Psykologisk tema, depresjon kanskje, selvmordsanker og gnisten kalt patetisk håp

[Drakan]

Bare lyst å få det ut av hodet... ._.
Har had så jævla lyst å dø i det siste. Orke ingenting, e så lei. Vil bare forsvinne... dø... vekk... 
Høre ikke hjemme på jorda, blant menneska, denne kulturn. Menneska... ugh... 
Hadde tanka som det hær før, og æ vet æ aldri vil ta mitt eget liv (har aldri tatt et blad/saks/kniv mot halsen min sia en jævla hendelse i tenåran), men æ føle ikke for å leve. Æ vil bare bli ferdig... vil bare at alt ska ende no. Det e ingenting nytt livet kan lære mæ, det e ingenting æ søke her, så det e poengløst å leve. Bah. 
Livet har ingen mening. Det fins ingen for mæ å leve for, mæ sjøl? En vits.. eneste grunn til at æ leve i dag e fordi ånda ba mæ leve. Slengte mæ et jævla teng "Elsk live"... woho... to ganga på rad for å gjøre det dobbelt så klart. Yes... ska bare sove... håpe at æ dør av kvælning eller nåka... urg... betalt husleia og bare tenke... æ vil det ska være over. Livet... det e ikke nåka før mæ. 
Æ ønska ikke å bli født... æ ønska ikke livet... æ leve ikke engang for min egen del. Håpløst. 
Folk gir fan. Kunne like godt vært en stein. Foretrekke å være en stein... kommer til å deppe i dag sannsynligvis... æ e i en evig limbo. 
Drømman mine gjør det tydelig kor mye mer andre verdena kunne gitt. Kordan naturn til menneska e... æ e ikke typen til å gi opp håp. 
E det en ting æ vet, e faktumet at det alltid e muligheta... alltid e håp. Folk kan være bedre, selv dyr. Men dess lenger æ leve, dess mindre føles denne verden hjemme. Menneska strek sæ som mystiske forme... hender som e lang, øya som e stor... menneska e så jævlig underlig. Æ får angst bare av å se folk... æ vet ikke ka æ ska gjøre når æ ser nån. Ska æ flykte? Gjømme mæ? Imot alle instinkta blir æ igjen og ser på folk, smile den tome maska. Æ vet ikke kor æ vil være. Ka fan vil æ være? Æ vet ikke. 
Æ sleng ut sinne mot andre som ei jævla bombe, for føck det, orke ikke at nån ska engasjere sæ for mitt liv, bare for å sørge når æ dør. Falske tåre... akkurat som den jævla fucking sexdilla. Jezes... ka e det egentlig folk vil oppnå? Ka e det dæm søke før hælvete? ARG!!! Æ forstår virkelig ikke folk... å imitere et dyr funke ikke i lengda... dyran merke det... æ e ikke som dæm. 
Men... dyr som ikke e menneska, dæm godtar mæ for dæm e som mæ. Forstår hverandre uten ord. Menneska e ikke sån... æ tenke ofte at æ ikke høre til. Ofte tenke æ at den tanken e det deln som ikke e menneske, sjela som tenke. Æ høre til. Men æ e ikke en del av menneskeheta. Kor e æ? Ka vil æ? Æ e så lei av å leve. 
De siste månedan har æ fått blåmerka av småting... æ føle energien synke som et jævla anker mot det dypeste punkt på jorda. 
Æ klare knapt å puste. Denne verden e så tom. Ensom. Fanga. Æ hate det. Hate det faktumet at det ikke fins likesinna her. Denne verden e ikke mitt hjem. Æ sku ønske den va det, men den e ikke det. Kanskje det e derfor det e så vanskelig å leve? 
Kor vanskelig e det egentlig å forsvinne? Ingen like mæ, ingen kan like mæ. Æ vil ikke være en del av denne verden... æ vil dø så æ kan puste. Føle mæ sjøl forsvinne... kor vanskelig kan det være? 
....
Kofør ikke... æ ska være patetisk ærlig, nån daga går de hær tankan igjennom hode som et jævla hakk i plata. 
Æ vil aldri ta selvmord, men æ føle for å dele det. Den tyngda æ ofte føle. Vil det hjelpe? Tvile.
Æ ønske å forsvinne, men som sagt, æ e et vesen av håp. Æ håpe, æ ønske å finne en måte å leve. 
Ikke vet æ kordan. Daga som i dag... æ kommer bare til å forsvinne...  som en ynkelig liten ball under er teppe. 
Som en bitter drage i ferd me å dø. Sinne... ikke retta mot andre, men mange føle det sånn... som om sinne kan være retta mot dem. 
Kanskje ved å skrive et innlegg som dagbok å dele denne følelsen, før æ kryp under pledde før å dø (for å sove) til æ føle mæ bedre, kanskje... kanskje det å dele det kan få folk til å forstå ka en som e deprimert føle? "Åh det e bare nåka du kan komme over" "Bare tenk positivt"... si det til en hjerne som ikke vet ka positivt e. Æ kan se på blomster å tenke kor nydelig det e, kor fantastisk at i en verden av så mye død, så fins nåka så unikt. Blomster, planta, dyr... til og med folk. Men man drukne. Drukne i de tankan som slår igjennom kroppen som lyn. Man blir nummen og anne ikke ka man skal gjøre... 
Æ orke ikke et sekund mer, likevel... kordan har æ klart å overleve så lenge?

Det svir på tunga mi, ordan "æ vil dø". Det e ikke et ønske æ har. Mitt ønske e "Æ vil leve"

*kryp under dyna, takle ikke mer i dag*

[mellimassi]

--

Endret 12. juni 2016 av mellimassi