Utløp

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en veldig liten familie, har kun to foreldre. Gjennom oppveksten min har jeg aldri fått noe. Jeg har fått det "elementære" som mat, klær jeg absolutt var nødt til å ha osv. Jeg har aldri fått en bursdagsgave, bursdagskake, julegave osv. Jeg har heller aldri hørt noen av dem si at de er glade i meg eller at de er stolte over meg. 

Jeg er i dag i starten av 20 årene, tar en mastergrad, har jobb, har kjøpt meg leilighet og har tatt førerkortet, noe jeg er ekstremt stolt over. De har aldri kommentert at de synes noe av dette er bra, eller at de er stolte. 

Mot andre mennesker er jeg blid, omgjengelig, interessert og snill mot, men jeg sliter ekstremt mye med å være hyggelig mot familien min. Moren min skjeller meg ut fordi hun mener jeg er så utakknemlig, men jeg føler virkelig ikke jeg har noe å takke dem for. Jeg har alltid klart meg selv, og de har aldri hjulpet meg med noe. De kom aldri på avslutningene mine på skolen, de har aldri kjørt meg steder og hentet meg, de hjalp meg ikke med å flytte ut. Jeg har til tider fått hjelp av foreldrene til venninnene mine, ellers har jeg fikset til selv. I barndommen min kranglet de også hele tiden, og det aller helst på natten så jeg ble liggende i sengen min og hørte på skriking og smelling med dører. 

Jeg datet en fyr for en liten stund siden, og da han møtte foreldrene mine begynte de med en gang å klage på at jeg var så utakknemlig og flau over dem, at jeg ikke satte pris på hva de hadde gjort for meg osv. Nå har jeg møtt en ny gutt som jeg virkelig, virkelig liker, som kommer fra en stor, snill og fantastisk flott familie, og jeg vil virkelig ikke at de skal treffe min familie/foreldre. Familien hans sier ofte at de gleder seg til å møte familien min, og at vil takke foreldrene mine for at de har gitt meg en så god oppvekst som har gjort meg til den jeg er i dag. Og det stemmer jo ikke.. Jeg kan kanskje virke utakknemlig i innlegget, men jeg føler virkelig ikke jeg har noenting å takke de for. De har aldri stilt opp for meg, eller hjulpet meg med noenting. De bryr seg rett og slett ikke. De vet ikke hva jeg studerer, eller hvilken skole jeg går på. De har aldri spurt. Til tross for dette så skjeller de meg støtt og stadig ut fordi jeg er så "apatisk" og lite takknemlig mot dem. Jeg har prøvd å snakke med dem om barndommen min, for det er mye mer som skjedde, men de legger over skylden på meg, og skjønner ikke at de har gjort noe feil. 

Jeg er den eneste de har, så jeg har ikke samvittighet til å kutte dem ut, selvom jeg har veldig lyst.. 

Det er så mye mer å fortelle, men jeg trengte bare å få ut litt "sinne" og søke litt råd fra andre. 

 

Anonymkode: fd429...ac1

[AnonymBruker]

Hei 😄 

Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det, men jeg må si jeg desverre kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Og det er ikke slik barn og ungdommer skal ha det!

I og med at du har møtt en fin fyr og hans familie er ålreit, så ville jeg rett og slett sagt det som det er til dem - si at du har hatt en oppvekst hvor de ikke har brydd seg og engasjert seg slik du anser er normalt og slik du forventer og at du har et anstrengt forhold til dem. Dersom kjæresten din og familien hans er oppegående vil de prøve å forstå, selv om de helt sikker vil prøve å tro det beste om de de møter. Dersom du er åpen om dette i hvert fall ovenfor kjæresten din, så forstår han at du ikke vil omgås de mer enn absolutt nødvendig! 

Selv er jeg nå gift med verdens herligste mann, og familien hans er suveren til å stille opp og har alltid gjort det. De forstår at jeg har issues med min familie og takler det veldig fint! 

Mange klemmer og lykke til til deg 😄

Anonymkode: e122e...987