Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

"Jeg kan ikke jobbe fordi jeg er hjemme hos foreldrene mine," høres jo veldig rart ut, for en person som ikke vet at det er en spesiell grunn..hvis ikke foreldrene dine bor langt unna og de vet det..Høres ut som om du ikke er så interessert i å jobbe. Det er jo derfor man bør forklare litt...Trenger ikke si så mye. I fremtiden håper jeg du blir bedre til å sette deg i andres sted og kommunisere, da du kanskje skal jobbe med mennesker. Skjønner at det har vært vanskelig å snakke om, men noen ganger må man informere andre som har forventninger til en.

Anonymkode: 8a997...ef9

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

slike ting akseterer jeg ikke, null respekt, ignorerer totalt og finner ny jobb. livet er for kort til å tekkes mennesker som ikke fortjener det, er nemlig ikke vanlig oppførsel.

Anonymkode: d98b3...408

AnonymBruker
Skrevet

Altså folk har jo tilkallingsvikarer fordi de trenger folk som kan jobbe ekstravakter, når du da sier nei til alle vakter du blir tilbudt sier det seg selv at du ikke akkurat er en ressurs for arbeidsplassen. Så lenge sjefen er høflig i kommunikasjonene så er det faktisk helt greit, det trenger ikke være masse smileys i en melding for at den skal være ok å sende. På min arbeidsplass gir vi heller ikke sommervakter til de vikarene vi nesten ikke ser, hvis de ikke stilelr opp resten av året er det ingen grunn til at de plutselig skal dukke opp om sommeren når situasjonen ellers er marginal. Hvis du vet at du ikke kommer til å jobbe på flere mnd er det vel greit å sende en melding med beskjed om at du pga alvorlig sykdom i familien ikke har anledning til å ts vakter før til høsten f.eks, så vet arbeidsgiver hva de har å forholde seg til. Men du kan komme til å trenge referanse fra arbeidsplassen eller å faktisk ha jobben der når du blir student, så du blr ta tak i situasjonen. I min by kjemper medisinerstudenter og sykepleistudenter fra flere skoler om de samme helgejobbene, da er løpet fort kjørt hvis du ikke har gode referanser i bakhånd. Får du ikke relevant ekstrajobb under studiene kan det balle på seg og i verste fall skape krøll for en fremtidig turnusplass, så ta grep om situasjonen mens du kan.

Anonymkode: 2f964...322

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tviler jeg sterkt på, om de skulle finne på å gi deg dårlige referanser er det jo bare å la være å føre dem opp på CV'en. Men sannynligheten for dårlige referanser er i alle fall MYE større om du ikke tar grep og forklarer sjefen hva problemet er. 

Anonymkode: 79bb4...13b

Ja, men hvis jeg uansett feks. slutter der innen kort tid, og ikke bruker henne som referanse i fremtiden, så er det ikke så farlig? 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet
41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jeg kan ikke jobbe fordi jeg er hjemme hos foreldrene mine," høres jo veldig rart ut, for en person som ikke vet at det er en spesiell grunn..hvis ikke foreldrene dine bor langt unna og de vet det..Høres ut som om du ikke er så interessert i å jobbe. Det er jo derfor man bør forklare litt...Trenger ikke si så mye. I fremtiden håper jeg du blir bedre til å sette deg i andres sted og kommunisere, da du kanskje skal jobbe med mennesker. Skjønner at det har vært vanskelig å snakke om, men noen ganger må man informere andre som har forventninger til en.

Anonymkode: 8a997...ef9

Sjefen vet at foreldrene mine bor i en annen by, ca. to timer kjøretur unna der jeg bor. 

Bedre til å sette meg inn i andres sted og kommunisere? Tror ikke du vet hvor vanskelig jeg synes det er å legge ut om at faren min er dødssyk, til helt ukjente mennesker. Det har ingenting med hvordan jeg vil kommunisere med andre i fremtiden, eller generelt forholde meg til andre mennesker. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet
21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

slike ting akseterer jeg ikke, null respekt, ignorerer totalt og finner ny jobb. livet er for kort til å tekkes mennesker som ikke fortjener det, er nemlig ikke vanlig oppførsel.

Anonymkode: d98b3...408

Hva er ikke vanlig oppførsel? Min oppførsel? 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså folk har jo tilkallingsvikarer fordi de trenger folk som kan jobbe ekstravakter, når du da sier nei til alle vakter du blir tilbudt sier det seg selv at du ikke akkurat er en ressurs for arbeidsplassen. Så lenge sjefen er høflig i kommunikasjonene så er det faktisk helt greit, det trenger ikke være masse smileys i en melding for at den skal være ok å sende. På min arbeidsplass gir vi heller ikke sommervakter til de vikarene vi nesten ikke ser, hvis de ikke stilelr opp resten av året er det ingen grunn til at de plutselig skal dukke opp om sommeren når situasjonen ellers er marginal. Hvis du vet at du ikke kommer til å jobbe på flere mnd er det vel greit å sende en melding med beskjed om at du pga alvorlig sykdom i familien ikke har anledning til å ts vakter før til høsten f.eks, så vet arbeidsgiver hva de har å forholde seg til. Men du kan komme til å trenge referanse fra arbeidsplassen eller å faktisk ha jobben der når du blir student, så du blr ta tak i situasjonen. I min by kjemper medisinerstudenter og sykepleistudenter fra flere skoler om de samme helgejobbene, da er løpet fort kjørt hvis du ikke har gode referanser i bakhånd. Får du ikke relevant ekstrajobb under studiene kan det balle på seg og i verste fall skape krøll for en fremtidig turnusplass, så ta grep om situasjonen mens du kan.

Anonymkode: 2f964...322

Hæ?

Jeg er ikke totalt avhengig av å ha denne jobben ved siden av studiene, nei. Klarer meg økonomisk uansett, og hvis jeg merker at dette ikke er noe jeg klarer i tillegg til sykdom i familien, studier og meg selv, så vil deltidsjobb bli nedprioritert. 

Så hvorfor vil det balle på seg og skape krøll for en fremtidig turnusplass, hvis jeg ikke får relevant ekstrajobb under studiene? Det er da mange som ikke jobber under studiene. Turnusplass er noe alle studenter har rett på, som man får automatisk gjennom skolen, uansett deltidsjobb eller ikke ellers i studieårene. 

Så hva mener du egentlig her? :)

Anonymkode: 1e5f5...d23

  • Liker 1
Gjest ClickB4it
Skrevet

Hei TS,

Ønsker du å beholde jobben, eller vil du egentlig si opp?

Jeg skjønner godt at du ikke vil brette ut privatlivet ditt til hvermansen, men det beste du kan gjøre for alle parter her er å be om et møte med sjefen din. Så forklarer du at du ikke har sagt noe hittil fordi du så veldig gjerne ville klare å håndtere alt på én gang og at du synes det er vanskelig å snakke om, men at du gjerne vil rense luften fordi du innser at innsatsen din i det siste ikke har vært optimal.

AnonymBruker
Skrevet
1 minutt siden, ClickB4it skrev:

Hei TS,

Ønsker du å beholde jobben, eller vil du egentlig si opp?

Jeg skjønner godt at du ikke vil brette ut privatlivet ditt til hvermansen, men det beste du kan gjøre for alle parter her er å be om et møte med sjefen din. Så forklarer du at du ikke har sagt noe hittil fordi du så veldig gjerne ville klare å håndtere alt på én gang og at du synes det er vanskelig å snakke om, men at du gjerne vil rense luften fordi du innser at innsatsen din i det siste ikke har vært optimal.

Hvis situasjonen blir den samme i tiden fremover (faren min fortsetter å være syk/blir sykere, noe som er mest sannsynlig) og jeg kommer inn på medisinstudiet og jeg vil gjøre det best mulig der + at jeg må ha tid til å slappe av et par kvelder i uka, så innser jeg jo at det ikke er vits i å ha en ekstrajobb, der jeg aldri har mulighet til å jobbe. Det vil jo bare være stressende for meg selv fordi jeg alltid må si nei og får dårlig samvittighet pga. det, og for sjefen som har en tilkallingsvakt som aldri kan jobbe. 

Jeg skulle jo ønske jeg kunne jobbe, det ville jo vært drømmen, men slik situasjonen har vært og er nå, så er dette vanskelig for meg. Jeg ønsker jo å ha jobben, men om jeg ikke kan jobbe, så er det vel heller ikke vits i å være ansatt? Eller tar jeg feil? 

Har jo sagt ja til noen vakter i denne perioden, som jeg har fått beskjed om feks. et par dager før. Men selv om jeg sier ja, så får jeg ofte sms samme dag om "kan du komme kl 13 istedet for kl 15?". Og så kan jeg ikke det, fordi jeg er på skolen. Og da føler jeg at jeg ikke gjør den innsatsen og er så fleksibel som sjefen ønsker, slik at det at jeg faktisk tok selve vakta i seg selv, faller litt bort. 

Men med en sånt møte med sjefen, hva skal jeg egentlig få ut av det? Fortelle sjefen om faren min sin sykdom, slik at hun skal få forståelse og "synes synd på stakkars meg"? Eller skal det være en innledning til at "jeg passer kanskje ikke til å jobbe her i denne perioden"? Det må jo ha et ønske om noe, men jeg synes det er vanskelig å ta avgjørelser i den situasjonen jeg er i nå. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sjefen vet at foreldrene mine bor i en annen by, ca. to timer kjøretur unna der jeg bor. 

Bedre til å sette meg inn i andres sted og kommunisere? Tror ikke du vet hvor vanskelig jeg synes det er å legge ut om at faren min er dødssyk, til helt ukjente mennesker. Det har ingenting med hvordan jeg vil kommunisere med andre i fremtiden, eller generelt forholde meg til andre mennesker. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

TS; Det vil komme flere situasjoner gjennom livet hvor du faktisk kommer til å være avhengig av en god og åpen dialog med din nærmeste overordnede. Snakk med henne. Det er ikke noe nederlag å dele litt av det du går igjennom nå slik at hun forstår.

Du burde gjort det så fort du fikk beskjeden om hvordan det stod til med din far, - for da hadde du hatt støtte av din leder på jobben. 

Måten du vil kommunisere med andre mennesker i fremtiden baserer seg mye på de erfaringene man gjør gjennom livet, og for din del er det du går igjennom nå noe som nok vil sette preg på akkurat din måte å håndtere livskriser på.

Grunnen til at sjefen din trenger å vite hva som foregår, og er årsaken til at du ikke kan jobbe, er ikke at hun skal synes synd på deg. Det er fordi hun trenger å vite hvorfor en av hennes ansatte ikke har muligheter til å jobbe. 

Anonymkode: f67bb...924

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS; Det vil komme flere situasjoner gjennom livet hvor du faktisk kommer til å være avhengig av en god og åpen dialog med din nærmeste overordnede. Snakk med henne. Det er ikke noe nederlag å dele litt av det du går igjennom nå slik at hun forstår.

Du burde gjort det så fort du fikk beskjeden om hvordan det stod til med din far, - for da hadde du hatt støtte av din leder på jobben. 

Måten du vil kommunisere med andre mennesker i fremtiden baserer seg mye på de erfaringene man gjør gjennom livet, og for din del er det du går igjennom nå noe som nok vil sette preg på akkurat din måte å håndtere livskriser på.

Grunnen til at sjefen din trenger å vite hva som foregår, og er årsaken til at du ikke kan jobbe, er ikke at hun skal synes synd på deg. Det er fordi hun trenger å vite hvorfor en av hennes ansatte ikke har muligheter til å jobbe. 

Anonymkode: f67bb...924

Men hun vet jo at jeg ikke kan jobbe fordi jeg enten er på skolen, eller at jeg er to timer unna - hjemme hos foreldrene mine. Er det SÅ viktig at hun må vite akkurat hvorfor jeg drar hjem til foreldrene mine oftere enn mange andre studenter som bor i en annen by enn hjembyen? Noen ganger må jeg jo si nei fordi jeg faktisk er på skolen, og da vet hun jo det. Tror nok hun synes jeg prioriterer skole litt for mye i forhold til jobben også, men sånn er det faktisk når jeg betaler i dyre dommer for å ta masse fag som privatist, og må gjøre det bra for å komme inn på studiet jeg vil. Har jeg undervisning så har jeg undervisning, og kan ikke komme løpende på jobb fordi de plutselig trenger folk. Det samme gjelder når jeg er hjemme. Er jeg hjemme så er jeg hjemme, og kan ikke komme med en gang når hun spør. Eller neste dag. Fordi det passer ikke når jeg er to timer unna. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sjefen vet at foreldrene mine bor i en annen by, ca. to timer kjøretur unna der jeg bor. 

Bedre til å sette meg inn i andres sted og kommunisere? Tror ikke du vet hvor vanskelig jeg synes det er å legge ut om at faren min er dødssyk, til helt ukjente mennesker. Det har ingenting med hvordan jeg vil kommunisere med andre i fremtiden, eller generelt forholde meg til andre mennesker. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Jeg har stått i både alvorlig sykdom og traumatiske dødsfall selv og vet at det er vanskelig. Selv da må man ta ansvar ovenfor jobb, myndigheter og helt fremmede mennesker, særlig hvis det er en selv som står som ansvarlig pårørende. Man må informere om vanskelige ting noen ganger, særlig når man har en jobb, dermed kan de ta hensyn til situasjonen. Man må ikke detaljere ting, de fleste har opplevd slikt selv, eller blant sine slektninger/venner og de fleste forstår, særlig når de er eldre. 

Eller du kan la være og da vet ingen hva som foregår og dømmer deg ut i fra det. Du står helt fritt til å gjøre det også, men som du ser så har det konsekvenser. De fleste opplever både sykdom og død i løpet av livet. Brutalt og trist, men slik er livet, og de fleste sørger for å informere de som de har forpliktelser ovenfor også, det er mer vanlig enn det motsatte. 

Anonymkode: 8a997...ef9

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stått i både alvorlig sykdom og traumatiske dødsfall selv og vet at det er vanskelig. Selv da må man ta ansvar ovenfor jobb, myndigheter og helt fremmede mennesker, særlig hvis det er en selv som står som ansvarlig pårørende. Man må informere om vanskelige ting noen ganger, særlig når man har en jobb, dermed kan de ta hensyn til situasjonen. Man må ikke detaljere ting, de fleste har opplevd slikt selv, eller blant sine slektninger/venner og de fleste forstår, særlig når de er eldre. 

Eller du kan la være og da vet ingen hva som foregår og dømmer deg ut i fra det. Du står helt fritt til å gjøre det også, men som du ser så har det konsekvenser. De fleste opplever både sykdom og død i løpet av livet. Brutalt og trist, men slik er livet, og de fleste sørger for å informere de som de har forpliktelser ovenfor også, det er mer vanlig enn det motsatte. 

Anonymkode: 8a997...ef9

Ja, men siden de fleste opplever sykdom og død i løpet av livet, så kan jo det nesten ikke være en unnskyldning for den dårlige innsatsen min på jobb? Siden det er "normalt å oppleve slike ting"? Og hvis det er så normalt, og sånn er livet, hvorfor må man da opplyse om det? Da vil det jo virke som jeg fisker etter å bruke det som unnskyldning og at folk skal ha medfølelse, noe som ikke skal være nødvendig. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

AnonymBruker
Skrevet

Men kan et dårlig og anstrengt forhold til en sjef man har i en deltidsjobb, skape krøll for en fremtidig turnusplass? Refererer til innlegget over her av en anonym bruker som skrev det. 

Alternativet er jo bare å slutte, siden jeg uansett mest sannsynlig ikke kan ta vakter nå fremover heller. I sommer fikk jeg jo ingen vakter, og når jeg begynner å studere til høsten kan jeg neppe ta på meg flere vakter enn jeg gjør nå, særlig hvis faren min fortsatt er syk.

Men jeg vil jo ikke bare slutte uten å fikse opp med sjefen først, hvis et dårlig forhold til henne nå kan skape krøll for meg i framtiden, med tanke på turnusplass. Når jeg søker meg jobb etter endt studie vil jeg jo naturligvis ikke oppgi henne som referanse hvis hun ikke liker meg, så det burde vel ikke være et problem? 

Så hvis jeg MÅ ordne opp med sjefen før jeg eventuelt slutter, fordi ellers er det verst for meg i fremtiden, så gjør jeg jo det. Men hvis det ikke er nødvendig at hun liker meg når jeg slutter, så ser jeg ikke hensikten med å ta denne samtalen "bare for å gjøre det"? 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Skrevet

Uansett så er det normalt at man gir beskjed, og arbeidsgivere bruker faktisk å være ganske så forståelsesfulle. Men de kan ikke være forståelsesfulle for noe de ikke er orientert om. 

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet
10 minutter siden, ArtyFarty skrev:

Uansett så er det normalt at man gir beskjed, og arbeidsgivere bruker faktisk å være ganske så forståelsesfulle. Men de kan ikke være forståelsesfulle for noe de ikke er orientert om. 

Det forstår jeg. Men hvis jeg skal si opp i nærmeste fremtid, bør jeg avklare dette med sjefen uansett (med tanke på at jeg skal ha turnusplass og jobb i fremtiden), eller vil det at hun er irritert på meg ikke ha noe å si for fremtiden min, siden jeg uansett ikke skal jobbe for henne mer? 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Skrevet
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det forstår jeg. Men hvis jeg skal si opp i nærmeste fremtid, bør jeg avklare dette med sjefen uansett (med tanke på at jeg skal ha turnusplass og jobb i fremtiden), eller vil det at hun er irritert på meg ikke ha noe å si for fremtiden min, siden jeg uansett ikke skal jobbe for henne mer? 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Hvis du har bestemt deg for å si opp så si at du slutter fordi slik og sånn, og at dette også har vært årsak til at du har vært så utilgjengelig den siste tiden. Du vet aldri om du trenger velvilje fra henne igjen.

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men siden de fleste opplever sykdom og død i løpet av livet, så kan jo det nesten ikke være en unnskyldning for den dårlige innsatsen min på jobb? Siden det er "normalt å oppleve slike ting"? Og hvis det er så normalt, og sånn er livet, hvorfor må man da opplyse om det? Da vil det jo virke som jeg fisker etter å bruke det som unnskyldning og at folk skal ha medfølelse, noe som ikke skal være nødvendig. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Handler ikke om medfølelse for min del, handler om ansvar. Arbeids-giver må jo kunne vite om de kan stole på at sine ansatte stiller eller ikke, om de kan forvente det..Når de vet at du er i en vanskelig tid i livet ditt så kan de ta hensyn til deg i den tiden, noe som betyr at de senere gir deg muligheter, men tar av presset nå. Hvorfor man må opplyse om det...De kan jo ikke gjette seg til hva som foregår i folk sine privatliv til enhver tid. Fra deres perspektiv, så ser de jo bare en person som avslår å jobbe av uante grunner.

Anonymkode: 8a997...ef9

  • Liker 6
Skrevet

Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig og at du ikke ønsker å utbrodere. Du trenger ikke si at jeg ikke kan jobbe forid pappan min er dødssyk... Det holder å si at en av mine foreldre er alvorlig syk og heller bare si at du ikke ønsker å fortelle mer fordi du syns det er vanskelig. Det vil sjefen forstå hvis hun er så koselig som du sier hun var i begynnelsen. 

Men det er viktig med kommunikasjon mellom leder og arbeidstaker. det vil gjøre alt bedre og det vil også gjøre det lettere å komme tilbake til den samme arbeidsplassen når det passer deg. og få gode referanser når du får deg ny jobb.

Det vil også forresten hjelpe deg vidre i arbeidslivet. Hva skal du gjøre hvis du er fast ansatt en plass når du er 35 år, du går gjennom en skilsmisse og du synes at det er råvanskelig å takle, men føler ikke for å ta ut sykmelding (som noen gjør) Fordi du ikke har det bra på hjemmebane og ikke helt klarer å la privatproblemer ligge hjemme skal du da la være å si noe til sjefen uansett om du er mutt og sur og deprimert? 

Man får så mye mer forståelse og tolmodighet når man sier ifra om at man har problemer, man trenger ikke å utbrodere, bare si noe kort. det hjelper masse!

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
18 minutter siden, ArtyFarty skrev:

Hvis du har bestemt deg for å si opp så si at du slutter fordi slik og sånn, og at dette også har vært årsak til at du har vært så utilgjengelig den siste tiden. Du vet aldri om du trenger velvilje fra henne igjen.

Men igjen: Vil hun kunne påvirke min turnusplass i fremtiden? Og jeg trenger vel ikke velvilje fra henne, med mindre jeg setter henne som referanse når jeg søker meg jobb i fremtiden. Og det er jo ingen som sier at jeg må bruke henne som referanse. 

Anonymkode: 1e5f5...d23

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...