Man hører foreldre si at de er like glad i alle barna sine

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å være like glad i, og å like like godt. Jeg tror mine foreldre var like glad i meg og min søster, men jeg tror også de helt soleklart likte henne best. Jeg var et såkalt vanskelig barn, trassig og sint og mutt mye av tiden, mens hun var blid og medgjørlig. Så at de likte henne best, ville ikke forundre meg det minste. Men at de var like glad i oss begge, det tror jeg.

Anonymkode: 531e6...36d

[Kattugla]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er forskjell på å være like glad i, og å like like godt. Jeg tror mine foreldre var like glad i meg og min søster, men jeg tror også de helt soleklart likte henne best. Jeg var et såkalt vanskelig barn, trassig og sint og mutt mye av tiden, mens hun var blid og medgjørlig. Så at de likte henne best, ville ikke forundre meg det minste. Men at de var like glad i oss begge, det tror jeg.

Anonymkode: 531e6...36d

Jeg tror man elsker sine barn uansett hvordan de oppfører seg og tviler ikke på at dine foreldre elsket deg og din søster like mye. Men jeg tror samtidig at man kan ha bedre kjemi med det ene barnet enn det andre, akkurat som med folk flest. Da tenker jeg ikke på deg og din søster, men mer generelt, noen personligheter matcher rett og slett bedre enn andre. 

[AnonymBruker]

Jeg er like glad i begge to, men jeg har større beskyttelsesinstinkt overfor den yngste siden hun var i livsfare hele svangerskapet og fødselen. 

Anonymkode: 363b3...ea0

[AnonymBruker]

Jeg har to voksne barn. Eldstemann er mitt biologiske barn og yngstemann er adoptert. De er som natt og dag. Den ene liker hvitt og den andre liker sort. Den ene liker sommer og den andre vinter. Begge to kan få meg til å gråte, men ingen kan få meg til å le så hjertelig som dem. Mitt poeng er at jeg er like glad i dem begge to, men på forskjellige måter. Jeg føler meg meget velsignet som har fått akkurat disse to barnene.

Anonymkode: 51137...4a5

[Engel]

Kan med hånden på hjerte si at jeg er akkurat like glad i alle mine 3 barn. De er forskjellige, og gir ulike utfordringer. Noen er "lettere" å forholde seg til enn andre. Men jeg er absolutt like glad i alle 3. Og jeg liker dem like godt også.

Endret 25. mai 2016 av Engel

[kiki1980]

Har to sønner med 14 måneders mellomrom,de er to vidt forskjellige personer og jeg elsker dem begge for det de er. Rart å tenke at en kan elske flere karakteristiske trekk,ja,men sant altså. Jeg elsker når den minste er den fornuftige,rolige typen og den eldre som er dramaqueen. De kler det! 😀

[Ranne]

I Foreldremøtet-podcasten (handler om barn og oppvekst) snakket de om det i en episode for ikke så lenge siden.  Synes de to i studio skiller så bra mellom det å føle kjærlighet til barnet ditt og det å ikke alltid ha kjemi med det. For der ligger jo den viktige forskjellen, synes jeg - tror ytterst få foreldre ikke er glade i barna sine, men det er ikke sikkert at de fungerer sammen i det daglige fordi de har ulike personligheter.

Her er lenken for dere som har lyst til å høre på hva hun spesialisten og programlederen sier om det: https://itunes.apple.com/no/podcast/ep-9-hva-gj-r-du-nar-kjemien/id1090852143?i=1000368150813&l=nb&mt=2

[Gjest Klaveret]

Jeg elsker barna mine like høyt, men sett utenfra kan det kanskje se forskjellig ut fordi jeg av ulike grunner ikke alltid behandler de likt eller krever det samme av dem. De selv vet og forstår hvorfor, og det er nok synes jeg.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig elsker jeg begge barna mine like mye. Men de har ulike personligheter, noe er lettere å like enn andre ting. Men tilsammen så er de like gode og elskverdige. 

Jeg gjør ikke forskjeller på dem, men de oppdras ikke helt likt siden de er forskjellige så kreves det litt forskjellige måter å oppdra dem på. Men forskjellsbehandling er det ikke, det er det verste jeg vet. Tror dessverre ikke foreldre som gjør dette ser det selv, det håper jeg ihvertfall ikke. For det ville vært slemt. 

Anonymkode: 0355d...f4f

[Vera Vinge]

Jeg husker jeg bekymret meg for om jeg kom til å ha ulik kjærlighet for barna, da jeg var gravid med nr to. Men det har jeg aldri hatt. Nå er de bare 2 og 4, da, så hvem vet hvordan de vil utvikle seg i framtiden. Og de er jo ikke verdens mest ulike barn, verken i personlighet eller utseende. Og jevnt over er de greie gutter, men de har jo så klart sine utfordrende perioder. Særlig med eldstemann har vi slitt en del med temperament i perioder når han har vært veldig sliten. Og da har jeg tenkt at jeg måtte passe på å ikke vise så tydelig at jeg syns yngstemann da var noen knepp mer sjarmerende og letthåndterlig. Men jeg har likevel aldri følt at jeg var noe mer glad i en av dem. Tvert i mot har jeg blitt litt overrasket over at man kan være så uendelig like glad i begge barna sine, uavhengig av hva de gjør.

[AnonymBruker]

Den 25.5.2016 at 9.26, AnonymBruker skrev:

Jeg elsker begge barna mine fordi de er barna mine, og fordi de er seg selv og fordi de er så kule. Noen ganger tenker jeg at jeg elsker den ene særlig fordi hun er så lik meg, men da er det også ekstra irriterende når vi har konflikter, for hun er jo ikke meg, og tenker ikke og gjør ikke helt som jeg ville ha gjort. Det blir kanskje spesielt sårt for oss begge? Og noen ganger tenker jeg at jeg elsker den andre spesielt høyt fordi hun er så veldig ulik meg (utseende og personlighet), jeg må anstrenge meg  for å bli kjent med henne, forstå henne og ha en god relasjon til henne, og derfor lærer jeg masse, og det er jo helt fantastisk at akkurat hun er mitt barn. Jeg setter umåtelig pris på når hun sier at jeg er den beste mammaen i verden, på tross av våre hyppige konflikter.
Jeg foretrekker ikke en av dem framfor den andre, hånden på hjertet.

Anonymkode: 1438f...9d4

Bra svart.

Anonymkode: 9acea...eb1

[AnonymBruker]

barn er ulike individer og man liker/misliker nok noen trekk, men jeg elsker barna mine like mye. Eksempel:

min datter kan være "vanskeligere" enn min sønn, men samtidig vet jeg at hun har et stort hjerte og har enorm medfølelse for andre. Jeg misliker kanskje at hun er vrang, men elsker hennes medfølelse! Uansett, så elsker jeg henne like mye som min sønn!

da jeg var gravid med nummer 2 var jeg redd jeg ikke kom til å elske han like mye som min datter, men umiddelbart følte jeg en komplett kjærlighet for han også:)

Anonymkode: 7b680...69a

[Ginavn]

Mamma sier hun er like glad i både meg og broren min, pappa sier "jeg er jo glad i barna mine, da", men det var ikke helt det jeg opplevde da jeg var mindre.

Jeg har alltid følt at folk, ja, til og med mine egne foreldre, har vært gladere i og brydd seg mer om broren min enn meg.

Jeg er introvert og det er på en måte feil, det er ikke sånn barn skal være. Det er det mer skøy med den utadvendte og 'søtere' broren Jeg har på følelsen av at pappa er mer glad i broren min enn meg, fordi da kan de holde på med "gutteting". Broren min er to år yngre og har førerkort. Jeg... har ikke det. En av grunnene til at han har lappen (i følge meg, da) er at pappa har vært mer "på" med ham. Men det er klart, pappa kan også være oppgitt over broren min.

Jeg... kan gå et år uten å se familien min. Det går helt fint :D

[AnonymBruker]

Opplever ikke at foreldre er like glad i barna sine, men dette kommer kanskje mer til uttrykk når barna blir eldre(voksne)?

Jeg har sett mange eksempler på at foreldre kan bruke mye kjærlighet, tid og penger på ett av sine voksne barn, mens det andre blir knapt nok nevnt i en bi-setning om man spør.

Når jeg personlig kjenner til tilfeller hvor et av barna får hus og bil, og det andre blir knapt nok invitert hjem til foreldrene med sin familie og ikke får en gratulasjon på bursdagen engang, og dette er bare et eksempel av mange rundt om så klarer jeg ikke å forstå at foreldre skal kunne si at de er "like glad i barna sine".

Mange har favoritter, og da er det ikke mulig å si at man er like glad i. Men jeg tror at dette ikke kommer til uttrykk før barna kommer i tenårene og blir mer voksne.

Anonymkode: a0e44...7f1

[AnonymBruker]

Den 27.5.2016 at 16.57, AnonymBruker skrev:

Når jeg personlig kjenner til tilfeller hvor et av barna får hus og bil, og det andre blir knapt nok invitert hjem til foreldrene med sin familie og ikke får en gratulasjon på bursdagen engang, og dette er bare et eksempel av mange rundt om så klarer jeg ikke å forstå at foreldre skal kunne si at de er "like glad i barna sine".

Anonymkode: a0e44...7f1

 

Mens jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle av denne typen forskjellsbehandling. Tvert i mot har jeg flere eksempler på hvor foreldre har vært veldig nøye med å gi akkurat likt til alle barna, selv om den ene har et helt åpenbart større behov enn de andre. Dårlige foreldre finnes, men det er heldigvis ikke normen.

Anonymkode: e50e7...56d

[AnonymBruker]

Mine barn <3 Vakre personligheter, ulike og samtidig like. Jeg er heldig da de føler de kan fortelle meg dypere ting og vite at jeg aksepterer, respekterer og elsker de like høyt. Ingen betyr mer for meg enn barna mine.

Anonymkode: 635f3...c47

[HjerteDame]

Jeg elsker de alle like høyt, men de har perioder i livet der det er litt vanskelig å få til kommunikasjon. Rett og slett. 

Men kjærligheten er like stor, men ja. Noen ganger er det litt vanskelig når de hater meg.