemt på at dette var slutten, at jeg nå på en måte kunne begynne et mer uavhengig liv, men nei da...

Huff, føler meg rimelig rådvill, dum og vinglende nå ja...

[Philosophia]

De tankene og følelsene du har nå er helt normale. Vent en stund så skal du se at det går over.

[Philosophia]

Leste ikke siste innlegg, ser nå at dere er sammen igjen. Ja ja, får håpe det er det riktige.

[Hønepøne]

Hei igjen til deg, "Trådstartern`n". Ser ut som jeg ender opp med samme konklusjon som deg. Har vært ute av huset siden søndag, har vridd hodet mitt i alle retninger, snakket med venninner og kollegaer, grini og ledd om hverandre. Han har skrevet meldinger til den store gullmedaljen, fortalt at han bryter sammen på jobb hver dag foran kollegaer (dette er vanligvis en beinhard gutt!), ikke sovet og ikke spist siden søndag. Nå har han invitert meg på middag på fredag, og jeg kommer til å gå. Har skrevet dagbok de siste dagene, og satt tankene i system. Kommer til å ta med meg boka som støtte. Der står det i klartekst alt som er vanskelig, og alt jeg har tenkt. Skylder vel både han og meg at vi prøver, etter 6 1/2 år. (Var dette syv års krisa, som kom et halvt år for tidlig?) Men det er helt utrolig hvordan man vingler. På tirsdag var jeg fast bestemt på å gå, uansett. Ligger vel og murrer enda. Må jo tenke på meg selv, til syvende og sist. Alle har ansvar for sitt eget liv, og at man har det best mulig. Jeg skjønner den følelsen du har av at ting føles godt nå, men at du tviler på at det holder. Og at du sliter med deg selv, når du egentlig hadde bestemt deg for å gå. Ta tiden til hjelp!! Du skal ihvertfall vite at det hjalp utrolig å lese dine ord. Og se at andre setter ord på følelser som jeg har!!! Takk skal du ha!