Liker ikke andres barn

[AnonymBruker]

Jeg respektere andres barn, selv om jeg liker barn jeg kjenner   

 

Anonymkode: 67307...a8f

[H80]

Jeg liker heller ikke barn. Det virker som om de er litt underutviklet, hvis du skjønner. Det er mange ting de ikke forstår, de trenger mer erfaring.

[lingua franca]

Synes dette høres fryktelig barnslig ut, og ikke minst et tegn på dårlig selvinnsikt. 

Alle liker jo selvsagt sine egne barn best. Men det er lang vei derfra til å mislike alle andre unger.

Jeg forholder meg til barn slik jeg forholder meg til voksne - synes de fleste er OK, noen liker jeg godt, noen misliker jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke spesielt glad i andres barn, men de er merkelig nok begeistret for meg haha. Så jeg ka ha det mye gøy med enkelte av dem. For merkelig nok, eller egentlig ikke, stortrives barn i selskap med de som gir dem oppmerksomhet. Og det er det nok mange barn i dag som ikke får i særlig stor grad. Enkelte barn driver meg til vanvidd i løpet av sekunder. Det er dem med lydnivå som gjør at det klirrer i øra. De er som jukeboxer jeg ikke har puttet penger på fordi musikken ikke gjør meg annet enn sliten/irritert, og allikel spiller d'skapen på full guffe. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å smadre hele "boxen". 

Anonymkode: e182a...b85

[AnonymBruker]

Min bror Herr Besservisser har alltid hatt samme holdning som deg, samme innstilling til at andres barn er kjipe, at de er frekke og uten oppdragelse. Han var ikke interessert i sine egne nevøer/nieser heller, null følelser, de var i bestefall luft for ham. Hvis han en sjelden gang kom i deres bursdag hadde han ikke med gave engang, mente at barn i dag har altfor mye leker og ting. Han hadde store grandiose meninger om at barn i dag ikke eide god oppførsel, det handlet ilfg han om dårlige foreldre som ikke evnet oppdragelse.

Så gikk det sånn til da at Herr Bror Besservisser fikk barn selv, to stykk på rappen. De ble de verste trollene du kan finne, uoppdragne, frekke i munnen, skrikete og vrange. Hun eldste er rett og slett uspiselig, er 6 år, men går og klyper deg i armen, sier du er stygg, "liker deg ikke" osv. Men hun er et barn, og jeg er glad i henne, hu ner tantebarnet mitt.

De store ordene om dagens frekke barn og dårlige foreldre var plutselig et ikke-tema for min bror etter at han oppfostret to store troll selv. Og han forlangte full oppmerksomhet til barna sine fra deres tanter, min søster og meg. Han var kresen på hva vi gav i bursdagsgaver, gav utrykk for misnøye hvis leken var kjøpt på billigbutikk som ToysRus, i full krig dersom vi kom i skade for ikke å ringe barna hans på deres bursdag. Om han selv ringer våre barn når de har bursdag??? NOPE!!

Ja, så mitt poeng er at enkelte ikke ser lenger enn til sin egen lodott i navlen. Resultat av egosamfunnet, hvor jeg-meg-mitt er det eneste som betyr noe. Greit at du ikke liker andres barn, TS, det må man respektere, men jeg synes bare litt synd på deg, fordi du går glipp av så mye glede her i livet når kjærlighet kun handler om deg selv, deg og ditt.

Anonymkode: 6de42...802

[AnonymBruker]

Liker kun mine egne barn, ett par gode venninner sine og min søsters

Anonymkode: 6c4a0...51f

[lingua franca]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er heller ikke spesielt glad i andres barn, men de er merkelig nok begeistret for meg haha. Så jeg ka ha det mye gøy med enkelte av dem. For merkelig nok, eller egentlig ikke, stortrives barn i selskap med de som gir dem oppmerksomhet. Og det er det nok mange barn i dag som ikke får i særlig stor grad. Enkelte barn driver meg til vanvidd i løpet av sekunder. Det er dem med lydnivå som gjør at det klirrer i øra. De er som jukeboxer jeg ikke har puttet penger på fordi musikken ikke gjør meg annet enn sliten/irritert, og allikel spiller d'skapen på full guffe. Og jeg kjenner at jeg har lyst til å smadre hele "boxen". 

Anonymkode: e182a...b85

Det er vel heller tvert i mot. Mange barn i dag lærer jo at verden kun er til for dem. 

[lingua franca]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Liker kun mine egne barn, ett par gode venninner sine og min søsters

Anonymkode: 6c4a0...51f

At man liker dem man kjenner best, er vel ikke akkurat overraskende. Jeg liker jo også mine voksne venner bedre enn andre voksne jeg ikke kjenner. Men jeg går ikke rundt og sier at jeg ikke liker voksne av den grunn. Synes også det er rart ikke å like personer man ikke kjenner (være seg barn eller voksne). Er det ikke normalt å ha en rimelig nøytral holdning til folk man ikke kjenner, helt til man vet mer om dem? Her virker det jo som om folk har en slags "du er min fiende inntil det motsatte er bevist"-holdning til barn de ikke kjenner. Merkelig.

[Gjest Mythic]

5 timer siden, H80 skrev:

Jeg liker heller ikke barn. Det virker som om de er litt underutviklet, hvis du skjønner. Det er mange ting de ikke forstår, de trenger mer erfaring.

Tror du erfaring er medfødt? At man er ferdig utviklet i det man blir født? Dette må være det mest kunnskapsløse jeg har lest her inne - gratulerer. Hvis man har de samme forventningene til barn som man har til voksne, forstår jeg at du ikke vet bedre.

Jeg kan forstå at man ikke liker alle barn, akkurat som man ikke liker alle voksne. Det jeg ikke forstår, er at man kan si at man ikke liker noen andre barn enn sine egne. Det må være toppen av nepotisme. 

[Fandenivoldsk]

Jeg liker ikke barn generelt, og gidder ikke å unnskylde meg for det. På samme måten som om noen ikke liker hunder, liker ikke jeg barn. Jeg behandler barn ordentlig, selvfølgelig, jeg sier aldri noe stygt til barn og jeg hater å høre om barn som blir mishandlet. Jeg bare vil ikke ha noe med dem å gjøre om jeg kan unngå det.

(Så skal det sies at jeg er fast barnevakt for to barn som jeg liker veldig godt, så det finnes jo unntak )

Endret 24. juni 2016 av Fnisu

[Avalon]

Ryddet for personangrep.

- Avalon, mod

[AnonymBruker]

4 timer siden, lingua franca skrev:

At man liker dem man kjenner best, er vel ikke akkurat overraskende. Jeg liker jo også mine voksne venner bedre enn andre voksne jeg ikke kjenner. Men jeg går ikke rundt og sier at jeg ikke liker voksne av den grunn. Synes også det er rart ikke å like personer man ikke kjenner (være seg barn eller voksne). Er det ikke normalt å ha en rimelig nøytral holdning til folk man ikke kjenner, helt til man vet mer om dem? Her virker det jo som om folk har en slags "du er min fiende inntil det motsatte er bevist"-holdning til barn de ikke kjenner. Merkelig.

Nei. Andres unger er plagsomme, høylytte og ekle. 

Anonymkode: 6c4a0...51f

[helobaby]

Jeg er generelt veldig glad i barn. Jeg tror faktisk at jeg aldri noen gang har syntes at et barn er ekkelt, irriterende, kanskje ja, men ikke ekkel. 

[AnonymBruker]

. Jeg har aldri likt barn, og skulle aldri ha selv, før jeg traff mannen min og fikk akutt behov for å formere meg. 😂✌

Nå har jeg et barn, og jeg elsker det så høyt at jeg knapt kan fatte det, og hele livet mitt dreier seg om barnet. Jeg gikk rett og slett gjennom full personlighetstransplantasjon idet jeg ble Mamma! (Heldigvis for barnet haha) Vi planlegger nr to i disse dager. 

Jeg liker fortsatt ikke barn. Jeg tolererer andre unger hvis de er søte og oppfører seg bra, men er de snørrete og oppfører seg som drittunger vil jeg bare vekk. (mitt barn er faktisk kun snørrete en gang i året kanskje, og da tørker jeg nesa HELE tideN!  Æsj!) 

Jeg kjenner få som er like dedikert til barnet sitt som jeg er, men jeg liker bare mitt eget.

Anonymkode: a84f5...895

[Tatja]

Enig med forrige innskriver; kvalme holdninger TS har. Tror du dine egne barn er mye mer elskelige og nusselige enn naboens?! Håper ikke du er i min krets. Vi voksne, spesielt vi som velger å sette unger til verden, må bry oss om og se både egne og andres unger. Det er vi som skal sørge for at unga har det bra, og sammen oppdra dem. Kom ned fra din høye gren. Der blir ensomt der oppe etterhvert. 

[Version 2.0]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ha ha, dagens! Ingen voksne , modne og reflekterte voksne vil ha slike holdninger til barn sånn som dere viser i denne tråden. Slike voksne går under katagorien umodne, kunnskapsløse og lite reflekterte!

Anonymkode: 937c4...5a9

Kunne ikke vært mer enig

[Version 2.0]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

. Jeg har aldri likt barn, og skulle aldri ha selv, før jeg traff mannen min og fikk akutt behov for å formere meg. 😂✌

Nå har jeg et barn, og jeg elsker det så høyt at jeg knapt kan fatte det, og hele livet mitt dreier seg om barnet. Jeg gikk rett og slett gjennom full personlighetstransplantasjon idet jeg ble Mamma! (Heldigvis for barnet haha) Vi planlegger nr to i disse dager. 

Jeg liker fortsatt ikke barn. Jeg tolererer andre unger hvis de er søte og oppfører seg bra, men er de snørrete og oppfører seg som drittunger vil jeg bare vekk. (mitt barn er faktisk kun snørrete en gang i året kanskje, og da tørker jeg nesa HELE tideN!  Æsj!) 

Jeg kjenner få som er like dedikert til barnet sitt som jeg er, men jeg liker bare mitt eget.

Anonymkode: a84f5...895

Du kjenner få som er like dedikert til barnet sitt som du selv er. Jeg lo nesten høyt når jeg leste dette. Bare nesten. For et snevert syn du må ha. Stakkars deg. Og stakkars ditt barn som mest sannsynlig blir like bedrevitende og lite tolerant som deg.

[AnonymBruker]

Den Thursday, June 23, 2016 at 21.19, PaperFlower skrev:

Jeg har fått inntrykk av at dette er relativt normalt, og muligens det er sånn fra naturens side? At vi vil fostre opp og "støtte" våre gener, men ikke så mye andre folks gener?

Dette. Jeg har det dessverre slik med min manns barn. Jeg liker barnet, men relasjonen er blitt mindre og mindre med årene. Jeg ble skjelt ut (av mor selvsagt...) for å gjøre ulike ting med barnet, og det skapte etterhvert avstand. I dag gjør jeg ingenting med stebarnet mitt og far tar seg av alt. Orket ikke på grunn av krangel. Meg og barnet var svært knyttet tidligere før mor begynte å skape kvalme.

 Irriterer meg nå mer enn det er en glede etter år med kjeft over hva mor liker og ikke liker at jeg gjør. For å slippe krangling har jeg respektert mors ønsker, noe som gjør at barnet og jeg har gått fra god relasjon til eksistens i samme hus ved samvær. 

Utrolig vondt at det har blitt slik, men jeg får meg ikke til å like barnet lengre. Å skape relasjon til andres barn er generelt ikke lett, og selv ikke min manns barn klarer jeg lengre. 

Anonymkode: 302ac...54e

[Vera Vinge]

Nå liker jeg barn generelt, men jeg kan forstå hvorfor noen ikke er spesielt begeistra for barn de ikke kjenner så godt. Det er jo en del bråk og styr med særlig små barn, og så er det en del barn som får lov til litt for mye. Særlig før kunne jeg irritere meg veldig over barn som forventet å bestemme alt hele tiden, som var kresne osv. Etter hvert har jeg sett at i en viss alder "spesielt 2-3 år) er dette ganske normalt, samt at noe av det som irriterte meg før jo ikke er barnets feil, men foreldrenes. Nå mener jeg ikke å legge alle mulige sinneutbrudd på foreldrene, men noen jeg kjenner tar f.eks. ingen kamper med barna, og de forventer å styre det meste i sin hverdag. Foreldrene er sure på at barna lager så mye styr, men egentlig kan de jo takke seg selv, til en viss grad hvertfall. Når man behandler barna sine som små prinser og prinsesser, høster man jo som man sår. Selv om enkelte barn selvsagt har et mer krevende temperament fra fødselen.

På den annen side er det også stress når man omgås barnløse som tydelig irriterer seg over at barna tar noe fokus. Det er ikke mulig å ha middager, hvor barna bare sitter der og spiser pent, uten å lage en lyd f.eks.  Og så gjerne høylytt si at "når jeg får barn skal de til en hver tid tygge med lukket munn og ikke snakke før de blir spurt om noe" o.l. Om man tvinges til å omgås småbarn, kan man i det minste prøve å holde den verste irritasjonen inni seg.

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte.. Barn jeg elsker strekker seg til stedatter og min søsters barn.. Disse har sammeplass i hjerte som mine egne. Deres baselusker er en del av normalfloraen.. Og øynene deres smelter meg helt..

Men sliter enormt med å se sjarmen i minne venners barn...

husker en venninne satt og beundret sin lille pode: "se så vakker og søt han er" .., Alt jeg så var et stort usymetrisk hode med utstiikkende øre,øyner som satt alt for tett og to store larver av snørr under en ikke så harmonisk nese .. Kunne virkelig ikke se noe som rørte meg.. 

Jeg svarte selvfølgelig samtykkende til kommentaren hennes- men etter dette lurer veldig på hvordan mine prinser og prinsesser ser ut -sett med objektive øyne

Anonymkode: 33d9b...115