Barna kommer først...og så den nye partneren?

[AnonymBruker]

Barn først! Barna bør tas hensyn til før andre. Det er vår plikt som omsorgspersoner. Hvis ny partner fører til at barnas liv endres til det værre og du aksepterer det er du en dårlig omsorgsperson. 

Anonymkode: 814bf...5e9

[AnonymBruker]

er enig!! Hvordan skal ettforhold fungere dersom man alltid er siste prioritet??

Anonymkode: 90f03...049

[AnonymBruker]

Barnet mitt er alltid førsteprioritet i den forstand at gavner det ikke barnet så gjennomføres det ikke. Det betyr ikke at jeg alltid står på pinne for henne, men at hennes velferd kommer før alle andres. Trenger hun meg så er jeg der. Sånn er det og sånn kommer det alltid til å være. 

Anonymkode: b4b14...7b4

[Gjest Badebuksa]

Det handler ikke om at man ikke skal finne seg en ny partner, men om at man, dersom den nye partneren og barnet ditt ikke går overens, må slå opp. Og sette barnet først. 

Jeg ser ingenting galt med at folk er single og fokuserer på barna sine istedet for nye partnere? Men dersom man finner en ny partner så skal barnet like den personen. Du skal ikke overkjøre barnet og si at der er det du som bestemmer. Selvsagt må man gi det en sjanse og ta tiden til hjelp, men poenget mitt er at man ikke skal la det skure og gå og ødelegge livet til barnet bare fordi man har bestemt seg for å bestemme.

[AnonymBruker]

Barna mine er nr 1, uansett! Mannen min, barnas far betyr ufattelig mye for meg, men barna kommer først og det gjør det for han også for dette har vi snakket om. Jeg forteller barna mine at de betyr alt for meg, at jeg elsker dem så utrolig høyt! Og det mener jeg er positivt for dem å høre, at de vet de er elsket. 

Anonymkode: f9eb0...440

[AnonymBruker]

Hva når barnet og fars samboer ikke kommer overens, er det riktigt å fortsatt sette samboeren foran barnet i en slik situasjon ? 

Her viste stemor gang på gang at hun ikke likte barnet, behandlet barnet dårlig uten at far løftet en finger til å bedre situasjonen. Han satt stemor foran barnet, og beskyldte barnet for å være vanskelig selvom barnet kun reagerte PÅ stemors oppførsel.  Helt naturlig å bli vrang når stemor drar deg hardt i nakken, drar deg altfor hardt i armen for å få deg i bilen, eller gjør narr av deg, kritiserer og kjefter i ett. Ingenting positivt. Hvem ville ikke reagert da, noen som hadde gledet seg til å dra på besøk i det hjemmet ? Far skylder på barnet, mener at barnet reagerer på forskjellsbehandling imellom han og stesøstkyn. Hører ikke på et ord at det sønnen har fortalt at det er stemors oppførsel som er problemet, far sier ting som: ja men det er jo naturlig at barn vil heller være med venner en å gå på samvær i den alderen. Held blind på fakta, for det er så viktigt å tviholde på samboerens sin side selvom han selv har sett noen av de tingene den kvinnen har gjort imot sønnen. Sønnen er rasende for at far ikke hører, skrek rett ut til han "du velger henne foran meg"Og vet dere hva, det er nettopp det far har gjort. Stemor er sikkert super glad for å ha ødelagt relasjonen imellom far og sønn for livet, nå har hun han for seg selv. 

Resultatet er at barnet har ikke besøkt faren sin i snart 9 måneder, nekter å snakke med far, nekter å dra til samvær, sier han hater far og aldri vil se han igjen. Far gjør ikke mye for å prøve opprettholde relasjonen heller, slike opplevelser setter seg dypt i barnets sinn. Dette tar barnet med seg igjennom hele oppveksten og inni voksen livet. Men det gir far blaffen i, for han må jo prioritere samboeren foran sitt eget barn. 

Når en far kan "offre" sitt barn og velge å ta stemor foran, da må jeg innrømme at vedkommende har null evne til å se konsekvensene han påfører barnet sitt. Ikke bare nå men igjennom hele livet. En stor egoist syns jeg. Ingen mann vil noengang komme foran barnet på denne måten. Ville valgt å avslutte forholdet, en kan alltid finne en ny mann. Ikke verdt å gjøre skade på sinnsroen til barnet bare for å ha noen ved min side. Det er å være voksen og ta ansvar, sette barnet foran seg selv. 

Er mye mer til denne historien, men i bunn og grunn så kan det være ganske så ødeleggende når en foreldre setter partneren sin foran barnet sitt. 

 

 

Anonymkode: 75f32...ba4

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva når barnet og fars samboer ikke kommer overens, er det riktigt å fortsatt sette samboeren foran barnet i en slik situasjon ? 

Her viste stemor gang på gang at hun ikke likte barnet, behandlet barnet dårlig uten at far løftet en finger til å bedre situasjonen. Han satt stemor foran barnet, og beskyldte barnet for å være vanskelig selvom barnet kun reagerte PÅ stemors oppførsel.  Helt naturlig å bli vrang når stemor drar deg hardt i nakken, drar deg altfor hardt i armen for å få deg i bilen, eller gjør narr av deg, kritiserer og kjefter i ett. Ingenting positivt. Hvem ville ikke reagert da, noen som hadde gledet seg til å dra på besøk i det hjemmet ? Far skylder på barnet, mener at barnet reagerer på forskjellsbehandling imellom han og stesøstkyn. Hører ikke på et ord at det sønnen har fortalt at det er stemors oppførsel som er problemet, far sier ting som: ja men det er jo naturlig at barn vil heller være med venner en å gå på samvær i den alderen. Held blind på fakta, for det er så viktigt å tviholde på samboerens sin side selvom han selv har sett noen av de tingene den kvinnen har gjort imot sønnen. Sønnen er rasende for at far ikke hører, skrek rett ut til han "du velger henne foran meg"Og vet dere hva, det er nettopp det far har gjort. Stemor er sikkert super glad for å ha ødelagt relasjonen imellom far og sønn for livet, nå har hun han for seg selv. 

Resultatet er at barnet har ikke besøkt faren sin i snart 9 måneder, nekter å snakke med far, nekter å dra til samvær, sier han hater far og aldri vil se han igjen. Far gjør ikke mye for å prøve opprettholde relasjonen heller, slike opplevelser setter seg dypt i barnets sinn. Dette tar barnet med seg igjennom hele oppveksten og inni voksen livet. Men det gir far blaffen i, for han må jo prioritere samboeren foran sitt eget barn. 

Når en far kan "offre" sitt barn og velge å ta stemor foran, da må jeg innrømme at vedkommende har null evne til å se konsekvensene han påfører barnet sitt. Ikke bare nå men igjennom hele livet. En stor egoist syns jeg. Ingen mann vil noengang komme foran barnet på denne måten. Ville valgt å avslutte forholdet, en kan alltid finne en ny mann. Ikke verdt å gjøre skade på sinnsroen til barnet bare for å ha noen ved min side. Det er å være voksen og ta ansvar, sette barnet foran seg selv. 

Er mye mer til denne historien, men i bunn og grunn så kan det være ganske så ødeleggende når en foreldre setter partneren sin foran barnet sitt. 

 

 

Anonymkode: 75f32...ba4

Jeg blir bare trist av å lese slikt. Det er på samme måten her. Det eldste barnet har kuttet kontakt mens søsknene er litt for unge til å velge helt selv.

Anonymkode: d2760...f4f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir bare trist av å lese slikt. Det er på samme måten her. Det eldste barnet har kuttet kontakt mens søsknene er litt for unge til å velge helt selv.

Anonymkode: d2760...f4f

Ja, det er trist. Trist for far, for det er lov å håpe at en dag han skjønner hva han har gjort og angrer. Trist for gutten vår som er sint og såret, later som han ikke trenger en far. Noe jeg vet ikke stemmer, alle barn trenger en far. Men har valgt å støtte sønnen vår i hans avgjørelse, han trenger noen som forstår og er i hans hjørne om man kan si det slik. Om han en dag ombestemmer seg og prøver igjen å ha en relasjon med sin far, så vil jeg støtte det også. For nå vet jeg at han kan sette grenser selv hvis han mener han ikke blir ivaretatt på en god måte. 

Anonymkode: 75f32...ba4

[AnonymBruker]

Den 26.5.2016 at 12.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av å høre den at barna er viktigst og er nr 1 og at alle steforeldre må akseptere at det er sånn etc. 

Det er ikke riktig. Når to mennesker bestemmer seg for å begynne på nytt med barn i bildet så er det pga de ønsker å være sammen,ren kjærlighet og ønske om å drive en familie. Det er ingen som spør ungene hva er det de ønsker pga barna er ikke i stand til å ta voksne avgjørelser. De som setter barn først forblir single og konsentrerer seg bare om barna. 

Jeg ble sammen med min samboer første og fremst pga han var den rette for meg. Begge har barn fra før og 1 felles. Det er ikke akkurat sånn at jeg spurte sønnen min om lov eller at han fikk lov å velge for meg.

Jeg er ufattelig glad i barna mine,men jeg tror ikke at det finne 1.,2. eller 3. plass i livet mitt. Vi er omsorgspersoner for disse skjønne små,ja. Men jeg har også valgt en person som gjør meg lykkelig, stiller opp for oss og er en fantastisk stefar og far. Og jeg kan godt si at det er han som gjør livet mitt komplett ( sammen med barna) han skal ikke gå rundt med merke nr.2 på pannen.

Jeg vil ikke vise barna mine heller at det er de som er nr 1 i livet mitt sånn at de skal gå rundt og tenke at de er priviligeret i forhold til andre her i huset.

Vi reiser også på ferier alene som par. Det kan også være temaet rundt bordet pga en eller annen synes det er urettferdig. Og det lever vi også godt med. Vi må av og til få lov å sette våre egne behov først. 

hva mener dere?

Anonymkode: f1b11...926

Jeg tror at de som setter barna først alltid ikke bare forblir single, men blir single.

Hadde jeg hatt barn med en mann og vi aldri kunne prioritere hverandre eller være kjærester fordi "barna må komme først, alltid!" så hadde vi ganske raskt fått et problem.

Som jeg også tror er mye av grunnen til at fryktelig mange par går i oppløsning etter at de får barn. Husk på hverandre.

Anonymkode: ff3a8...954

[AnonymBruker]

Det er jo grunnen til at mange menn kvier seg til å ha noe med alenemødre å gjøre.

Først lokker hun deg med sex og oppvartning. Så når hun har fanget deg, blir du en ressurs for henne slik at barnet hun setter først får det bedre.

Anonymkode: 4ef67...d2e

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvor du kommer fra. Det jeg legger i det er at mor/far må finne en partner som kommer overens med barna og som skjønner at barna trenger oppmerksomhet, tid og betyr uendelig mye. 

Har flere venninner som da de var yngre bodde med stemødre og stefedre som var mest opptatt av å bare være med deres mor/far. Ikke alle som ikke har barn forstår den kjærligheten mellom forelder og barn. Dette har gjort at de følte seg utilpass i sine hjem. 

Er selv stemor og hadde ingen barn selv da mannen og jeg ble sammen. Han hadde en 1 åring i en annen by. Han var der hver 2 helg og bodde da hos eksen og baby. Mange lurte hvorfor han fikk lov av meg til å bo hjemme hos eksen når han var der. Men det aller viktigste er barnet og for meg betyr det utrolig mye at de har er såpass godt samarbeid og klarer å sette barnet først. tror mange nye partnere kan glemme at barnet må føle seg elsket og få den oppmerksomhet h*n fortjener. 

Anonymkode: e1711...9b1

[Zienna]

Barna kommer først.  Den mann som ikke forsto det, ville jeg ikke passet sammen med.  Hadde jeg truffet en mann som prioriterte meg, framfor barn, hadde jeg visst at han ikke hadde de egenskapene jeg synes man skal ha.

 

[Erazor]

Den 5/26/2016 at 17.26, AnonymBruker skrev:

Alle skal jo ha det bra, men hvis man må velge så er jo barna det viktigste. Jeg tror man selv har det bedre når barna har det bedre. Så lenge det ikke er barna som velger å være urimelige

Anonymkode: 3815d...ec8

Jeg tror at barn får det bedre hvis de voksne har det bra.

Om man ikke er villig til eller har tid og kapasitet til å pleie et forhold, bør man ikke gå inn i det. Det er ikke rettferdig overfor partneren.

[jabx]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo grunnen til at mange menn kvier seg til å ha noe med alenemødre å gjøre.

Først lokker hun deg med sex og oppvartning. Så når hun har fanget deg, blir du en ressurs for henne slik at barnet hun setter først får det bedre.

Anonymkode: 4ef67...d2e

Hva med kvinnen mannen selv får barn med da? Blir det galt også når hun setter barna først? Eller er det bare galt å sette barna først når man er alenemor?

[jabx]

Den 5/26/2016 at 17.59, AnonymBruker skrev:

Dersom de merker at de blir satt først og at foreldrene nærmest slipper det de har i hendene for å gjøre deres greier, så blir det slik, ja. Barn merker når foreldrene lar de herse, selv om det er på subtile måter. Foreldre som er mer pushover har oftere uoppdragne barn som forventer å få.

Jeg mener det er sunt at barna skjønner at andre mennesker er viktige og at de ikke alltid kan komme først. Noen ganger må barna bli skuffet fordi en annen person sin situasjon er viktigere enn dems. Kanskje kan ikke mamma komme på fotballtrening fordi venninnen hadde et stort, betydelig uhell på jobben. Dette er viktig lærdom. Barna er ikke verdens sentrum, og man har ansvar for å hjelpe andre mennesker også.

Anonymkode: 1c733...2d9

Hvor har du det fra at å sette barna først innebærer at barna alltid får det som de vil? Det er ikke det det handler om. Det handler om at foreldrene er barnas omsorgspersoner og plikter å gi dem den omsorg de har krav på. De er dermed nødt til å sette barna først, i den forstand at barnas behov må dekkes og ting som er til skade for barna ikke må forekomme. Det innebærer at hvis det oppstår problemer mellom den nye kjæresten og barna så er det kjæresten som må gå. Noe annet vil være ren omsorgssvikt.

Å sette barna først innebærer ikke at de ikke lærer at andre mennesker også kan være viktige. Hvor i all verden henter du alle disse latterlige ideene dine fra?

Jo, barna skal være i sentrum. Og jo yngre de er desto viktigere er nettopp dette. De vil tidsnok få oppleve motgang og nedturer. Men foreldrene skal være barnas faste, trygge klippe. Foreldrene skal gi barna den trygghet og omsorg de trenger for å være tryggere når livets harde realiteter faktisk slår inn. Et barn med nok omsorg og trygghet fra foreldrene vil være langt bedre rustet til livets motbakker enn barn som utsettes for omsorgssvikten du argumenterer for.

Endret 28. mai 2016 av jabx

[Sunshineflower]

Den 26.5.2016 at 12.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av å høre den at barna er viktigst og er nr 1 og at alle steforeldre må akseptere at det er sånn etc. 

Det er ikke riktig. Når to mennesker bestemmer seg for å begynne på nytt med barn i bildet så er det pga de ønsker å være sammen,ren kjærlighet og ønske om å drive en familie. Det er ingen som spør ungene hva er det de ønsker pga barna er ikke i stand til å ta voksne avgjørelser. De som setter barn først forblir single og konsentrerer seg bare om barna. 

Jeg ble sammen med min samboer første og fremst pga han var den rette for meg. Begge har barn fra før og 1 felles. Det er ikke akkurat sånn at jeg spurte sønnen min om lov eller at han fikk lov å velge for meg.

Jeg er ufattelig glad i barna mine,men jeg tror ikke at det finne 1.,2. eller 3. plass i livet mitt. Vi er omsorgspersoner for disse skjønne små,ja. Men jeg har også valgt en person som gjør meg lykkelig, stiller opp for oss og er en fantastisk stefar og far. Og jeg kan godt si at det er han som gjør livet mitt komplett ( sammen med barna) han skal ikke gå rundt med merke nr.2 på pannen.

Jeg vil ikke vise barna mine heller at det er de som er nr 1 i livet mitt sånn at de skal gå rundt og tenke at de er priviligeret i forhold til andre her i huset.

Vi reiser også på ferier alene som par. Det kan også være temaet rundt bordet pga en eller annen synes det er urettferdig. Og det lever vi også godt med. Vi må av og til få lov å sette våre egne behov først. 

hva mener dere?

Anonymkode: f1b11...926

Sa det til datteren min i dag: Barna mine er nummer 1 for meg, foran hvem som helst annen. Slik er det bare. De er viktigst. Kommer foran en eventuellt ny partner ja. Det vil de gjøre, og sånn er det. 

[Nuith]

Barnet mitt kommer først, også foran min mann, som er barnets far.

 

Det betyr ikke at vi aldri har kjærestetid eller at han aldri får bestemme noe, det er ikke slike små prioriteringer i dagliglivet det er snakk om når jeg sier at barnet kommer først. Det betyr at i en langsiktig prioritering eller i en krisesituasjon så setter jeg barnets behov først.

Eksempler der barnet ikke kommer først: valg av feriemål, hva vi skal i helga, hvem får velge rom først, hva skal vi ha til middag, når vi vil sende det til barnevakt så vi får en frikveld, etc.

Eksempler der barnet kommer først men det er et lite offer: sørger for at jobben min er barnevennlig og arbeidstidene matcher barnehagen. Sørger for at huset har en standard og romløsning som er egnet for barnet både i dag og som tenåring (selv om pappaen kunne tenke seg TV-stue og eget spillerom...). Sørger for at bilen er sikker, selv om den ikke akkurat er kul å se på eller morsom å kjøre (slik de single kompisene har...). Bo på landet slik at barnet får stor hage og masse skog og dyr å forholde seg til, istedenfor i en liten leilighet rett over yndlingsbaren vår.

Eksempler på tilfeller der jeg ville blitt nødt til å velge mellom barnet og min mann og jeg håper og ber om at jeg for det første aldri vil måtte velge, og for det andre at jeg hadde valgt barnet: Ulykke der jeg bare hadde tid til å redde én av dem. Dersom min mann plutselig skulle vise seg å være pedofil eller begå andre overgrep mot barnet. Dersom min mann ble så psykisk eller fysisk syk at jeg ikke ville hatt mulighet til å ta vare på begge to, osv. 

 *****

Alt dette ville jo vært gyldig også om jeg skulle ha blitt singel og funnet meg en ny mann, men ja - jeg ville nok hørt veldig på barnet og unngått en mann som barnet viste sterk motvilje mot, så lenge det bare var den ene mannen barnet mislikte. Man må stole på barnet sitt.

 

 

[Version 2.0]

Barnet mitt er og vil alltid være nr 1. Blir prioritert foran alt og alle. Jeg sier det gjerne til han også. Så får han føle seg privilgert da. Ikke den verste følelsen kanskje. Finner meg ingen mann jeg mener er god nok som bonusfar/stefar til mitt barn, og det er helt sikkert meg det er noe galt med. Har kanskje urimelige krav. Derfor belager jeg meg på å være singel i mange år framover også, selv om jeg synes det er litt trasig i blant.

[AnonymBruker]

Er glad jeg ikke er stemor😊

Svigerfar har ny kone, og hun må fint akseptere at stedatteren er nr.1, alltid. 

Bordet skal være dekket når hun kommer innom, og pengene bruker han på henne.

Har blitt fortalt av denne konen at hun må jatte med og smile, hver gang stedatter er innom. Ellers blir det et helvete på jord..

Selv om stedatteren er 24 år, er det fremdeles hun som skal oppta fokuset og styre..

Jeg har alltid hatt som mål å finne meg en barnløs mann, for å slippe et slikt leven som dette. Å ha stedøtre som skal eie far og hans privatliv, er for meg dysfunksjonelt. 

Leste i et blad en gang om en kvinne som satset på en mann med barn fra før. Hun flyttet inn i huset til kjæresten, og ventet etterhvert sitt første barn med han. Men når hun ville pusse opp et rom til det kommende barnet, satte stedøtrene en stopper for dette. De skal ha vakt sinne, og nektet sin far å tilpasse hjemmet etter hans nye liv. Og dette til tross for at døtrene hadde flyttet ut. Døtrene forlanget at barndomshjemmet skulle se ut som før..

Til slutt valgte de å selge hjemmet, for at hverdagen skulle bli levelig. Og den nye kjæresten kunne endelig få ordne et rom til babyen deres

Nei, huff for et liv! 

Hadde aldri giddet å konkurrere med stedøtre på denne måten.

Anonymkode: 3d623...cc9

[AnonymBruker]

Den ‎28‎.‎05‎.‎2016 at 12.14, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at de som setter barna først alltid ikke bare forblir single, men blir single.

Hadde jeg hatt barn med en mann og vi aldri kunne prioritere hverandre eller være kjærester fordi "barna må komme først, alltid!" så hadde vi ganske raskt fått et problem.

Som jeg også tror er mye av grunnen til at fryktelig mange par går i oppløsning etter at de får barn. Husk på hverandre.

Anonymkode: ff3a8...954

Det er jo ikke sånn at man aldri har tid til partneren selv om man setter barna først. Uansett om man er sammen med barnefaren eller om det er en ny partner. Hvis det blir sånn så er det selvfølgelig ikke rart om forhold ryker. Men det er helt naturlig at forhold med barn i bildet er noe annet enn forhold med bare 2 voksne. For det er flere som skal ha av din tid og kjærlighet. Men det tror jeg ikke folk forstår om de ikke har barn selv. noe som ofte er årsak i problemer med "steforeldre" tror jeg. Fordi de som ikke har barn selv ikke skjønner det at barna prioriteres på lik linje som, eller forran, en partner. Man får aldri den fulle og hele kjærligheten og oppmersomheten helt alene fra en partner som har barn (med mindre vedkommende er en dårlig forelder).

Anonymkode: df2a2...d4f