Jeg misunner de på uføretrygd.

[Gjest O.G.]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er dette som er min største frykt. Du satte så fint ord på det. Jeg prøver alt jeg kan å finne et yrke som kan passe meg og min helse, for jeg vet at å gå hjemme, vil føre til lite sosial omgang, og da vil den sosiale angsten slå til igjen, jeg blir deprimert av å se bare min egen stue dag ut og dag inn, og tanken på å aldri få råd til å kjøpe egen bolig, eller ha noen form for økonomisk trygghet. Også det å ikke være nyttig, ikke ha en "plass" i samfunnet, og å ikke være av noen betydning for noen. Det føles for meg så meningsløst, som om man like gjerne kunne vært borte. Ingen god tanke, og jeg håper at selv om andre med mine sykdommer og lidelser er blitt ufør, så vil jeg prøve så godt jeg kan å finne noe som passer meg av jobb. Det har noe med stoltheten og selvtilliten å gjøre også. 

Anonymkode: d9f89...3db

Forstår hva du mener.

[Lykkehjerte]

23 timer siden, Jerry Lee skrev:

Du vet Fanden ikke hva du prater om.

Gå ei uke i uføres sko.. med alt Helvete av smerte, sykdom, mindreverdighetsfølelser og skam det innebærer...før du uttaler deg!

Og økonomi...? De av oss som var heldige nok til å tjene godt før trygd..jo'a...vi greier oss. Men overskudd er det aldri. Og de som er på mindre/minste støtte sliter. 

Hold kjeft, heller!!!

Enig, vedkommende virker ikke å ha peiling på realiteten i mange slike tilfeller, men forhåpentligvis oppdateres h*n litt rundt temaet ved å lese svar i denne tråden!

[Lykkehjerte]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS nå tror jeg ikke helt hva du vet hva vet hva det vil si å være veldig syk,jeg sliter med M E, Jeg på mitt verste klarer ikke være oppreist,må bare ligge,veldig   svak, ingen energi  for å  snakke.

Anonymkode: 67b35...375

Energiklem til deg!

[Lykkehjerte]

Den ‎12‎.‎05‎.‎2016 at 22.17, AnonymBruker skrev:

Jeg kan glatt innrømme at jeg har dager hvor jeg misunner de også. 

Sliter med nervene og dystymi (kronisk depresjon). Har også en fysisk lidelse, men den er ikke nok til å bli ufør eller noe. Det krever bare en god del psykisk av meg. Legetimer, spesialister, operasjoner og medisiner. For meg så blir den fysiske prioritert sist, for jeg har ikke kreft til overs for det. Noe som fører til forverring og flere timer hos lege, spesialister, medisiner, behandling og til slutt.. operasjon. Ond sirkel. 

For det første så er det vanskelig nok å leve av arbeidsavklaringspenger. Jeg kan ikke ta opp boliglån, og livet står på vent. 
Jeg blir flyttet fra det ene tiltaket til det andre. Dagene er fylt til randen med ting jeg må gjøre. Legetimer, psykolog, fastlege, NAV og hverdagslige ting som å handle inn mat, rydde og vaske etc. Ja også har du tiltak, kursing og alt det andre NAV sender på på toppen av det hele.

Så har jeg alle bekymringene. Husleien går opp hele tiden, på grunn av markedet. Jeg må flytte. Kampen om å slå meg til ro på en ny plass, så flytte, bekymringer for overgangen. Det å sitte uten bolig i to uker, eller å må betale to husleier samtidig, når jeg så vidt har økonomi til en. Bekymringer for at NAV skal få nok og kaste meg ut. Jeg har økonomi til å eie og betale ned lån, men ingen vil gi meg lån. For felleskostander + lån er billigere enn husleie. 

Jeg har dager hvor jeg tenker "hvorfor orker jeg dette?". Jeg har slitt med selvmordstanker, på grunn av situasjonen jeg er i. 
Dersom jeg hadde blitt ufør, om det så var i en liten periode,  Så hadde jeg blitt over lykkelig. Hvorfor? Null bekymringer, kun fokus på helse, ikke jobb og NAV. Jeg får da tid til å fokusere 110% på behandling og faktisk bli frisk! 
Jeg har et ønske om å bli midlertidig ufør i 3 år, med kun fokus på behandling. Så gå over til arbeidsavklaringspenger igjen og begynne kampen tilbake i arbeid. 
Jeg får ikke puste slik som det er nå. Jeg sliter i hverdagen, jeg sliter på jobb og jeg sliter med helsen. Hvor skal jeg starte? Jo med meg og min helse. Det å gå til angrep mot alt samtidig gjør meg sykere. Jeg vil IKKE bli ufør for alltid. Men en periode, hvor jeg får pusterom til å fokusere på helsen, ja. 

Jeg er 26 år og har ingen liv. Ingen venner. Familien har vendt meg ryggen, en etter en. For jeg kan ikke være med på reiser, konserter, eller hygge. For jeg har ikke energi eller helse, eller økonomi til det. De begynner å bli utålmodig. De er lei av at jeg skal sitte på restaurant og drikke vann, fordi jeg ikke har penger tilovers for mat. De er lei av at jeg ønsker billig, dritt hotell fordi jeg ikke har penger til normal standard hotell. De er dritt lei av at jeg må avlyse, fordi NAV ringer og skal ha et møte. Familien inviterer meg aldri til noe lengre, de er lei. Jeg har jevngamle søskenbarn (4 stk) og de reiser, fester ,drar på konserter sammen etc. Men jeg blir ikke invitert lengre. Tanter, onkler, søsken, foreldre. De prøver å være hyggelige og sier det ikke gjør noe, men nå har de dratt på hytta på grunn av pinsen. Hvem ble ikke invitert med? Jo meg. Jeg har fri i pinsen, men de har allerede invitert med kjærester og venner av søsknene mine, fylt opp tre biler og ingen orker å kjøre en ekstra bil på grunn av meg. Vanligvis prioriterer foreldrene mine oss søsknene, så kjærester også venner hvis det er plass. Jeg ble ikke invitert, for de er så vandt til at jeg må ha psykologtimer, NAV møter og andre forpliktelser. Jeg hadde psykologtime i morgen, men psykologen avlyste på Onsdag på grunn av sykdom. 

Så nå sitter jeg her. Helt alene.
Jeg er så lei at jeg er redd for at en dag gir jeg opp, og jeg ender opp dø. Men for å være ærlig, det frister mer enn det livet jeg lever nå. Om det i det hele tatt kan kalles for et liv. 

De som sier vi er ondskapsfulle som er misunnelige på de som får ufør... dere aner ikke hvordan det er å være oss. 
Det er ikke bare å gå på tiltak en halv dag i uken, og faste psykologtimer en gang i uken. Det er ikke så enkelt. De fleste av oss, som faktisk ER syk, vi reiser ikke til syden når det passer oss. Vi lever ikke et luksusliv med fint hus, bil og alt vi ønsker oss på statens regning. NAV eier oss, vårt liv, vår hverdag. Når de sier hopp så får vi ikke spørre "hvor høyt?" en gang. De som er ufør har én bekymring i livet sitt, helse. Vi har helse, jobb, utdanning, behandling, NAV, økonomi ++++ 
Vi kan ikke legg oss ned å være syk når det passer oss. Vi må kjempe med nebb og klør for å få én dag fri når vi er for syke til å stå oppreist. NAV eier oss, de kan ta alt ifra oss med et tastetrykk. Livet med NAV er ikke så rosenrødt som folk tror. 

Anonymkode: 80151...f12

Høres veldig vondt ut, den situasjonen din, og at til og med familien din har vendt deg ryggen. Det er jo nå du virkelig trenger de! Anbefaler deg å ta en utskrift av ditt innlegg her eller notere ned alle disse opplysningene (ville krevet om bekymringer om hverdagen, og ikke mye fokus på husmarked osv, for selv om det forståelig er veldig stressende midt i alt, tar de nok ikke hensyn til akkurat det, så ville holdt hovedfokus på de andre nevnte tingene), ta de med til alle dine behandlere og fortell at du trenger et pusterom, som du skriver! Håper du får gjort dette raskt, og at du bli tatt på alvor! Du skriver at du er helt alene, skjønner at det kan føles slik, og spesielt når venner og familie svikter, men husk at du er ikke alene! Du er sterkere enn du tror! Har troen på deg, at situasjonen din bedres etter skikkelig samtale med leger og nav, etter at du har gitt de dine tanker rundt situasjonen skriftlig! Det er ikke lett å huske alt muntlig på møter av det man ønsker å si, derfor veldig lurt å ha med skriftlig, det vet jeg det er mange som gjør, både til nav og til lege, g til lege selv om det er snakk om vanlig time og ikke noe situasjon med nav. Ønsker deg så veldig lykke til, send meg mer enn gjerne en postmail her inne! Varm lykkehjerteklem fra meg!

[AnonymBruker]

Den 12. mai 2016 at 23.57, AnonymBruker skrev:

Jeg kjennere flere uføre som overhode ikke er spesielt syke. Min svigermor feks..overhode ikke syk. Men greia er at hun er så sær og lat at ingen vil noen gang ansette henne. 

Mange blir faktisk uføre fordi de ikke er "ansettelsesbare" det er ingen som noen gang vil ansette dem, og da blir de uføre. 

Naboen er også ufør...han har så vondt i ryggen skjønner du..men å total rehabilitere huset, det orker han, og å reparere biler for svarte penger hele dagen orker han også gitt.

Rart med det.. Jeg gleder meg til uføretrygden blir kraftig redusert!

Anonymkode: e6da8...33e

Jeg kan ike forstå hva det er som gjør at enkelte mennesker har et stort behov for å ønske at mennesker som allerede har det tøft skal få det ennå tøffere.Hva med å heller leve sitt eget liv og ikke bry seg med alle andre. Og er det sånn at du personlig føler du får et bedre liv hvis andre får det verre,så må jeg jo spørre hvorfor?

Anonymkode: 82d3c...289

[Ellam]

Den 12. mai 2016 at 22.17, AnonymBruker skrev:

Jeg kan glatt innrømme at jeg har dager hvor jeg misunner de også. 

Sliter med nervene og dystymi (kronisk depresjon). Har også en fysisk lidelse, men den er ikke nok til å bli ufør eller noe. Det krever bare en god del psykisk av meg. Legetimer, spesialister, operasjoner og medisiner. For meg så blir den fysiske prioritert sist, for jeg har ikke kreft til overs for det. Noe som fører til forverring og flere timer hos lege, spesialister, medisiner, behandling og til slutt.. operasjon. Ond sirkel. 

For det første så er det vanskelig nok å leve av arbeidsavklaringspenger. Jeg kan ikke ta opp boliglån, og livet står på vent. 
Jeg blir flyttet fra det ene tiltaket til det andre. Dagene er fylt til randen med ting jeg må gjøre. Legetimer, psykolog, fastlege, NAV og hverdagslige ting som å handle inn mat, rydde og vaske etc. Ja også har du tiltak, kursing og alt det andre NAV sender på på toppen av det hele.

Så har jeg alle bekymringene. Husleien går opp hele tiden, på grunn av markedet. Jeg må flytte. Kampen om å slå meg til ro på en ny plass, så flytte, bekymringer for overgangen. Det å sitte uten bolig i to uker, eller å må betale to husleier samtidig, når jeg så vidt har økonomi til en. Bekymringer for at NAV skal få nok og kaste meg ut. Jeg har økonomi til å eie og betale ned lån, men ingen vil gi meg lån. For felleskostander + lån er billigere enn husleie. 

Jeg har dager hvor jeg tenker "hvorfor orker jeg dette?". Jeg har slitt med selvmordstanker, på grunn av situasjonen jeg er i. 
Dersom jeg hadde blitt ufør, om det så var i en liten periode,  Så hadde jeg blitt over lykkelig. Hvorfor? Null bekymringer, kun fokus på helse, ikke jobb og NAV. Jeg får da tid til å fokusere 110% på behandling og faktisk bli frisk! 
Jeg har et ønske om å bli midlertidig ufør i 3 år, med kun fokus på behandling. Så gå over til arbeidsavklaringspenger igjen og begynne kampen tilbake i arbeid. 
Jeg får ikke puste slik som det er nå. Jeg sliter i hverdagen, jeg sliter på jobb og jeg sliter med helsen. Hvor skal jeg starte? Jo med meg og min helse. Det å gå til angrep mot alt samtidig gjør meg sykere. Jeg vil IKKE bli ufør for alltid. Men en periode, hvor jeg får pusterom til å fokusere på helsen, ja. 

Jeg er 26 år og har ingen liv. Ingen venner. Familien har vendt meg ryggen, en etter en. For jeg kan ikke være med på reiser, konserter, eller hygge. For jeg har ikke energi eller helse, eller økonomi til det. De begynner å bli utålmodig. De er lei av at jeg skal sitte på restaurant og drikke vann, fordi jeg ikke har penger tilovers for mat. De er lei av at jeg ønsker billig, dritt hotell fordi jeg ikke har penger til normal standard hotell. De er dritt lei av at jeg må avlyse, fordi NAV ringer og skal ha et møte. Familien inviterer meg aldri til noe lengre, de er lei. Jeg har jevngamle søskenbarn (4 stk) og de reiser, fester ,drar på konserter sammen etc. Men jeg blir ikke invitert lengre. Tanter, onkler, søsken, foreldre. De prøver å være hyggelige og sier det ikke gjør noe, men nå har de dratt på hytta på grunn av pinsen. Hvem ble ikke invitert med? Jo meg. Jeg har fri i pinsen, men de har allerede invitert med kjærester og venner av søsknene mine, fylt opp tre biler og ingen orker å kjøre en ekstra bil på grunn av meg. Vanligvis prioriterer foreldrene mine oss søsknene, så kjærester også venner hvis det er plass. Jeg ble ikke invitert, for de er så vandt til at jeg må ha psykologtimer, NAV møter og andre forpliktelser. Jeg hadde psykologtime i morgen, men psykologen avlyste på Onsdag på grunn av sykdom. 

Så nå sitter jeg her. Helt alene.
Jeg er så lei at jeg er redd for at en dag gir jeg opp, og jeg ender opp dø. Men for å være ærlig, det frister mer enn det livet jeg lever nå. Om det i det hele tatt kan kalles for et liv. 

De som sier vi er ondskapsfulle som er misunnelige på de som får ufør... dere aner ikke hvordan det er å være oss. 
Det er ikke bare å gå på tiltak en halv dag i uken, og faste psykologtimer en gang i uken. Det er ikke så enkelt. De fleste av oss, som faktisk ER syk, vi reiser ikke til syden når det passer oss. Vi lever ikke et luksusliv med fint hus, bil og alt vi ønsker oss på statens regning. NAV eier oss, vårt liv, vår hverdag. Når de sier hopp så får vi ikke spørre "hvor høyt?" en gang. De som er ufør har én bekymring i livet sitt, helse. Vi har helse, jobb, utdanning, behandling, NAV, økonomi ++++ 
Vi kan ikke legg oss ned å være syk når det passer oss. Vi må kjempe med nebb og klør for å få én dag fri når vi er for syke til å stå oppreist. NAV eier oss, de kan ta alt ifra oss med et tastetrykk. Livet med NAV er ikke så rosenrødt som folk tror. 

Anonymkode: 80151...f12

Dette var vondt å lese. Jeg forstår at du sliter med å holde motet oppe. Håper at du etterhvert får ro til å innhente deg, og ta vare på den fysiske og psykiske helsen din. 

[Lykkehjerte]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kronisk syk, 49 år, og dokumentasjon fra lege og spesialister at jeg er klar kandidat for ufør, men NAv sier at jeg er for ung til ufør, og holder meg på AAP.

Anonymkode: e9b8c...4ec

Høres bare helt vanvittig merkelig ut, at nav overkjører dokumentasjon fra lege og spesialister! Ikke bra i mine ører, om det er tilfelle nei. (stoler på det du sier) Hva er poenget da i grunn, med at noen går gjennom den møllen med undersøkelser, tester, spesialister osv om ikke nav stoler på de! Håper ikke det skjer ofte med folk, og føler med deg, nok med at en blit utsatt for dette, må være frustrerende for deg og disse legene? Alder skal vel ikke ha noe å si så lenge dokumentasjonen er der? Finnes jo unge uføre, mener jeg. Nå vet jeg jo ikke om du ønsker å være ufør i stedet for på aap, men skulle tro mht dokumentasjonene fra spesialistene at det var ok å få senket skuldrene med å få ufør, siden du er klar kandidat for det? Når du først er i situasjonen og kanskje trolig ikke blir bedre pga spesialisters uttalelser, er det vel noen få "fordeler" som hører med ufør som du bør få kunne tatt i bruk, om du er i stand til det. Som reduksjon av pris på ting, som eks bussreise, kino, teater, bad, ja jeg vet ikke og har ikke oversikt, men er vel ulikt fra sted til sted, men noe "fordel" kan det være (skriver i tegn, pga ingen fordel å være i en situasjon som ufør, vil jeg tro), og mener jeg har hørt at det er noe med feriepenger også? At på aap, får en ikke noe av det, eller av få uker eller noe, men ufør er noe mer? Sikkert ikke å rope hurra for, men litt mer er vel uansett bedre, når situasjonen først er som den er? Det er også noe med sletting av studielån, dersom man har det, tror jeg. Dette er ikke fakta jeg kan slå fast, men ting jeg har fått høre tidligere via noen som er ufør. 

[Lykkehjerte]

Den ‎12‎.‎05‎.‎2016 at 23.02, Klaveret skrev:

Jeg er ufør og jeg kan garantere deg at du ikke ville hatt mitt liv. I tillegg til all smerte i hverdagen og alt jeg ikke lengre klarer å gjøre har jeg ikke lenger noen identitet i samfunnet, jeg har ikke lengre gode arbeidskolleger eller en jobb som jeg elsket  ... 

Men om jeg har en god dag og har tatt nok smertestillende så kan det hende at jeg tar en bytur. Jeg er i godt humør, smiler og ler når jeg møter bekjente som ikke ser de andre dagene når jeg er dårlig -  DA får de et inntrykk av at jeg er da frisk og rask nok. Hvorfor jobber ikke Klaveret??? Klaveret er kanskje en av de som har ork til ALT bare ikke jobb .....

[Lykkehjerte]

Den ‎12‎.‎05‎.‎2016 at 23.57, AnonymBruker skrev:

Jeg kjennere flere uføre som overhode ikke er spesielt syke. Min svigermor feks..overhode ikke syk. Men greia er at hun er så sær og lat at ingen vil noen gang ansette henne. 

Mange blir faktisk uføre fordi de ikke er "ansettelsesbare" det er ingen som noen gang vil ansette dem, og da blir de uføre. 

Naboen er også ufør...han har så vondt i ryggen skjønner du..men å total rehabilitere huset, det orker han, og å reparere biler for svarte penger hele dagen orker han også gitt.

Rart med det.. Jeg gleder meg til uføretrygden blir kraftig redusert!

Anonymkode: e6da8...33e

Kanskje du rett og slett ikke vet alt om sitasjonen?! Kjenner til en pers som er ufør, som meddeler til omverdenen sin at h*n er ufør pga ryggplager. Er høy og det gir mening. Likevel vet jeg at mange reagerer pga h*n ordner over snittet med hus, hage, bil osv. Men jeg vet noe de ikke vet, nemlig at ja h*n er ufør, ja h*n har ryggplager, men er ikke så store og årsak til ufør, men vedkommende har selv valgt å verne om seg selv, ved å ikke dele den virkelige grunnen til at h*n er ufør til alle, for ikke alle trenger å vite alt, heller ikke krav på å vite!   Ikke alt er slik det ser ut til å være, eller du tror at det er.  Dessuten, det å glede se over andres vanskeligheter vil bare påvirke deg selv negativt, så det vil jeg anbefale deg å la være!  

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig litt tro på så mye åpenhet som mulig når det gjelder personer som er uføre/langtidssykmeldte. Dette dreier seg ikke om at alle skal grafse i andre menneskers legejournal akkurat, men at man som f.eks ufør gir et visst innblikk i hva det er som feiler en til en gammel arbeidskollega eller nabo eller hva det måtte være. Blir man spurt om hvordan det går og man velger å svare at man ikke er i jobb pga ryggen, ja så er det ikke til å unngå at det blir spekulasjoner når man pusser opp hus, legger tak og maler garasjen. Skulle det være at ryggen er et skalkeskjul for en psykisk lidelse, så hadde det jo vært hundre ganger bedre å aller helst være ærlig på det, evt snakke litt rundt grøten, si at man sliter med nervene eller noe. De aller fleste mennesker vil jo andre bare godt og aksepterer såklart et slikt svar. Å si at det er ryggen er problemet når det ikke er tilfellet er jo bare dumt, dessverre. Hilsen meg i 80%jobb med en kronisk smertelidelse. Uføretrygd har faktisk vært et tema, men hard styrketrening har gjort mye bra for helsa mi.

Anonymkode: 9b576...a68

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har egentlig litt tro på så mye åpenhet som mulig når det gjelder personer som er uføre/langtidssykmeldte. Dette dreier seg ikke om at alle skal grafse i andre menneskers legejournal akkurat, men at man som f.eks ufør gir et visst innblikk i hva det er som feiler en til en gammel arbeidskollega eller nabo eller hva det måtte være. Blir man spurt om hvordan det går og man velger å svare at man ikke er i jobb pga ryggen, ja så er det ikke til å unngå at det blir spekulasjoner når man pusser opp hus, legger tak og maler garasjen. Skulle det være at ryggen er et skalkeskjul for en psykisk lidelse, så hadde det jo vært hundre ganger bedre å aller helst være ærlig på det, evt snakke litt rundt grøten, si at man sliter med nervene eller noe. De aller fleste mennesker vil jo andre bare godt og aksepterer såklart et slikt svar. Å si at det er ryggen er problemet når det ikke er tilfellet er jo bare dumt, dessverre. Hilsen meg i 80%jobb med en kronisk smertelidelse. Uføretrygd har faktisk vært et tema, men hard styrketrening har gjort mye bra for helsa mi.

Anonymkode: 9b576...a68

Skjønner poenget ditt. Og jeg skjønner godt de som skylder på ryggen når jeg ser hvordan psykisk sykdom bagatelliseres. Det er også noe jeg har hørt flere venner ha blitt anbefalt å si fra f.eks psykolog, kanskje det er der det kommer fra  I en ideell verden hadde åpenhet vært gunstig, men denne åpenheten er dessverre noe som kan bli brukt mot en. På samme måte som skalkeskjulet kan bli brukt mot en, det har du helt rett i. Det er dessverre mange som ikke aksepterer at man svarer at det f.eks er nervene. Da får man kanskje høre at hadde det ikke vært bedre å være i jobb, eller du blir ikke bedre av å gå hjemme++ Folk grafser og spør og dømmer, dessverre. Kommer med kommentarer at du ser nå frisk og rask ut, du går nå på butikken..Uføre er visst blitt fritt vilt, særlig de som er uføre pga psykisk sykdom. Så det beste er kanskje å bare svare at det er privat. Så får de som klarer og orker å ta den kampen ta den. Om jeg høres krass ut så er det ikke meningen, kjenner meg bare litt.. oppgitt. Men det varierer jo så klart hvordan tidligere arbeidsmiljø, omgangskrets og denslags er. Unner dem som er uføre med folk som aksepterer dem og diagnosen deres akkurat det. Forhåpentligvis vil ting bli bedre .

Anonymkode: 73223...033

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner poenget ditt. Og jeg skjønner godt de som skylder på ryggen når jeg ser hvordan psykisk sykdom bagatelliseres. Det er også noe jeg har hørt flere venner ha blitt anbefalt å si fra f.eks psykolog, kanskje det er der det kommer fra  I en ideell verden hadde åpenhet vært gunstig, men denne åpenheten er dessverre noe som kan bli brukt mot en. På samme måte som skalkeskjulet kan bli brukt mot en, det har du helt rett i. Det er dessverre mange som ikke aksepterer at man svarer at det f.eks er nervene. Da får man kanskje høre at hadde det ikke vært bedre å være i jobb, eller du blir ikke bedre av å gå hjemme++ Folk grafser og spør og dømmer, dessverre. Kommer med kommentarer at du ser nå frisk og rask ut, du går nå på butikken..Uføre er visst blitt fritt vilt, særlig de som er uføre pga psykisk sykdom. Så det beste er kanskje å bare svare at det er privat. Så får de som klarer og orker å ta den kampen ta den. Om jeg høres krass ut så er det ikke meningen, kjenner meg bare litt.. oppgitt. Men det varierer jo så klart hvordan tidligere arbeidsmiljø, omgangskrets og denslags er. Unner dem som er uføre med folk som aksepterer dem og diagnosen deres akkurat det. Forhåpentligvis vil ting bli bedre .

Anonymkode: 73223...033

Du har mye rett i det du skriver, så absolutt. Men jeg tror kanskje at det langt på vei er en myte at vi arbeidsføre ser så veldig ned på psykisk sykdom hos uføre. Jeg synes det er mye mer logisk at man er ufør pga traume fra barndommen/generelle traumer/tilknytningsforstyrrelser og/eller alvorlig psykisk sykdom, enn det at man er forhindret fra all arbeidsrelatert aktivitet fordi man skal ha vondt I ryggen/skuldrene e.l. Sistnevnte kan man komme langt med dersom man er nøye med å trene, gå på fysioterapi, holde vekta og å tenke positivt. Pluss at man kanskje ikke kan jobbe mer som f.eks renholder,  men eksempelvis jobbe på sfo istedet. Smerte kommer og går, og man må læres seg og leve med det og å tilpasse seg det (jeg vet alt om dette). Så jeg holder på at de fleste oppegående mennesker aksepterer at folk sliter "med nervene". Vi vil bare godt! Mye bedre å si det som det er enn å skylde på ryggen og så bli indignert over at folk rundt en Tenker Sitt når en tydeligvis er i stand til å gjøre alt som er kontraindisert med en reell vond rygg ☺

Anonymkode: 9b576...a68

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sistnevnte kan man komme langt med dersom man er nøye med å trene, gå på fysioterapi, holde vekta og å tenke positivt.

En sikker vinner. Tenk positivt! Engleskolementalitet... 

Anonymkode: 8cd3d...946

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En sikker vinner. Tenk positivt! Engleskolementalitet... 

Anonymkode: 8cd3d...946

Men er det noe vits i å latterliggjøre/"spy" av det å tenke positivt da? Anerkjenne kropp og sinn som et hele, unngå og dyrke smerten og å jobbe med å fokusere på det som er bra i livet? Mulig det ikke hjelper deg, men det har helt klart hjulpet meg, og definitivt flere enn meg og. Fremdeles verdt håning? 

Anonymkode: 9b576...a68

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fremdeles verdt håning? 

Anonymkode: 8cd3d...946

[Gjest morhjertegod]

Jeg er sjeleglad jeg er i full jobb å ikke ufør med psykisk lidelser.  Er ikke noe å missunne, du bør være glad du er frisk til å takle en 100% jobb. Tenke på disse menneskene som sliter og har det vondt, vil du virkelig ha de som dem for å slippe jobbe.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, morhjertegod skrev:

Jeg er sjeleglad jeg er i full jobb å ikke ufør med psykisk lidelser.  Er ikke noe å missunne, du bør være glad du er frisk til å takle en 100% jobb. Tenke på disse menneskene som sliter og har det vondt, vil du virkelig ha de som dem for å slippe jobbe.

nå virker det ikke til at ts takler 100% jobb heller da, av psykiske årsaker. Ellers enig med det første!

Anonymkode: 3d4fe...199

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har egentlig litt tro på så mye åpenhet som mulig når det gjelder personer som er uføre/langtidssykmeldte. Dette dreier seg ikke om at alle skal grafse i andre menneskers legejournal akkurat, men at man som f.eks ufør gir et visst innblikk i hva det er som feiler en til en gammel arbeidskollega eller nabo eller hva det måtte være. Blir man spurt om hvordan det går og man velger å svare at man ikke er i jobb pga ryggen, ja så er det ikke til å unngå at det blir spekulasjoner når man pusser opp hus, legger tak og maler garasjen. Skulle det være at ryggen er et skalkeskjul for en psykisk lidelse, så hadde det jo vært hundre ganger bedre å aller helst være ærlig på det, evt snakke litt rundt grøten, si at man sliter med nervene eller noe. De aller fleste mennesker vil jo andre bare godt og aksepterer såklart et slikt svar. Å si at det er ryggen er problemet når det ikke er tilfellet er jo bare dumt, dessverre. Hilsen meg i 80%jobb med en kronisk smertelidelse. Uføretrygd har faktisk vært et tema, men hard styrketrening har gjort mye bra for helsa mi.

Anonymkode: 9b576...a68

Har du tenkt på at noen av oss ville følt det svært krenkende å måtte beskrive for eksempel underlivsproblemene eller avføringsvanene våre i detalj til tilfeldige kollegaer eller mennesker vi treffer på butikken? 

Det finnes ting andre mennesker rett og slett ikke har noe med. 

Anonymkode: b6f6e...f6d

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du tenkt på at noen av oss ville følt det svært krenkende å måtte beskrive for eksempel underlivsproblemene eller avføringsvanene våre i detalj til tilfeldige kollegaer eller mennesker vi treffer på butikken? 

Det finnes ting andre mennesker rett og slett ikke har noe med. 

Anonymkode: b6f6e...f6d

Det var jo ikke i det hele tatt det jeg mente da. Hvorfor tror du at det skal beskrives i detalj ? Hvis du har IBD så må det da gå an å si at "jeg har en tarmsykdom som jeg sliter med" og ferdig med det? Tror du at folk krever å få vite antall gang du er på do, og konsistensen på det som kommer ut? Svar: nei. Men unødvendig å si at man ikke jobber pga ryggen, også bli oppgitt over at andre reagerer på at man står på hodet nedi blomsterbed dagen lang eller pusser opp huset helt selv.

Anonymkode: 9b576...a68

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å bli ufør i Norge. Det skal MYE til. Man blir ikke ufør fordi man ikke gidder å jobbe. Skal man bli ufør, så skal man ikke klare å jobbe noenting. Skjønner ikke at folk kan være så misunnelig på de som er uføre?  Hver nå heller glad dere ikke må ligge i smertehelvette og dere kommer dere opp av sengen hver dag.

En venninne av meg var misunnelig på uføre og ønsket faktisk hun ble syk, så hun slapp å jobbe. Hver forsiktig med hva du ønsker deg, Guess what? Hun ble faktisk alvorlig syk noen år senere og er nå uføre. Er hun glad for det? Nei. Hun sliter med smerter i kropp, problemer med å gå og konstant hodepine og svimmelhet.. Det er ikke noe liv og hun har mistet venner. Jeg er vel den eneste som stiller opp. Hun savner det gamle livet og kan ikke forstå hun ville ha et sånt liv. 

Anonymkode: a089b...a1f