Er eg psykisk sjuk?

[AnonymBruker]

Eg har slitt ganske mye siden jeg var liten. Eg er nå 31 år og det er så mye eg syns er vanskelig. Eg føler mye på angst og håpløshet. Kan være temmelig deprimert, men det kan svinge fort. Alle følelsene er veldig intense. Eg føler meg verdiløs, eg føler at ingen liker meg, og eg har veldig mye selvmordstanker. Ikke sånn at eg planlegger å dø, det e bare tanker, men de er veldig plagsomme. Eg veit ikkje heilt ossen eg kan beskrive det, men av og til blir verdenen litt annerledes og eg tenke kun på onde krefter, at eg e besatt av onde krefter og at eg kommer til å gjøre grusomme ting. Og da kan eg få en del bisarre tankar som eg aldri kan sei høgt. Eg ser ikkje for meg non framtid med jobb og samboer og det der.

I tenårene og frem til tidlig 20årene rusa eg meg en del og skada meg. Men eg har alltid vært temmelig inneslutta. Det har kommet seg litt de siste åra, men som sagt så svinger alt sammen veldig mye. Eg kan få voldsomme sinneutbrudd. Eg viser det aldri for noen, men heime aleine kan eg virkelig gå bananas. Kan gråte mye selvom det ikke er noe spesielt som har skjedd. I perioder blir eg så desperat at eg har lagt meg inn på psykiatrisk avdeling, men eg får ikkje bli særlig lenge.

Så det er da eg begynner å lure på om eg egentlig er psykisk sjuk? Eg tenke da når de ikke vil ha meg innlagt selv om eg føler meg så desperat. Alle mennesker slit jo av og til, og alle de treng jo ikke å være innlagt. Eg virke temmelig oppegående og normal utad. Men eg går til psykolog kver veke og får terapi. Eg er 100% uføretrygda. Men eg blir liksom i tvil om, e e sjuk, eller er eg ei som er frisk men sliter slik som alle mennesker gjør? Skjønner dere spørsmåket mitt? Det hadde jo vært enklere om dette var sjukdom, det ville jo forklart ein heil del, men det e liksom så vanskelig å se... Og eg føler meg ikke velkommen på psykiatrisk avdeling. Nokon seier eg har borderline personlighets forstyrrelse, mens andre kan si at det er post traumatisk stress lidelse. Eg får medisiner også. Men det hjelper ingenting. 

Ut i fra det eg har skreve nå, kan det se ut som eg e psykisk syk? Eller altså om fagfolk ser det som at eg e i behov av for eksempel en innleggelse på psykiatrisk avdeling av og til? Eg føle eg har det forferdelig vanskelig, men eg veit ikkje å fagfolk EGENTLIG tror om dette... Eg føle de ser på meg som at eg e for oppegående til å være ufør og innlagt. Dei seier det ikkje høgt, men eg bare trur det veldig sterkt siden eg virke såpass oppegående utad. Eg har en del stygge arr etter selvskade, men ellers e det ingenting synleg verken av oppførsel eller noe som helst som kan tilsi at eg e sjuk. Eg får til hverdagslige ting, har venner og alt sånn. Men eg skammar meg mykje over at eg ikkje e i jobb og at eg kostar samfunnet såpass mye ressusjer. Eg har et utrulig stort ønske om å dø, men eg skal ikkje det før om veldig lenge. eg e bare 31 år, men man vet jo aldri uansett da. Men eg føle livet er forferdelig strevsomt.

Vel, kan dette vere sjukdom, eller må eg rett og slett bare ta meg sammen og skjønne at det er slik det e å være menneske? 

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

De med innleggelse, så e e nok alltid den som e mest frisk av dei innlagte... det får meg også til å tvile... E eg EGENTLIG sjuk? 

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

Du skriver du går til psykolog en gang i uka? Kan du ikke spørre psykologen om de ser på deg som psyk? Det kan kanskje virke slik ut fra det du skriver at du er psyk. Og det skal mye til for å bli ufør, og du har blitt det. Må da være en grunn for at helsevesenet ønsket deg ufør? Også om du har borderline pf. Så er jo det en psykiatrisk diagnosw. Derav ville jeg kalt deg fr psykisk syk personlig. Men jeg vet ikke. Du snakker også om at du legger deg inn noen ganger, men du får ikke bli der lenge. Det er ofte en problemstilling mange med borderline opplever. De blir lagt inn, men kastet ut igje fort, for de har ikke gått av å bære lnnlagt, en kan bli avhengig, en har ikke gått av den oppmerksomheten, en er oppmerkosmhetssyk og lista her er lang. Sier ikke at dette nødvendigvis gjelder deg,men jeg har selv erfart dette med borderline, kronisk suicidal og innleggelser. Om jeg så tar livet mitt , så heller det en innleggelse virker det på helsevesenet. Og jeg har sett og kjenner flere som opplever akkurat dette. Men dette er bare mine tanker rundt det du skriver. Vil anbefale deg å snakke med psykologen din om akkurat det du skriver jer. Han/hun er den som kan svare deg på dette her best. Ikke tilfeldige på et forum.

Lykke til videre i livet,håper du klarer å få det bedre

Anonymkode: 4904a...d01

[AnonymBruker]

Har snakka med psykologen om det, og han seie han oppfatt meg som om eg har Borderline personlighets forstyrrelse. Men e ikkje D en temmelig alvorlig psykisk sjukdom? Eg blir så forvirra..  Men eg e jo ikkje manipulerende eller noko, ikkje oppmerksomhetssjuk heller. E d bare det at diagnosen heter Borderline som gjør at dei ikkje vil ha meg der? Altså at eg e sjuk men har "feil" diagnose? D e temmelig stigmatiserende i så fall! Men eg har sånn brukerstyrt plass på Døgnposten så eg kan komme ti eg vil, men kun for nokon få dager. Føler e at e treng mer hjelp så skriv de meg ut uansett, selvom e ikkje e no vanskelig eller noko sånn. Men D har fått meg til å tvile på om eg egentlig e sjuk eller ossen e D egentlig dei ser på meg? 

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

En av "våpnene" til depresjon er at den prøver å overbevise deg om at den ikke eksisterer. Så det forklart veldig godt en gang med: "Å kjempe mot depresjon er som å kjempe en krig der motpartens taktikk er å overbevise deg om at krigen ikke skjer". Og det er veldig sant. Det er veldig vanlig å tenke at man overdriver og bare er svak. At alle har det slik, men alle andre håndterer det mye bedre. 

Anonymkode: 6b704...e9e

[AnonymBruker]

Borderline er på en måte ganske alvorlig. Men det finnes flere grader av den diagnosen som alle andre. Selv har jeg mild av den diagnosen. Jeg trur ikke du er manipulerende eller noe slik. Men jeg personli og hører mange andre mener at det føles slik. At de trur du manipulerer, og bare søket oppmerksomhet. Har selv fått slik 5 dagers innleggelse også ut igjen uansett hva jeg sier. Flere ganger fått i trynet at jeg har borderline og det er derfor. Føler borderline pf er en vanskelig diagnose og behandle, og mangr blir behandlet stigmatiserende og i noen tilfeller virker det som de blir forhatt og så fort en får en slik diagnose så blir en gitt opp nesten.

Kan du ikke spørre om en skikkelig utredning? Eks ved en døgnavdeling som diagnostiserer? Det fikk jeg en gang.

Anonymkode: 4904a...d01

[Gjest Krigerunge]

Ja, jeg vil påstå du er psykisk syk. Men jeg har ingen faglig kompetanse eller utdannelse innen feltet så min mening er nok irrelevant, men siden du spør så svarer jeg. Om du leser innlegget ditt om igjen med et litt mer åpent sinn som ikke er preget av fornektelse så ser du det selv også at det skurrer på mange punkt. Hva som er normalt eller ikke er ikke så viktig ettersom det varierer veldig. Det er normalt at en "frisk" person er lei seg en gang i blant. Det er normalt at en "syk" person har selvmordstanker en gang i blant.

[Gjest NotNaomi]

Det er jo ikke tvil om at du er psykisk syk TS. Men hva slags hjelp tenker du at du får ved å være innlagt lengre da?

[AnonymBruker]

Noen ganger aner eg liksom ikkje om de ser på meg som for frisk til å ha behov for hjelp... Det er litt vanskelig å forstå selv om eg e det eller ikkje siden e stort sett fungere greit. Tør ikkje alltid å møte folk og sånn, men ellers får eg til en del. Men det er jo mye som er veldig vanskelig. 

Eg har fått grundige utredninger av diagnose ved psykiatrisk avdeling, og de har kommet frem til at det e Borderline og Ptsd. Men så har det vært non som har gjort at eg trur at dei tenker at eg egentlig e frisk.. Også e det jo folk rundt meg som sier at det er rart at eg ikkje kan ha arbeid og slik. Virker som de blir irriterte på meg. Eg skulle jo kunne gjort Alt i verden for å slippe å ha det sånn eg har det. Ja, eg e vel kanskje sjuk... Det e bare så utrolig vanskelig å innse.. Eg lure heile tia på om miljøpersonell på psykiatrisk avdeling tenke at e ikkje burde være der sia e kanskje e den friskeste på avdelinga. Men.. Kanskje eg ikkje e den friskeste på avdelinga.. At eg egentlig bare manglar fullstendig  sjukdomsinnsikt . 

Nei, det e vanskelig det derre med å ikkje heilt vite om e egentlig e sjuk og trenge hjelp og å helsepersonell tenker om e e frisk eller sjuk eller om diagnosen stemmer og alt det der.. At det e strevsomt e D hvertfall ikkje tvil om. Mykje tankar om døden. Veldig mykje 

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

1 time siden, NotNaomi skrev:

Det er jo ikke tvil om at du er psykisk syk TS. Men hva slags hjelp tenker du at du får ved å være innlagt lengre da?

 

 

Non ganger pleier det å være nok med non få dager, men andre ganger føler eg meg så fullstendig desperat og vanskelig å overleve, eg truer ikkje med suicid eller noko, eller fortelle særlig om det, (da får eg jo HvERTFALL ikkje bli) men eg fatte ikkje ossen eg skal klare meg heime. Da kunne det være godt å kunne få bli et par veker for å stabilisere det litt. Eg kan føle meg så desperat, og å være heime (eg bur aleine) føltes fullstendig håpløst og det kan bare være helt tortur... Da tenker eg i ettertid om var eg egentlig sjuk, eller ka e det? Ossen kan dei sende en så desperat lidende person heim? Eg e veldig var på ossen eg skal ordlegge meg og alt sånn for å ikkje virke manipulerende eller sånn, bare at eg virkelig sku ønske eg kunne bli til det føltes mer stabilt. Psykologen sa at når eg har veldig mye selvmordstanker så e eg ikkje stabil.

Men e vett ikkje å de legane og psykologane og de trur... Eller ka eg selv ska tru... Om eg har den sjukdommen eller ikkje... Skulle ønske eg bare kunne innse at eg e sjuk og tenke at helsepersonellet skjønne at eg e sjuk de gangene eg søke hjelp. D e ikkje godt å være der når eg føle dei ser på meg på den måten og då e det vanskelig å søke hjelp når eg blir så desperat  

Anonymkode: 44528...bda

[Gjest Lofilteret]

Jeg lurer på hvordan du var før livet var vanskelig? Skjedde det noe som gjorde at du ble "syk"? Har du vokst opp i en "normal" familie med foreldre som har brydd seg om deg og gitt deg omsorg? Har du noen nærpersoner som støtter deg, eller har du alltid måttet kjempe alene? Har du tatt utdanning og jobbet noen gang? Har du noen interesser du brenner for? 

Jeg mener ikke at du må svare på disse spørsmålene, men de ville være relevant i forhold til hvor alvorlig syk du er. Jeg tror du er syk ut fra det du skriver. Men jeg tror at noen kommer dit du er i dag pga en uheldig oppvekst, omsorgssvikt, feil valg, feil venner, traumer osv, osv.  Andre finner seg selv der du er pga biologisk sykdom. 

Dersom det er biologisk sykdom så må du forholde deg til psykiatere og medisiner. Er du i den andre kategorien, noe psykologen egentlig har sagt til deg, så er det mye du kan gjøre selv for å bli frisk, ofte sammen med en god terapeut og medisiner. Og det er forhåpentligvis det dere jobber med i timene hos psykologen, selv om jeg får inntrykk av at det ikke er særlig målrettet terapi (?)

Det ble et langt svar på et kort spørsmål ... men ja, jeg tror du er syk. 

[AnonymBruker]

Jeg tror de har diagnostisert deg riktig i forhold til borderline. Det høres sånn ut i alle fall. Alle som har borderline behandles egentlig ganske likt som deg (ganske dårlig og respektløst til og med fra helsevesenet tidvis). Så ikke ta det personlig. 

En har mye høyere terskel på å legge inn folk med borderline fordi psykiatrien har bestemt at innleggelser er dårlig for ALLE med borderline. Så driter en i at også de med borderline er relativt ulike som personer de og. Jeg tror delvis dette handler om at borderlinere regnes som vanskelige å behandle og at en derfor prioriterer pasienter en mener er "lettere" å behandle, og faktisk har jeg tidvis lurt på om det ikke delvis er for at personalet skal ha det behagelig på dpsene..haha..også tror jeg delvis det er rett avgjørelse å unngå for mye innleggelser. Jeg tror mange borderlinere trenger stabiliseringsinnleggelser fra tid til annen og at de innleggelsene ofte er for kort. En rekker ikke stabiliseres på noen dager/en uke. På to-tre kan man derimot klare det. Men jeg tror at det er rett at borderline ikke har godt av innleggelser over lang tid. 

Anonymkode: 40cbf...ae0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Betrakteren skrev:

Jeg lurer på hvordan du var før livet var vanskelig? Skjedde det noe som gjorde at du ble "syk"? Har du vokst opp i en "normal" familie med foreldre som har brydd seg om deg og gitt deg omsorg? Har du noen nærpersoner som støtter deg, eller har du alltid måttet kjempe alene? Har du tatt utdanning og jobbet noen gang? Har du noen interesser du brenner for? 

Jeg mener ikke at du må svare på disse spørsmålene, men de ville være relevant i forhold til hvor alvorlig syk du er. Jeg tror du er syk ut fra det du skriver. Men jeg tror at noen kommer dit du er i dag pga en uheldig oppvekst, omsorgssvikt, feil valg, feil venner, traumer osv, osv.  Andre finner seg selv der du er pga biologisk sykdom. 

Dersom det er biologisk sykdom så må du forholde deg til psykiatere og medisiner. Er du i den andre kategorien, noe psykologen egentlig har sagt til deg, så er det mye du kan gjøre selv for å bli frisk, ofte sammen med en god terapeut og medisiner. Og det er forhåpentligvis det dere jobber med i timene hos psykologen, selv om jeg får inntrykk av at det ikke er særlig målrettet terapi (?)

Det ble et langt svar på et kort spørsmål ... men ja, jeg tror du er syk. 

 

 

Eg har hatt det temmelig tøft opp i gjennom. Så eg e vel en del prega av det. Har ikkje hatt jobb eller utdannelse, eg prøvde og feila mange ganger før eg ble trygda og kom etterhvert i psykiatri-bolig. Med god terapi så har eg komme meg ut av psykiatri-boligen og blitt mer selvstendig. Det tok veldig lang tid før non fikk vite at eg egentlig hadde det ganske tøft. Eg har ikkje non spesielle interesser egentlig... Skulle ønske eg hadde hobby eller no, men interessen for ting e liksom ikkje der. Heller ikkje på kjæreste eller no sånn. Har liksom så nok med meg selv og eg e veldig usikker på meg selv. 

Eg har igrunn vært veldig mye i psykiatrien og vært gjennom mange forme for behandling. Etter så mye strev og så mange kampar eg har kjempa så ser det veldig mørkt ut... Men eg skal ikkje gi opp altså! Men eg må jo innrømme at eg syns d e veldig tungt.. Huff, nå klage e fælt her, men det e godt å få det ut   man e vel kanskje ikkje frisk når man har det sånn... Vet ikkje... 

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de har diagnostisert deg riktig i forhold til borderline. Det høres sånn ut i alle fall. Alle som har borderline behandles egentlig ganske likt som deg (ganske dårlig og respektløst til og med fra helsevesenet tidvis). Så ikke ta det personlig. 

En har mye høyere terskel på å legge inn folk med borderline fordi psykiatrien har bestemt at innleggelser er dårlig for ALLE med borderline. Så driter en i at også de med borderline er relativt ulike som personer de og. Jeg tror delvis dette handler om at borderlinere regnes som vanskelige å behandle og at en derfor prioriterer pasienter en mener er "lettere" å behandle, og faktisk har jeg tidvis lurt på om det ikke delvis er for at personalet skal ha det behagelig på dpsene..haha..også tror jeg delvis det er rett avgjørelse å unngå for mye innleggelser. Jeg tror mange borderlinere trenger stabiliseringsinnleggelser fra tid til annen og at de innleggelsene ofte er for kort. En rekker ikke stabiliseres på noen dager/en uke. På to-tre kan man derimot klare det. Men jeg tror at det er rett at borderline ikke har godt av innleggelser over lang tid. 

Anonymkode: 40cbf...ae0

 

 

Da var det bare å prøve å innse at eg faktisk har Borderline da.. At det ska være så vanskelig, kanskje eg skal lese det eg har skreve her og tenke at det ikkje e meg det handla om. 

Eg veit jo om ei som har Borderline som e blitt veldig avhengig av å være innlagt. Og som eg å må si eg oppfattar som ganske manipulerende og vanskelige, unnskyld meg, eg vil ikkje være med på å stigmatisere det som kanskje er mi eiga diagnose til og med, men detta var nok et slikt tilfelle som psykiatrien har satt som mal for ossen ein med Borderline er. Huff, eg like ikkje å si det, men det e slik e oppfatta ho.. Men ho har mange gode egenskapa utenom da.  Men eg kan forstå ho. Når man e så desperat så e det nok lett å bli avhengig av å være innlagt. Men som du sier så e jo ikkje alle med Borderline slik... OK, når det gjelder det med innleggelse så kam vi jo hvert fall si at de ser på meg som sjuk i å med at eg ikkje får bli lenge, om det e pga Borderline-diagnosen  

Anonymkode: 44528...bda

[Gjest NotNaomi]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Non ganger pleier det å være nok med non få dager, men andre ganger føler eg meg så fullstendig desperat og vanskelig å overleve, eg truer ikkje med suicid eller noko, eller fortelle særlig om det, (da får eg jo HvERTFALL ikkje bli) men eg fatte ikkje ossen eg skal klare meg heime. Da kunne det være godt å kunne få bli et par veker for å stabilisere det litt. Eg kan føle meg så desperat, og å være heime (eg bur aleine) føltes fullstendig håpløst og det kan bare være helt tortur... Da tenker eg i ettertid om var eg egentlig sjuk, eller ka e det? Ossen kan dei sende en så desperat lidende person heim? Eg e veldig var på ossen eg skal ordlegge meg og alt sånn for å ikkje virke manipulerende eller sånn, bare at eg virkelig sku ønske eg kunne bli til det føltes mer stabilt. Psykologen sa at når eg har veldig mye selvmordstanker så e eg ikkje stabil.

Men e vett ikkje å de legane og psykologane og de trur... Eller ka eg selv ska tru... Om eg har den sjukdommen eller ikkje... Skulle ønske eg bare kunne innse at eg e sjuk og tenke at helsepersonellet skjønne at eg e sjuk de gangene eg søke hjelp. D e ikkje godt å være der når eg føle dei ser på meg på den måten og då e det vanskelig å søke hjelp når eg blir så desperat  

Anonymkode: 44528...bda

Skjønner. Det er de som er i fare for seg selv og andre som blir innlagt. Er det sånn at du ikke fortellere hvor vanskelig du har det? Er det sånn at du bestreber deg på å oppføre deg "bra"? Det virker litt sånn ut fra hva du skriver. Hadde det vært litt annerledes om du virkelig viste hvor desperat du føler deg? Har du problemer med å vise følelser? Unnskyld alle spørsmål,men tenker det kan ligge ned der. Skjønner hvor vanskelig du har det,og behovet for trygge omgivelser når det er som verst! 

[AnonymBruker]

Eg prøve så godt eg kan å si ossen eg har det. Men før så skada eg meg veldig mye, det var ikkje fordi eg var ute etter oppmerksomhet overhodet ikkje, men eg visste ikkje på hvilke anna måte eg kunne takle det intense inni meg på. Med terapi så har eg blitt bedre på å snakke og sette ord på følelsar. Men eg e veldig observant på ossen eg ska snakke og oppføre meg for å ikkje virke vanskelig. Men eg får sagt ossen eg har det. 

Men det e liksom alt det som får meg til å undres på om... Altså har eg den diagnosen eller e det noko heilt anna, at eg kanskje e ei som e frisk som streve med no ekstra innimellom? 

Det e vel ikkje bare når en e til fare for seg sjøl elle andre at en blir innlagt? dørene står jo oppe så man kan jo bare stikke av om man vil det... Du tenke kanskje på akutt avdelinga? 

 

Tusen takk for forståelsen dere vise  

Anonymkode: 44528...bda

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Non ganger pleier det å være nok med non få dager, men andre ganger føler eg meg så fullstendig desperat og vanskelig å overleve, eg truer ikkje med suicid eller noko, eller fortelle særlig om det, (da får eg jo HvERTFALL ikkje bli) men eg fatte ikkje ossen eg skal klare meg heime. Da kunne det være godt å kunne få bli et par veker for å stabilisere det litt. Eg kan føle meg så desperat, og å være heime (eg bur aleine) føltes fullstendig håpløst og det kan bare være helt tortur... Da tenker eg i ettertid om var eg egentlig sjuk, eller ka e det? Ossen kan dei sende en så desperat lidende person heim? Eg e veldig var på ossen eg skal ordlegge meg og alt sånn for å ikkje virke manipulerende eller sånn, bare at eg virkelig sku ønske eg kunne bli til det føltes mer stabilt. Psykologen sa at når eg har veldig mye selvmordstanker så e eg ikkje stabil.

Men e vett ikkje å de legane og psykologane og de trur... Eller ka eg selv ska tru... Om eg har den sjukdommen eller ikkje... Skulle ønske eg bare kunne innse at eg e sjuk og tenke at helsepersonellet skjønne at eg e sjuk de gangene eg søke hjelp. D e ikkje godt å være der når eg føle dei ser på meg på den måten og då e det vanskelig å søke hjelp når eg blir så desperat  

Anonymkode: 44528...bda

Det at de sender deg hjem, betyr ikke at du er svak eller ikke syk, det vitner bare om hvor presset kapasiteten på psykriatisk sykehus er, når så fortvilede mennesker blir sendt hjem. Klart du er syk. Men, det betyr ikke at det ikke finnes lysglimt, og at ikke livet kan bli fint. Du har sikkert noen fine stunder av og til allerede? Og hvis ikke, du kan garantert få det  Det eneste viktige er at du er så snill du klarer, og at livet ditt er så fint som mulig. Husk, det er mye mulig at vi bare lever en gang...nyt det! Alle liv er like viktige/betydningsløse. Ikke kast bort ditt på dårlig samvittighet.

Anonymkode: 7781a...ab2

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da var det bare å prøve å innse at eg faktisk har Borderline da.. At det ska være så vanskelig, kanskje eg skal lese det eg har skreve her og tenke at det ikkje e meg det handla om. 

Eg veit jo om ei som har Borderline som e blitt veldig avhengig av å være innlagt. Og som eg å må si eg oppfattar som ganske manipulerende og vanskelige, unnskyld meg, eg vil ikkje være med på å stigmatisere det som kanskje er mi eiga diagnose til og med, men detta var nok et slikt tilfelle som psykiatrien har satt som mal for ossen ein med Borderline er. Huff, eg like ikkje å si det, men det e slik e oppfatta ho.. Men ho har mange gode egenskapa utenom da.  Men eg kan forstå ho. Når man e så desperat så e det nok lett å bli avhengig av å være innlagt. Men som du sier så e jo ikkje alle med Borderline slik... OK, når det gjelder det med innleggelse så kam vi jo hvert fall si at de ser på meg som sjuk i å med at eg ikkje får bli lenge, om det e pga Borderline-diagnosen  

Anonymkode: 44528...bda

 Beklageligvis tror jeg det er litt sånn.

Hvis du føler deg usikker på diagnosen. Kanskje du kan be om ny evaluering av behandler som går spesifikt på personlighetsforstyrrelser? Det er et eller annet veldig langt å omfattende intervju, med enormt mye spørsmål som man kan ta. Men jeg vet ikke hva det heter, dessverre. Men det er så innmari mange spørsmål at jeg tror det skal godt gjøres at noe blir feil, med mindre man er en svært kalkulert lystløgner og psykiater egentlig. Man svarer på en halv million spørsmål, der resultatet tolkes digitalt. 

 

Anonymkode: 40cbf...ae0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Beklageligvis tror jeg det er litt sånn.

Hvis du føler deg usikker på diagnosen. Kanskje du kan be om ny evaluering av behandler som går spesifikt på personlighetsforstyrrelser? Det er et eller annet veldig langt å omfattende intervju, med enormt mye spørsmål som man kan ta. Men jeg vet ikke hva det heter, dessverre. Men det er så innmari mange spørsmål at jeg tror det skal godt gjøres at noe blir feil, med mindre man er en svært kalkulert lystløgner og psykiater egentlig. Man svarer på en halv million spørsmål, der resultatet tolkes digitalt. 

 

Anonymkode: 40cbf...ae0

Vet du om de kan sette diagnose uten å ha intervjuet? Bare med samtale?

Anonymkode: 03f04...4e1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vet du om de kan sette diagnose uten å ha intervjuet? Bare med samtale?

Anonymkode: 03f04...4e1

Ja, de kan sette diagnoser utfra andre kriterier/evalueringverktøy. Jeg lurer på om ikke psykiatere bruker skjemaer/evalueringverktøyer som de "maler" inn som del av behandlersamtaler? Men jeg er jammen ikke sikker.

Men intervjuet/spørsmålskjemaene jeg snakker om går helt spesifikt på bare personlighetsforstyrrelser og er nokså omfattende. (Tar timesvis å komme gjennom) Jeg bare vet ikke hva det heter..søren og. Men behandleren din vet nok noe om disse tingene om du spør han/henne.

 

Anonymkode: 40cbf...ae0