Mistet min far nylig, hva skjer nå?

[AnonymBruker]

Heisann, jeg er 20 år gammel og mistet min far for litt over tre måneder siden. Det er kanskje ikke så veldig nylig, men for meg føles det fortsatt som om det skjedde for en uke siden. Jeg bodde sammen med min far i generasjonsbolig med mine besteforeldre i 3,5 år mens jeg gikk på videregående. Foreldrene mine skilte seg når jeg var fire år gammel og min mor giftet seg på nytt. De har bodd i forskjellige byer så lenge jeg kan huske. Min far var diabetiker og slet veldig med sykdommen. Vi hadde mange sykehusbesøk de siste fem årene før han døde. Han og foreldrene hans dro på Gran Canaria i 3 uker, men pappa kom hjem i kiste. Tiden etter sjokktelefonen var tung. Tanker som "dette må være feil" osv poppet opp. Jeg sleit veldig med å takle det som hadde skjedd men etter begravelsen følte jeg at det gikk bedre. 

Nå kjenner jeg dessverre at det begynner å bli tungt igjen. Folk spør ikke lenger hvordan det går. Mamma gir meg ikke like mye forståelse hvis jeg sier jeg er sliten eller ikke vil noe. Pappa ble kun 45 år, han døde to dager etter bursdagen sin. Jeg finner ikke lenger noen mening med livet. Jeg gruer meg til den dagen jeg mister besteforeldre(noe jeg ikke har opplevd), mamma og søsken.  

Jeg trenger hjelp til å finne ut av hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen. Jeg har selvmordstanker(kommer aldri til å ta mitt eget liv, men har lyst), jeg ser ikke lyst på livet og gruer meg rett og slett til framtiden. Kjæresten min har en sykdom som gjør at han ikke lever like lenge som andre. 

Jeg har selvfølgelig vurdert psykolog men har hatt dårlige opplevelser med det før. Jeg prøver å gjøre ting så jeg slipper å sitte å tenke for meg selv, men er ofte så sliten at jeg ikke orker annet enn å sitte foran skjermen. Kan noen som har vært i lignende situasjon fortelle meg hvor lang tid det tok dem og komme tilbake til det normale?(vet selfølgelig at det er individuelt) og hvis det er andre som har opplevd mareritt om den avdøde, hvor lang tid før det forsvinner og evt blir gode drømmer? Hvor lang tid tar det før man klarer å smile genuint. Jeg jobber i matvarebutikk, så er en kløpper til å sette opp falske smil.. 

Jeg setter pris på alle svar.

Anonymkode: 42239...cb8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann, jeg er 20 år gammel og mistet min far for litt over tre måneder siden. Det er kanskje ikke så veldig nylig, men for meg føles det fortsatt som om det skjedde for en uke siden. Jeg bodde sammen med min far i generasjonsbolig med mine besteforeldre i 3,5 år mens jeg gikk på videregående. Foreldrene mine skilte seg når jeg var fire år gammel og min mor giftet seg på nytt. De har bodd i forskjellige byer så lenge jeg kan huske. Min far var diabetiker og slet veldig med sykdommen. Vi hadde mange sykehusbesøk de siste fem årene før han døde. Han og foreldrene hans dro på Gran Canaria i 3 uker, men pappa kom hjem i kiste. Tiden etter sjokktelefonen var tung. Tanker som "dette må være feil" osv poppet opp. Jeg sleit veldig med å takle det som hadde skjedd men etter begravelsen følte jeg at det gikk bedre. 

Nå kjenner jeg dessverre at det begynner å bli tungt igjen. Folk spør ikke lenger hvordan det går. Mamma gir meg ikke like mye forståelse hvis jeg sier jeg er sliten eller ikke vil noe. Pappa ble kun 45 år, han døde to dager etter bursdagen sin. Jeg finner ikke lenger noen mening med livet. Jeg gruer meg til den dagen jeg mister besteforeldre(noe jeg ikke har opplevd), mamma og søsken.  

Jeg trenger hjelp til å finne ut av hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen. Jeg har selvmordstanker(kommer aldri til å ta mitt eget liv, men har lyst), jeg ser ikke lyst på livet og gruer meg rett og slett til framtiden. Kjæresten min har en sykdom som gjør at han ikke lever like lenge som andre. 

Jeg har selvfølgelig vurdert psykolog men har hatt dårlige opplevelser med det før. Jeg prøver å gjøre ting så jeg slipper å sitte å tenke for meg selv, men er ofte så sliten at jeg ikke orker annet enn å sitte foran skjermen. Kan noen som har vært i lignende situasjon fortelle meg hvor lang tid det tok dem og komme tilbake til det normale?(vet selfølgelig at det er individuelt) og hvis det er andre som har opplevd mareritt om den avdøde, hvor lang tid før det forsvinner og evt blir gode drømmer? Hvor lang tid tar det før man klarer å smile genuint. Jeg jobber i matvarebutikk, så er en kløpper til å sette opp falske smil.. 

Jeg setter pris på alle svar.

Anonymkode: 42239...cb8

Psykolog. Jeg har også hatt dårlig erfaring, men det betyr ikke at alle er det! Foreslår du fortsetter å lete til du finner en som passer deg. Lykke til! Håper du får en lettere hverdag og hjelp til å takle sorgen!

Anonymkode: 73e3b...59b

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Psykolog. Jeg har også hatt dårlig erfaring, men det betyr ikke at alle er det! Foreslår du fortsetter å lete til du finner en som passer deg. Lykke til! Håper du får en lettere hverdag og hjelp til å takle sorgen!

Anonymkode: 73e3b...59b

Ja, det er vel egentlig sikkert det lureste. Er nok godt å få snakket ut om det med en person som ikke kjenner meg, men som vet å stille de riktige spørsmålene. Takk for svar!

Anonymkode: 42239...cb8

[Mr_White]

Har ikke erfaringer å dele, men de værste dagene kan du få snakke med noen med nummer på denne siden; http://www.mentalhelse.no/. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mr_White skrev:

Har ikke erfaringer å dele, men de værste dagene kan du få snakke med noen med nummer på denne siden; http://www.mentalhelse.no/. 

Takk, greit å vite hvis jeg trenger det!

Anonymkode: 42239...cb8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen veldig gode råd og komme med, bortsett fra at du skal huske på at sorg tar tid. Det var nok ikke for ingenting at sørgetiden var et år før i tiden. Du skal gjennom flere forskjellige faser i sorgprosessen, noe går ganske fort, andre ting tar tid. Det finnes ingen fasit.

Og hvis dette er den første virkelig nære personen du mister, så skal du i tillegg gjennom den prosessen det er å virkelig fatte døden. Det kan være en knalltøff greie det.

 

Anonymkode: 26fc2...1bf

[AnonymBruker]

Skulle ønske at det jeg har gått igjennom og kommer til å gå igjennom gikk kjapt. Ser heller fram til den dagen jeg kan sitte å snakke om pappa med andre og være glad framfor trist. Og ja, dette er første gang jeg har mistet noen nær meg. Takk for svar!

Anonymkode: 42239...cb8

[wintergirl]

Kondolerer så mye Det er nylig når han gikk bort for 3 måneder siden. Og det er helt normalt at dødsfall av nære kan føles verre når tiden går.  Den første våren, første sommeren, høsten og for mange den verste tiden, julen. Han er ikke lenger der når du har noe å fortelle, når du fyller år, eller han fyller år. Alt er en prosess som man må igjenom, men det vil bli bedre. Du kommer aldri over det, men du takler det på en annen måte. Sorgen vil ikke bli så ille som den er nå, men savne han vil du alltid gjøre, og noen dager mer enn andre. Men det vil som sagt ikke bli så vondt når det har gått en stund, og vi er veldig forskjellige når det kommer til sorg også, så skal ikke fortelle deg hvordan du har det, men sånn andre opplever det.  Du kan oppsøke en psykolog for å få satt ord på følelsene dine hvis du føler det vil hjelpe. Har du gode venninner, så finn på noe med dem, så du slipper å tenke for mye det. Litt moro som du liker, enten det er å gå en ut på byen, reise m.m.  

Det er utrolig trist å høre om faren din. 45 år er ingen alder. Ønsker deg all lykke fremover. Det blir bedre skal du se, men snakk med noen så du slipper å gå rundt med de følelsene alene.

 Medfølelse fra meg 

[AnonymBruker]

Takk for svar. 

Huff, jeg gruer meg til jul. Har så langt vært gjennom min egen bursdag uten han, noe som var mildt sagt helt forjævli og jeg har fått ny jobb(noe som har vært vondt ikke kunne fortelle han..). Så du mener at mange bruker et år, før de begynner å komme tilbake til seg selv? Vet at det ikke fins noe fasitsvar, men er bare så lei av å være så miserabel.. 

Anonymkode: 42239...cb8

[wintergirl]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. 

Huff, jeg gruer meg til jul. Har så langt vært gjennom min egen bursdag uten han, noe som var mildt sagt helt forjævli og jeg har fått ny jobb(noe som har vært vondt ikke kunne fortelle han..). Så du mener at mange bruker et år, før de begynner å komme tilbake til seg selv? Vet at det ikke fins noe fasitsvar, men er bare så lei av å være så miserabel.. 

Anonymkode: 42239...cb8

Mannen min brukte et halvt år da faren hans gikk bort. Julen kan bli fin den, selv om han ikke er der så kan det være at du har fått det litt på avstand den tiden. Men det er i tidene fremover man merker at de ikke er mer, men det trenger ikke å bety at det blir så ille for det. Kanskje du endelig har fått ro i kropp og sinn innen et par måneder også. Bruk tid på mennesker du setter pris på  og som du føler oppmuntrer deg. GODE VENNER er gull verdt å ha. Så finn på noe med dem så ikke tankene blir hos din far 24/7.  Du kan også oppdatere her inne sånn innimellom, hvis du vil sette ord på dagens følelser. Men bedre blir det, helt sikkert

[AnonymBruker]

12 timer siden, wintergirl skrev:

Mannen min brukte et halvt år da faren hans gikk bort. Julen kan bli fin den, selv om han ikke er der så kan det være at du har fått det litt på avstand den tiden. Men det er i tidene fremover man merker at de ikke er mer, men det trenger ikke å bety at det blir så ille for det. Kanskje du endelig har fått ro i kropp og sinn innen et par måneder også. Bruk tid på mennesker du setter pris på  og som du føler oppmuntrer deg. GODE VENNER er gull verdt å ha. Så finn på noe med dem så ikke tankene blir hos din far 24/7.  Du kan også oppdatere her inne sånn innimellom, hvis du vil sette ord på dagens følelser. Men bedre blir det, helt sikkert

Saken er den at da min far døde flyttet jeg fra byen tre timer lenger sør. Har ikke mye venner her. Men får satse på at det ordner seg til etthvert.  

jeg får satse på at julen blir fin og at jeg ikke ødelegger den for andre! Kan også meddele at jeg skal til lege i morgen for å komme i kontakt med psykolog, håper også at det hjelper. Takk for fine svar og god hjelp, kjære deg!

Anonymkode: 42239...cb8

[AnonymBruker]

Beklager at dette er om hunder, men det er iallefall om sorg. Klem.

https://www.youtube.com/watch?v=Bd0S4nOaMXQ

https://www.youtube.com/watch?v=vPh8GbKgOJc

 

Anonymkode: d3e14...725

[wintergirl]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Saken er den at da min far døde flyttet jeg fra byen tre timer lenger sør. Har ikke mye venner her. Men får satse på at det ordner seg til etthvert.  

jeg får satse på at julen blir fin og at jeg ikke ødelegger den for andre! Kan også meddele at jeg skal til lege i morgen for å komme i kontakt med psykolog, håper også at det hjelper. Takk for fine svar og god hjelp, kjære deg!

Anonymkode: 42239...cb8

Bare hyggelig:) Lykke til videre

[Carrot]

Greia med sorg leste jeg beskrevet på en utrolig fin måte så jeg tenker den kanske passe her;

det er som en trekant, spiss - og den går rundt som en sirkel, for hver turn river den litt i deg og litt på seg - det gjør vondt lenge, noen dager mer enn andre fordi du alt er sår etter forrige turn på denne trekanten av sorg. Slik går det, dag for dag, uke for uke - helt til du en dag oppdager at kantene ikke er like skarpe lengre, de er på en måte litt mer slipt av alle vridiningene på deg og den. OG så en dag innse rdu at denne trekanten er mer som en sirkel, avslipt, ikke borte - og sorgen er lettere å leve med, forholde seg til - fortsatt tilstede, men ikke like smertefull hver eneste turn den tar.

Slike turns kan være en lukt, en latter, en sang - i hverdagen, som plutelig dukker opp, og river i hjertet - eller en minnedag som wintergirl beskrev, fødselsadag som du skrev om, ny jobb - men for hver av disse smertefulle opprivende opplevenlsene blir sorgen ørlitt mindre, selv om man ikke merker det - for det tar tid, lang tid! Sorg må bearbeides, hva som er riktig måte for deg vet jeg ikke, for noen kan det å gå i marka, skogen, fjellet fungere. Andre fisker, lytter til musikk, klatrer.. Finn din ting, hva er sjelebot for deg? Hva gir deg ro når du har mye uro i kroppen sånn utenom sorgen?

Det å klare leve med sorg gjør også at man blir sterkere, men det kan på ingen måte forberede en på neste sorg - likevel er det vanlig etter en slik opplevelse å tenke på de sorger som kommer. Mitt beste tips må alikevel være å fokusere på det som er NÅ, ta ett lite skritt av gangen nå - det som har skjedd kan du ikke endre, hva morgendagen bringer vet vi ikke - så pass på nåtiden, dagen i dag - det er den som er din, den kan du gjøre med, bruke, nyte, ta vare på.

Klisje I know, men desverre også så veldig sant.

*klem*

[AnonymBruker]

Den 11. juli 2016 at 8.30, Carrot skrev:

Greia med sorg leste jeg beskrevet på en utrolig fin måte så jeg tenker den kanske passe her;

det er som en trekant, spiss - og den går rundt som en sirkel, for hver turn river den litt i deg og litt på seg - det gjør vondt lenge, noen dager mer enn andre fordi du alt er sår etter forrige turn på denne trekanten av sorg. Slik går det, dag for dag, uke for uke - helt til du en dag oppdager at kantene ikke er like skarpe lengre, de er på en måte litt mer slipt av alle vridiningene på deg og den. OG så en dag innse rdu at denne trekanten er mer som en sirkel, avslipt, ikke borte - og sorgen er lettere å leve med, forholde seg til - fortsatt tilstede, men ikke like smertefull hver eneste turn den tar.

Slike turns kan være en lukt, en latter, en sang - i hverdagen, som plutelig dukker opp, og river i hjertet - eller en minnedag som wintergirl beskrev, fødselsadag som du skrev om, ny jobb - men for hver av disse smertefulle opprivende opplevenlsene blir sorgen ørlitt mindre, selv om man ikke merker det - for det tar tid, lang tid! Sorg må bearbeides, hva som er riktig måte for deg vet jeg ikke, for noen kan det å gå i marka, skogen, fjellet fungere. Andre fisker, lytter til musikk, klatrer.. Finn din ting, hva er sjelebot for deg? Hva gir deg ro når du har mye uro i kroppen sånn utenom sorgen?

Det å klare leve med sorg gjør også at man blir sterkere, men det kan på ingen måte forberede en på neste sorg - likevel er det vanlig etter en slik opplevelse å tenke på de sorger som kommer. Mitt beste tips må alikevel være å fokusere på det som er NÅ, ta ett lite skritt av gangen nå - det som har skjedd kan du ikke endre, hva morgendagen bringer vet vi ikke - så pass på nåtiden, dagen i dag - det er den som er din, den kan du gjøre med, bruke, nyte, ta vare på.

Klisje I know, men desverre også så veldig sant.

*klem*

Tusen takk, det var fantastisk å lese! Du er en knupp💚 Klem tilbake

Anonymkode: 42239...cb8

[AnonymBruker]

Tenkte å svare deg uansett om jeg ikke har så mye å bidra med. Dette var veldig trist å lese, og jeg kan bare forsøke å forstå hvordan du har det. Jeg er et empatisk vesen av meg, men til tross for det klarer jeg nok ikke det helt. Tre måneder er veldig kort tid. Du har all rett til å føle deg lei, sliten, bli sint, fortvilet og bare føle deg helt fortapt. Jeg mistet bestemoren min i fjor, og fortsatt kan jeg ha noen kvelder hvor jeg gråter meg i søvn. Men, de fleste gangene jeg tenker på bestemor gir det meg nå en god følelse. Gode minner, gode tider. Jeg husker stemmen hennes, ser på bilder, husker hvordan hun var. Og da blir jeg glad. Det er bare noen få ganger nå hvor det gjør vondt. 

Sorg er forskjellig for alle. For meg tar det tid. Det kan hende det vil gjøre det for deg også. Prøv å tenke at pappaen din ikke cille noe annet enn at du skulle få et godt liv. Også uten ham. Og hvor enn han er nå så har han det ikke vondt. Han er bare gått ut av tiden. Det er trist, vondt, uforståelig - hva er poenget med alt? Det er vanskelig å si. Men vi kan ikke gjøre noe annet enn å forsøke å kose oss. Gråte hvor vi må, men forsøke så godt vi kan.

Tenk på alt det du har igjen å oppleve i livet! Og alt du allerede har fått opplevd. Hver alder har sin egen sjarm. Kanskje du vil få egne barn, barnebarn... Hva med å kalle opp igjen et av barna etter faren din? Fortelle dem om ham, vise bilder og fortelle historier. På den måten lever han liksom litt videre uansett, og husk at du selv uansett er 50 % pappaen din - han er med deg.

God natteklem til deg!

Anonymkode: e54df...800

[Mari Y]

Den 10.7.2016 at 2.09, AnonymBruker skrev:

Heisann, jeg er 20 år gammel og mistet min far for litt over tre måneder siden. Det er kanskje ikke så veldig nylig, men for meg føles det fortsatt som om det skjedde for en uke siden. Jeg bodde sammen med min far i generasjonsbolig med mine besteforeldre i 3,5 år mens jeg gikk på videregående. Foreldrene mine skilte seg når jeg var fire år gammel og min mor giftet seg på nytt. De har bodd i forskjellige byer så lenge jeg kan huske. Min far var diabetiker og slet veldig med sykdommen. Vi hadde mange sykehusbesøk de siste fem årene før han døde. Han og foreldrene hans dro på Gran Canaria i 3 uker, men pappa kom hjem i kiste. Tiden etter sjokktelefonen var tung. Tanker som "dette må være feil" osv poppet opp. Jeg sleit veldig med å takle det som hadde skjedd men etter begravelsen følte jeg at det gikk bedre. 

Nå kjenner jeg dessverre at det begynner å bli tungt igjen. Folk spør ikke lenger hvordan det går. Mamma gir meg ikke like mye forståelse hvis jeg sier jeg er sliten eller ikke vil noe. Pappa ble kun 45 år, han døde to dager etter bursdagen sin. Jeg finner ikke lenger noen mening med livet. Jeg gruer meg til den dagen jeg mister besteforeldre(noe jeg ikke har opplevd), mamma og søsken.  

Jeg trenger hjelp til å finne ut av hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen. Jeg har selvmordstanker(kommer aldri til å ta mitt eget liv, men har lyst), jeg ser ikke lyst på livet og gruer meg rett og slett til framtiden. Kjæresten min har en sykdom som gjør at han ikke lever like lenge som andre. 

Jeg har selvfølgelig vurdert psykolog men har hatt dårlige opplevelser med det før. Jeg prøver å gjøre ting så jeg slipper å sitte å tenke for meg selv, men er ofte så sliten at jeg ikke orker annet enn å sitte foran skjermen. Kan noen som har vært i lignende situasjon fortelle meg hvor lang tid det tok dem og komme tilbake til det normale?(vet selfølgelig at det er individuelt) og hvis det er andre som har opplevd mareritt om den avdøde, hvor lang tid før det forsvinner og evt blir gode drømmer? Hvor lang tid tar det før man klarer å smile genuint. Jeg jobber i matvarebutikk, så er en kløpper til å sette opp falske smil.. 

Jeg setter pris på alle svar.

Anonymkode: 42239...cb8

Hei, du kan kontakte Klara Klok.no. Evt har man også mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. 

[AnonymBruker]

Kondolerer til deg TS.

Jeg er ikke så mye eldre enn deg, og mistet selv faren min i fjor.

Først av alt synes jeg det er veldig bra du ber om profesjonell hjelp. Ofte er det helt nødvendig i en slik prosess. Det er både voksent og modig av deg at du ser det selv, og jeg håper du får god hjelp.

Sorg er veldig forskjellig fra person til person. Men for meg var det viktig å finne ting å glede meg over - ny jobb, en dag med sol og fine venner. For jeg viste at faren min hadde villet at jeg skulle glede meg over ting - han ville ikke at jeg skulle gå til grunne på grunn av ham.

Det er noe med det 1-årsperspektivet, men jeg smitle genuint også lenge før den tid. og har samtidig hatt tårevåte netter i ettertid. Mareritt og gode drømmer går om hverandre, så det vet ikke jeg heller hvor lang tid tar.

Det som hjelper for meg, er å snakke om det - både venner og familie. Men også være ærlig med nye folk jeg møter. Og så ser jeg på bilder, mimrer og tenker på alt det fine jeg hadde med faren min. Det er noe med det med steinen skrevet om over, for dagene blir lysere selv om sorgen aldri blir helt borte.  

 

 

Anonymkode: e409b...c50

[AnonymBruker]

Den 13. juli 2016 at 2.30, AnonymBruker skrev:

Tenkte å svare deg uansett om jeg ikke har så mye å bidra med. Dette var veldig trist å lese, og jeg kan bare forsøke å forstå hvordan du har det. Jeg er et empatisk vesen av meg, men til tross for det klarer jeg nok ikke det helt. Tre måneder er veldig kort tid. Du har all rett til å føle deg lei, sliten, bli sint, fortvilet og bare føle deg helt fortapt. Jeg mistet bestemoren min i fjor, og fortsatt kan jeg ha noen kvelder hvor jeg gråter meg i søvn. Men, de fleste gangene jeg tenker på bestemor gir det meg nå en god følelse. Gode minner, gode tider. Jeg husker stemmen hennes, ser på bilder, husker hvordan hun var. Og da blir jeg glad. Det er bare noen få ganger nå hvor det gjør vondt. 

Sorg er forskjellig for alle. For meg tar det tid. Det kan hende det vil gjøre det for deg også. Prøv å tenke at pappaen din ikke cille noe annet enn at du skulle få et godt liv. Også uten ham. Og hvor enn han er nå så har han det ikke vondt. Han er bare gått ut av tiden. Det er trist, vondt, uforståelig - hva er poenget med alt? Det er vanskelig å si. Men vi kan ikke gjøre noe annet enn å forsøke å kose oss. Gråte hvor vi må, men forsøke så godt vi kan.

Tenk på alt det du har igjen å oppleve i livet! Og alt du allerede har fått opplevd. Hver alder har sin egen sjarm. Kanskje du vil få egne barn, barnebarn... Hva med å kalle opp igjen et av barna etter faren din? Fortelle dem om ham, vise bilder og fortelle historier. På den måten lever han liksom litt videre uansett, og husk at du selv uansett er 50 % pappaen din - han er med deg.

God natteklem til deg!

Anonymkode: e54df...800

 

Den 13. juli 2016 at 2.30, AnonymBruker skrev:

Tenkte å svare deg uansett om jeg ikke har så mye å bidra med. Dette var veldig trist å lese, og jeg kan bare forsøke å forstå hvordan du har det. Jeg er et empatisk vesen av meg, men til tross for det klarer jeg nok ikke det helt. Tre måneder er veldig kort tid. Du har all rett til å føle deg lei, sliten, bli sint, fortvilet og bare føle deg helt fortapt. Jeg mistet bestemoren min i fjor, og fortsatt kan jeg ha noen kvelder hvor jeg gråter meg i søvn. Men, de fleste gangene jeg tenker på bestemor gir det meg nå en god følelse. Gode minner, gode tider. Jeg husker stemmen hennes, ser på bilder, husker hvordan hun var. Og da blir jeg glad. Det er bare noen få ganger nå hvor det gjør vondt. 

Sorg er forskjellig for alle. For meg tar det tid. Det kan hende det vil gjøre det for deg også. Prøv å tenke at pappaen din ikke cille noe annet enn at du skulle få et godt liv. Også uten ham. Og hvor enn han er nå så har han det ikke vondt. Han er bare gått ut av tiden. Det er trist, vondt, uforståelig - hva er poenget med alt? Det er vanskelig å si. Men vi kan ikke gjøre noe annet enn å forsøke å kose oss. Gråte hvor vi må, men forsøke så godt vi kan.

Tenk på alt det du har igjen å oppleve i livet! Og alt du allerede har fått opplevd. Hver alder har sin egen sjarm. Kanskje du vil få egne barn, barnebarn... Hva med å kalle opp igjen et av barna etter faren din? Fortelle dem om ham, vise bilder og fortelle historier. På den måten lever han liksom litt videre uansett, og husk at du selv uansett er 50 % pappaen din - han er med deg.

God natteklem til deg!

Anonymkode: e54df...800

tusen takk, veldig godt å høre fra noen at man faktisk går over den fasen hvor minner og tanker kun er vondt. Og som du skriver så kommer jeg til å kalle opp en sønn(forhåpentligvis) etter han. Jeg kommer også til å fortelle alle om hvor flott pappaen min var, han var tross alt den beste han kunne være. Har ikke så mye å svare på det flotte innlegget ditt utenom takk, og atter takk. Sitter her å gråter som bare det, men god gråting tror jeg. 

Nattaklem tilbake❤️

Anonymkode: 42239...cb8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer til deg TS.

Jeg er ikke så mye eldre enn deg, og mistet selv faren min i fjor.

Først av alt synes jeg det er veldig bra du ber om profesjonell hjelp. Ofte er det helt nødvendig i en slik prosess. Det er både voksent og modig av deg at du ser det selv, og jeg håper du får god hjelp.

Sorg er veldig forskjellig fra person til person. Men for meg var det viktig å finne ting å glede meg over - ny jobb, en dag med sol og fine venner. For jeg viste at faren min hadde villet at jeg skulle glede meg over ting - han ville ikke at jeg skulle gå til grunne på grunn av ham.

Det er noe med det 1-årsperspektivet, men jeg smitle genuint også lenge før den tid. og har samtidig hatt tårevåte netter i ettertid. Mareritt og gode drømmer går om hverandre, så det vet ikke jeg heller hvor lang tid tar.

Det som hjelper for meg, er å snakke om det - både venner og familie. Men også være ærlig med nye folk jeg møter. Og så ser jeg på bilder, mimrer og tenker på alt det fine jeg hadde med faren min. Det er noe med det med steinen skrevet om over, for dagene blir lysere selv om sorgen aldri blir helt borte.  

 

 

Anonymkode: e409b...c50

Kondolerer til deg og..

Akkurat det med profesjonell hjelp visste jeg at jeg før eller siden ville ha. Har mye vonde minner i tillegg til alle de gode. Mye sykehusbesøk, han var i koma en gang osv. Tror det skal bli godt å få pratet med en som ikke vet om situasjonen min på samme måte som familie og venner.

Jeg prøver hele tiden å finne små gleder enten det er en ny neglelakk jeg skal prøve eller jobb. Men samtidig er det så vanskelig. Jeg kan prøve å glede meg over noe, men får det aldri helt til. Etter min far døde har jeg hatt to ting jeg faktisk har genuint klart å glede meg til. Og i forhold til den nye jobben er det heller at jeg gruer meg enn gleder meg. De fleste jeg jobber med vet om situasjonen, men jeg kjenner ingen godt nok til å gråte foran. Og jeg gråter en del. Plutselig må jeg løpe fra kassa på jobb, bak på lageret - for å gråte. Og får å klare å slutte å gråte trenger jeg ofte trøst. Så kjenner at det å være ute av huset er litt psykisk tungt siden det er der jeg er komfortabel. 

Huff, håper mareritta ikke fortsetter så alt for lenge til. Har ikke hatt en eneste god drøm, kun mareritt hvor han dør og jeg ikke klarer å redde han.

takk for ærlige og gode svar fra en som har vært i akkurat samme situasjon som meg! 

Anonymkode: 42239...cb8