Jeg hater mannen min... Baby 2 uker

[AnonymBruker]

Mannen min fikk lyst å gi mAnnen din en ørefik når han leste denne tråden ts. Jeg er gravid i uke 32 selv og han har ikke klart å tie still om hvor "hjernedød han fyren må være" siden han leste det. Virker som om mannen min har tatt oppførselen til mannen din gå skikkelig inn på seg for så mye forsikringer om at noe sånn aldri vil hende meg har jeg aldri fått før. Ikke har jeg fødselsangst eller spurt heller siden jeg allerede vet at noe sånn ville aldri mannen min gjort. 

Anonymkode: 9a56e...3ff

[Tutte]

23 minutter siden, Mippi skrev:

Det er som oftest ikke farlig, men det vi diskuterer her er at mannen satte fødekvinnen i stor POTENSIELL fare. Og den potensielle faren her er STOR. Mye kan skje under en fødsel. Uten å spekulere i alt som KUNNE gått galt, er det likevel et godt poeng at mannen utsatte fødekvinnen i mye større risiko enn han hadde trengt.

Det går som regel bra å kjøre i 170km/t på motorveien. Mange gjør dette i forbindelse med forbikjøringer, mens andre holder konstant høy fart. Det er få som kræsjer ift hvor mange som bryter fartsgrensen. Så ville du latt noen kjøre 170km/t på motorveien med ungene dine i baksetet? Det går som oftest greit og bilene er jo laget for å kjøre så fort...

Ja det er det som er problemet her at mannen satte henne i evt fare da det kan bli komplikasjoner under en fødsel og dette var forferdelig gjort av han, der er vi enige. 

Det jeg reagerer på som blir skrevet av noen her er at kvinner ikke er skapt for å føde barn og at fødsler generelt er farlig om man ikke kommer seg på sykehus. Dette er direkte faktafeil. Komplikasjoner kan oppstå, men som oftest går det helt fint.

Men ja, det var dårlig gjort av mannen til TS og utsette henne for evt fare som kunne oppstå. Det er vi enige om og det har jeg også skrevet tydelig tidligere.

[ViljaH]

Å herrefred, stakkars deg som måtte gå igjennom noe sånt! Du har min sympati. Vente 4,5 timer når dere har 2,5 timers reisevei, han mannen din høres ut som en kronidiot. Intet mindre. En ting er den dyptgående mangel på respekt for din historikk. Den andre er at han syntes det var helt greit at du skulle sitte 2,5 timer i bil midt i en fødsel (jeg satt 13 min med aktive rier og syntes det var helt i overkant). Den tredje er hensynsløsheten til ditt og barnets helse ved å føde uten kompetent hjelp, det er betydelig større risiko å føde alene på et fjell enn på sykehus, hva om det ble komplikasjoner for deg eller barnet? I dette også mangel på smertelindring fra helsepersonell.

Jeg skjønner godt du ikke hæler trynet på ham etter et slikt grovt overtramp.

Første steg er imidlertid å emosjonelt nærme deg barnet, og du trenger hjelp. Helsestasjonen er rette sted, alternativt fastlege. Helsestasjonen gjør en screening av alle nye mødre for å kunne plukke ut dem som trenger hjelp mot fødselsdepresjon. De har nok rutinene for neste steg godt på plass.

Deretter, når du har fått følelser for barnet og har fått begynt å greie ut den nerveklumpen du er nå, så kan du begynne å jobbe med forholdet til mannen. Dere må mest sannsynlig gjennom en lengre prosess for å klare å gjenbygge tillit og respekt. Så får dere se om dere klarer det. Det vil kreve jobb fra dere begge, med refleksjoner rundt egne handlinger og innrømmelser. Her vil jeg tro du etterhvert trenger et skikkelig svar på hva faen han tenkte den dagen, hva foregikk i hodet hans når han sviktet deg så grovt.

Klem, og lykke til!

[Carrot]

Den 5/19/2016 at 14.31, AnonymBruker skrev:

jeg sliter skikkelig nå. .....

Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig nærme å bare kjøpe meg en flybillett og reise langt vekk fra dette helvete... 

Anonymkode: 0674d...8e7

Kjære kjære TS, hvis du følger denne tråden og ikke alt har tatt kontakt med noen og fått blåst ut andre steder enn her så gjør det! Hvis du skulle bestille billett, bestill til mannen - enveis til Grønnland er en fin gave, eller Antarktis - det mest remot og avsides du kan skrape sammen penger til tenker jeg er passende for han er en dust, uansett hva greien hans var og denslags svik som du kjenner på fra han kommer man ikke lett forbi og videre etter så det er meget mulig forholdet ikke er verdt å prøve berge stumpene av en gang - men det trenger du ikke ta stilling til nå. 

Det viktige nå er deg selv, hat er en brennende følelse som spiser opp alt innenfra. Det er et gnag som kverner og kverner og gjør vondt, at dette i tillegg relateres til overgrep og en mengde vonde traumer fra før gjør det hele verre å takle. Slike ting kommer man ikke bare over av seg selv tror jeg ikke, i allefall ikke uten å bruke lang tid. Og med ansvaret for et lite uskyldig nurk er kanskje ikke tid det du har akkurat nå, så mitt beste råd vil være å strekke ut en hånd til noen du stoler på. En venninne, familie, legen din - hvemsomhelst! 

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS?

Anonymkode: 86f76...9da

[Gjest Blondie65]

Jeg tipper at mannen ikke forstod alvoret, overhodet.Resultatet av denne grove feilvurderingen var at han satte sitt eget barn og sin kone i helt unødvendig fare. 

Nå forstår ikke jeg hvordan  "kom hjem NÅ" kan misforstås, spesielt ikke hvis man vet at konen har angst etter tidligere traumatiske hendelser. For de aller fleste av oss er det opplagt at en person med slike komplikasjoner ikke ønsker å være alene når rier begynner og tar seg opp. I tilegg til altså å ikke forstå den helt klare meldingen om å komme hjem omgående, ble det løyet om når man hadde til hensikt å komme hjem. Hvorfor si at man er hjemme om et kvarter når man ikke har tenkt å holde det. Så kommer man hjem og finner sin kone formodentlig i angst og sjokk og skal i dusjen? Hallo?nog med patetiske bortforklaringer om at man trodde fødsler tok tid osv. De hadde en klar avtale, han visste formodentlig at det var avtalt et spesielt løp med sykehuset. Og ikke minst visste han at det var 2,5 timers kjøring til sykehuset. Hans tafatte forsøk på å forklare uansvarlig og egoistisk oppførsel vitner om en fullstendig hensynsløs mann som kun tenker på seg selv. Heldigvis gikk det bra med barnet og mor fysisk sett. Hva om barnet hadde blitt skadet eller hadde dødd som følge av komplikasjoner?

Jeg synes du, trådstarter, har vært en sann helt. Det å føde et barn uten helsepersonell i utrygge omgivelser er en fantastisk bragd, som fortjener all ros. Problemet er at nå tar hendelsen tak i deg, og dette trenger du hjelp til å bearbeide. Søk den hjelpen. Snakk med lege, helsesøster og jordmor om det og få hjelp. Du er ikke dum, utilstrekkelig eller en dårlig mor fordi om morsfølelsen ikke blir skrudd på automatisk. Dette er vanligere å slite med enn du tror, har flere bekjente som, på tross av at de ikke har vært gjennom din fødselshistorie, sliter med dette. Ikke la det få utvikle seg videre. Søk hjelp.

Søk også hjelp til å løse tillitsbruddet din mann utsatte deg og barnet for. Jeg antar jo at her var det en kortslutning som førte til katastrofalt elendige avgjørelser, men uansett hvordan veien går videre har dere et barn sammen som dere skal oppdra sammen. Her må dere snakke om kommunikasjon og respekt og dere må snakke ut om hendelsen. Hvordan skal dere kunne stole på hverandre igjen når klare meldinger om fare for nærstående fødsel ikke blir oppfattet som det? Hva skjedde, hvorfor skjedde det? 

Stor  til deg!

 

[Gjest MadameDeRosa]

Er ikke sånne ting som "fødte i veikanten" osv, sånt som kommer i nyhetene? (Bare et spørsmål, stiller meg ikke tvilende til historien)

Hadde min mann gjort dette imot meg, så hadde jeg nok gjort det slutt. Et sånt svik er utilgivelig. Hva om det hadde skjedd noe, hva om det hadde oppstått komplikasjoner? Samtidig ville jeg nok ha gitt opp og ringt ambulansen og forklart situasjonen istedenfor å vente alene i så mange timer under fødsel. Men såklart man forventer at man skal kunne stole på mannen sin, spesielt i sånne situasjoner. Han der har nok bevist at han hverken eier respekt for deg, eller er til å stole på. Ja, dere har en baby sammen, men man skal føle seg verdsatt også her i livet.

Hvordan går det med deg, TS? 

Endret 21. mai 2016 av MadameDeRosa

[AnonymBruker]

Har Ts kommet med oppdaterting?

Anonymkode: 1ad6f...ac9

[AnonymBruker]

21 minutter siden, MadameDeRosa skrev:

Er ikke sånne ting som "fødte i veikanten" osv, sånt som kommer i nyhetene? (Bare et spørsmål, stiller meg ikke tvilende til historien)

Hadde min mann gjort dette imot meg, så hadde jeg nok gjort det slutt. Et sånt svik er utilgivelig. Hva om det hadde skjedd noe, hva om det hadde oppstått komplikasjoner? Samtidig ville jeg nok ha gitt opp og ringt ambulansen og forklart situasjonen istedenfor å vente alene i så mange timer under fødsel. Men såklart man forventer at man skal kunne stole på mannen sin, spesielt i sånne situasjoner. Han der har nok bevist at han hverken eier respekt for deg, eller er til å stole på. Ja, dere har en baby sammen, men man skal føle seg verdsatt også her i livet.

Hvordan går det med deg, TS? 

Vet om tre stykker som ikke rakk sykehuset, tre ulike par, over flere år,  sto ingenting i nyhetene om disse. Det er ikke så veldig uvanlig at man ikke rekker frem, så lenge ingen tipser regner jeg med at man klarer å unngå å komme i avisen. 

Anonymkode: b4319...079

[AnonymBruker]

Ts has left the building

Anonymkode: 922fb...c72

[Lady]

Tenk om dette bare er tull? Det er ingen oppdatering etter hva jeg kan se?

[Maleficenta]

1 minutt siden, Lady skrev:

Tenk om dette bare er tull? Det er ingen oppdatering etter hva jeg kan se?

Hva som helst kan være tull her inne

[Lady]

1 minutt siden, Maleficenta skrev:

Hva som helst kan være tull her inne

Sant, så sant. Med et er ingen oppdatering fra Ts? 

[skruf]

2 minutter siden, Lady skrev:

Tenk om dette bare er tull? Det er ingen oppdatering etter hva jeg kan se?

Hadde jeg vært ts så hadde jeg heller ikke orket å oppdatere denne tråden. Den har jo spinnet helt ut av kontekst! 

Fra å ha (mest sannsynlig) en fødselsdepresjon, blitt utsatt for et stort svik av sin egen mann som skal være henne nærmest, å måtte deale med traume etter tidligere voldtekt, til å måtte forholde seg til at forumsdeltagere sitter og krangler over fødselsdødeligheten i sør-sudan og at det er easypeasyfix at kvinner nesten nyser ut babyer. 

Ts har helt sikkert nok med sitt, for forhåpentligvis så har hun oppsøkt hjelp, tatt med seg baby og dratt enten hjem til foreldrene sine eller hjem til ei venninne mens hun bearbeider fødselen og sviket og få hjelp mot fødselsdepresjonen og tidligere traume. 

[Lady]

2 minutter siden, skruf skrev:

Hadde jeg vært ts så hadde jeg heller ikke orket å oppdatere denne tråden. Den har jo spinnet helt ut av kontekst! 

Fra å ha (mest sannsynlig) en fødselsdepresjon, blitt utsatt for et stort svik av sin egen mann som skal være henne nærmest, å måtte deale med traume etter tidligere voldtekt, til å måtte forholde seg til at forumsdeltagere sitter og krangler over fødselsdødeligheten i sør-sudan og at det er easypeasyfix at kvinner nesten nyser ut babyer. 

Ts har helt sikkert nok med sitt, for forhåpentligvis så har hun oppsøkt hjelp, tatt med seg baby og dratt enten hjem til foreldrene sine eller hjem til ei venninne mens hun bearbeider fødselen og sviket og få hjelp mot fødselsdepresjonen og tidligere traume. 

Jeg har ikke lest alle sidene i tråden, derfor jeg spør. Selvfølgelig forståelig at hun ikke orker å oppdatere, men begynner å lure på om alt bare er tull. Hvem vet. 

[AnonymBruker]

Hei alle sammen! 

Ser mange søker en oppdatering, men jeg må bare si at denne tråden er det siste jeg har tenkt på de siste dagene. Allefall etter at dødfødsler osv. ble hovedtema her. Uansett:

Etter jeg laget tråden og fikk de første svarene, ringte jeg fødeavdelingen hvor jeg skulle ha født. Her traff jeg min fantastiske jordmor (hun jeg planla fødsel med) på telefonen. Forklarte henne situasjonen, både ang manglende følelser for baby og altoppslukende hat ovenfor mannen min, og at jeg var en armlengds avstand fra å ta med meg pass, kontanter og ta fly langt vekk og bli ''borte''. Fikk beskjed om å komme inn asap for en samtale. Forlot mann og barn hjemme, slik jeg ønsket, men kjørte til sykehuset i stede for flyplassen. Der møtte jeg jm og psykologen jeg brukte etter overgrepet, og hadde en lang samtale med dem hvor jeg forklarte hele historien og tiden etterpå. Møtte stor forståelse, og det var vanvittig godt å få det ut. Hadde også en time med psykologen i går hvor vi ble enige om at jeg skal komme 3 ganger i uken en periode frem til jeg blir bedre. Skal komme 1 gang alene, 1 gang med baby (hvor fokus er på meg og baby) og 1 gang med mannen der fokuset er forholdet.

Ser mange skriver at jeg burde kaste ut mannen. Jeg hadde sagt det samme selv, men jeg elsket mannen min himmelhøyt frem til 2-3 uker siden, og vi hadde et fantastisk forhold. Han er en fantastisk pappa allerede nå og barnet var jo planlagt og høyt ønsket av oss begge. Det beste for barnet var jo om vi kom over denne kneika og kunne holde frem som par. Dessuten vet jeg ikke om jeg klarer å være alenemor for en baby akkurat nå. Så enn så lenge blir han.

Snakket litt med mannen i går kveld om hele hendelsen. Han forklarte seg bort, han ble opptatt, trodde det tok lenger tid, skulle ordne ditt og datt osv. Fokuset var på at han var sikker på at en førstegangsfødsel tok flere døgn. Prøvde å forklare han at i gjennomsnitt tar en førstegangsfødsel mellom 6 og 8 timer. Noe som betyr at NOEN tar lenger tid og NOEN tar kortere tid. Min fødsel var egentlig akkurat gjennomsnittlig. Dette var vanskelig for han å forstå for han hadde bare hørt om fødsler som varte flere døgn omtrent. Når jeg sa hvordan jeg opplevde fødselen, og at jeg mest sannsynlig aldri skal bli gravid igjen i hele mitt liv ble han veldig lei seg. Sa unnskyld mange mange ganger og begynte å gråte. Kjente jeg bare ble irritert på han, og gikk å la meg. 

Ingen store endringer så langt, men jeg har allefall bedt om hjelp og skal gå til psykolog 3 ganger i uka. Fikk også beskjed om å ringe fødeavdelingen når som helst på døgnet dersom det var noe ekstra eller noe jeg ville. 

Ellers setter jeg pris på alle klemmer og fine tilbakemeldinger <3 Dere er utrolig gode! Setter litt mindre pris på avsporing ang. barnedødelighet i sør-sudan og normen for 200.000 år siden... Men uansett, TAKK! 

Hilsen TS (som skriver fra en annen pc og kanskje har forskjellig hash).

Anonymkode: 0674d...8e7

[Rararara]

1 time siden, Lady skrev:

Sant, så sant. Med et er ingen oppdatering fra Ts? 

Hvis det er slik at Ts lider av fødselsdepresjon (som det kan høres ut som hun har/holder på å utvikle) synes jeg det er helt forståelig at hun ikke prioriterer å oppdatere her. Kanskje går vi aldri svar på hva som  har skjedd.. Sånn er det bare og det må vi godta. Vi har ikke rett på oppdateringer, Ts har ikke plikt til å oppdatere oss. Tråden trenger absolutt ikke å være tull av den grunn. 

Edit: ser Ts har oppdatert:)

 

flott at du fikk hjelp! Ønsker deg alt godt, og lykke til videre! 

Endret 21. mai 2016 av Rararara

[Gjest Blondie65]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen! 

Ser mange søker en oppdatering, men jeg må bare si at denne tråden er det siste jeg har tenkt på de siste dagene. Allefall etter at dødfødsler osv. ble hovedtema her. Uansett:

Etter jeg laget tråden og fikk de første svarene, ringte jeg fødeavdelingen hvor jeg skulle ha født. Her traff jeg min fantastiske jordmor (hun jeg planla fødsel med) på telefonen. Forklarte henne situasjonen, både ang manglende følelser for baby og altoppslukende hat ovenfor mannen min, og at jeg var en armlengds avstand fra å ta med meg pass, kontanter og ta fly langt vekk og bli ''borte''. Fikk beskjed om å komme inn asap for en samtale. Forlot mann og barn hjemme, slik jeg ønsket, men kjørte til sykehuset i stede for flyplassen. Der møtte jeg jm og psykologen jeg brukte etter overgrepet, og hadde en lang samtale med dem hvor jeg forklarte hele historien og tiden etterpå. Møtte stor forståelse, og det var vanvittig godt å få det ut. Hadde også en time med psykologen i går hvor vi ble enige om at jeg skal komme 3 ganger i uken en periode frem til jeg blir bedre. Skal komme 1 gang alene, 1 gang med baby (hvor fokus er på meg og baby) og 1 gang med mannen der fokuset er forholdet.

Ser mange skriver at jeg burde kaste ut mannen. Jeg hadde sagt det samme selv, men jeg elsket mannen min himmelhøyt frem til 2-3 uker siden, og vi hadde et fantastisk forhold. Han er en fantastisk pappa allerede nå og barnet var jo planlagt og høyt ønsket av oss begge. Det beste for barnet var jo om vi kom over denne kneika og kunne holde frem som par. Dessuten vet jeg ikke om jeg klarer å være alenemor for en baby akkurat nå. Så enn så lenge blir han.

Snakket litt med mannen i går kveld om hele hendelsen. Han forklarte seg bort, han ble opptatt, trodde det tok lenger tid, skulle ordne ditt og datt osv. Fokuset var på at han var sikker på at en førstegangsfødsel tok flere døgn. Prøvde å forklare han at i gjennomsnitt tar en førstegangsfødsel mellom 6 og 8 timer. Noe som betyr at NOEN tar lenger tid og NOEN tar kortere tid. Min fødsel var egentlig akkurat gjennomsnittlig. Dette var vanskelig for han å forstå for han hadde bare hørt om fødsler som varte flere døgn omtrent. Når jeg sa hvordan jeg opplevde fødselen, og at jeg mest sannsynlig aldri skal bli gravid igjen i hele mitt liv ble han veldig lei seg. Sa unnskyld mange mange ganger og begynte å gråte. Kjente jeg bare ble irritert på han, og gikk å la meg. 

Ingen store endringer så langt, men jeg har allefall bedt om hjelp og skal gå til psykolog 3 ganger i uka. Fikk også beskjed om å ringe fødeavdelingen når som helst på døgnet dersom det var noe ekstra eller noe jeg ville. 

Ellers setter jeg pris på alle klemmer og fine tilbakemeldinger <3 Dere er utrolig gode! Setter litt mindre pris på avsporing ang. barnedødelighet i sør-sudan og normen for 200.000 år siden... Men uansett, TAKK! 

Hilsen TS (som skriver fra en annen pc og kanskje har forskjellig hash).

Anonymkode: 0674d...8e7

Ble veldig glad for at du har søkt hjelp og fått det. Fortsatt lykke til!

[Carrot]

Kjære TS, så fint at du fikk hjelp og så fint at du nå klarer tenke! Jeg ønsker deg alt godt og hvis du orker ville det vært fint med oppdatering til tross for alle som ikke klarer la være spore av i tråden din, fordi historien din har rørt så mange av oss og vi vil deg så godt! 
Og så må jeg få legge til at du er litt av en heltinne! 

Lykke til fremover!

[Hactar]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen! 

Ser mange søker en oppdatering, men jeg må bare si at denne tråden er det siste jeg har tenkt på de siste dagene. Allefall etter at dødfødsler osv. ble hovedtema her. Uansett:

Etter jeg laget tråden og fikk de første svarene, ringte jeg fødeavdelingen hvor jeg skulle ha født. Her traff jeg min fantastiske jordmor (hun jeg planla fødsel med) på telefonen. Forklarte henne situasjonen, både ang manglende følelser for baby og altoppslukende hat ovenfor mannen min, og at jeg var en armlengds avstand fra å ta med meg pass, kontanter og ta fly langt vekk og bli ''borte''. Fikk beskjed om å komme inn asap for en samtale. Forlot mann og barn hjemme, slik jeg ønsket, men kjørte til sykehuset i stede for flyplassen. Der møtte jeg jm og psykologen jeg brukte etter overgrepet, og hadde en lang samtale med dem hvor jeg forklarte hele historien og tiden etterpå. Møtte stor forståelse, og det var vanvittig godt å få det ut. Hadde også en time med psykologen i går hvor vi ble enige om at jeg skal komme 3 ganger i uken en periode frem til jeg blir bedre. Skal komme 1 gang alene, 1 gang med baby (hvor fokus er på meg og baby) og 1 gang med mannen der fokuset er forholdet.

Ser mange skriver at jeg burde kaste ut mannen. Jeg hadde sagt det samme selv, men jeg elsket mannen min himmelhøyt frem til 2-3 uker siden, og vi hadde et fantastisk forhold. Han er en fantastisk pappa allerede nå og barnet var jo planlagt og høyt ønsket av oss begge. Det beste for barnet var jo om vi kom over denne kneika og kunne holde frem som par. Dessuten vet jeg ikke om jeg klarer å være alenemor for en baby akkurat nå. Så enn så lenge blir han.

Snakket litt med mannen i går kveld om hele hendelsen. Han forklarte seg bort, han ble opptatt, trodde det tok lenger tid, skulle ordne ditt og datt osv. Fokuset var på at han var sikker på at en førstegangsfødsel tok flere døgn. Prøvde å forklare han at i gjennomsnitt tar en førstegangsfødsel mellom 6 og 8 timer. Noe som betyr at NOEN tar lenger tid og NOEN tar kortere tid. Min fødsel var egentlig akkurat gjennomsnittlig. Dette var vanskelig for han å forstå for han hadde bare hørt om fødsler som varte flere døgn omtrent. Når jeg sa hvordan jeg opplevde fødselen, og at jeg mest sannsynlig aldri skal bli gravid igjen i hele mitt liv ble han veldig lei seg. Sa unnskyld mange mange ganger og begynte å gråte. Kjente jeg bare ble irritert på han, og gikk å la meg. 

Ingen store endringer så langt, men jeg har allefall bedt om hjelp og skal gå til psykolog 3 ganger i uka. Fikk også beskjed om å ringe fødeavdelingen når som helst på døgnet dersom det var noe ekstra eller noe jeg ville. 

Ellers setter jeg pris på alle klemmer og fine tilbakemeldinger <3 Dere er utrolig gode! Setter litt mindre pris på avsporing ang. barnedødelighet i sør-sudan og normen for 200.000 år siden... Men uansett, TAKK! 

Hilsen TS (som skriver fra en annen pc og kanskje har forskjellig hash).

Anonymkode: 0674d...8e7

Veldig godt å høre at du blir ivaretatt på en god måte. Fint at du og mannen også skal til psykolog sammen. Det er helt irrelevant hva han trodde om hvor lang tid fødselen din kom til å ta. Kjernen er at du trengte ham, han visste fødselen ville være ekstra skremmende for deg, og han valgte likevel å ikke komme som lovet. Så lenge han bortforklarer at han ikke tok hensyn til deg, blir det vanskelig å gjenopprette tillit.

Jeg har spurt moderatorene om å skille ut debatten om fødsler generelt i en egen tråd.

Endret 21. mai 2016 av Hactar