Han blir irritert over min sorg over dødt foster

[Englemamma3]

10 timer siden, lingua franca skrev:

Skjønner veldig godt sorgen din!

Men: Du er bare 21 år, og du lever i en dårlig livssituasjon der du både er deprimert og lever sammen med en mann som ikke behandler deg bra. Er det i en slik situasjon du vil bringe et barn til verden?

Jeg vil råde deg til å oppsøke fastlegen din og be om henvisning til psykolog, og legge videre prøving (dersom dere fortsatt har sex uten prevensjon) på hylla foreløpig. Tror ikke et barn vil gjøre noe som helst godt for hverken deg, kjæresten din eller forholdet deres akkurat nå, selv om jeg forstår at du ønsker deg et barn. 

Først må du tenke på deg selv og din psykiske helse, deretter på forholdet deres. Så kan du tenke på barn. 

Vi prøver ikke å få barn nå. Vi begge ønsker å ordne opp i alt før den tiden kommer igjen. :-)

[Englemamma3]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Menn  kan tydeligvis være helt utrolig dumme når det kommer til følelser og ting de ikke føler på egen kropp. Jeg syns kjæresten din burde vært der for deg. Det er naturlig at du sørger over barn du ikke fikk..stor klem..

Anonymkode: 8a8c1...7d5

Ja, det er akkurat det.. jeg tror nok han har sørget på sin egen måte og har kommet seg videre, mens jeg tenker ofte på det. Og det er ikke alltid like enkelt å få høre at man bare skal ta seg sammen og glemme det. 

[Satansopp]

Nå virker jeg sikkert krass, men jeg mener du burde komme deg vekk fra han. Han er ufølsom overfor din sorgreaksjon, og han er ikke engang 100% sikker på om han ønsker flere barn? Nei, som andre har påpekt: Du er bare 21 år. Det haster ikke for deg med å stifte familie. Jeg synes du burde vente til du har et enda mer stabilt forhold med en du VET kommer til å støtte deg uansett hva og som ønsker å få barn like sterkt som du ønsker.

Angående din psykiske helse: Her har du åpenbart mye du må jobbe med. Det er fint at du får hjelp, men når du etter ett år fortsatt sliter såpass mye at du ikke kan jobbe lurer jeg på om den hjelpen du får er nok? Og når du skriver at du føler folk ser ned på deg etter det som har skjedd..vel, det er garantert helt feil! Kjære deg, jeg får virkelig vondt av å lese innleggene dine.

[Englemamma3]

5 timer siden, Satansopp skrev:

Nå virker jeg sikkert krass, men jeg mener du burde komme deg vekk fra han. Han er ufølsom overfor din sorgreaksjon, og han er ikke engang 100% sikker på om han ønsker flere barn? Nei, som andre har påpekt: Du er bare 21 år. Det haster ikke for deg med å stifte familie. Jeg synes du burde vente til du har et enda mer stabilt forhold med en du VET kommer til å støtte deg uansett hva og som ønsker å få barn like sterkt som du ønsker.

Angående din psykiske helse: Her har du åpenbart mye du må jobbe med. Det er fint at du får hjelp, men når du etter ett år fortsatt sliter såpass mye at du ikke kan jobbe lurer jeg på om den hjelpen du får er nok? Og når du skriver at du føler folk ser ned på deg etter det som har skjedd..vel, det er garantert helt feil! Kjære deg, jeg får virkelig vondt av å lese innleggene dine.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.... :-(  Jeg ønsker jo ikke å gå fra han. Vi sliter med kommunikasjon, ja! Men vi elsker jo hverandre fordi.. det som er så vanskelig.. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg ble uplanlagt gravid i fjor og etter hvert som vi vennet oss til tanken så gledet vi oss helt enormt, men jeg mistet i uke 12. For min del handler det ikke så mye om sorg over fosteret som sorg over usikkerheten rundt det å kunne bli gravid og oppleve et vellykket svangerskap og lignende. Jeg er heldig og har en mann som er veldig støttende. Det har vært veldig viktig. Dersom han ikke klarer å være den støtten du trenger bør du kanskje tenke over om dette er riktig mann for deg. 

Anonymkode: b8e11...029

[AnonymBruker]

Stakkars deg! høres helt jævlig ut, og de orda du skriver om deg selv syns jeg absolutt ikke er ok. Du har ikke fått snakke med noen og vert alene i en sårbar tid. Jeg hadde seriøst snakket med en psykolog hvis jeg var deg. Gode venner kommer man ikke langt med, da de ikke er trent i å takle kriser slik en profesjonell er.

 

Når det gjelder din type , så forstår jeg ikke at du gidder. klart at han har sin egen sorgprosess, men han må også vise respekt ovenfor din. I dagens samfunn trenger man ikke mann for å eie gård eller økonomisk trygghet, det eneste man trenger er en god partner som elsker deg og faktisk viser det i handling. Det gjør ikke denne mannen syns jeg! hadde seriøst vist denne tråden til han, prøvd mitt beste på å få han til å forstå eller forlatt han.

Anonymkode: 73eb2...b88

[Englemamma3]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg ble uplanlagt gravid i fjor og etter hvert som vi vennet oss til tanken så gledet vi oss helt enormt, men jeg mistet i uke 12. For min del handler det ikke så mye om sorg over fosteret som sorg over usikkerheten rundt det å kunne bli gravid og oppleve et vellykket svangerskap og lignende. Jeg er heldig og har en mann som er veldig støttende. Det har vært veldig viktig. Dersom han ikke klarer å være den støtten du trenger bør du kanskje tenke over om dette er riktig mann for deg. 

Anonymkode: b8e11...029

Jeg har grublet hver dag denne uken om jeg skal dra eller ikke..Vi har det jo fint, når vi først har det fint da selvfølgelig... Det er vanskelig for jeg elsker han jo, og vi trenger bare å jobbe med kommunikasjonen, ellers er jo alt bra... huff, hva skal jeg gjøre?   

[HomelessIcecream]

Et øyeblikk siden, Englemamma3 skrev:

Jeg har grublet hver dag denne uken om jeg skal dra eller ikke..Vi har det jo fint, når vi først har det fint da selvfølgelig... Det er vanskelig for jeg elsker han jo, og vi trenger bare å jobbe med kommunikasjonen, ellers er jo alt bra... huff, hva skal jeg gjøre?   

Det er lett å ha det fint når alt går bra og du ikke er til bry. Da kan jo enhver ha det fint. 

[Satansopp]

4 timer siden, Englemamma3 skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.... :-(  Jeg ønsker jo ikke å gå fra han. Vi sliter med kommunikasjon, ja! Men vi elsker jo hverandre fordi.. det som er så vanskelig.. 

Ja, jeg forstår godt at det er vanskelig. Men jeg har selv erfart hvordan det er å få barn med en jeg ikke klarte å kommunisere med, og det var en dyrekjøpt erfaring. Hvis dere sliter med kommunikasjonen nå, tror du det blir lettere senere? Du sier at dere ikke prøver å bli gravide for øyeblikket, men dere har kanskje tenkt å prøve igjen siden? Han har lyst på barn med deg når dere har gode øyeblikk, men sier det er helt uaktuelt de gangene ting går på tverke for dere? Da blir jo spørsmålet hva du mener om saken, om du tenker det samme..

En ting til: Etter 3 spontanaborter etter hverandre har dere krav på utredning for habituell abort, og det er jo en grunn til det, jeg tror alle leger ville anbefale utredning for par i deres situasjon. Med andre ord, om dere skal prøve å bli gravide igjen vil det bety hyppig kontakt med helsevesenet og diverse undersøkelser og prøver. En slik utredning kan være tøff, og det kan avdekkes funn som avviker fra det normale ved en av dere eller begge, eller kanskje finner man ingen medisinske forklaringer i det hele tatt. Uansett, det er ikke en prosess man ønsker å gjennomgå uten en støttende partner ved sin side! 

[Englemamma3]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars deg! høres helt jævlig ut, og de orda du skriver om deg selv syns jeg absolutt ikke er ok. Du har ikke fått snakke med noen og vert alene i en sårbar tid. Jeg hadde seriøst snakket med en psykolog hvis jeg var deg. Gode venner kommer man ikke langt med, da de ikke er trent i å takle kriser slik en profesjonell er.

 

Når det gjelder din type , så forstår jeg ikke at du gidder. klart at han har sin egen sorgprosess, men han må også vise respekt ovenfor din. I dagens samfunn trenger man ikke mann for å eie gård eller økonomisk trygghet, det eneste man trenger er en god partner som elsker deg og faktisk viser det i handling. Det gjør ikke denne mannen syns jeg! hadde seriøst vist denne tråden til han, prøvd mitt beste på å få han til å forstå eller forlatt han.

Anonymkode: 73eb2...b88

Jeg snakker med psykolog..
Merker det er vanskelig å påvise at han faktisk er en god mann også, når jeg nå har skrevet et innlegg om det vanskelige vi gjennomgår. Han er en god mann, men han kommer seg gjennom dagen med få ord. Han er aldri sint, men han kan bli irritert en sjelden gang. Jeg er vanskelig i dette forholdet jeg også, det er ikke bare han som er et problem, og jeg skjønner ikke at HAN gidder å være sammen med MEG egentlig,,, 

[Englemamma3]

1 minutt siden, Satansopp skrev:

Ja, jeg forstår godt at det er vanskelig. Men jeg har selv erfart hvordan det er å få barn med en jeg ikke klarte å kommunisere med, og det var en dyrekjøpt erfaring. Hvis dere sliter med kommunikasjonen nå, tror du det blir lettere senere? Du sier at dere ikke prøver å bli gravide for øyeblikket, men dere har kanskje tenkt å prøve igjen siden? Han har lyst på barn med deg når dere har gode øyeblikk, men sier det er helt uaktuelt de gangene ting går på tverke for dere? Da blir jo spørsmålet hva du mener om saken, om du tenker det samme..

En ting til: Etter 3 spontanaborter etter hverandre har dere krav på utredning for habituell abort, og det er jo en grunn til det, jeg tror alle leger ville anbefale utredning for par i deres situasjon. Med andre ord, om dere skal prøve å bli gravide igjen vil det bety hyppig kontakt med helsevesenet og diverse undersøkelser og prøver. En slik utredning kan være tøff, og det kan avdekkes funn som avviker fra det normale ved en av dere eller begge, eller kanskje finner man ingen medisinske forklaringer i det hele tatt. Uansett, det er ikke en prosess man ønsker å gjennomgå uten en støttende partner ved sin side! 

Jeg har vurdert utredningen selv. Samboer mener vi skal vente til tiden er inne for oss å prøve, for han synes det er dumt å gå gjennom dette nå igjen. For meg er det jo spørsmålet om det er meg det er noe galt med, men han skjønner ikke hvorfor jeg vil vite om det er det for da blir det garantert en ny tung tid. For meg kan jeg få svar, kanskje begynne å spare til at vi eventuelt må gjennomgå prøverør ol. Jeg liker å planlegge, det gjør han og - så lenge det angår hans planer. 

[Englemamma3]

6 minutter siden, HomelessIcecream skrev:

Det er lett å ha det fint når alt går bra og du ikke er til bry. Da kan jo enhver ha det fint. 

Ja, det er dessverre sånn..

[AnonymBruker]

Mannen din minner meg om min mann når du beskriver han. Min mann er ikke god på kommunikasjon og sorg/frustrasjon holder han inni seg og sørger inni seg, og det er vanskelig. Vi var ufrivillige barnløse og gikk igjennom flere prøverørsbehandlinger før det klaffet og det tok lang tid før han klarte å snakke med meg og fortelle hvordan han hadde det. Da fikk vi faktisk en god dialog og ble sterkere sammen. Han kan virke som en egoistisk drittsekk hvis jeg beskriver han, men han er ikke sånn. Men han sliter med følelsene sine og synes det er kjempevanskelig å prate om det. Og dette er en ting vi jobber med stadig. 

Hvordan din man egentlig er vet jo ikke jeg. Mange menn synes det er vanskelige å snakke om følelser og stenger seg heller inne med dem. Det er vanskelig å gi råd når jeg ikke kjenner dere. 

Det er vondt å føle at man er i veien og ikke får den omsorgen man ønsker, det vet jeg alt om. 

Et lite tips angående utredning for habituell abort: Hvis dere gjør det slutt og du finner deg en ny mann og dere prøver å få barn. Så mister du kanskje igjen (hvis problemet ligger hos deg), og da må du ha tre aborter for å få en utredning siden du har fått ny partner. Så det kan være lurt å få en utredning nå, før dere prøver. Så slipper du byrden med å miste igjen før dere får noen svar. En slik utredning kan ta tid. 

Anonymkode: 82c8e...06b

[lingua franca]

20 minutter siden, Englemamma3 skrev:

Jeg har grublet hver dag denne uken om jeg skal dra eller ikke..Vi har det jo fint, når vi først har det fint da selvfølgelig... Det er vanskelig for jeg elsker han jo, og vi trenger bare å jobbe med kommunikasjonen, ellers er jo alt bra... huff, hva skal jeg gjøre?   

Det er jo nettopp i vanskelige situasjoner (som din) at man ser hvordan folk virkelig er. Alle kan jo være snille og morsomme å være sammen med når alt er bra. Og du ser vel tydelig at kjæresten din har mange dårlige sider som kommer frem år dere har en vanskelig periode? 

Jeg bare gjentar mitt råd om psykolog!

[Englemamma3]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen din minner meg om min mann når du beskriver han. Min mann er ikke god på kommunikasjon og sorg/frustrasjon holder han inni seg og sørger inni seg, og det er vanskelig. Vi var ufrivillige barnløse og gikk igjennom flere prøverørsbehandlinger før det klaffet og det tok lang tid før han klarte å snakke med meg og fortelle hvordan han hadde det. Da fikk vi faktisk en god dialog og ble sterkere sammen. Han kan virke som en egoistisk drittsekk hvis jeg beskriver han, men han er ikke sånn. Men han sliter med følelsene sine og synes det er kjempevanskelig å prate om det. Og dette er en ting vi jobber med stadig. 

Hvordan din man egentlig er vet jo ikke jeg. Mange menn synes det er vanskelige å snakke om følelser og stenger seg heller inne med dem. Det er vanskelig å gi råd når jeg ikke kjenner dere. 

Det er vondt å føle at man er i veien og ikke får den omsorgen man ønsker, det vet jeg alt om. 

Et lite tips angående utredning for habituell abort: Hvis dere gjør det slutt og du finner deg en ny mann og dere prøver å få barn. Så mister du kanskje igjen (hvis problemet ligger hos deg), og da må du ha tre aborter for å få en utredning siden du har fått ny partner. Så det kan være lurt å få en utredning nå, før dere prøver. Så slipper du byrden med å miste igjen før dere får noen svar. En slik utredning kan ta tid. 

Anonymkode: 82c8e...06b

Takker for et godt og forstående svar! Han er veldig vanskelig følelsesmessig og via kommunikasjon. Man må nesten spørre om alt for å få et svar, eller for å snakke om noe. Han synes også jeg har blitt vanskelig å snakke med, for jeg bare svarer "ja, nei, bra, dårlig". Jeg har blitt kort i praten tilbake, og føler meg nesten kald følelsesmessig. Han er jo en god mann på så mange måter som jeg ikke har fått fortalt til dere som følger med på denne tråden, men skal jeg fortelle alt han er god på så blir jeg aldri ferdig. Det som blir lest av dere her nå er bare en negativ del av han, og han er ikke slik 24/7, så for meg er dette en stor bit å jobbe med, ikke å gi opp på. Jeg synes det er godt å lese at jeg ikke er alene om å ha en mann/samboer som er vanskelig på følelses- og kommunikasjonsbiten. 

[Englemamma3]

5 minutter siden, lingua franca skrev:

Det er jo nettopp i vanskelige situasjoner (som din) at man ser hvordan folk virkelig er. Alle kan jo være snille og morsomme å være sammen med når alt er bra. Og du ser vel tydelig at kjæresten din har mange dårlige sider som kommer frem år dere har en vanskelig periode? 

Jeg bare gjentar mitt råd om psykolog!

Jo, han har dårlige sider, men det har vel alle?  :-) Jeg vet også litt hvorfor han har lett for å lukke seg, hvorfor han trekker seg unna.. Det er ikke fordi han ikke vil være der, men han vet ikke hvordan, han vet ikke hva han skal si. Han er redd for å si noe feil som skal gjøre skaden verre. Han har alltid vært for seg selv gjennom hele oppveksten, han hadde aldri noen der til å passe på seg, han var alene og håndterte alt alene. Så derfor er ting vanskelig på kommunikasjonsbiten med andre også. Helt siden han kunne snakke og gå var han for seg selv og tok seg av seg selv og tenkte bare på seg selv og sine 2 mindre søsken. Derfor ønsker jeg ikke å gi opp nå. Jeg ønsker at vi skal klare dette sammen, så han kan ta med seg videre at det kan hjelpe å ha noen der som er glad i han og som han kan lære seg å snakke med når ting blir for tøft. Ingen er perfekte, og ingen vet helt hvordan man skal håndtere alle situasjoner. Han trenger også hjelp, ikke bare jeg. Og da kan jeg med hånden på hjertet si at jeg elsker han såpass høyt at jeg vil lære han hvordan han skal hjelpe meg og andre og ikke minst seg selv i vanskelige situasjoner, så han slipper å lukke følelsene sine inne å ha vondt med seg selv. 
Psykolog går jeg til, har ny avtale imorgen. :-) 

[EvaLena]

SA er slettes ikke noe hyggelig opplevelse og iallefall ikke for de som virkelig ønsker seg barn for alt i verden. Jeg er en av de som virkelig ønsket, men som skulle få oppleve 2 SA i 9 og 11 uke.

Jeg synes det var kjempetrist, men samtidig så tenkte jeg at det er naturens måte å rydde opp på. Jeg tror det var noe feil med de jeg mistet og at de kanskje har det bedre nå. I ettertid har jeg fått 2 friske, flotte barn og jeg vet at hadde de2 første blitt født, så hadde jeg ikke hatt de jeg har nå.

Jeg klarte å finne noe positivt i det triste som skjedde.

Vil bare gi TS en