Barn med flere partnere

[Gjest Madam Felle]

Jeg og trodde jeg gjorde alt, for å ikke havne i den situasjonen. Men når verken p-piller eller spiral og kondom fungerer, er det ikke mye å gjøre.

Jeg syns også det er en lettvint måte å slippe unna ansvaret på, med å ta abort. Men det er min mening.

Ingen av mine barn var planlagte, men de er høyt elsket for det.

Første fikk jeg etter 1 års samboerskap. Andre fikk jeg etter 1/2 års forhold, der det ble slutt mellom faren og meg før jeg oppdaget at jeg var gravid. Og 3 fikk jeg med med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet med, men som beklageligvis døde før barnet ble født.

Det er bare eldstemann som har kontakt med faren sin, og kanskje det er like greit. Jeg slipper jo å forholde meg til flere fedre. Men jeg skulle gitt mye, for at alle tre kunen ha kontakt med fedrene sine. Det er faktisk lettere for minsten, for han kan si at faren er død. Men mellomste sliter, på grunn av at faren ikke ønsker kontakt. Så på den måten, hadde det nok vært mye bedre, om han hadde kontakt med han.

Barn har en tendens til å tilpasse seg situiasjonene, og ingen av mine barn lider over å være halvsøsken. Noe jeg faktisk aldri sier, for de er brødre.

Livet blir ikke alltid slik vi håper på, men vi må gjøre vårt for å få mest mulig positivt ut av det.

[Gjest Anki]

Har selv barn med to forskjellige fedre, og har nå ny samboer. Jeg kunne i grunnen tenkt meg å få barn med samboeren min, men kommer ikke til å få det. Dette fordi jeg synes det er for ille å ha barn med tre forskjellige fedre.

Jeg har også fått signaler fra bekjente om at de synes det hadde vært upassende, det påvirker meg nok det også.

Samtidig tenker jeg på barna, og synes at det er nok logistikk problemer med samvær med hver sin far, og å passe på at barna får tid sammen også.

Skulle ønske jeg traff samboeren min for lenge siden, og at vi hadde alle barna våre sammen, lettere og mer stabilt for for både voksne og barn. Men når vi nå engang har den familie situasjonen vi har, så gjør vi det beste ut av det, og det går for det meste bra. Uansett er jeg utrolig glad at jeg traff ham.

[Gjest ii *Fiona*]

Blir litt oppgitt over dette jeg - ingen som tenker på ungene?

Nå tar det vel fyr hos dere som har 3 m 3 forskjellige, men seriøst - hva med å tenke på livet til barna etter hvert?

For det første - "abort en lettvint måte å komme ut av ansvaret" - ja, så det ligger litt sånn martyr greier oppi det hele, du få ta "straffen" liksom når det en gang har skjedd? Mange klamrer seg til den når de står der, fylt med dårlig samvittighet og gud vet hva, og det politisk korrekte er fremfor alt - barn skal bæres frem uansett hvis man er en vanlig ressurssterk person, for noe annet er feil overfor det ufødte barnet. Jaha???

La oss bare se i øynene av vår subjektive oppfatning av en god barndom og en god mor, ikke nødvendigvis vil være det samme barnet vil mene etter som det vokser opp - vi har ingen mulighet til å forutse alt her i verden, men å sitte der med den holdningen at de som velger abort tar den "lette" veien er utrolig arrogant og ikke så rent lite defensiv. Forståelig nok, i den situasjonen du selv sitter i.

At mannen din døde, kunne ingen forutse, selvsagt.

Og ulike hendelser i livet styrer valgene våre - men på et punkt kan man jo wake up and smell the coffee - mulig moderskapet er hellig osv osv, men seriøst, hvorfor ikke ønske det optimale for barn man vurderer å sette til verden? Er det så feil å ha en standard?

Identitet, samhørighet, opphav - slike ting er kanskje ikke viktigst for barna mens de er små (barn tilpasser seg jo alt, så hvorfor ikke påføre dem alt...? herregud...) - men når barna blir voksne og får barn selv - er det INGEN lenger som synes det har NOEN betydning å ha en noenlunde samlet familie, en familie som ikke er fullstendig fragmentert og basert på tilfeldigheter, mer eller mindre?

Jeg sier ikke flerbarnsmødre er mindre verdt som mødre, eller at de ikke kan ta vare på barna sine. Med normal omsorgsevne kan kvinner klare hva det skal være, det ser vi jo gang på gang. Men er det ønskelig da? Vi klarer det, derfor er det det beste? Jeg klarer sikkert 5 barn med 5 forskjellige. Er sterk, oppegående og med godt nettverk. Betyr det at det er riktig? Er MINE valg det som styrer hva som bør være riktig eller best for mange andre? Hvor er fedrenes stemmerett, for ikke å snakke om BARNAS? Det at kvinner biologisk sett er den som sitter med veto retten - gir det kvinner retten til å overstyre alle omgivelser og omstendigheter rundt seg?

Tydeligvis.

Jeg har ett barn med en mann. Ønsker meg ingen mann akkurat nå, det er jo en annen sak - hadde jeg hatt enn mann nå ville jeg kanskje fått flere barn hvis han ønsket seg det, for tanken er ikke helt fjern. Men barnet mitt har allerede en halvbror hos pappa, og de vil nok få en til, tror jeg. Så hvis jeg også skal ha en eller to til, er de 5. Og de to på hver sin side av min sønn har mamma og pappa. Og min sønn må være midt i mellom, med bare mamma som bindeledd, og se på at søsknene har komplette familier.

Jeg vet ikke jeg. Er det blitt en sovepute at det er "vanlig" med dine, mine og våre barn? Det er vanlig, ergo er det bra? Er absolutt alle idealer og standarder forlatt? Ikke at de gamle nødvendigvis var det beste, men hva med å lage nye?

Det er bra at det er mindre stigmatisering rundt ulike familietyper, ikke misforstå. Skjebnen er det ingen som styrer.

Men betyr det at alle holdninger, rettskaffenhet, ansvar og begreper uten motstand bare skal få fordufte?

Går ikke helt med på det. Det må være lov å tenke før man handler, det er ikke mer enn man kan forvente av voksne mennesker. Det gjelder ikke MINST de fedrene som eventuelt har stukket av i disse tilfellene, selvsagt!

De "fordommene" jeg eventuelt måtte sitte med overfor flerbarnsmødre med ulike fedre, bunner i de tilfellene jeg har sett i min egen by - og beklager, men jeg sitter igjen med en ubehagelig smak i munnen. De har lært at tar man abort, er man litt løs på tråden, og tar lettvint på ting. Man gjør det eneste rette, og sier "det var ikke planlagt, men veldig velkomment altså!"

Lettvint? Er det lettvint fordi det å ta ANSVAR for EGNE handlinger skal liksom bety at det å velge abort er lett, men det å velge å få barn er vanskelig, derfor mer prisverdig og riktig?

Trodde kvinnens rolle som martyr var forbi. Trodde vi var kommet lenger. Trodde vi var kommet til 2004 hvor kvinner tar kontroll og glupe valg, og ikke minst at kvinnen endelig har forstått at så lenge du ikke kan stole på at menn blir der og tar ansvaret, har du faktisk rett til og plikt til å passe på DEG SELV.

My mistake.

[Gjest Madam Felle]

Når jeg snakker om at abort er en lettvint måte å frita seg fra ansvaret på, så er det meg det er snakk om. Ikke alle andre. Hva andre gjør, får være opp til de.

Burde kanskje forklart det i mitt forige innlegg. Men jeg ser ikke ned på kvinner som tar abort, men det var ikke noe jeg ønsket.

[Gjest Anonymous]

Av alle mennesker som har levd og lever på

jorda er trolig Djengis Khan den som hadde

barn med flest kvinner. Han hadde hver dag

sex med stadig nye unge kvinner og bare mens

de var i nærheten av eggløsning. De som

forsker på slik kan fortsatt tydelig se en

enkelt genetisk kilde som spredde seg videre

på et særdeles stort antall forgreninger omtrent

når han levde. Trolig

hadde han det bra men det er vel heller tvilsomt

om mødrene var like fornøyd. Det var vel også

en del problemer for barna å få oppmerksomhet

fra faren sin. Så alt med måte.

[Gjest Gjest1]

He-he... det spørs vel også om de genene var de mest fornuftige å spre...

Men det er det jo heller ikke alle som skjenker en tanke når de formerer seg - hva de bringer videre.

Synd, i grunnen.

[Gjest Anonymous]

Jeg er på vei til å få nr 3 med mann nr 3 (selv om faren til den eldste ikke var mye mann) -  men jeg skal nå ikke sitte igjen med 3 unger med 3 forskjellige fedre og være alene igjen... Dette er et kjærlighetsforhold som er sterkt og varig og vi skal bli gamle sammen.

Og det trodde du ikke med de to foregående?

[Twigi]

Fiona - jeg synes du skriver veldig mye fornuftig.

Jeg synes jeg ser litt for mange som får barn fordi de ønsker seg det over alt i verden - men så viser det seg å ikke være så rosenrødt som man trodde. Barn krever voldsomme mengder oppmerksomhet fra foreldrene sine, og ikke minst: det å ha små barn vil automatisk medføre at man må gi avkall på endel av sine voksne vaner. Hvis man ikke kan overlate det til andre, selvfølgelig......

Vel, min frustrasjon her går vel mer på folk i min omgangskrets som ikke har tatt ansvar, men selv om hun nå er alene med barnet, vil jeg ikke bli overrasket om hun snart treffer mannen i sitt liv (ca nr. fem i rekken...) og bare MÅ få barn med ham også.

Så ja, mitt inntrykk er at noen får barn litt raskt, og ja, jeg gjør meg noen tanker om jenter som har mange særkullsbarn. Bare for å ha svart på spørsmålet, liksom.

Dette er altså ikke basert på dere jenter i forumet, men på min egen erfaring (som faktisk holder sammen med faren til mine to barn) og litt forskjellig jeg ser av holdning og atferd rundt meg.

[~Viva~]

Ikke fordommer, men håper jeg slipper å havne i den situasjonen selv. Vil helst at mine barn skal ha samme far.

[Gjest Gjesten]

Fiona: Som eg skulle sagt det sjølv (så derfor gidde eg ikkje skrive meir)

[Gjest Anonymous]

Noen som har fordommer mot å få barn med flere partnere? Eller hva syntes DERE om at andre enn dere selv er i den situasjonen?

Haha, jeg lest overskriften helt feil! Trodde det var snakk om partnerene til barna! Veldig glad for at jeg tok feil

[Gjest sexysadie]

Nå tar det vel fyr hos dere som har 3 m 3 forskjellige, men seriøst - hva med å tenke på livet til barna etter hvert?

En fyr med 3 barn med forskjellige kvinner hadde jeg holdt meg unna iallfall.

[Polly Ester]

Og det trodde du ikke med de to foregående?

Så ikke dette før nå...

Svaret er nei... Jeg var 17 år første gangen og jomfru... skulle selvfølgelig ikke vært på den festen, men det var jeg da... ung, dum og naiv. Skjønte ikke at jeg var gravid før det var altfor seint. Ellers hadde jeg tatt det bort den gangen.

Andre var ønsket og jeg var vel heller ikke spesielt bevisst da jeg valgte å få barn med han som ble far - vi hadde vært sammen en tid, men det var veldig turbulent mellom oss. Jeg var fortsatt naiv og trodde vel at det kunne lappe forholdet vårt...

Og jeg er muligens naiv enda, men jeg skjønner jo at jeg aldri har noen garanti for at vi kommer til å elske hverandre for alltid og alltid være sammen, men slik det er nå er forholdet slik at det vil vare bestandig. Og denne gangen får jeg barn med en som har barn fra før, og jeg vet han vil bli en helt fantastisk pappa for den vi venter sammen som han er for sønnen han allerede har.

[Gjest lilletroll]

Jeg må innrømme at jeg reagerer om det er et menneske som har fra tre barn med tre forskjellige og oppover.....

[Andrine22]

Fordommer har jeg ikke' date=' men jeg syns litt synd på de som har 3 barn med 3 forskjellige og som sitter igjen som alenemor for 3 barn, (Med 3 forskjellige fedre å forholde seg til ang. samvær osv...)[/quote']

Syns absolutt ikke synd på de- de har jo stelt i stand til seg selv!

Har ikke fordommer vil jeg si...Eller...Altså; For meg så kommer det an på hver enkelt situasjon! Rett og slett... Men jeg må innrømme at jeg har hevet øyenbrynene og himlet med øynene når jeg hører om en del historier.

Jeg, for min del, ønsker meg barn med samboern. Og om det blir slutt mellom oss senere i livet, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg absolutt ikke skal ha flere barn med noen andre, selv om jeg eventuelt hadde fått en ny partner. Rett og slett fordi jeg ikke ønsker å ha det slik. Jeg kunne heller aldri tenke meg å bli sammen med noen som har barn fra før...

[Andrine22]

[Gjest Madam Felle]

Det er slik samfunnet har blitt, folk skal ha barn med hver eneste samboer og kjæreste de har.

Når folk har 3-5 forskjellige mor/far til sine barn så synes jeg de er tapere.

Barna har iallfall stor sjanse for å bli tapere.

Fint å vite hvor du står SS

Deler av innlegget er slettet. Remyline Moderator

[Gjest Anonymous]

Det er ingen som har sagt at de er ofre! Les hele svaret!

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Nettopp - "stakkars alenemor" liksom, som sliter med tre barn.... Tenk for all del ikke på det FØR du setter dem til verden, liksom.

Hvis det er noen ofre her så er det vel barna og kanskje en del farmødre/-fedre som ikke har kontakt, og diverse andre situasjoner som dukke ropp i kjølvannet av EN kvinnes valg.

Moderskapet er ikke akurat hellig lenger spør du meg. For mange kvinner som ikke tar bevisste valg her, enten det er valg av partner eller valg av handlinger videre.

Jeg vet også hva forelskelse er. Jeg vet også, siden jeg ikke er 16 i hodet mitt, at MIN forelskelse ikke nødvendigvis legitimerer alle mine handlinger uten hensyn til andre. Jeg vet også hva det vil si å ønske å dele livet med noen for evig.

Forskjellen, imidlertid, på en 16 åring og meg, er at man strengt tatt må kunne forvente av meg at jeg kaster et blikk fremover og til sidene før jeg tar noen avgjørelser som vil ha direkte eller indirekte innflytelse på andre menneskers liv.

La oss ta høyde for at det FINNES unntak da, at noen har vært uheldige, faktisk.

Men det er jo også rart hvordan det alltid er enkelte som er uheldige hele tiden, som liksom alltid er fritatt for skyld, som liksom alltid på forunderlig vis er "ofre" i sine egne liv, i stedet for å ta styringa selv.

Rare greier. På ett eller annet tidspunkt må man da se den blinkende røde lampen?? Putt fingern i jorda liksom?

[Holly Hobbie]

Det finnes mange forskjellige situasjoner, men synes generelt at det ikke er ideellt aa faa barn med flere en en partner. Synes mange virker som de tar litt vel lett paa det aa faa barn - det er ikke saa noye om man har et stabilt forhold, funker det ikke med den saa gaar jeg videre til den - med barna paa slep. Synes det virker umodent.