Jeg er så lei av samboeren, av barna hans og dels av mine. Dødssliten!!

[AnonymBruker]

 Jeg klarte først å kjøre meg selv helt i grøfta. Jeg jobbet, gikk på skole og hadde barn med spesielle behov, samt en underliggende ptsd - diagnose. I ett år har jeg vært 100% sykemeldt og nå på aap. 

 

Siden høstferien har det ene barnet mitt vært sykt. Mye bekymring, mange legetimer og mye mas på legene. Han fikk behandling og begynte såvidt å komme tilbake til livet. 

Det andre barnet mitt ble først syk med halsbetennelse etter jul. Det hele endte med en uke på sykehuset.

Jeg er selvsagt utslitt!! Barnas pappa stiller opp bittelitt, men det er virkelig lite. 

Så har jeg en samboer da. Som har barn. Og jeg irriterer meg grønn over hele gjengen! Barna svarer frekt, gjør aldri noe for hverandre, en av dem er helt ute på viddene i sin sosiale oppførsel. Han burde hatt hjelp,men ingen rundt han tar tak i det. Jeg mister respekt for samboeren fordi han ikke gir barnet sitt en fair sjanse til å ha det bra og lære seg sosiale koder. Samboeren er elendig til å rose positiv oppførsel og se det positive barna gjør,mens jeg er helt motsatt pga barnet mitt med spesielle behov. Det er en så sinnsykt dårlig sirkel alt dette. 

Jeg er mildt sagt utslitt. Jeg får så og si ingen tid for meg selv. En helg eller natt i ny og ne, men det hjelper jo ingenting. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen. Og jeg forstår at mye av irritasjonen over samboeren kommer av nettopp det at jeg er utslitt og ikke får noen nye impulser. Jeg selv kunne gjerne reist bort en uke,men pappaen kan ikke følge opp barna med skole etc, for han bor en halvtimes kjøring unna og det ene barnet er på skole bare noen timer om dagen. Dessuten er pappaen midt i siste innspurt av bachelor- oppgaven. Foreldrene mine har stilt opp endel, men nå har moren min nettopp hatt en stor operasjon og blir ute av gamet en god stund! 

 

Innlegg er redigert.

- Avalon, mod

Anonymkode: a61bf...2a0

Endret 30. april 2016 av Avalon

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg brått dårlig samvittighet over beskrivelsen av stebarna. De har veldig mange gode kvaliteter altså. Og jeg er veldig glad i dem, det er barna mine også. Men det er vanskelig at man ikke kan være med å forme dem på den måten man ønsker. Men jeg vil si at de er flotte barn sånn egentlig. 

Anonymkode: a61bf...2a0

[AnonymBruker]

Det er frivillig å ha samboer og stebarn, men slik jeg oppfatter deg, er det dine egne barn som sliter deg ut. 

Anonymkode: d9bad...555

[ceccans]

Huff. Vil bare gi deg en stor klem <3 Har selv vokst opp med til tider alvorlig syk bror, og vet det er utrolig tøft - for både foreldre og de rundt! Snakk med legen din, har det vært nevnt psykolog eller lignende? Du har jo helt tydelig mye du skulle bearbeidet! 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er frivillig å ha samboer og stebarn, men slik jeg oppfatter deg, er det dine egne barn som sliter deg ut. 

Anonymkode: d9bad...555

Ja, det er nettopp det. Det er mine barn som sliter meg totalt ut, men sine egne barn holder man alltid ut og de kan ikke akkurat noe for at de er syke. Irritasjonen legger seg over på neste i rekka, som er samboeren! Og barna hans er jeg lei bare fordi de er flere mennesker som krever noe. Jeg er snill og grei mot dem,men jeg merker at jeg distanserer meg fra alle akkurat nå. 

Anonymkode: a61bf...2a0

[AnonymBruker]

Kanskje dere rett og slett ikke passer med å være samboere? Dere MÅ jo ikke bo sammen?

Anonymkode: 67feb...a55

[AnonymBruker]

Du har så å si ingen tid for deg selv... Kun en natt eller en helg i nye og ne... Kjære deg, det er jo et valg når tar når man bestemmer seg for å få barn. Vi har seks barn og har heller ingen alenetid, men jeg kan jo ikke klage likevel. Vi har jo selv valgt oss den situasjonen vi er i. 

Forstår at du ikke har valgt sykdom inn i livet deres frivillig, men det er også en del av pakka. 

Skutt å klage og fokuser på det positive. 

Anonymkode: b26b9...3cd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har så å si ingen tid for deg selv... Kun en natt eller en helg i nye og ne... Kjære deg, det er jo et valg når tar når man bestemmer seg for å få barn. Vi har seks barn og har heller ingen alenetid, men jeg kan jo ikke klage likevel. Vi har jo selv valgt oss den situasjonen vi er i. 

Forstår at du ikke har valgt sykdom inn i livet deres frivillig, men det er også en del av pakka. 

Skutt å klage og fokuser på det positive. 

Anonymkode: b26b9...3cd

Nå kan ikke en normal hverdag sammenlignes med dette. Jeg tror det er umulig å direkte forberede seg på en sånn unntakstilstand.

Jeg mener forøvrig selvsagt virkelig ingen tid. Altså, ikke en time i løpet av dagen engang. Eldste barnet har angst og i tillegg til sykdom har den blitt forsterket. Han har ikke engang ønsket atjeg drar i butikk uten han. Og med i butikk vil han ikke. Jeg har vært låst til hjemmet nesten døgnet rundt med barn som trenger oppvarting absolutt døgnet rundt i ca et halvt år. Det kan ikke sammenlignes med et liv med mange barn der man drar på jobb, drar i butikken, kan dra på trening. Barna kan smøre seg mat selv, de sover hele natten, de legger seg uten angst osv.

Og tro meg,jeg er faktisk en som tenker positivt. Ellers hadde jeg bukket under for lengst. Jeg tror faktisk ikke samboeren vet at jeg er så sliten engang, for jeg er tilsynelatende blid og glad. Tuller fortsatt,smiler og ler etc. Men jeg er på randen til sammenbrudd. 

Anonymkode: a61bf...2a0

[AnonymBruker]

Første spørsmål: Har du snakket med samboeren din om dette?

Spørsmål 2: Barna dine har vel et sett med besteforeldre til, kan de avlaste deg litt?

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ha syke unger, bare hvordan det er å få lite søvn pga dem. Og det er ille nok det. Er du sikker på at forholdet deres er verdt å holde på? Hva med å konsentrere deg om ditt og samboeren din konsentrerer seg om sine barn og hvis det er meningen at dere skal være sammen, så ordner det seg etter hvert? 

Anonymkode: d4dcf...645

[tirben]

Du trenger hjelp! Synes virkelig synd på deg! Du har selv PTSD og det i seg selv krever jo mye av deg.  I tillegg være alene med to syke barn, da blir man jo tappet for energi. Når man er tappet for energi, blir man irritert på de nærmeste. Tror du og mannen din hadde trengt en tid for dere selv. Bare dyrke hverandre og sovet godt! Du trenger absolutt en avlastning med barna. Kan de være hos faren en langhelg? Du har min sympati!

[AnonymBruker]

Nå har jeg roet meg litt etter den totale oppgittheten istad der jeg bare ville legge meg ned å hylgråte eller forsvinne. 

Jeg er sikker på at forholdet er verdt å holde på. Vi har det egentlig veldig bra sammen. Og jeg vet at mye av det jeg irriterer meg over nå er bagateller. Ikke alt, det med ros og litt annet er ikke helt bare bagateller. Men om jeg bare hadde fått litt andre inntrykk og impulser, så hadde ikke de tingene heller føltes så kvelende for meg. Barna våre er veldig glade i hverandre og gleder seg til å møtes. Barna hans er glad i meg og ønsker meg i livet deres. Eller, hvertfall en av dem har sagt det direkte. Uansett, vi skal og må få til dette, for grunnmuren er veldig god. Vi ventet også lenge før vi flyttet sammen, så det ble ikke gjort i forelskelsesrus. Alt ble bare så annerledes enn vi begge trodde, siden hele min lille familie endte opp med sykdom etter sykdom etter sykdom. 

Barna har dessverre ikke særlig annen familie rundt seg. Pappaen sin familie bor 65 mil unna. Mitt ene søsken bryr seg ikke noe om oss, og det andre er ung og har på en måte nok med sitt. Hun kan garantert stille opp som barnevakt en natt, men ikke mer. Hun er en person som blir fort sliten og jeg vil ikke legge sten til byrden der. Pappaen skal ta med barna en uke på ferie til sommeren. Jeg ser allerede frem til den uka, og da skal vi jammen være bare meg og samboeren eller så reiser jeg bort helt alene. Før det er det ikke stort.. Kanskje pappaen kan ha dem en langhelg i juni, etter skolen hans er ferdig. Men da er det jo fortsatt problemet med skole til barna her. For å gjøre det enda vanskeligere går de på ulike skoler, ca 20-25 min unna hverandre. 

Jeg har ikke snakket med samboeren om dette. Jeg ble egentlig ganske oppskaket da det ene barnet ble innlagt på sykehuset. Jeg syntes det var ganske traumatisk, og jeg klarer ikke helt å snakke om det med noen. At hun nå enda ikke er erklært frisk er enda vondere. Vi snakket om situasjonen før hun ble syk. Da bare ene barnet var syk. Da fortalte jeg hvor sliten og lei jeg var. Nå er det jo enda mye verre. 

Jeg går til psykolog pga ptsd'en. Men jeg får ikke akkurat konsentrert meg om den nå. Timen der er liksom holdt av for å gjelde meg, men jeg har jo behov for å snakke om alt mulig annet. Men dette er på dps, og jeg er der for ptsd, det er på en måte bare sånn det er. Om jeg trenger noen å snakke med om situasjonen hjemme må jeg vel til noen et annet sted i systemet, altså en psykolog i hjemkommunen, en sosionom på sykehuset eller noe sånt. 

Anonymkode: a61bf...2a0

[AnonymBruker]

Herregud noen av dere som skriver her på KG er hjerteløse kjerringer. Og jeg mener dette. 

TS-  først, STOR KLEM.  Det er forståelig at du er helt utslitt. Med langtids sykdom og barn innlagt på sykehus og fortsatt dårlig, det er ikke overraskende at du er hvor du er nå.  Det som er slitsomt er at du får nesten ingen hjelp fra samboeren og pappa til barna.  Hvis de var mine barn og jeg var pappa, ville jeg har DRITT i mitt egen liv og gjort alt jeg kunne for å være der.  Og da har du samboeren din.  For å være ærlig, hvis jeg var deg, ville jeg ha flyttet inn med foreldrene mine, med barna dine, til de ble helt frisk igjen.  Da får du gode hjelp, folk som forstår og et avslappet miljø slik at alle dere 3 kan komme dere på beina dine. Høres ut som samboeren din er tafatt og latt.  

Snakk til samboeren din NÅ før du ble alvorlig syk selv.  Si til han rett ut at enten må han skjerpe seg og hjelpe til, med begge hans og dine barn, ellers så er du nødt til å komme deg bort fra situasjonen for en stund, til ting blir bedre.  

Og nå over til pappaen til barna.   Slutt å gi han unskyldinger.  Han bor kun 1/2 time fra dere? Da kan han fæn stiller seg opp litt mer.  Hva slags avtale har dere i forhold til samvær? 

Anonymkode: ed37e...626

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud noen av dere som skriver her på KG er hjerteløse kjerringer. Og jeg mener dette. 

TS-  først, STOR KLEM.  Det er forståelig at du er helt utslitt. Med langtids sykdom og barn innlagt på sykehus og fortsatt dårlig, det er ikke overraskende at du er hvor du er nå.  Det som er slitsomt er at du får nesten ingen hjelp fra samboeren og pappa til barna.  Hvis de var mine barn og jeg var pappa, ville jeg har DRITT i mitt egen liv og gjort alt jeg kunne for å være der.  Og da har du samboeren din.  For å være ærlig, hvis jeg var deg, ville jeg ha flyttet inn med foreldrene mine, med barna dine, til de ble helt frisk igjen.  Da får du gode hjelp, folk som forstår og et avslappet miljø slik at alle dere 3 kan komme dere på beina dine. Høres ut som samboeren din er tafatt og latt.  

Snakk til samboeren din NÅ før du ble alvorlig syk selv.  Si til han rett ut at enten må han skjerpe seg og hjelpe til, med begge hans og dine barn, ellers så er du nødt til å komme deg bort fra situasjonen for en stund, til ting blir bedre.  

Og nå over til pappaen til barna.   Slutt å gi han unskyldinger.  Han bor kun 1/2 time fra dere? Da kan han fæn stiller seg opp litt mer.  Hva slags avtale har dere i forhold til samvær? 

Anonymkode: ed37e...626

Urk, du har faktisk helt rett. Det er to tafatte menn jeg har i livet mitt. Og det er akkurat det - den latskapen og tafattheten - som gjør meg så uendelig sint og irritert. Merker at jeg ikke kan være så lenge i samme rom som barnas pappa heller for tida før jeg kjenner sinnet boble opp i meg. 

Vi har faktisk vært ganske masse hos mine foreldre i denne sykdomsperioden. Men nå som hun er operert må jeg holde muligens smittsomme barn unna. Så nå har allerede hjelp derfra opphørt for en periode. Moren min synes selvsagt selv det er veldig vanskelig og vondt, men hun får jo ikke gjort noe annet enn å ønske god bedring og gi virtuelle klemmer. 

Jeg og barnas pappa har egentlig en avtale om annenhver helg. Men alle helger barna har vært syke så har de blitt her. Det er delvis min skyld. 

 

Innlegget er redigert.

- Avalon, mod

Anonymkode: a61bf...2a0

Endret 30. april 2016 av Avalon

[Pinto2013]

Det hørtes virkelig ikke greit ut. Jeg tror du må ta det steget å åpne deg for de nærmeste om hvor sliten du er og hvordan du opplever dette. Også er det aldri feil å be om hjelp. Alle trenger hjelp innimellom, og det høres ut som du har behov for det. Hva med Barnevernet? De kan kanskje hjelpe deg å undersøke om du kan få avlastning innimellom, på et eller begge barna? Samtidig er de nok også veldig gode å snakke med og har helt sikkert vært borti lignende situasjoner før. 

Syns det virker som du har stått på og gitt alt, og nå er det på tide at du får litt hjelp og forståelse, slik at du kan hente deg litt inn og fortsette den gode jobben.

[Gjest Jon Are]

Uff, det høres helt forferdelig ut. Derfor jeg sier, det er best å være særbo til barna er flyttet ut eller er eventuelt store. Vi tenker å flytte sammen når min kjæreste nærmer seg 50. Jeg orker ikke å forholde meg til så mye stress og mas. Er det noen mulighet for at du kan flytte ut? Hadde også tvunget faren til å ta barna 50% . Det hadde nok lettet litt på situasjonen din.

Med hilsne fra

Jon Are

[AnonymBruker]

Du må ihvertfall ikke bruke masse mental energi på at barna hans er umodne. Der gjelder det rett og slett at du går ut av rommet og lar faren deres ta seg av det. 

Det er tøft det du går gjennom nå, så da må du velge dine kamper. Pust ut og husk at du kommer deg igjennom det! Barna vokser og blir friske, sakte men sikkert. Når de er bedre igjen, så må deres far inn på banen mer.

I mellomtiden så får du ta små puster i bakken og huske at det ordner seg.

Anonymkode: 35ec6...b1f

[AnonymBruker]

Hvis dere begge har barn, og du må ta mye av arbeidet med hans barn, men han ikke gjør det med dine, så bør du revurdere forholdet. Da har du gått fra å være alenemor til ca dobbelt så mange barn. Og i noen tilfeller må jo mannen oppvartes også. Har du tenkt på om du kanskje kan få avlastning siden du har barn med spesielle behov og ikke får avlastning av barnefar eller samboer?

Angående å ha netter og helger for seg selv, så er det 3 år siden jeg sov borte fra ungene... Og jeg er ikke alenemor.............. Men så har jeg ikke noen diagnoser heller.

Anonymkode: 1a1b3...720

[mor til tre]

Kjære deg. 

Tror ingen av oss kan sette oss inn i din situasjon. Du har mange belastninger på en gang., og du har ikke tid eller overskudd til å håndtere din egen sykdom. Det er en stor ekstra  belastning å ha barn som er syke, og som trenger deg 24/7.

 Undersøk om du kan søke kommunen om avlastning, siden både du og barna dine strever med sykdom.

Håper du får hjelp, og at du kommer deg ovenpå igjen. Ta imot all hjelp du kan få, og ta en dag om gangen.

God klem til deg.

[Biloba]

All sympati for at du har veldig mye å stå i, ts. 

Jeg anbefaler likevel at du ber om få tråden slettet. Det er mange som leser forumene, og du gir så mye detaljert informasjon at alle som kjenner dere bare litt vil identifisere deg, og du trenger ikke at betroelsene dine blir allemannseie og at private forhold ved barna og din mann blir kringkastet. Du bør anonymisere mye mer når du letter hjertet på nettet.

[Krullaiulla]

Sist jeg hadde ei natt for meg selv var jeg innlagt på sykehuset og måtte operere vekk galleblæra. Ellers er det over ett ÅR siden jeg sov 1 natt for meg selv.. 

Jeg er så og si alene med ungene da gubben jobber hele tiden. 

Men klart, jeg skjønner du blir sliten. Jeg og det. Alle mødre blir det vil jeg tro. 

Gi deg en klapp på skuldra og trøst deg med at det blir bedre. Om noen år