sorg som har vart 8 år

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mamma i kreft for 8 år siden og jeg klarer ikke å komme videre. Først så gikk det greit ca et år og så fikk jeg en reaksjon hvor jeg ble hysterisk. Nå bor jeg i samme by og hus hvor jeg bodde når mamma levde og går mye oppi hennes ting, pga livssituasjon og slikt/økonomi så kan jeg ikke flytte. Jeg syns det er helt grusomt, og kan sammenlignes med abstinenser og sjokk. Jeg har forsøkt terapier hvor de legger vekt på at vedkommende kan gå videre til et nytt liv, men det gjør det enda verre syns jeg fordi jeg er jo like forlatt og det jeg lengter etter er selvfølgelig å få mammaen min tilbake i akkurat den formen jeg kjente og var glad i. Jeg begynner å gråte ofte bare jeg ser folk som kjente hun og må snakke med de og der jeg har leilighet ligger skolen hvor hun jobbet så ingen fri fra minner da heller. Mammaen min var overhodet ikke perfekt på noen måte, men jeg var liksom nesten blind hele tiden på hva det vil si å faktisk ha en mor og hvor stor forskjell det gjør og nå er jeg knust av sorg hver dag fordi jeg sitter igjen med "kun" søsken og en far, men det blir bare ikke det sammen og så savner jeg så den tiden hvor hun levde pga hun var en av mine ekstremt få venner. Det er så vondt hver dag og det kommer bølger av sjokk og savn innover meg. Jeg skal begynne i terapi men jeg forstår ikke hvordan de egentlig kan hjelpe meg med dette fordi det er så vondt at jeg føler jeg ikke får til å leve med det. Hver dag føler jeg tomhetsfølelse og uvirkelighetsfølelse og jeg gråter veldig ofte og mye. Ser ingen mening i tilværelsen lenger og det føles avskyelig å bo samme sted og se de samme gatene og se huset og hagen hennes forfalle år etter år og jeg føler meg knust innvendig totalt. Sånn at jeg nesten ikke får puste. Mamma var nesten eneste lyspunkt i mitt liv innimellom da veldig mange har behandlet meg stygt og jeg var ekstremt ensom her når jeg vokste opp, kanskje derfor også virker det ekstra avskyelig å bo her jeg vokste opp. Men jeg har ikke noe valg selvom jeg er bunnløst ulykkelig sånn ca. Kan jo ikke skru tiden tilbake og det føles ikke som om noenting kan hjelpe meg. Jeg er ekstremt fortvilt. Annen ting er at det er et lite tettsted i middle of nowhere og jeg blir så ekstremt deprimert her. det er gjennomsiktige forhold og alle kjenner alle og det deprimerer meg inntil det ekstreme. Nå som mamma er borte og søsknene mine er flyttet føles det som om det er ingenting å leve for her. Er beyond deprimert virkelig bare helt beyond deprimert av dette lille tettstedet jeg er bosatt på. Føles som ingenmannsland totalt som det. Alltid blitt deprimert her, men blir deprimert overalt tror jeg. Så noe er vel galt da. Men etter at mamma døde er det virkelig helt ekstremt hvor mye hjemstedet deprimerer meg. Er grusomt å gå oppe i minnene uten å kunne få personen tilbake og er virkelig ingenting som hjelper føler jeg. Sjokket og apatien er like stort. Er gått 8 år og jeg er på stedet hvil.

Anonymkode: 0dea2...1ce

[Gjest Jessica]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet min mamma i kreft for 8 år siden og jeg klarer ikke å komme videre. Først så gikk det greit ca et år og så fikk jeg en reaksjon hvor jeg ble hysterisk. Nå bor jeg i samme by og hus hvor jeg bodde når mamma levde og går mye oppi hennes ting, pga livssituasjon og slikt/økonomi så kan jeg ikke flytte. Jeg syns det er helt grusomt, og kan sammenlignes med abstinenser og sjokk. Jeg har forsøkt terapier hvor de legger vekt på at vedkommende kan gå videre til et nytt liv, men det gjør det enda verre syns jeg fordi jeg er jo like forlatt og det jeg lengter etter er selvfølgelig å få mammaen min tilbake i akkurat den formen jeg kjente og var glad i. Jeg begynner å gråte ofte bare jeg ser folk som kjente hun og må snakke med de og der jeg har leilighet ligger skolen hvor hun jobbet så ingen fri fra minner da heller. Mammaen min var overhodet ikke perfekt på noen måte, men jeg var liksom nesten blind hele tiden på hva det vil si å faktisk ha en mor og hvor stor forskjell det gjør og nå er jeg knust av sorg hver dag fordi jeg sitter igjen med "kun" søsken og en far, men det blir bare ikke det sammen og så savner jeg så den tiden hvor hun levde pga hun var en av mine ekstremt få venner. Det er så vondt hver dag og det kommer bølger av sjokk og savn innover meg. Jeg skal begynne i terapi men jeg forstår ikke hvordan de egentlig kan hjelpe meg med dette fordi det er så vondt at jeg føler jeg ikke får til å leve med det. Hver dag føler jeg tomhetsfølelse og uvirkelighetsfølelse og jeg gråter veldig ofte og mye. Ser ingen mening i tilværelsen lenger og det føles avskyelig å bo samme sted og se de samme gatene og se huset og hagen hennes forfalle år etter år og jeg føler meg knust innvendig totalt. Sånn at jeg nesten ikke får puste. Mamma var nesten eneste lyspunkt i mitt liv innimellom da veldig mange har behandlet meg stygt og jeg var ekstremt ensom her når jeg vokste opp, kanskje derfor også virker det ekstra avskyelig å bo her jeg vokste opp. Men jeg har ikke noe valg selvom jeg er bunnløst ulykkelig sånn ca. Kan jo ikke skru tiden tilbake og det føles ikke som om noenting kan hjelpe meg. Jeg er ekstremt fortvilt. Annen ting er at det er et lite tettsted i middle of nowhere og jeg blir så ekstremt deprimert her. det er gjennomsiktige forhold og alle kjenner alle og det deprimerer meg inntil det ekstreme. Nå som mamma er borte og søsknene mine er flyttet føles det som om det er ingenting å leve for her. Er beyond deprimert virkelig bare helt beyond deprimert av dette lille tettstedet jeg er bosatt på. Føles som ingenmannsland totalt som det. Alltid blitt deprimert her, men blir deprimert overalt tror jeg. Så noe er vel galt da. Men etter at mamma døde er det virkelig helt ekstremt hvor mye hjemstedet deprimerer meg. Er grusomt å gå oppe i minnene uten å kunne få personen tilbake og er virkelig ingenting som hjelper føler jeg. Sjokket og apatien er like stort. Er gått 8 år og jeg er på stedet hvil.

Anonymkode: 0dea2...1ce

Den som sier at sorg er tidsbestemt har aldri mistet en del av hjertet sitt. Selvfølgelig gjør det vondt ennå.  Du trenger kanskje en avslutning? En stor klem til deg ❤