Sliter fremdeles med at jeg mistet pappa da jeg var barn

[AnonymBruker]

Det er noen uker siden årsdagen for da jeg mistet min pappa. Det ble 19 år siden nå..

Jeg var bare guttungen, jeg hadde fylt år bare et par uker før han døde. Jeg var ikke engang tenåring da det skjedde, men nærmet meg. Jeg har i ettertid følt at jeg mistet han i en alder da jeg trengte han som mest.

Jeg slet ikke med det den første tiden; da ble jeg godt tatt hånd om av venner og familie. Jeg hadde noe å gjøre nesten hele tiden. Det var faktisk ikke før i videregående- alder at jeg begynte å slite med det. Tankene kvernet rundt det. I fylla ble jeg deprimert og lei meg, og tenkte på det.

Et eller annet skjedde på videregående, jeg vet ikke hva. Jeg stengte meg mer og mer inne, og likte ikke sosialt samvær. Etter flere stryk i fag på vgs (fullførte til slutt), ble jeg arbeidsledig over flere år. I praksis er jeg det enda, siden jeg er i utplassering. Jeg har vært i nav-systemet i 5 år.

Dette med pappa sliter jeg med enda. Han rakk ikke å fylle 50, og det er bare 18 år til jeg når samme alder som han. Jeg har alltid tenkt at ikke jeg heller når 50 år. Så derfor sliter jeg med å se poenget med å leve et liv. Det er så kort tid igjen, og de beste årene er definitivt over. I praksis venter jeg på å dø.

Jeg "vil" ikke få barn, og la de oppleve det samme som meg; at faren deres dør når de selv er barn. Jeg måtte ha fått barn som 20-åring, og det er for sent nå..

Anonymkode: 34f85...8aa

[x]

Det er leit at faren din døde, og det er forståelig at du sliter i ettertid. Men du kan ikke la faren din sitt dødsfall hindre deg i å leve livet ditt! Jeg er 100% sikker på at din far ville blitt lei seg hvis han visste hvordan du har det nå, og at du bare "venter på å dø". Han ville snudd seg i graven hvis han fikk vite det. Din far ville ønsket å se deg glad, se deg ha en jobb du trives i, se deg få en kjæreste, se deg få dine egne barn. Livet er skjørt og man vet aldri når man dør, men de fleste av oss lever jo til vi blir både 80 og 100 år gamle, så du bør ikke tenke så fælt på det.

Du bør absolutt få profesjonell hjelp for problemene dine. Trist å se at en så ung kar som deg er ulykkelig og har slike dystre tanker.

Endret 8. juni 2016 av Phaedra
fjernet svar til ryddet innlegg. Phaedra,adm

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Er mann, og mistet selv moren min da jeg var veldig liten. Husker ingen ting av det, men kjente det godt da jeg kom i tenårene. Ble nedfor og lei meg, fordi jeg følte at noe manglet. Det gikk stort sett over igjen av seg selv, men en sjelden gang kjenner jeg et rykk av sorg. Da kan det renne en tåre. Noen ganger har jeg da tatt frem et bilde av henne og studerer det litt, og kanskje besøker jeg gravstedet for å sette ned en blomst. Da går det som regel bedre.

Er nå i 30-årene, hun ble ca. 40. Døde alt for tidlig. Jeg har selv også kjent motviljen mot å få egne barn, bl.a. på grunn av det samme som du nevner. Hvis du kjenner at sorgen aldri slipper helt taket, er dette sånt som psykologer kan hjelpe med. Jeg har aldri fått behandling selv, men du aner ikke hvor mange mennesker som må ha hjelp av psykolog en eller annen gang i løpet av livet. Det er vanligere enn folk flest tror.

Du vil neppe "finne" en mening med livet, den må du skape deg. Hva som gir mening for noen, kan virke helt meningsløst for deg. Det viktigste er å finne noe morsomt å bruke dagene og fritiden på, som gir deg glede. Arbeidsledighet gjør ikke saken bedre, men det har en tendens til å løse seg. Søk jobb, og hold godt mot.

Anonymkode: 93b2b...934

[Phaedra]

Ryddet for avsporinger. Minner om at dette er et underforum for å uttrykke sorg, og ikke stedet å starte en debatt.

Phaedra,adm

[DelvisPresley]

I natt drømte jeg at pappa levde, bare at det var nåtid. Jeg var voksen, men han var den samme som for snart 20 år siden.

Jeg drømte at han overvant sykdommen som han faktisk døde av, og at han kom hjem fra sykehuset. Det rare med drømmen var at han hadde vært borte i 19 år, så jeg måtte fortelle han om alt som hadde skjedd siden.

Da jeg våknet, kjente jeg bare en enorm skuffelse over at det bare var en drøm. Jeg lå i senga og gråt en stund, før jeg orket å stå opp

[DelvisPresley]

Glemte tydeligvis ab-knappen. Whatevs..

[AnonymBruker]

Undersøk om de har sorggrupper der du bor. Mange har god nytte av å treffe andre som har vært gjennom det samme. 

Anonymkode: e7624...273

[Fru Uperfekt]

Den 11. august 2016 at 5.42, mann_86 skrev:

Glemte tydeligvis ab-knappen. Whatevs..

Vi er mange som har mistet foreldrene våre når vi var alt for unge, men det kan ikke stoppe en i å leve.