Er han manipulerende?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Mari Y skrev:

Bra tenkt:)

Krisesenter. NÅ!

Anonymkode: 2b618...a5b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke redd for volden? Jeg levde i et lignende forhold også inkludert en god del vold. Det endte med at han nesten fikk meg kvalt med dyna under en krangel. Jeg måtte bo på krisesenter i 4 mnd med besøksforbud og etter 10 mnd er jeg enda sykemeldt pga psyken!!!! Det blir ikke bedre av og bli. Og hvorfor er du ikke redd for volden? Du kan dø ????? Jeg blir så REDD når jeg hører jenter som deg snakke. Redd for DEG! INGEN fortjener det der!! 

Anonymkode: 2b618...a5b

Foreldrene mine var voldelige. Alle kan dø, uansett hva man gjør så kan man dø. For min del har jeg ikkr tatt volden så tungt. Men når venninnen min var i samme forhold så syns jeg det var forferdelig.

Anonymkode: a63e1...c37

[Solstrålen.]

Hvordan går det, TS? Har han prøvd å ta kontakt? 

[AnonymBruker]

Den 4.5.2016 at 18.10, AnonymBruker skrev:

En kveld for 4 mnd siden ca lå jeg på gulvet foran ovnen med ørepropper i og lyttet til musikk. Da hadde samboer nettopp hatt niesene sine på overnatting. De er 6 og 8 år, lager mye lyd og våknet tidlig. Derfor var det godt å koble av. Jeg jobber 6 dager i uka og dette var den ene fridagen min. 

I hvert fall, da jeg våknet så var jeg mer uthvilt og bedre så jeg skrøyt til samboer og hvor behagelig det var og fint at jeg fikk et par timer. Fikk tenkt mye osv.

Dagen etter lå han på sofaen i 4 timer uten å ta kontakt med noen. Veldig sånn på trass. Fordi jeg koblet ut den ene dagen så måtte han prøve det samme for å se om han fikk i gang en krangel.

Dere som leser blir sikkert usikre nå. Men jeg ligget slik i ny og ne ennå, han gjør det aldri. Og det føler jeg er fordi han ikke fikk i gang den krangelen han ønsket. 

En annen gang snakket vi om å dra på fisketur sammen, han kunne aldri når jeg kunne så avtalte med venninne. Meldingen duret inn da vi var på biltur og han så hva det gjaldt. Han klikket totalt og beskyldte meg for å bare ønske å gjøre ting med alle andre. Jeg har ikke funnet på ting med venner siden vi ble sammen. Krangelen fortsatte til vi var hjemme og etter det begynte silent treatment. Det var stille i tre hele dager..

En annen gang hadde jeg bommet på en tast og fåth lagt til en gutt på facebook. Jeg så ikke dette selv før han hadde godtatt. Min første tanke var å ringe samboer å forklare situasjonen men samtidig tenkte jeg at det kan vi heller ta face2face hjemme. 30 min gikk det før jeg fikk lang beskyldningsmelding om at jeg var kastet ut fordi jeg tydeligvis likte slike fyrer. Jeg var så nervøs da han var på vei hjem. Prøvde å forklare meg. Men det hjalp ikke. Han behandlet meg nok en gang med silent treatment før jeg endelig fikk noe ut av han. Da klikket han totalt og slo etter meg, heldigvis traff han veggen. Men etter det så roet det seg for da slettet jeg hele Facebook. 

Sexen har bare endt med tårer i det siste. For hvis jeg ikke klarer å komme så kaster han meg av. I blant så veldig at hodet mitt dunker i veggen. 

En gang hadde jeg vist nok vært sint på han i søvne. Da hadde han ligget våken hele natta og vært usikker på seg selv. Så han fikk en dårlig dag på jobb og var utslitt når han kom hjem. Etter det så har han vært sint hvis det ikke er rent nok hjemme. En kveld etter jul var han sint hele tiden fra han kom hjem og svarte ikke på noen ting. Da vi la oss maste jrg litt ekstra på han. Da sa han at "du vet jrg liker å ha det rent når jet kommer hjem." Ja sier jeg. Jeg hsr vasket alt som er for tredje gang på en uke oh tok søplebøtter over og under i dag. Men han syns det vsr dårlig at jeg hadde glemt kjøleskapet. Så klokken 23 på natta sto jeg opp igjen for å gjøre det. Selv om jeg står opp 05.00 hver dag pga jobb.

I vinter skled bilen min ut av veien og jeg var skikkelig shaky. Det var utrolig ubehagelig og da jeg ringte han ble han sint. Og ennå mer da jeg fortsatte å gråte. Så han la på. Jeg måtte stoppe en fremmef langs veien for å få bilen opp igjen og da jeg kom hjem og han så skaden så ble han så sint at han stakk på hytta. Det er jeg som eier bilen.

Trengte bare å tømme meg litt. Nå i det siste har han blitt sint hvis jeg bruker tid med familien så nå snakker jeg ikke med noen. Jeg er på jobb, så drsr jeg hjem. Har funnet ut at hvis jeg holder på med noe i det han kommer inn døra så er stemningen bedre enn om jeg sitter på sofaen. Huset er ca 140 kvadrat og jeg vasker alt som er tre ganger i uken ved siden av full jobb. Men det blir aldri pent nok. 

Jeg kan ikke besøke familie alene om jeg har jeans og mascara for da pynter jeg meg for andre enn han. Samme på jobb. 

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Er noe hver dag. Jeg er glad den dagen det har vært helt rolig og han faktisk smiler til meg. Men det er lengre mellom hver gang. Før sa han at jeg var flink til å massere. Nå får jeg ikke lov til å gjøre det mer for han blir helt ødelagt. Vi var på julebord med jobben min så slang han meg i veggen. Ingen på jobben min så det men en vakt gjorde det.

 

Jeg er ikke redd for volden. Men jeg er livredd da han blir stille. Det et verst. 

Anonymkode: a63e1...c37

Ikke redd for volden? Jeg levde i et lignende forhold også inkludert en god del vold. Det endte med at han nesten fikk meg kvalt med dyna under en krangel. Jeg måtte bo på krisesenter i 4 mnd med besøksforbud og etter 10 mnd er jeg enda sykemeldt pga psyken!!!! Det blir ikke bedre av og bli. Og hvorfor er du ikke redd for volden? Du kan dø ????? Jeg blir så REDD når jeg hører jenter som deg snakke. Redd for DEG! INGEN fortjener det der!!   

 

 

Jeg var også utsatt for en voldelig barndom. Og etter 10 mnd i terapi forstår jeg for første gang at det er en grunnleggende årsak til at jeg har godtatt alt for mye dritt  jeg var vant med det som liten.  Men det gjør det ikke greit!

Anonymkode: 2b618...a5b

[Solstrålen.]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke redd for volden? Jeg levde i et lignende forhold også inkludert en god del vold. Det endte med at han nesten fikk meg kvalt med dyna under en krangel. Jeg måtte bo på krisesenter i 4 mnd med besøksforbud og etter 10 mnd er jeg enda sykemeldt pga psyken!!!! Det blir ikke bedre av og bli. Og hvorfor er du ikke redd for volden? Du kan dø ????? Jeg blir så REDD når jeg hører jenter som deg snakke. Redd for DEG! INGEN fortjener det der!!   

 

 

Jeg var også utsatt for en voldelig barndom. Og etter 10 mnd i terapi forstår jeg for første gang at det er en grunnleggende årsak til at jeg har godtatt alt for mye dritt  jeg var vant med det som liten.  Men det gjør det ikke greit!

Anonymkode: 2b618...a5b

Du må akseptere at folk opplever ting annerledes enn deg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Solstrålen. skrev:

Du må akseptere at folk opplever ting annerledes enn deg. 

Det er ikke ment som at det er helt likt min. Jeg blir oppriktig redd for jenter som er i slike situasjoner. Men det kan ha noe og si at dette er ferskt i mitt tilfelle og jeg er midt oppi alt. Jeg veit jeg ikke kan redde hele verden.  Men ja. Deler bare mine erfaringer i tilfelle det vekker et lys... så hvis jeg fremsto lite aksepterende og selvgod var ikke det meningen.  Men jeg kunne kanskje ordlagt meg med en høfligere tone. Det beklager jeg

Anonymkode: 2b618...a5b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Solstrålen. skrev:

Du må akseptere at folk opplever ting annerledes enn deg. 

Dessuten legger hun ut en tråd i et forum med spm rundt sin situasjon. Der kommer det forskjellige innspill. det betyr ikke at man ikke aksepterer at andre opplever situasjoner forskjellig. Men Skal jeg helst holde munn om min erfaring da? Når den er relativt lik hennes?

Anonymkode: 2b618...a5b

[AnonymBruker]

Ts - hvordan går det? Du har ikke skrevet siden i går, så vidt jeg ser? Har du snakket med ham? Er det noen som vet om situasjonen din rundt deg? Er det noen du kan fortelle det til? Det hjelper så veldig å ikke være helt alene om ting. Hvis du føler deg for alene, er det så lett å gå tilbake. Been there... jeg brukte flere år på å gå, og sliter fortsatt iblant med å tolke og tenke alt for mye, fordi jeg FORTSATT ikke har forstått han. Hvordan han kunne gjøre noe slikt, for eks. Jeg har brukt så lang tid fordi jeg viklet meg mer og mer inn i det. Vi må alle gå den veien vi må gå. Og kanskje må du gå noen runder du og. Men hvis du kjenner på dramatiske følelser, og det generelt er mye drama, så ta det som et tegn på at noe er usunt. Og tenk at du skal bygge et samliv med en sunn person, slik at du kan få en sunn familie. Hvis det er fryktelig, fryktelig nå, så husk at du nå gjør et stort arbeide for å få en fin fremtid. Tenk at alle her på tråden din har reagert kraftig på det han har gjordt. Og jeg vet at du også er glad i ham, og at han også kan være fin, at dere kan ha gode stunder. Been there.. jeg følte meg så utrolig ensom, fordi når jeg begynte å snakke om det, skjønte ingen hvorfor jeg ble, og da jeg dro første gang, så ble han annerledes, og så flyttet vi sammen igjen, og da sluttet jeg å snakke om det til mine nære, for jeg kunne jo ikke snakke om han til en venn som ikke lenger likte ham, pga det han hadde gjordt mot meg. Så da ble jeg enda mer isolert i forholdet. Jeg ble ikke tvunget til å være isolert/hjemme, men indirekte ble det slik. For jeg ønsket så veldig å være et par, å gjøre ting sammen. Å ha det hyggelig. Å fikse forholdet. Så jeg gjorde alt for å få det til, som å konstant være tilstede, gjøre ting han likte, osv. Jeg syntes bare det var hyggelig og. Men etter hvert, etter hvert så begynner man å sammenligne med andre par. Og når man får barn, enda mer. Det kommer til et punkt før eller senere hvor det ikke går å leve slik. Særlig når man har barn, for det gjør så vondt å se at barn reagerer med tristhet og sorg: hvis du vil ha barn, vil barna dine trenge en mamma som er rolig inni seg, rolig fordi du vet at livet er trygt. Man blir veldig urolig av å leve slik.

Jeg ønsker deg mye styrke, og håper du kan be til Gud, om du ikke tror, så bare for å gråte og skrike og si tankene dine til "en", når følelsene kommer. Det kan også være veldig lurt å ha en psykolog, eller en annen å snakke med. Det du opplever er ille, selv om dere også har ok dager. Man har ok dager med alle, faktisk. Men med din kommende mann, som du kommer til å møte en dag, så kommer du til å ha herlige dager. Men først må du gjennom dette her, og bearbeide det. Og det klarer du! Vi er mange som har hatt det som deg, du er ikke alene. Og glem ikke å gjøre gode ting for deg selv. En lang dusj, stopp ved en fin utsikt, skriv dagbok, hør på en fin sang. Små ting som viser deg at du bryr deg om deg selv. Det gir masse styrke over tid. 

Fordi han har vært slem mot deg, vil det kanskje ta litt tid før du begynner å føle at du fortjener et bra liv, før du skjønner at du er et fantastisk menneske. Husk det. Hvis du angrer veldig nå og vil ringe ham, kanskje synes synd på han; se deg i speilet og si høyt alt han gjør mot deg. Skrik til deg selv slik han skriker til deg (om han gjør det da, poenget er å virkelig huske hvordan han behandler deg). Kjenn hvordan det føles. Hvordan føles det å se på ansiktet ditt, deg selv, inn i dine øyne, og snakke så stygt til deg selv? Hvem er han som tillater seg det? Etter øvelsen, stryk deg selv over kinnet. Se med omsorg på deg selv. Selv om du ikke tror på det, eller føler det rart.

Man trenger omsorg i et forhold. Alle trenger det, absolutt alle mennesker. Helt avstengte, skadede mennesker kan klare seg uten omsorg, men de vil heller ikke klare gi omsorg. Ikke før de får det. Og ikke alle skader kan repareres helt. Tenk deg en knust vase, den vil alltid ha mange skår, selv om den limes. Og den vil lett knuse igjen, særlig hvis vinden kommer. Tenk deg hvordan han er nå. Hvis man får barn, blir det mye stress iblant. Våkenetter, ekstra arbeid, MASSE rot. Søppel. Hvis han NÅ er stresset og trenger alt rent, vil han nok bli enda verre med tiden. Hvorfor skulle han ikke bli verre? Husk at han tenker/fungerer helt annerledes enn mange andre. Hvis han var helt som alle andre, hadde han ikke gjort det han gjør.

Han er ikke ditt ansvar, og du kan dessverre ikke forandre ham. Voldelige forhold svinger, det er en pendel: frem, tilbake, frem, tilbake. Det er slik det fungerer med slike forhold, med slike mennesker. Det er jo noe inni ham som får han til å "klikke", det er jo ikke deg. Du vet, ingen kunne ha vasket rent nok der hjemme. Han trenger å finne feil. Og fordi han er så opptatt av å leve slik, slipper han ikke inn ditt perspektiv. Han er overbevist om at han har rett, og jo mer han tenker og er slik han er, jo mer blir han slik. Det er derfor vold eskalerer, øker, over tid. Det er noe inni det mennesket som er så sint, og som bare blir mer og mer sint, fordi han ikke kan slippe unna seg selv. Og jo snillere og mer ettergivende man blir, jo sintere blir han. For det er jo ikke egentlig rotet som plager ham. Det er jo en storm inni han, som han vil føle uansett med hvem han hadde levd med. Og han vet ikke hvorfor, eller at det er slik engang. Han bare går på autopilot, fight-modus: livet er en kamp, jeg fortjener respekt, jeg fortjener ditt, datt, hun/han gjør ikke nok, vasker ikke nok, jobber ikke nok, er lat, bla bla bla. De tankene blir ikke stoppet av at vi vasker veldig pent.

Du skjønner, de fleste mennesker tenker ikke slik som han. Derimot kjenner jeg flere som tenker/sier kanskje noe slikt som dette: (kommer fra jobb, blir sur):" Åh, så utrolig rotete. Fader heller, nå GIDDER jeg ikke mer. ALLTID jeg som må rydde! (Smeller igjen døra, går ut 5 min, kommer inn igjen). Du, kan ikke du rydde litt mer? Jeg føler det alltid er jeg som gjør alt her. Jeg blir så sliten! "(Du smiler til han med et smil som betyr: heeerlighet.. men javel, jeg skal sikkert klare å ta en maskin til, og gjør det). "Takk", hører du plutselig (han ser varmt på deg). I et slikt forhold kunne også dette vært dialogen: "ÅH, det er så rotete her. IGJEN. Alltid rot, rot, rot. jeg blir gal av det her". Du: " jeg vet det, det blir så fort rot, vi har jo så mange ting. Men jeg har faktisk ryddet allerede i dag..husker du hvordan kjøkkenet så ut i dag tidlig?" (Han, ser plutselig på deg med dårlig samvittighet): "Sorry.. det er helt sant. Det ser jeg nå. Jeg er bare så sliten. Vi dropper det, vi ser heller en film i dag. Hvem bryr seg om rotet uansett". (Dere setter dere i sofaen og ser en film i stedet for å rydde). Eller dette: "ÅH, det er så rotete, nå GIDDER jeg ikke mer!" du: "Neivel?!!! VEL, DET GIDDER IKKE JEG HELLER! JEG ER SÅ DRITLEI AV DEN KLAGINGA DI, AT NÅ KAN DU **** BARE TA OG RYDDE DE *** SOKKENE DINE SELV!!!"  (Han skjønner han har "tapt", at han var urimelig, sturer litt for seg selv en halv time, og begynner å rydde på vaskerommet. Du smiler for deg selv med bena på bordet mens du drikker en kopp te. Han kommer opp og smiler. Det er nemlig et lite "spill" dere har. Han vet at du ikke tolerere hva som helst, og du vet at han ikke er farlig. Kroppen din har aldri vært redd for ham. Dere stoler på hverandre, og føler dere trygge sammen).

Disse dialogene er selvfølgelig veldig teite, og mange tenker sikkert at det IKKE er slik, at det heller er "slik", eller "slik". Og det er jo helt sant, for alle er forskjellige. Mange par krangler masse, mange skriker til hverandre, mange slenger med dørene osv. Mange par er også motsatt, mange par krangler ikke, mange prøver å være hyggelige og imøtekommende, osv. Noen er konfliktsky, noen blir tause, noen blir barnslige. Det er ikke krangling i seg selv som er farlig, det er GRADEN av krangling, og HVEM som alltid har makten. Det er USUNT om bare en har "makt" i et forhold, og bruker makten på en uhensynsfull og slem måte. Det er FARLIG at en person synes det er GREIT å la partneren gråte på gulvet, få blåmerker fordi han holdt for hardt, bli kalt for stygge, stygge ting. Det er farlig når graden av friksjon, problemer i et forhold, tipper til at den ene går rundt og er redd, tilpasser seg, mens den andre kjører på, skriker og truer og herser rundt. Da er forholdet inne i en SPIRAL, som bare går nedover. De fleste forhold er ikke slik. De fleste som krangler er likeverdige. I hvert fall de som orker å forbli gift  

Jeg tror uansett at det hyggeligste paret å leve i over tid, er det paret hvor man i utgangspunktet vil hverandre vel. Man klarer også iblant å si unnskyld, om det så er en gang i halvåret, så har man evnen til det. Man prøver også å gjøre partneren glad. Og så sier man ifra hvis man blir behandlet dårlig, eller føler seg såret. Hvis man kan si ifra i et forhold, uten å bli redd, da finnes det mye håp. Blir du derimot redd og går på nåler, da er det straks mye, mye vanskeligere. Har det gått så langt at en partner er slik din kjæreste/x-kjæreste er nå, så er det veldig alvorlig. Tilliten er brutt. Selv om du vil, så husker kroppen din nå at du har vært redd for ham. Og kroppen din vil fortsette å reagere på det lenge. Og han er slik som han er. For han har kjørt på så lenge han kan huske, han har vært slik egentlig før han møtte deg, han har bare ikke vist det før nå, han har klart å prøve å være slik han tror man skal være. Men med tiden klarer ingen å gå med masker. Og siden hans destruktive side er så sterk, så er det DEN siden av ham som bestemmer oppførselen hans, ikke samfunnets forventninger, ikke dine forventninger.

Han skylder på deg, men egentlig er det han. Det finnes de som endrer seg, men det involverer lang tid i terapi, og at partner (du) setter grenser. Det kan også være farlig å sette grenser. Jeg er redd for å mene ting, men jeg har en dårlig følelse for det her..  Vær veldig, veldig forsiktig, søte deg. Du  må gjerne synes synd på ham, det er jo han som får et utrolig dårlig liv. Men det er ikke din jobb. Han ser ikke verden slik du gjør det.

Hvorfor skal du bruke livet ditt på han? Det er greit å være glad i noen og forlate dem. Det hender man må gjøre det. Husk at din eneste jobb nå er å passe på deg selv. Tenke hva du skal si og gjøre hvis han kommer på jobb, for eks. Hvis han ringer. Har du noen å snakke med, gjør det. Hvis ikke, skriv her, eller ring krisetelefoner når du kjenner at du er redd, angrer, blir rådvill. Snakk med en prest i en kirke. Bare Snakk om det! Ikke gjem deg! Vi heier på deg!!!

Anonymkode: cfa19...79e

[AnonymBruker]

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

.......

Anonymkode: cfa19...79e

Så bra innlegg! Har du opplevd dårlig(e) forhold selv, eller har du kjennskap på andre måter? Hvis det er selverfart, kan du skrive mer om hvordan du ble sammen med en sånn mann, hvordan ting var i starten, hvordan dere endret dere, hva som fikk deg til å gå, har du fått hjelp i ettertid til å bedre selvfølelsen/selrespekten igjen, og brytt et mønster om du flere ganger har vært i dårlige forhold?

Gjerne i en ny tråd.

Anonymkode: b3dd6...812

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så bra innlegg! Har du opplevd dårlig(e) forhold selv, eller har du kjennskap på andre måter? Hvis det er selverfart, kan du skrive mer om hvordan du ble sammen med en sånn mann, hvordan ting var i starten, hvordan dere endret dere, hva som fikk deg til å gå, har du fått hjelp i ettertid til å bedre selvfølelsen/selrespekten igjen, og brytt et mønster om du flere ganger har vært i dårlige forhold?

Gjerne i en ny tråd.

Anonymkode: b3dd6...812

Så bra om min erfaring og "interesse" kan være til hjelp.

Jeg må bare si at jeg er redd for å ha brukt for sterke ord til ts, som "voldelig". Husker selv hvordan det føltes når søsteren min sa at mannen min var voldelig mot meg. Det ordet passet liksom ikke. Så ts: med voldelig kunne jeg også sagt "slemt", "ikke sunt", "ikke nok kjærlig". Vold er bare et ord som kan bety veldig, veldig mye. Kjernen i det er at det er noe negativt som skjer.

 

Jeg har erfart en del selv i et forhold, men ikke akkurat det samme som ts. Men jeg gikk i mange år og lurte og lurte, og prøvde og prøvde, og tilpasset meg, og sluttet å si ifra når jeg ble veldig såret, og til slutt satt jeg bare en dag i gangen og var helt tom. Helt, helt tom. Og så ble jeg syk, og veldig redd for å dø (fikk skikkelig dødsangst). Og da jeg ble frisk, følte jeg at jeg fikk livet tilbake. Og så innså jeg at "nå må jeg gjøre noe med det her" (= noe helt annet enn det jeg hittil hadde gjort). Og et halvt år etter gikk jeg. Jeg kan imidlertid fortsatt kjenne på sterk tvil. Man blir sånn av å bli behandlet dårlig, man mister, i hvert fall for en stund, tilliten til seg selv (og til andre også iblant).

Jeg har lest veldig, veldig mye om personlighetstyper, tidlige opplevelser, og dynamikk i parforhold, og kommet til å gjenkjenne en del mønstre. Særlig i destruktive forhold. Som sagt, det er mulig det var dumt av meg å her bruke ordet vold, men med vold mener jeg da alt som påfører en annen person psykisk eller fysisk smerte, og som ofte gjentas. Ofte føler personen som gjør dette ikke anger.

Vold er så mangt. Jeg har aldri blitt slått. Exen min har mange fine sider. Men man kan ikke diskutere med ham, og han kan skifte fra blid til skummelt illsint på et sekund, for så å plystre tre sekunder etterpå (mens jeg satt og gråt). Han truet meg mye med hånda hevet over hodet, mens han så på med et truende blikk. Jg husker jeg kunne se det hvite over og under pupillen. Og mens han sto slik og hevet hånden, "sa" han: "hvis du ikke slutter nå, DA....". Og veldig lenge sluttet jeg da. (Og det jeg for eks kanskje hadde "mast" eller spurt om, kunne være ting som: kunne vi ikke tatt en familietur på hytta en helg? Nei? Hvorfor ikke? (det er masing, å spørre hvorfor. Alt annet enn full aksept, er masing, og å pushe. Og hvis han da klikker, så var det alltid min feil "du fikk meg så sint", "du maste".)

Etter hvert, nå i ettertid, ser jeg jo at dette var en kjekk måte for ham å få det som han ville, altså manipulerende, men uten at han nødvendigvis var det bevisst selv. Og fordi han var villig til å true, og miste meg "bare stikk hvis du ikke er fornøyd", så sluttet jeg gradvis å ville noe, og så begynte jeg å tenke sånn.: "ja, ja, jeg har jo ihvertfall et hus å bo i. Jeg har jo mat å spise. Så heldig jeg er" - mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg var heldig, og at jeg var egoistisk som i det hele tatt hadde behov. Jeg husker jeg en stund lurte på hvorfor mennesker har behov, og om jeg kanskje kunne klare å slutte å ha behov (for da ville jo forholde vårt funke, og da kunne barna våre vokse opp med to foreldre). Bare være takknemlig. For hvis jeg sammenlignet meg med en uteligger, så var det klart at min situasjon ikke var så ille. Og det at jeg begynte å tenke sånn "alt er relativt", det gjorde det etter hvert umulig å reagere ordentlig. Jeg prøvde, men så hevet han hånden, eller bare stakk ut, eller skrek (selv om barna var tilstede). Og så ga jeg meg. For jeg SKJØNTE IKKE HVORFOR DET VAR SLIK. Og så jeg tok på meg skyld. Hvis jeg begynte å gråte, lot han meg ligge og gråte, og når jeg var ferdig med å gråte, sa han" er du ferdig med det lille dramaet ditt nå?" Og DA fikk jeg trøst, en klem. Når jeg var "snill". Jeg er vokst  opp i et hjem hvor alle faktisk var snille mot hverandre, så for meg var det, og er det, utrolig vanskelig å forstå at han ikke følte anger, ikke følte skyld, ikke empati, ikke tok skyld, ikke tok ansvar. Han sa faktisk aldri unnskyld, de 15 årene vi var sammen. Aldri en oppriktig unnskyldning, UANSETT hvordan jeg prøvde å forklare, å sette grenser. Det var jeg som alltid sa unnskyld. Han skrek, jeg gråt. Jeg sa unnskyld (sikkert for at jeg hadde mast, spurt om noe, vært vanskelig, bla bla bla).

Et eks er dette:  En kveld ødela han noe jeg var veldig glad i . Jeg prøvde å stoppe ham, men ble ignorert, og til slutt ble han så sint at jeg måtte gå, for å unngå mer eskalering, eller mer av de vonde følelsene. Og der lå jeg og gråt. Og neste dag lå det i garasjen i en boks, ødelagt. Jeg husker så godt den episoden, fordi det var så fullstendig meningsløst å gjøre det han gjorde. Og jeg ble så lei meg, fordi det han ødela, var noe som betød så mye for meg. Og så visste jeg at jeg ikke kunne snakke med ham om det, at han ikke kom til å si unnskyld, at jeg bare måtte akseptere det. Og jeg var helt alene, vi bodde veldig langt hjemmefra, jobbet for oss selv, og bodde ganske øde til. Jeg er egentlig en ganske sosial person, fra en stor familie, og livet mitt hadde gradvis blitt alt annet.

Og det er DEN greia der jeg nå tenker er så utrolig skadelig. I hvert fall var det det for meg: Når man finner seg i ting man ikke ville drømt om å gjøre mot andre, som gjør kjempevondt. Når man slutter å forvente en unnskyldning, i hvert fall, og bare trist konstaterer og aksepterer at "slik er det bare". For etter hvert smitter det over på andre deler av livet også.Og derfor er det så vanskelig å gå, for man stoler ikke lenger på seg selv, egne følelser. Man har jo blitt oversett så mange ganger, fortalt at man er idiot, kjerring, ***, man har blitt sett så stygt på, truet med hånden "hvis du ikke gir deg nå, DA.....". " Er du ikke fornøyd kan du bare gå". Man føler seg så verdiløs, så utrolig liten. Og så ensom, fordi vennene og familien har ikke opplevd det samme, og de er fortsatt like glade og positive, mens man selv bare kjenner et stort, mørkt hull, et hull som må fikses (tror man). - jeg må bare fikse dette, så går det bra. -Jeg må bare ta en personlighetstransplantasjon, så går det bra... Men fordi det aller, aller meste av det som skjer, er I partneren, så hjelper ikke en gang en personlighetstransplantasjon.

Og så er det jo hyggelig og, og man har det også bra, og man får også dekket behov av partneren. Men så kommer det nok en kjip episode, hvor man igjen ikke har noe man skulle ha sagt (For eks kjøre drita full med unger i bilen. Det kan man jo ikke akseptere, selv jeg klarte ikke det. Men da jeg spurte om få lov til å kjøre, bare kastet han oss ut, og kjørte videre selv. Episoden ble aldri mer nevnt. Neste dag var han glad som en lerkefugl).

For meg ble det så vanskelig å skjønne hva som var normalt, hva som var min feil, og hva som var uakseptabel oppførsel. Og så vidt jeg forstår, er det dette som gjerne skjer i destruktive forhold: verdensbildet endres, grenser utslettes, man blir grenseløs, man begynner bekymre seg mye, får angst og depresjon etter hvert, isolerer seg gjerne (man føler jo ikke at man har noe bra å gi, og så tenker man "jeg skal bare fikse dette først, DA blir alt bra". Men det blir liksom aldri slik man tror...og så går livet, 5 år, 10 år. Og så er det fortsatt like destruktivt. )

Nå skal det sies at en del mennesker roer seg med alderen. Men mønster i parforhold har en lei tendens til å vedvare. Tenk så vanskelig det er å slutte å krangle med en du alltid krangler med. Eller tenk på hvordan du ofte blir "sånn" med broren din, og "sånn" med bestevenninnen din. Slik blir det lett også med en partner. (Hvis man ikke har nådd det nivået hvor man har lært seg kommunikasjon og er bevisst, men det er jo ikke temaet her. For bevisste menneske er ikke destruktive). Man blir "sånn", og han/hun blir "sånn". Jeg tror ikke så mange mennesker bevisst går rundt og skal være slemme, og jeg tror mye vold eller destruktiv oppførsel skjer instinktivt, som en respons på en trigger. (Mannen kommer inn, ser rot. "Vet" med seg selv at det ikke går an (og hvorfor "vet" han det? Hvorfor er han så rigid? Hva har HAN opplevd før i livet for å ha et så stort kontrollbehov nå?). Han tenker ikke:  "stakkars kona mi, hun var sikkert sliten i dag". Han tenker, og skriker gjerne ut: " F**n heller, J*** dritt, jeg er så j**** lei av det ****huset her!!!!!!!!", mens han er vill i blikket og fråder om munnen.... Fordi kona har opplevd dette nå mange ganger, og det har BYGGET SEG OPP OVER LAAANG TID, så reagerer hun nå også like instinktivt som han, men DIAMENTRALT motsatt, og hun viker unna konfrontasjonen og gjør det eneste hun kan gjøre for å få ting til å roe seg: hun underkaster seg og rydder.

Altså: den delen av hjernen som IKKE er instinkter, skrus av, og vi reagerer instinktivt, den delen av hjernen som sørger for overlevelse, tar over, og får oss til å reagere for å "overleve" (Min ex var ikke farlig, og jeg aner jo ikke om ts er det, de fleste menn og kvinner er jo ikke farlige. Så når jeg sier "overleve", så mener jeg de primalinstinktene vi mennesker har i oss. Vi liker å tro at vi er så rasjonelle, men vi mennesker er i ekstremt høy grad styrt av instinkter, av en del av hjernen vi ikke har tilgang til i hverdagen. I hvert fall ikke under stress. Under akutt stress, som når et barn løper over veien og det kommer en bil, da bare handler vi, uten å tenke. Noe  i oss "overtar" kontrollen, og vi handler instinktivt, for å overleve. Det er jo det viktigste for mennesket,  å overleve.

Men det er også viktig for mennesket å være del av en gruppe, å ha et hjem (= en hule ;-) ). Og når vi føler at eksistensen vår er truet, da har vi en tendens til å reagere på instinkter. Og hvis vi har lært at alt går over hvis vi holder kjeft eller vasker, så gjør vi det der og da. Og når alt har "gått over", da klarer vi å tenke igjen, og så tenker vi at "NÅ må jeg finne ut av det her. DETTE går jo ikke, ikke egentlig". Men så går hverdagen, og så PLUTSELIG kommer det en ny episode, hvor vi blir redde, eller føler oss truet (eller BLIR truet), og så kobler den "overlevehjernen" inn, og så gjør vi det vi kan for å tilpasse oss der og da. (mennesker kan føle at man ikke "overlever" hvis man mister gruppen sin. Man skjønner rasjonelt at man overlever, men kroppen bruker laaang tid på å slutte å produsere stresshormoner).

Og hver gang vi responderer på partneren, hva ENN han/hun gjør, så FORSTERKER vi det mønsteret vi har fått. Tenk så mye vi gjør av vane, så mye automatikk det er i adferd. Jeg tenker jo ikke HVER dag over HVORDAN jeg skal snakke med moren min. Det er jo så sykt slitsomt å tenke over alt man gjør. Så tenk da hvor utrolig slitsomt det er å måtte tenke over hvordan man skal gjøre ting bra igjen med partneren sin, når det i tillegg trigger redselen over å bli forlatt. Det krever STOR styrke å både leve i, og komme seg ut av, slike forhold.

Jeg skrev her, for jeg tenker at dette kan være greit for ts å lese, når hun kommer tilbake til tråden.

Anonymkode: cfa19...79e

[AnonymBruker]

Vær så snill og kom deg vekk!!

Var selv i et forhold med en manipulerende mann. Han var aldri fysisk mot meg eller så kontrollerende som du beskriver han her. Men jeg kjenner meg igjen i det å gå på tå hev, være redd for hvilket humør han er i, sette pris på en god dag osv. Han tok ikke ansvar for noen ting, og var utrolig flink til å skylde alt på meg. Alt var min skyld, og etterhvert begynte jeg å tro på at jeg var sånn og sånn og selvfølelsen var på bunn.Det gikk lang tid før jeg skjønte at det var helt sykt! Det er ikke slik livet skal være.Jeg trodde at jeg ikke ville finne noen andre, at ingen andre ville ha en så slitsom kjæreste som han mente jeg var. Og at jeg aldri ville så selvfølelsen tilbake. Men jeg valgte å gå og har aldri angret på valget. Jeg fikk livsgleden tilbake, begynte å være mer med venner og generelt bare fokusere på meg selv. Og oppdaget at det finnes utrolig mange bra menn det ute som respekterer damer og behandler damer bra. Og har generelt bare mer energi, du merker ikke hvor tyngende det er å ha en kjæreste som tar og krever så mye av deg før han er borte. Og jeg tror du vil føle lettelse om du slipper dette maset i livet ditt. Og at du har tatt det valget for deg selv!

Anonymkode: 15106...64b

[Britt Banditt]

Hvordan går det?

[AnonymBruker]

Han kaster deg av om du ikke klarer å komme, og noen ganger så hardt at du skaller hodet i veggen?!

Bare dette er nok til at jeg tenker fullblown psykopat....!

Anonymkode: 17cfa...15c

[AnonymBruker]

Utrolig bra at du har dratt i fra han. Det høres ut som at han har psykopatiske trekk. Vil derfor anbefale deg å bare lese litt om dette og forberede deg på det som sikkert kommer: han vil sikkert bli rasende og kalle deg ale mulige slags ting. Ikke la dette gå inn på deg dette er han som ikke tåler å bli avvist. Slike mennesker dyrker seg selv og det er en krenklese å bli forlatt. Mest sannsynlig vil han etterhvert prøve å få deg tilbake, si at alt vil bli annerledes osv. Ikke la deg lure av dette heller. En slik person endrer seg ikke, og folk generelt endrer seg ikke på dager, uker, et par måneder. Bare stå på beslutningen din og ikke gi han en 'lillefinger' e gang!

 

 

Anonymkode: 15106...64b

[AnonymBruker]

Å herregud. Så bra at du turte å sette ord på dette. Han er manipulerende og kontrollerende, og historien minner veldig om noe som er på vei til å bli et voldelig forhold.

Anonymkode: 8c0b6...775