Måndagsbarns Gastric bypass-dagbok- de gode og de dårlige dagene

[Måndagsbarn]

I begynnelsen av April tok jeg gastric bypass (privat i utlandet) etter å ha slitt med mageproblemer, stoffskifte og vekt i mesteparten av mitt voksne liv. Det var en tøff avgjørelse, og livet etterpå er nettopp påbegynt.

Jeg vil gjerne bare skrive av meg litt av de gode og de dårlige dagene her, med informasjon om hva jeg veier og forhåpentligvis hva jeg vil og kommer til å veie fremover, hvordan det oppleves å endre livet så drastisk på innsiden og utsiden og også for å ventilere og informere til de som eventuelt ønsker å ta en liten eller stor del av det jeg skriver.

Her er litt kort om vekten min:

Startvekt ved operasjon: 112.3 kg
Vekt 23.04.16 (ca 2 uker etter operasjon): 104.5
= Ned 7,8 kg

De første ukene etter operasjon får man bare i seg flytende føde, og nå har jeg forsøkt meg på litt cottage cheese, fiskepudding o.l. men opplever mye vondt ved matinntak selv ved flytende. Jeg var svært raskt tilbake i jobb etter operasjon, og opplever stort sett hverdagen som fin.

Det jeg tror mange har vanskelig for å forstå eller sette seg inn i etter en GB er hvor rart alt føles og hvor lite det kreves fra det å ha vondt til å ha det fint og omvendt rent fysisk. Jeg kan bare sammenligne det med å våkne en dag og plutselig er du et barn igjen og du vet ikke hva du kan spise, hvordan det smaker, hva du tåler eller hvordan du skal få det i deg. Hjernen min vil ha alle slags typer mat jeg før kunne spise - salater, biff, pizza, poteter, taco, gulrøtter - chips. Men kroppen min greier ikke henge med, og blir mett og full og vond lenge før f.eks munnen har fått "nok smak" av det jeg spiser.

Som regel går det veldig fint, mens enkelte dager er det en slags sakte tortur. I dag er en slik dag, og jeg bestemte meg derfor for å skrive det litt av meg. I dag er det vondt og jeg måtte dra hjem og legge meg. Jeg er så lei av cottage cheese og probiotisk melkedrikke. Jeg drømmer om å låne en vanlig mage for en dag og bare spise en gresk kyllingsalat med hvitløksbrød. Eller biff. Jeg drømmer om at hjernen min venner seg til den bittelille magen min snart så jeg ikke har tvangstanker om potetgull og cola. Eller at jeg bare greier å justere sulten til mengden snart, og at det slutter å være vondt.

Hvis det finnes noen andre der ute som har gjort GB, så ønsker jeg svært gjerne kontakt, tips, råd og liknende:)
 

Endret 25. april 2016 av Måndagsbarn

[Måndagsbarn]

I dag har jeg spist to spiseskjeer pavlova (MED frukt!) og ett kokt egg : 3

Man vet jamen ikke hvor rart og godt mat er før man ikke kan spise noe særlig.. jeg savner taco, kyllingsalat, hvitløksbrød, biff med saus, jeg savner knekkebrød og jeg savner croissanter.

Det blir jo uansett svært lite brødmat og karbo fremover, men det er så deilig når ting går fremover slik som i dag, hvor det ikke er vondt å spise og jeg ikke blir dårlig. Det er så vanvittig leit når det er leit, alt raser litt sammen. Jeg lar meg aldri dvele så veldig ved ting, men jeg innrømmer lett at jeg blir lei meg når jeg opplever en del motgang.

Jeg håper og drømmer om å gå ned 10-12 kg på første måned og for å få til det må jeg bli flinkere til å drikke vann og til å spise protein. Nå som jeg kan spise kokt egg (med en dæsj kaviar på, nam!!) blir det litt enklere, jeg er så **** lei av cottage cheese!

Vekt:

104.1 kg - ned totalt 8.2 kg

Har bestilt to bøker om livet etter gastric bypass og oppskrifter på god mat med lite fett og karbo og mye protein. Ser ut til å være mye sjømat i vente, og det passer jo perfekt nå mot sommeren! Også kan jeg unne meg litt vannis/sorbet innimellom, og da er livet verdt å leve

 

[Måndagsbarn]

Det sto stille nesten en uke, men nå har jeg endelig gått ned litt igjen.

I helgen har jeg forsøkt å spise tyrkisk kylling og bulgur, ett stykke pizza og proteinfrokostblanding. Bulgur var veldig godt! Nå har jeg kokt 3 egg som jeg skal spise til frokost, lunsj og middag i morgen på jobb, med litt kaviar.

Pizza var ikke noe godt i det hele tatt. Det kommer jeg ikke til å ha lyst på på lenge. Det samme gjelder sjokolade, iskrem, smågodt o.l. Jeg har rett og slett ikke lyst på det lenger. Det kommer sikkert til å gå i bølger, men jeg synes rett og slett ikke det smaker og har kastet eller gitt vekk alt jeg har prøvd. Jeg har en plate med mørk lavkarbosjokolade (uten sukker) som jeg har tatt 2-3 biter av den siste uken, og den er helt OK. Det meste smaker for søtt, for fett eller bare ikke så godt som jeg liksom mente det gjorde før.

Deilig å hverken kjenne sulten eller behovet for å få i seg usunne ting. Det går nå mye i kylling og egg, og i løpet av uken blir det karbonadedeig med tomatsaus og miracle noodles (fettucini). Det gleder jeg meg også til å lage og smake, med en deilig grønn salat ved siden av.

Siden sist veier jeg:

102.5 kg - ned totalt 9.8 kg

På tirsdag blir det en tur til legen, med B12 sprøyte og oppfølgingssamtale. Jeg håper dette blir uken jeg kommer under 100 kg (igjen!).

Det hadde vært helt fantastisk deilig!

 

Endret 8. mai 2016 av Måndagsbarn

[Måndagsbarn]

Alt for lenge siden jeg har skrevet.. livet ble så hektisk.

Jeg har noen veldig OK dager, så en dårlig her og der, og så noen kjempefine.

Balansen mellom jobb og alt annet er derimot litt skjev. Jeg går så opp i det jeg gjør, at det kanskje ikke er helt bra? Uansett, jeg har gått ned noen kilo til siden 8.mai. Det stopper tidvis veldig opp, noe som selvfølgelig frustrerer stort. Men alt i alt må jeg vel si meg fornøyd med ca 15 kg på 2 måneder. Håpet er vel å greie 10 til i løpet av sommeren, da er mye gjort mtp overvekten jeg har hatt med meg de siste årene.

Jeg både ser og ikke ser at jeg går ned. Det er en melankolsk/fin/kaotisk følelse. Det er vanskelig å beskrive den blandingen av å glede seg, bekymre seg og være redd for at fremgangen stopper, at man hele tiden -burde- gjort mer (trening) og at hjernen og kroppen lever to helt ulike liv.

Verden går videre, men jeg er i GB-modus. Litt som når noen dør.. tjukkasen inni meg er jo på vei bort, mens jeg sitter igjen og må etterhvert begynne å definere hvem jeg er og hvem jeg vil være. Og ennå er jeg meg og mange av de rundt meg ser meg jo akkurat slik de gjorde før. Men jeg er ikke den samme, og jeg vil forandre meg ennå mer.

Jeg oppdager meg selv og hvordan jeg ser ut stadig vekk. Jeg ser nye ting og gamle ting og jeg er forvirret.
Dette innlegget gir kanskje ikke mye mening.. men tankene måtte ut. Jeg er meg, men jeg er ikke meg.

Status:

03.06.15

97,7 kg, ned 14,6 totalt.

Godt under 100
 

[Måndagsbarn]

Jeg innså sånn plutselig at jeg var helt alene. At jeg lever livet sånn og at jeg har gjort og tatt noen valg der jeg har plassert meg selv slik at jeg venter på at et annet menneske skal redde meg. Jeg som er så sterk og alltid er den som tilbyr å hjelpe de andre. Hvordan skjedde det?
 

Jeg står så mye stille synes jeg. Det går tidvis mye saktere enn jeg ønsker. Jeg jobber så hardt. Jeg går. Jeg trener. Jeg spiser protein.

Jeg mister håret:/

Og så står det stille, og legen min bare trekker på skuldrene mens jeg gråter av sinne og frustrasjon.
Så drar jeg ut av byen. Rømmer, til skogen. Går. Sover. Og tenker. Er alene. Ensom.
 

Og så slipper det en kilo til.

Heldigvis. For nå gråt jeg mye. MYE.

Jeg veier 95.6 kg. 16.7 kg ned.

Kjære vektoperasjonsgud, hvis du finnes- la meg gå ned 5 kg til før jeg drar på ferie. Og send meg noen jeg kan elske. Jeg er så ensom med alt. Ikke for å klage, bare nevner det.

[Måndagsbarn]

Heia bloggen!

Neida. Nå planlegges det tur til Besseggen, endelig. Også er det 3 uker til ferie i Spania. Jeg håper å ha tid/mulighet/råd til å dykke litt. I det minste blir det masse bading og forhåpentligvis en del turer. Jeg pakker med meg gode sko, solkrem og en altfor stor bikini.

Jeg har faktisk bestilt ny bikini, så får vi se om den passer.. alltid spennende det der! Hvit og rød - helt nye farger for meg ja.

Siden sist har jeg gått ned littegrann men ikke så mye som jeg hadde håpet. Hormonene mine er ikke på lag.

Jeg veier: 94,9 kg

Ned totalt: 17,4 kg

[Måndagsbarn]

Den rare følelsen er der ennå, den der "jeg er meg men ikke meg" følelsen. Følelsen av at jeg ser det samme, men ikke det samme likevel når jeg ser i speilet. Når jeg tar på klær føles det annerledes, alt sitter løst og rart.
Man kan kanskje ikke påstå at jeg føler meg så mye lettere, man venner seg jo sånn til den vekten man har og er - men her er det 38 smørpakker som mangler.

Det er lett å gjemme bort vektnedgangen på jobb, det synes ikke så godt i den samme uniformen, men i ansiktet og beina synes det godt når jeg har på egne klær.

20-kilos "jubileum" blir feiret med spa, det skal bli deilig. Om det blir denne uken eller neste får vi se - men nå er det altså 19 kg mindre å ta av. Jeg har gått ned over 7 trinn på BMI-skalaen og må bare ned 10 kg til for å bare være overvektig, altså ikke "helsefarlig" lenger.

Jeg ser klønete ut sånn sammensetningsmessig, og er pløsete og alt på kroppen disser litt. Men det føles mest bare som om alt sitter løst, klart for å forsvinne. Det er en slags god følelse av at det ikke er her for å bli. Jeg skulle ønske jeg turte å gjøre dette for 7 år siden, men er glad for at det skjer i det hele tatt. Kanskje en dag snart føler jeg at folk ser på meg fordi jeg er en søt blondine, og ikke fordi jeg er en tjukk blondine?

Jeg veier: 93.3 kg

Total vektnedgang: 19 kg!

[Måndagsbarn]

Nå er det en måned siden jeg skrev og jeg kjente på den følelsen at jeg måtte få av meg noen ord igjen.

Jeg vet jeg ikke skal klage, men det er en av de dagene igjen. En av de dagene der jeg ser i speilet og bare ser strekkmerker, arr etter operasjonen, kvapsete løs hud, en herjet og sliten kropp. En av de dagene der ingenting hjelper. Ikke at jeg snart har gått ned 24 kilo, ikke at jeg er så frisk og i god form etter operasjonen, har en fin jobb, gode mennesker rundt meg, en familie jeg er glad i, at jeg har kost meg i sommer, at jeg skal på hytta i helgen og bade og grille og sitte med solbriller på -

Det er bare en sånn dag. De er her ikke så ofte, men de er her. Jeg må vel tåle det, redselen for å fortsatt mislykkes, for å aldri nå 70-tallet, for å aldri komme under akkurat der jeg er nå.Redselen for å bare se de stygge tingene etter operasjon og ikke de bra. At jeg bare skal skjemmes over løs hud i stedet for å glede meg over kinnbein, skuldrene som synes igjen, timeglassformen som er på vei tilbake.. at puppene mine foreløpig ikke er på knærne.. Redselen for å bli behandlet annerledes, men samtidig ikke bli behandlet annerledes. Det må være vanskelig å forstå, alle de rare redslene som sitter i en bypass-operert kropp.

I helgen var jeg ute med venner, nye og gamle. Det var så mange fine ord, komplimenter. Gratulasjoner og gode klemmer fra gode mennesker som vet hvor vanskelig jeg har hatt det med vekten. Det er klart det påvirker.

Jeg har blåmerker overalt. Er ikke vant til å ikke være polstret lenger, knærne og leggene er blå og brune, der har jeg gått ned mye. Det er rart å ha så spisse kroppsdeler plutselig:P

Jeg veier nå 88,7 kg.

Jeg har gått ned totalt 23,6 kg, og det er 4 dager til 4 mnd siden operasjon.

[hurlumheiturbulens]

Hei  

Nyttig for meg, som vurderer å prøve å få til det samme som deg, å lese dette. Jeg vil prøve å få det dekket av staten da. Har slitt med overvekt alltid, fra jeg var liten, og merker at det begynner å tære på både psyke og fysisk helse. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem ift legen  

[Måndagsbarn]

6 minutter siden, hurlumheiturbulens skrev:

Hei  

Nyttig for meg, som vurderer å prøve å få til det samme som deg, å lese dette. Jeg vil prøve å få det dekket av staten da. Har slitt med overvekt alltid, fra jeg var liten, og merker at det begynner å tære på både psyke og fysisk helse. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem ift legen  

Hei! Hyggelig om du kan få nytte av det jeg skriver:) For å få det dekket må du ha en BMI på over 40 (hvis jeg husker riktig). Det hadde jeg, men fordi det er så lang ventetid valgte jeg å betale for det privat og slippe kø. Da fikk jeg operere når det passet for meg, og der det passet for meg Men det er klart at hvis du ønsker å få et godt overblikk over kosthold og helse og vil forberede deg på operasjonen så er det nok veldig fint å gjøre det her i Norge. Her blir man fulgt opp og får mye bra info - jeg fant ut alt på egenhånd men har også lest mye om ernæring etc tidligere.

Jeg ville gått til fastlegen og fortalt hva du tenker på og bedt om hjelp og henvisning videre. Da får du informasjon og kan settes på evt. venteliste for operasjon gitt at du oppfyller krav om BMI osv. Du vil først vente på plass til kurs i ernæring o.l. og så når du har gjennomført vil du vente videre på operasjon. Det er ca 1 års ventetid de fleste steder i Norge:) Jeg anbefaler sterkt å sjekke alle verdier og hormonelle utfordringer du evt har, slik at du ikke tar operasjon og så finner ut at du hadde en hormonforstyrrelse e.l. som egentlig kunne vært løst uten operasjon. Utover det så er det vel bare å pøse på;) Det er ingen dans på roser, men livet mitt er utrolig mye bedre etter operasjonen enn før:)