Det ble slutt for en uke siden, i dag viste testen at jeg er gravid

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på noe, jeg har tatt p-piller hele tiden, og slutter selvsagt nå, men er det farlig for fosteret?

TS

Anonymkode: 48c15...747

[AnonymBruker]

Hvorfor ble det slutt?

Hvem av dere gjorde det slutt?

Hvor lenge var dere kjærester?

 

Anonymkode: 1bba8...489

[LiljaMarie]

Gjør det som føles rett for deg. Bestill en time hos legen, kanskje legen kan hjelpe deg fram til rett beslutning. Tror ikke du blir klokere her inne, dette er et stort valg som bare du kan ta. 

Kontakt barnefaren. 

Lykke til 😀

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort.

Du er ung og mye av følelsene du har nå er hormoner. Du har nok av tid til å få barn senere, innenfor stabile rammer.

Anonymkode: 8adde...ddb

[Macro]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kom til å tenke på noe, jeg har tatt p-piller hele tiden, og slutter selvsagt nå, men er det farlig for fosteret?

TS

Anonymkode: 48c15...747

Nei

[AnonymBruker]

Okei, puster litt roligere nå. Selv om det er litt mye å ta innover seg på en kveld. Føler jeg ikke kommer til å få sove noe særlig. Men noen praktiske ting (ja, jeg er helt grønn på dette):

Hvis jeg ringer legen i morgen får jeg time på dagen? For jeg aner ikke hvor langt jeg er på vei, og siden jeg ikke vet hva jeg skal gjøre så er det kanskje litt essensielt å bare vite. Jeg er redd for at det ikke er helt kort.

TS

Anonymkode: 48c15...747

[Macro]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okei, puster litt roligere nå. Selv om det er litt mye å ta innover seg på en kveld. Føler jeg ikke kommer til å få sove noe særlig. Men noen praktiske ting (ja, jeg er helt grønn på dette):

Hvis jeg ringer legen i morgen får jeg time på dagen? For jeg aner ikke hvor langt jeg er på vei, og siden jeg ikke vet hva jeg skal gjøre så er det kanskje litt essensielt å bare vite. Jeg er redd for at det ikke er helt kort.

TS

Anonymkode: 48c15...747

Jeg tok først kontakt med helsestasjon, og det er jeg glad for. Fikk time på dagen og de har bedre tid til å prate med meg om stort og smått, enn det en lege har.

[Gjest Chroma]

Tøff situasjon, håper praten med han går fint og at dere sammen kan finne en god løsning begge "kan leve med".

Uansett hva som skjer, så ordner det seg. 

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først ville jeg latt tanken om graviditeten synke inn. Hvordan ser det ut reelt sett med å få et barn nå? Er det helt uaktuelt at dere finner sammen igjen? Bestemmer du deg for å beholde, tror jeg kanskje nesten jeg ville ventet litt med å fortelle det til han, om du ikke tror dette er noe han kommer til å bli hoppende glad for. Det kan virke manipulerende å komme drassende med gravid-annonsering en knapp uke etter at det ble slutt, selv om det ikke er tilfellet.

Også tror jeg at jeg hadde sagt det ansikt til ansikt, og lagt en plan for hvordan du ser for deg at dette skal gå seg til. Og latt han få sortere egne tanker. Han kan til og med ende opp å bli sint, men det kan være en reaksjon, så ikke ta sorgen på forskudd, gi han litt tid.

Om du ønsker dette barnet, så ordner det seg. 

Anonymkode: 5cbc8...07b

Det jeg uthevet tenkte jeg også på litt. En UKE etter det ble slutt finner jeg ut av det liksom, men oppegående, veljusterte mennesker tror vel på det hvis jeg sier "Jeg vet det er en merkelig timing, og jeg vil ikke at du skal tro at dette er noe jeg enten bare sier for at vi skal finne tilbake, eller at det er en heldig timing for min del, jeg blir like overrasket som du"?

TS

Anonymkode: 48c15...747

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar dere! Oppmuntringer og beroligelser, det trengte jeg. Det reser rundt i hjernen min, men ikke fullt så frika. Jeg føler likevel at det er litt mye å skulle håndtere alene (selv om jeg har god hjelp i omsorgsfulle sjeler på KG da!).

Jeg vet at eksen min er en god mann, jeg vet ikke hvordan han vil ta det, eller hva han ønsker. Jeg vet jo ikke selv en ganghva jeg tenker. Men en ting jeg har tenkt er at jeg havnet ikke alene i denne situasjonen, vi var to om det. Og burde det ikke være greit av meg å inkludere han i det allerede nå, selv om jeg er helt forvirret og ikke akkurat har noen løsning å presentere, så burde det vel være greit at han også er med meg i denne forvirringen. Ikke fordi jeg ønsker ham vondt selvsagt! Men fordi vi var to om å havne i situasjonen, og kanskje det hjelper å bare være to om det litt akkurat nå. Ikke fordi jeg forventer kjæresterier, eller sånne varme følelser. Men jeg føler det vil hjelpe å vite at det ene eller det andre så er vi to om det. Og jeg vet at han ikke er en sånn som vil prøve å presse meg til noe. Jeg tenker at vi trenger ikke nødvendigvis si hva vi mener om det, bare være to om det. Jeg hadde ikke ønsket at han skulle være alene om det om det var omvendt. Fordi jeg hadde visst at jeg hadde tross alt vært en del av at det skjedde, selv om forholdet var over. Det må gå an å sette kjærlighetssorgen til side, og støtte hverandre som ... venner(eller et eller annet jeg ikke kan kalle noe). ?? Er det noen som har gode argumenter for å IKKE inkludere ham allerede nå?

Dette er IKKE en situasjon jeg mentalt har forberedt meg på. Så gode tanker blir mottatt med takk

TS

Anonymkode: 48c15...747

[Lady]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for mange gode svar dere! Oppmuntringer og beroligelser, det trengte jeg. Det reser rundt i hjernen min, men ikke fullt så frika. Jeg føler likevel at det er litt mye å skulle håndtere alene (selv om jeg har god hjelp i omsorgsfulle sjeler på KG da!).

Jeg vet at eksen min er en god mann, jeg vet ikke hvordan han vil ta det, eller hva han ønsker. Jeg vet jo ikke selv en ganghva jeg tenker. Men en ting jeg har tenkt er at jeg havnet ikke alene i denne situasjonen, vi var to om det. Og burde det ikke være greit av meg å inkludere han i det allerede nå, selv om jeg er helt forvirret og ikke akkurat har noen løsning å presentere, så burde det vel være greit at han også er med meg i denne forvirringen. Ikke fordi jeg ønsker ham vondt selvsagt! Men fordi vi var to om å havne i situasjonen, og kanskje det hjelper å bare være to om det litt akkurat nå. Ikke fordi jeg forventer kjæresterier, eller sånne varme følelser. Men jeg føler det vil hjelpe å vite at det ene eller det andre så er vi to om det. Og jeg vet at han ikke er en sånn som vil prøve å presse meg til noe. Jeg tenker at vi trenger ikke nødvendigvis si hva vi mener om det, bare være to om det. Jeg hadde ikke ønsket at han skulle være alene om det om det var omvendt. Fordi jeg hadde visst at jeg hadde tross alt vært en del av at det skjedde, selv om forholdet var over. Det må gå an å sette kjærlighetssorgen til side, og støtte hverandre som ... venner(eller et eller annet jeg ikke kan kalle noe). ?? Er det noen som har gode argumenter for å IKKE inkludere ham allerede nå?

Dette er IKKE en situasjon jeg mentalt har forberedt meg på. Så gode tanker blir mottatt med takk

TS

Anonymkode: 48c15...747

Sender deg klem, Ts  

Jeg tror jeg ville inkludert han allerede nå. Hva med å spørre om han har anledning til å møtes for en kaffe? Er det ikke alltid bedre å ta slikt ansikt til ansikt? Har dere snakket om barn tidlgiere? Hvordan tror du han vil reagere? Har du sagt det til noen andre venner eller familie? Viktig at du har noen rundt deg i denne situasjonen. Håpet tiden er til hjelp og at du/dere finner frem til hva som er best.

 

[Satellites]

Kjære TS: fortell det til barnefaren og ta det derfra. Du kommer nok til å klare deg kjempefint som alenemor, om det ender med det. Barn er herlige og når man først har de kan man ikke se for seg et liv uten  Masse lykke til, om du ender med det ene eller andre! 

Innlegget er redigert for slettet innhold, samt svar til dette.

Yvonne (mod)

 

 

 

 

Endret 24. mai 2016 av Yvonne

[Beach]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt. Du beholder ikke et barn sånn som situasjoner er nå.

Anonymkode: 26720...98f

Enig. Forkastelig.

[Gjest HappyWaffle]

1 minutt siden, Beach skrev:

Enig. Forkastelig.

Forkastelig? Virkelig? Kutt ut..... 

[BeautyBox]

1 minutt siden, Beach skrev:

Enig. Forkastelig.

Hvorfor er det forkastelig?

Kjenner du ingen som har vokst opp med en aleneforelder, evt steforeldre, og som har hatt en oppvekst som har vært like bra som ellers? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Beach skrev:

Enig. Forkastelig.

Hei du, du har et ganske annerledes syn enn mange her inne, vil du begrunne hvorfor det er forkastelig å beholde barnet? Eller har du bare lyst til å komme med ekstreme og krenkende meninger uten en gang å argumentere for det?

TS

Anonymkode: 48c15...747

[Gjest SuperSonic]

Et øyeblikk siden, BeautyBox skrev:

Hvorfor er det forkastelig?

Kjenner du ingen som har vokst opp med en aleneforelder, evt steforeldre, og som har hatt en oppvekst som har vært like bra som ellers? 

Eller barn som har vokst opp med to hvor det beste hadde vært å bare hatt den ene?

[Vackra]

Dette tar du opp med eksen din, også bestemmer dere sammen hva dere skal gjøre med graviditeten. Han like mye som deg! 

[AnonymBruker]

Jeg ville aller først sjekket hvor langt jeg var på vei. Ring lege og be om akutttime. Hvis du har tillit til legen ville jeg ha drøftet situasjonen med hen. Alternativt, eller i tillegg til, hadde jeg kontaktet Amathea. Deretter, etter å ha fått tenkt litt rundt situasjonen, ville jeg ha kontaktet eksen, dette for at han ikke skulle få påvirket mitt valg for mye. 

Anonymkode: 9c53f...d8c

[Kittykat]

Det er du som må ta valget om du vil beholde eller ikke. Tenk igjennom ting først. Vil du klare å ta deg av et barn alene økonomisk? Har du familie rundt deg som kan hjelpe deg? Å få barn og være alenemor er ikke verdens ende, selv om det føles sånn nå. Men først må du bestemme deg og det er et vanskelig valg, men det er bare du som kan ta det valget. Klarer du å leve med valget ditt, uansett hva det blir?

Jeg sa at jeg kom til å ta abort hvis jeg ble gravid før jeg hadde egen bolig og jobb, men når jeg da stod i situasjonen, så var det ikke så enkelt. Alt ble snudd på hodet, bokstavelig talt. Jeg bodde fremdeles hjemme hos mine foreldre, hadde ikke jobb og barnefaren bodde hjemme hos sine foreldre og var i militæret. Men situasjonen løste seg for oss. Vi fikk masse hjelp fra hans foreldre med bolig og andre ting. Barnefaren fikk seg jobb. 

Poenget mitt er at ting kan virke ganske dystre nå, men det er de ikke. Har du noen du kan snakke med? Støtte deg på? Og du må si det til barnefaren, enten før eller etter at du har tatt valget. Han har rett på å vite det og velge om han vil være en av det eller ikke. Uansett, så vit at hva enn du velger, så er det det beste valget for deg, her og nå