Er du venn med dine søsken og deres partnere? Hvordn snakke om det?

[AnonymBruker]

Vi er ikke nær venn med våre søsken og partnere hverken jeg eller min mann. Noen av dem kan vi gjøre ting med, andre føler vi rett og slett at det er utrivelig å tenke på å tilbringe tid med.

Det som er slitsomt er at de vi ikke har noe særlig relasjon til er opptatt av å hele tiden skulle være venn med oss, de vil gjøre ting oss og med våre barn og er veldig varme i trøya når vi har familieselskap hvor vi alle er. Det er litt som når du møter noen du gikk i klasse med for 20 år siden, men ikke var venn med, som oppfører seg som om dere er unormalt nære venner...

Dette fører også til at de tar seg veldig til rette ovenfor oss og våre barn, og jeg synes dette nå begynner å bli så rart, og ubehagelig ovenfor barna, i familiesammenhenger at kanskje vi bør si noe om hvordan vi tenker om dette og hva vi forventer og ikke forventer. 

Er dette en samtale noen har hatt med søsken og svigersøsken, altså en slags avklaring av forholdet om hva som er greit og ikke greit, og hva slags forhold man har når det er åpenbart at den ene parten ønsker mye mer ut av det?

Anonymkode: 665ae...8fc

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker dere ikke et nærere forhold til søsknene deres...? Dette er ikke akkurat svar på hva du spør om, men jeg synes bare det høres trist ut.. Selv prøver jeg å etablere et bedre vennskap med min egen søster, og det er kjedelig å tenke på at hun kanskje tenker slik du skriver her.. Er det umulig å strekke seg mot dem istedet, gjøre mer ting sammen så det føles mer naturlig å være venner?

Anonymkode: 7a3a2...b25

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ønsker dere ikke et nærere forhold til søsknene deres...? Dette er ikke akkurat svar på hva du spør om, men jeg synes bare det høres trist ut.. Selv prøver jeg å etablere et bedre vennskap med min egen søster, og det er kjedelig å tenke på at hun kanskje tenker slik du skriver her.. Er det umulig å strekke seg mot dem istedet, gjøre mer ting sammen så det føles mer naturlig å være venner?

Anonymkode: 7a3a2...b25

Noen søsken kommer vi godt overens med. Vi er nærmere i alder, har like interesser og det er naturlig og greit å snakke sammen. Andre blir det anspent med pga stor aldersforskjell, ingen like interesser og svært forskjellig personlighet.

Føler rett og slett det slik at selv om vi er søsken så er ikke vi nødt å være nære omgangsvenner når vi er helt ulike personer, og selv om vi kommer overens er det noen det rett og slett er strevsomt å være rundt fordi vi er så forskjellige, og fordi de tar så stor plass og ikke tar hensyn og brauter seg frem og oppfører seg som vi var nære og verdens beste kompiser. Det blir litt rart når de kan legge ut som svært personlige saker og ting, og vil ha info fra oss om det samme når vi knapt nok føler at vi kjenner dem. De tar seg også tilrette ovenfor våre barn på en måte som føles ubehagelig.

 

Anonymkode: 665ae...8fc

[tirben]

Synes det er merkelig at du sammenligner søsken med noen du gikk I klasse med for 20 år siden.  Tydeligvis prøver søsknene deres å behandle dere og barna deres som familie og det synes jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Det som er rart er din reaksjon på det.  

[AnonymBruker]

Jeg ble skuffet over å lese denne teksten. 

Jeg har selv ett søsken som jeg alltid har hatt nær frem til vedkommende giftet seg. Dens nye partner ønsker ikke å omgås meg, men vil omgås mitt andre søsken (vi er alle i ca samme alder). Jeg har prøvd veldig hardt å være imøtekommende for å kunne i alle fall ha en hyggelig tone spesielt siden deres barn ønsker veldig å omgås meg. Jeg antar at vedkommende tenker noe likt som deg noe jeg ikke kan forandre. Men tenk hvor mye hyggeligere det kunne vært om vi kunne omgås, ha en hyggelig tone og snakke sammen på tross av ulikheter og likheter. 

De beste vennene jeg har er totalt ulike. Dette gjør vennskapene enda bedre. Man kan lære utrolig mye av å lytte til mennesker som tenker, oppfører seg, har andre mål, verdier osv. Det beriker vår horisont. 

Derfor tror jeg du heller bør ta en prat med deg selv. Spør hvorfor du ikke ønsker å ta del i dette menneskets liv? Du trenger jo ikke å bli som dette mennesket. Du trenger ikke å følge dens regler. Kanskje du kan snu på det hele, ende opp med noe uventet og hyggelig. Som kan være til glede for både deg, dem og familiens balanse. 

 

Hvis du skal si til dette mennesket at du ikke ønsker kontakt, ikke ønsker å omgås og at de ikke får ha samvær med dine barn uten at de følger dine regler tror jeg du vil gå glipp av mye samt bli svært upopulær. Med mindre du er under 20 år så forventes det at man kan omgås familie med respekt og høflighet. 

Anonymkode: 3c738...08f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, tirben skrev:

Synes det er merkelig at du sammenligner søsken med noen du gikk I klasse med for 20 år siden.  Tydeligvis prøver søsknene deres å behandle dere og barna deres som familie og det synes jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Det som er rart er din reaksjon på det.  

Mulig jeg formulerer meg litt vanskelig, men det er litt vanskelig å få frem helt hva jeg mener uten å komme innpå ting som jeg frykter blir lett gjenkjent.

De blir i de fleste anledninger pliktgjester, men oppfører seg som om enhver anledning og familiebegivenhet handler om dem og det er ganske slitsomt for både oss og barna. De har sørget for å ødelegge både barnedåper, bursdager og til å med bryllup. 

Bare fore å illustrere litt, uten at dette er helt reelle eksempler men det er litt i samme gata:

De er litt sånn at når brudeparet blir bedt om å komme å kutte kaken så reiser de seg opp og tar det første stykke og ler og sier at det er greit fordi vi er jo så gode venner og deler på alt.

Eller som reiser seg opp i kirken og går frem når foreldre og faddere blir bedt om å komme frem, selv om de er hverken foreldre eller faddere.

Eller som forteller deg at de gleder seg til sommeren når du skal bygge boblebad og dere skal dele det (og du har ikke planer om å bygge boblebad og bare klør deg i hodet...).

De kan finne på å skifte klær på nisen og nevøen sin i familieselskap fordi de har kjøpt klær som er så mye penere, og ler fordi de vet jo at vi heller vil at de skal ha på seg det de har kjøpt (som om dette var noe vi hadde snakket om på forhånd, og ikke noe som skjedde når vi trodde bestemor og bestefar passet barna og vi sto på kjøkkenet...).

Når det blir tatt brudebilde kan de plutselig komme og stille seg opp med barna sine fordi de må også får være med på bildet.

De kan ta med seg folk du aldri har møtt eller kjenner til begivenheter i ditt liv og si "jammen du og X kjenner jo hverandre godt".

Anonymkode: 665ae...8fc

[AnonymBruker]

Disse søsknene høres ikke helt mentalt friske ut. 

Anonymkode: add67...ef5

[AnonymBruker]

De høres jo bare rare ut, at de ikke har sosiale antenner i det hele tatt.

Vi er venn med min bror og hans kone. Vi har gjort mye sammen og trives i samme selskap. Min søster og hennes mann er vi ikke så mye sammen med, mest i familiære sammenhenger. Og det er pga dårlig forhold jeg har til min søster, mannen hennes er hyggelig. 

På hans side er vi en del sammen med hans søster og hennes mann. 

Jeg hadde ikke orker å være sammen med noen jeg ikke trives med. Da hadde jeg holdt meg unna. Om det ikke går med hvite løgner så tror jeg at jeg til slutt måtte ha sagt rett ut at vi ikke er så interessert. 

Anonymkode: dfbeb...f51

[tirben]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg formulerer meg litt vanskelig, men det er litt vanskelig å få frem helt hva jeg mener uten å komme innpå ting som jeg frykter blir lett gjenkjent.

De blir i de fleste anledninger pliktgjester, men oppfører seg som om enhver anledning og familiebegivenhet handler om dem og det er ganske slitsomt for både oss og barna. De har sørget for å ødelegge både barnedåper, bursdager og til å med bryllup. 

Bare fore å illustrere litt, uten at dette er helt reelle eksempler men det er litt i samme gata:

De er litt sånn at når brudeparet blir bedt om å komme å kutte kaken så reiser de seg opp og tar det første stykke og ler og sier at det er greit fordi vi er jo så gode venner og deler på alt.

Eller som reiser seg opp i kirken og går frem når foreldre og faddere blir bedt om å komme frem, selv om de er hverken foreldre eller faddere.

Eller som forteller deg at de gleder seg til sommeren når du skal bygge boblebad og dere skal dele det (og du har ikke planer om å bygge boblebad og bare klør deg i hodet...).

De kan finne på å skifte klær på nisen og nevøen sin i familieselskap fordi de har kjøpt klær som er så mye penere, og ler fordi de vet jo at vi heller vil at de skal ha på seg det de har kjøpt (som om dette var noe vi hadde snakket om på forhånd, og ikke noe som skjedde når vi trodde bestemor og bestefar passet barna og vi sto på kjøkkenet...).

Når det blir tatt brudebilde kan de plutselig komme og stille seg opp med barna sine fordi de må også får være med på bildet.

De kan ta med seg folk du aldri har møtt eller kjenner til begivenheter i ditt liv og si "jammen du og X kjenner jo hverandre godt".

Anonymkode: 665ae...8fc

Ok! Da skjønnerjeg bedre!  Det kan virke som om de ikke har sosiale antenner i det hele tatt! Går det ikke an å si fra til dem at dere ikke liker det de gjør? 

[ViljaH]

Svaret er ikke å dytte dem unna, men å  dra opp grenser. I situasjonen korrigerer dere dem, og snakker om det i etterkant. Brudekake fortjener de skrape for. Faddere bes de om å sette seg igjen og prat i etterkant. Bytte klær på barna gir prat i etterkant. Ubudne gjester avvises. Problemet er jo at de er ekstremt uhøflige eller sosialt inkompetente. Dere må såklart snakke om dette, ikke bare fryse dem ut.

[AnonymBruker]

Enig med siste taler. Ta tak i det der og da og sett grenser for hva som er ok og ikke.

"En samtale om hva vi forventer og hvorfor vi ikke ønsker å så mye kontakt"... altså TS, hvordan i alle dager kan en slik samtale ikke bli superklein og ubehagelig?  Nei, ta tak i det verste der og da og ikke vær redd for å si det dere mener, og la resten gå under radaren. Tror det er mange som lider litt i stillhet for husfredens skyld, og sånn må det nesten være hvis man ikke vil lage stort drama av alt (sier ikke at dere ønsker å lage drama, men jeg er ganske så sikker på at det må bli drama med en sånn samtale! Jeg kjenner ingen som ville tatt det pent at andre synes du oppfører deg dumt og rart, og at de håper å ikke ha så mye kontakt. Uansett hvor pent man pakker det inn...).

Anonymkode: 1d9c5...257

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Disse søsknene høres ikke helt mentalt friske ut. 

Anonymkode: add67...ef5

TS her.

Joda, de er helt friske og oppegående. Men noen av dem innbiller seg at vi, og våre barn og deres barn, er så mye tettere og nære enn hva vi egentlig er. Dette fører også til at når de gjør en del ting som er litt spesielt selv om man er nære, bare blir enda rarere når vi ikke har dette nære forholdet som de ser ut til å tro at vi har.

Anonymkode: 665ae...8fc

[AnonymBruker]

16 timer siden, tirben skrev:

Ok! Da skjønnerjeg bedre!  Det kan virke som om de ikke har sosiale antenner i det hele tatt! Går det ikke an å si fra til dem at dere ikke liker det de gjør? 

Nei de har nok ikke særlig sosiale antenner. Det går mye i "meg, meg, meg" og de klarer vel sjeldent å se rundt seg og forstå at de ikke er midtpunkt eller en del av alt hele tiden, og at alt de gjør er ikke bare det mest fantastiske og mest ønskede av alle i hele verden uansett hva det måtte være.

Vi har forsøkt i mange år å si ifra og å hinte. Vi startet med å være høflige og si "nei takk" til det de tydeligvis oppfatter som svært hyggelig gjort av dem. Dette bare preller av på dem, for de er som en person som kommer til en stille kaffestund på en søndag og setter på høy hardrock og tar frem øl fordi nå skal det festes og klarer bare ikke å oppfatte at de rundt seg ikke er på samme planet som dem selv.

Vi har også vært litt direkte, men da blir de direkte oppfarende og rasende. Om ikke alt kan handle om dem, og være på deres premisser og noen faktisk sier nettopp det så sørger de for at alt handler om dem og deres raseri og krangling i stedet for. Dette har jeg lagt merke at andre også har merket seg så folk i familien går på eggeskall rundt dem fordi enten må man finne seg i tullet eller så har man timesvis, og før du vet ordet av det, ukesvis med raseriutbrudd.

Det verste er at mine foreldre har blitt så redd for disse utbruddene og deres reaksjoner at de aldri støtter oss når vi har sagt ifra. I stedet krever de at vi skal si unnskyld og føye oss for å få en slutt på det, og de blir sure på oss fordi da er alt vår feil og ikke de som ikke kan noe for det. Og jeg vil bare presisere nok engang at de er faktisk helt mentalt friske(!).

Anonymkode: 665ae...8fc

[AnonymBruker]

16 timer siden, ViljaH skrev:

Svaret er ikke å dytte dem unna, men å  dra opp grenser. I situasjonen korrigerer dere dem, og snakker om det i etterkant. Brudekake fortjener de skrape for. Faddere bes de om å sette seg igjen og prat i etterkant. Bytte klær på barna gir prat i etterkant. Ubudne gjester avvises. Problemet er jo at de er ekstremt uhøflige eller sosialt inkompetente. Dere må såklart snakke om dette, ikke bare fryse dem ut.

Vi har virkelig forsøkt å dra opp grenser, og å korrigere men alle konsekvensene av det har ikke ført noe steds hen over mange år...

De forstår bare ikke at tingene de gjør er et overtramp, og de tror det er greit fordi vi liksom er så nære (i deres øyner). Så jeg føler at det egentlig er det de trenger å forstå, at vi er ikke så nære som de tror og da kanskje de tar innover seg at det er ikke greit. De gjør jo f.eks ikke slike ting med søskenbarn, tanter og onkler. Det er kun nærmeste familie de tillater seg å gjøre hva som helst med og mot fordi de har en sånn tanke om at vi er jo nære alle sammen og da er det jo greit.

Det å snakke rasjonelt med dem har vi(og mine foreldre også ser det ut til) fullstendig gitt opp. Forskjellen på meg og min familie, og mine foreldre er at jeg orker ikke å la disse trampe over oss hele tiden og å skulle hele tiden måtte tilpasse meg dem og deres handlingsmønster.

Anonymkode: 665ae...8fc

[EvaLena]

Huff, ble sliten bare av å lese om dette jeg. Kjente på kroppen at all energi ble tappet.

Jeg skal ikke tvile på at de er mentalt friske, men NOE feil er det. Jeg trur helt ærlig at jeg hadde tatt de skikkelig for meg og fortalt hvor skapet skal stå.

 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med siste taler. Ta tak i det der og da og sett grenser for hva som er ok og ikke.

"En samtale om hva vi forventer og hvorfor vi ikke ønsker å så mye kontakt"... altså TS, hvordan i alle dager kan en slik samtale ikke bli superklein og ubehagelig?  Nei, ta tak i det verste der og da og ikke vær redd for å si det dere mener, og la resten gå under radaren. Tror det er mange som lider litt i stillhet for husfredens skyld, og sånn må det nesten være hvis man ikke vil lage stort drama av alt (sier ikke at dere ønsker å lage drama, men jeg er ganske så sikker på at det må bli drama med en sånn samtale! Jeg kjenner ingen som ville tatt det pent at andre synes du oppfører deg dumt og rart, og at de håper å ikke ha så mye kontakt. Uansett hvor pent man pakker det inn...).

Anonymkode: 1d9c5...257

Vi har latt så mye gå under radaren at det holder nå for vår del. De lytter bare til hva du sier og blir rasende om de forstår det, og ellers bare preller det av som vann på gåsa. De lager jo allerede så mye drama med oppførselen sin. Det er å plutselig bryte ut i raseriutbrudd over at deres barn ikke har fått egen kake i barnebursdagen slik at det som kunne vært en hyggelig dag plutselig blir en hel dag som handler om dem og deres uanmeldte behov for å få en egen kake til sønnen sin.

Det er litt som med barn. Jeg skal si "Du kan ikke legge hageavfallet deres på tomta våres" og de kan bli møkksure og forstå det, men neste uke kan de komme her med gamle klær de vil ha i vår garasje og forstår ikke at dette går ut på det samme. Ikke minst blir det litt spesielt at de faktisk gjør slike ting når de har både plass og mulighet til å ordne det på egenhånd og hjemme hos seg selv.

Vi vet jo liksom ikke helt hvordan vi skal forholde oss til dette her, og vi opplever at mye av det skjer fordi de tror vi er nære vener og har mye kontakt og er nære og deler alt osv. Det er blir liksom helt sånn surrealistisk til tider, og det meste klarer man jo å børste til siden og tenke pytt pytt, men så er det andre ting som man blir bare helt sprø av.

Anonymkode: 665ae...8fc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, EvaLena skrev:

Huff, ble sliten bare av å lese om dette jeg. Kjente på kroppen at all energi ble tappet.

Jeg skal ikke tvile på at de er mentalt friske, men NOE feil er det. Jeg trur helt ærlig at jeg hadde tatt de skikkelig for meg og fortalt hvor skapet skal stå.

 

Ja, det er noe feil der. Det har egentlig alltid vært litt rart.

Dette søskenet mitt har alltid blitt dullet med, fått godt med puter under armene, og har nok aldri fått noen grenser når h*n vokste opp, og dette har blitt overført til partneren også. Søskenet mitt har alltid vært litt sosialt tilbakestående, men ikke så dominerende som før partneren kom inn i bildet. Partneren er i tillegg til å være litt enkel, og være blottet for sosiale antenner, svært dominerende og oppfarende.

Vedkommende kan misforstå selv de enkleste ting og bli rasende på alle rundt seg selv om ingen har noe skyld i at vedkommende misforsto dette. De er nødt å gjøre seg, og barna sine, til midtpunkt hele tiden, og jeg føler at jeg er med i en konkurranse om oppmerksomhet som jeg aldri har meldt meg på hver gang de er i nærheten. Det skjer slike ting som jeg før i tiden bare trodde var ting som skjedde på film og TV fordi det var fiksjon på grunn av dominerende, oppfarende og oppmerksomhetssyk oppførsel. Det er litt sånn X-files "du tror det ikke før du får se det!"...

 

Anonymkode: 665ae...8fc

[ViljaH]

Kan du ikke ta en prat med dem hvor du sier at du er glad i dem og ønsker å ha et godt og nært forhold til dem også i fremtiden, men slik som det er nå så er det for mye drama og dere trenger at ting roer seg ned. Dere trenger å bli behandlet med normal høflighet fremover. Man skal behandle sine kjære aller finest, og dere vil ha et forhold basert på gjensidig respekt og høflighet. 

Hvis de protesterer, så insisterer du på at det må mer normal høflighet inn fordi dere føler dere ikke behandlet spesielt som nære av dem, men heller tråkket på. Og det må ta slutt. Ellers må dere dessverre ha mindre kontakt.

Prøv å unngå å bli sint og brøle at de oppfører seg som noen forbanna innavla fjols, selv om det er mer hva spaden heter