Mor gråter foran barna

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hæ? Det finnes jo ingen logikk i svaret ditt. En ustabil person er ustabil uavhengig av hvordan andre opptrer! Så jo, en mor kan fint sette seg ned å gråte SELV om samboer hjelper til! 

Anonymkode: 145d9...0ee

Og en utslitt mor gråter fordi hun er utslitt av å ta alle kamper og ansvar alene. Hvor leser du at hun er psykisk ustabil? Du vet at det finnes andre grunner til gråt enn psykisk sykdom sant? Svaret ditt har null logikk.

Anonymkode: 8d318...361

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og en utslitt mor gråter fordi hun er utslitt av å ta alle kamper og ansvar alene. Hvor leser du at hun er psykisk ustabil? Du vet at det finnes andre grunner til gråt enn psykisk sykdom sant? Svaret ditt har null logikk.

Anonymkode: 8d318...361

Vedkommende du siterer har jo ikke nevnt noe om psykisk sykdom. Her leser du hva du selv vil lese. 

Jeg synes du trekker konklusjoner ut ifra dine egne synsinger. TS har ikke nevnt et ord om at samboeren må ta alle kamper og alt ansvar alene. Du kan jo fint sette spørsmålstegn ved dette, men det er totalt urimelig å bygge innleggene sine på dette som om det var et faktum. Det er dårlig forumskikk. 

Anonymkode: 9c0b5...76b

[Gjest noe tilfeldig]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt uenig i at barn skal se mor eller far gråte!!!! Det er noe av det mest skremmende et barn kan se, og jeg husker fortsatt første gang jeg så mor gråte, da var jeg liten. 

De vil jo måtte se det før eller senere, men spar det til når kjæledyret dør eller annet dødsfall i familien. Ikke undervurder hvor mye skyldfølelse et barn får av å se mor gråte, og hvor stor utrygghet det medfører. Mor skal være guiden til verden, hun skal ikke gråte og gi opp. Hvordan skal man føle seg ivaretatt av en slik mor?

Anonymkode: 48168...a1c

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette!

Hilsen ei som er vokst opp med ei mor som manipulerte med tårer under hele min oppvekst. Som barn opplever du og daglig måtte slite med dårlig samvittighet pga mors irrasjonelle oppførsel. Støtter de som sier at mor trenger profesjonell hjelp. 

TS, du har et ansvar ovenfor barna dine. De skal slippe og forholde seg til dette. 

Anonymkode: 145d9...0ee

Dette har ingenting med gråting foran barn å gjøre men et forkvaklet forhold til følelser. 1.) om foreldre bruker gråt som manipulering er det manipuleringa som er problemet , ikke gråten. 2.) om det var skremmende å se mora di gråte og du assosierer det med "å gi opp" har du altså er forstyrra forhold til å gråte. Ungene mine ser meg gråte titt og ofte, sist jeg gråt var til barnefilmen "Den gode dinosaur" jeg gråt som pisket jeg, og ungene klemte seg inntil meg og felte en tåre de også. Tilogmed far i sofakroken var blank på øya. Å gråte er å vise en følelse, og den trenger ikke automatisk ha noe med "å gi opp" eller at noe er galt, å gjøre. Det er dere som forstyrrer ungene med slike holdninger dere kommer med her. Og til T.S; mor er utslitt, om hun gråter over tannpuss er det IGJEN ikke gråtingen i segselv som er galt, men at hun gråter fordi hun ikke mestrer eller takler en ellers så hverdagslig situasjon. Hun trenger hjelp. 

Endret 19. juni 2016 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vedkommende du siterer har jo ikke nevnt noe om psykisk sykdom. Her leser du hva du selv vil lese. 

Jeg synes du trekker konklusjoner ut ifra dine egne synsinger. TS har ikke nevnt et ord om at samboeren må ta alle kamper og alt ansvar alene. Du kan jo fint sette spørsmålstegn ved dette, men det er totalt urimelig å bygge innleggene sine på dette som om det var et faktum. Det er dårlig forumskikk. 

Anonymkode: 9c0b5...76b

Det var du/dere som begynte og fortsetter, skal tråden nå kun handle om den ene kommentaren?

Anonymkode: c4ee0...820

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vedkommende du siterer har jo ikke nevnt noe om psykisk sykdom. Her leser du hva du selv vil lese. 

Jeg synes du trekker konklusjoner ut ifra dine egne synsinger. TS har ikke nevnt et ord om at samboeren må ta alle kamper og alt ansvar alene. Du kan jo fint sette spørsmålstegn ved dette, men det er totalt urimelig å bygge innleggene sine på dette som om det var et faktum. Det er dårlig forumskikk. 

Anonymkode: 9c0b5...76b

Han har heller ikke nevnt med ett pip at han hjelper til når ungene trasser eller At mor setter seg ned å gråter når han er på badet med ungene og tar kampen. Det er dårlig forumskikk å bygge innleggene dine på noe annet enn det som kan leses fra hi.

Anonymkode: 8d318...361

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

 

Dette har ingenting med gråting foran barn å gjøre men et forkvaklet forhold til følelser. 1.) om foreldre bruker gråt som manipulering er det manipuleringa som er problemet , ikke gråten. 2.) om det var skremmende å se mora di gråte og du assosierer det med "å gi opp" har du altså er forstyrra forhold til å gråte. Ungene mine ser meg gråte titt og ofte, sist jeg gråt var til barnefilmen "Den gode dinosaur" jeg gråt som pisket jeg, og ungene klemte seg inntil meg og felte en tåre de også. Tilogmed far i sofakroken var blank på øya. Å gråte er å vise en følelse, og den trenger ikke automatisk ha noe med "å gi opp" eller at noe er galt, å gjøre. Det er dere som forstyrrer ungene med slike holdninger dere kommer med her. Og til T.S; mor er utslitt, om hun gråter over tannpuss er det IGJEN ikke gråtingen i segselv som er galt, men at hun gråter fordi hun ikke mestrer eller takler en ellers så hverdagslig situasjon. Hun trenger hjelp. 

enig.

Anonymkode: c4ee0...820

[Torfa]

7 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

 

Dette har ingenting med gråting foran barn å gjøre men et forkvaklet forhold til følelser. 1.) om foreldre bruker gråt som manipulering er det manipuleringa som er problemet , ikke gråten. 2.) om det var skremmende å se mora di gråte og du assosierer det med "å gi opp" har du altså er forstyrra forhold til å gråte. Ungene mine ser meg gråte titt og ofte, sist jeg gråt var til barnefilmen "Den gode dinosaur" jeg gråt som pisket jeg, og ungene klemte seg inntil meg og felte en tåre de også. Tilogmed far i sofakroken var blank på øya. Å gråte er å vise en følelse, og den trenger ikke automatisk ha noe med "å gi opp" eller at noe er galt, å gjøre. Det er dere som forstyrrer ungene med slike holdninger dere kommer med her. Og til T.S; mor er utslitt, om hun gråter over tannpuss er det IGJEN ikke gråtingen i segselv som er galt, men at hun gråter fordi hun ikke mestrer eller takler en ellers så hverdagslig situasjon. Hun trenger hjelp. 

Anbefaler deg faktisk å lese hovedinnlegget og deretter de personene du siterer. Ingen av de konkluderer med ar det er gråten som er hovedproblemet, MEN måten gråten ble brukt på, som et middel for manipulering. Dette kommer også fram som en undertone i innleggene deres, så at du føler trang til å utheve at det er manipuleringen og ikke gråten som er problemet er ikke nødvendig, det er underforstått. 

Til slutt vil jeg si at det blirganske drøyt å påstå at noen har et forkvaklet forhold til følelser basert på de de forteller her. 

[Gjest noe tilfeldig]

3 minutter siden, Torfa skrev:

Anbefaler deg faktisk å lese hovedinnlegget og deretter de personene du siterer. Ingen av de konkluderer med ar det er gråten som er hovedproblemet, MEN måten gråten ble brukt på, som et middel for manipulering. Dette kommer også fram som en undertone i innleggene deres, så at du føler trang til å utheve at det er manipuleringen og ikke gråten som er problemet er ikke nødvendig, det er underforstått. 

Til slutt vil jeg si at det blirganske drøyt å påstå at noen har et forkvaklet forhold til følelser basert på de de forteller her. 

Jeg har lest både H.I og de jeg siterte, har du? Der hevdes det at det er feil å gråte, og man skal helst ikke utsette barna for det. Som argument for denne påstanden trekkes frem ulike personlige endringer og erfaringer av de overnevnte, hvor jeg sier at det er altså ikke gråten i segselv som er problemet, men konteksten og sammenhengen den forekommer i. Derfor er det viktig å skille mellom hva som er hva. Om man mener å gråte foran barn er feil (slik alle overnevnte sier) - har man et forkvaklet forhold til det å gråte, ettersom man assosierer det utelukkende med noe negativt. Det er det ikke. Å gråte er like naturlig som å le, og faktisk like viktig. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg har lest både H.I og de jeg siterte, har du? Der hevdes det at det er feil å gråte, og man skal helst ikke utsette barna for det. Som argument for denne påstanden trekkes frem ulike personlige endringer og erfaringer av de overnevnte, hvor jeg sier at det er altså ikke gråten i segselv som er problemet, men konteksten og sammenhengen den forekommer i. Derfor er det viktig å skille mellom hva som er hva. Om man mener å gråte foran barn er feil (slik alle overnevnte sier) - har man et forkvaklet forhold til det å gråte, ettersom man assosierer det utelukkende med noe negativt. Det er det ikke. Å gråte er like naturlig som å le, og faktisk like viktig. 

Poenget er at et barn ikke forstår om det er manipulering eller ikke. Blir det for mye tårer og en stakkars meg holdning fra foreldrene så kan det skape stor skyldfølelse hos barn. 

Anonymkode: 98fa6...657

[Gjest noe tilfeldig]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Poenget er at et barn ikke forstår om det er manipulering eller ikke. Blir det for mye tårer og en stakkars meg holdning fra foreldrene så kan det skape stor skyldfølelse hos barn. 

Anonymkode: 98fa6...657

Såklart, og det er jeg helt enig i. Problemet er jo ikke at foreldre gråter foran barnet, men at barnet føler det er skyld i gråten. Det er selvfølgelig overhodet ikke greit. 

[Torfa]

27 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg har lest både H.I og de jeg siterte, har du? Der hevdes det at det er feil å gråte, og man skal helst ikke utsette barna for det. Som argument for denne påstanden trekkes frem ulike personlige endringer og erfaringer av de overnevnte, hvor jeg sier at det er altså ikke gråten i segselv som er problemet, men konteksten og sammenhengen den forekommer i. Derfor er det viktig å skille mellom hva som er hva. Om man mener å gråte foran barn er feil (slik alle overnevnte sier) - har man et forkvaklet forhold til det å gråte, ettersom man assosierer det utelukkende med noe negativt. Det er det ikke. Å gråte er like naturlig som å le, og faktisk like viktig. 

Igjen, les de du selv siterer. " Å manipulere med tårer står det der", noe som tydelig forteller meg at det ikke er tårene i seg selv som er problemet. 

[Gjest noe tilfeldig]

4 minutter siden, Torfa skrev:

Igjen, les de du selv siterer. " Å manipulere med tårer står det der", noe som tydelig forteller meg at det ikke er tårene i seg selv som er problemet. 

Ja, men da er vi enig da. 

[TheGirlWhoWaited]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt uenig i at barn skal se mor eller far gråte!!!! Det er noe av det mest skremmende et barn kan se, og jeg husker fortsatt første gang jeg så mor gråte, da var jeg liten. 

 

Anonymkode: 48168...a1c

Det er for bastant å si det på denne måten - alt kommer an på grunnen til at mor eller far gråter. Manipulering av barn er aldri greit, da heller ikke når man bruker gråt til denne manipuleringen. Og hvis en mor eller en far bryter sammen i gråt ved den miste lille motstand i hverdagen, trenger selvfølgelig familien hjelp, da ligger det høyst sannsynlig psykiske plager til grunn.
Men om man gråter fordi man er rørt, lei seg, beveget eller hva det nå enn må være, gjør ingen verdens ting.

[Gjest noe tilfeldig]

3 minutter siden, TheGirlWhoWaited skrev:

Det er for bastant å si det på denne måten - alt kommer an på grunnen til at mor eller far gråter. Manipulering av barn er aldri greit, da heller ikke når man bruker gråt til denne manipuleringen. Og hvis en mor eller en far bryter sammen i gråt ved den miste lille motstand i hverdagen, trenger selvfølgelig familien hjelp, da ligger det høyst sannsynlig psykiske plager til grunn.
Men om man gråter fordi man er rørt, lei seg, beveget eller hva det nå enn må være, gjør ingen verdens ting.

Ikke bare gjør det ingen verdens ting, jeg vil våge meg til å påstå at det tilogmed er sundt. 

[TheGirlWhoWaited]

1 minutt siden, Raven.WritingDesk skrev:

Ikke bare gjør det ingen verdens ting, jeg vil våge meg til å påstå at det tilogmed er sundt. 

Ja, det er jeg jammen enig med deg i

[Harlekin]

Her må du bringe på det rene om mor faktisk gråter for å manipulere barna, eller om hun er utslitt og/eller deprimert. Førstnevnte er totalt uakseptabelt, sistnevnte bør heller ikke forekomme, men er mye mer forståelig, og da trenger hun hjelp. Hva sier hun når du snakker med henne om det, TS? Du sier det "virker som" hun prøver å gi dem dårlig samvittighet - er du sikker på det? Dette må dere ordne opp i, både for barnas og hennes skyld. 

Endret 20. juni 2016 av Harlekin

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det flere ganger, men da tar jeg meg kraftig sammen, blir "glad igjen" og sier unnskyld til barna, snakker om det og forklarer at det er bare fordi jeg er sliten/ikke helt i form/trøtt pga andre ting og det var ikke deres skyld at jeg gråt/var så sliten/stressa. Masse klemmer og kos og alle er gode venner igjen. Jeg beklager gjerne til mannen også (som da tar over og er en klippe i slike situasjoner, jeg skynder meg først vekk fra situasjonen). Det samme kan jo skje hvis jeg blir veldig sint (over bagateller som mye styr ved legging). En god god klem fra barna etterpå gjør meg glad enda mer igjen, og det takker jeg veldig for, alle kan trenge litt trøst og samarbeid av og til, og alle kan være overtrøtte. Jeg tror ikke det er skadelig eller noe jeg har brukt som manipulasjon, begeret renner bare over av og til, og det har vel ikke barna vondt av å se hvis de vet at det ikke er deres skyld i utgangspunktet. De er jo også overtrøtte og overreagerer av og til, det kjenner de igjen.

Å bruke det bevisst: "Hvis ikke dere roer dere nå begynner mamma å gråte" er jo ikke bra, men man er forskjellige, og noen tar lettere til tårene enn andre. Bedre det enn at hun eksploderer i sinne. Å være hundre prosent pedagogisk alltid klarer ingen, da må man huke det inn igjen så pedagogisk man kan.

Anonymkode: df969...e0a

[lunamuna]

Dette ville vel ærlig talt ikke skjedd, om far hadde tatt seg av tannpuss og annet når barna ble vanskelige. Dette er tydeligvis ikke en situasjon mor håndterer - om det kommer av at hun er sliten, stresset eller har med depresjon eller annet psykisk å gøre, spiller vel liten rolle. Mor trenger hjelp til å håndtere dette - men far må først og fremst trå til der mor feiler! 

[AnonymBruker]

Jeg tolker også det slik at TS sitter på sidelinjen og kritiserer henne på det istedenfor å hjelpe henne. Vi får vel ikke vite noe før TS svarer oss ærlig på dette. Uansett så skal ingen kritisere mora heller. Hun gjør en kjempe god jobb med den situasjonen hun er i, selv om TS virker som ikke er mentalt til stedet. Så jeg syns det er TS sitt ansvar om å følge mora opp. Enten ved å ta henne med til legen, eller FV kontoret eller la henne sove godt ut.  

Og barn kan være trassige som F***. Det har jeg selv opplevd, og sikkert mange andre også. Mora er bare et menneske av kjøtt og blod som alle dere andre her på KG. Det er faens meg slitsomt å ta leggetiden alene. Barna trenger rutiner, og det er sikkert en av dere foreldre som gir for mye frihet til barna, siden de oppfører seg slik. Og mora må også ta ansvar. Barna legger merke til hvem som bestemmer av dere. DU TS, må la hun få bestemme over barna. Det er viktig. La barna se at du er enig med mora, og at hun også bestemmer. Ellers blir det ofte slike kamper ved leggetid. Og til slutt kan forhold ryke pga dårlig samarbeid mellom dere foreldre.

Begynn å samarbeide asap.

Anonymkode: db68c...c56

[AnonymBruker]

Hei, TS. Jeg er enig i at selv hvor vondt en måtte ha det inni seg, så skal man ikke gråte foran barna. Noe annet når en har slått seg og fått vondt, eller når noen har dødd eller noe som barna skjønner at her er det vanlig å bli lei seg, men de skjønner hvorfor, og at det går over, og at mor fortsatt klarer å ta seg av barna og ikke omvendt.

Om mor sliter med noe her, så trenger hun hjelp. Hun trenger noen å snakke med, hun trenger en klem og hun trenger avlastning. Kanskje hun trenger at DU tar mer enn "din del" en stund, til hun får hodet over vannet. Ikke fordi hun fortjener det (kanskje du jobber mer, osv), men fordi hun trenger det for å komme seg på bena igjen. Det kan være depresjoner, det kan være andre grunner til at hun er sliten, og det kan være at hun gjør alt, og at du gjør for lite. Det er vanskelig å vite. Jeg vet selv at min mann gjør for lite. Han ser ikke alt som gjøres, og tar "annen hver gang" på utvalgte ting. Han ser ikke resten av tingene, og jeg har gitt opp å prøve å få han til å se det. Det er lettere å gjøre det selv. Av og til er jeg så sliten at jeg griner. Men da griner jeg alene. Ikke fordi jeg er deprimert, men fordi jeg er så dønn sliten.

Anonymkode: c1395...393